Hallvard Vebjørnsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
St. Hallvard
Martyr
Domkirka statuer 20.jpg
Sankt Hallvard på Vestfronten på Nidarosdomen
FødtCa. 1020
LierRediger på Wikidata
Død1043
Ved Drammensfjorden
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Saligkåret-
HelligkåretKort tid etter sin død
Anerkjent avDen ortodokse kirke og Den katolske kirke[1]
Festdag15. mai
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenOslo
I kunstenMed kvernstein og piler.

Hallvard Vebjørnsson, også kjent som Hallvard Vebjørnsson Den Hellige, Hallvard Den Hellige og Sankt Hallvard (født ca. 1020, død 1043) er en katolsk og en ortodoks helgen. Sankt Hallvard har blitt feiret som lokalhelgen i Norge, særlig på Østlandet, fra omkring midten av 1000-tallet. Han er skytshelgen for Oslo.

Liv og død[rediger | rediger kilde]

Man vet lite sikkert om Sankt Hallvards liv, men ifølge de islandske annalene ble han drept i år 1043.[2] Ifølge legenden var hans døpenavn Hallvard Vebjørnsson. Han vokste opp på farsgården som sønn av storbonden Vebjørn på Husaby i Ytre Lier og Torny, datter av den Gudbrand jarl som var far til Åsta Gudbrandsdatter, mor til Sankt Olav og Harald Hardråde, som dermed var Hallvards fetre. Hallvard ble ifølge legenden med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland.[2]

En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid kvinne løpende opp til ham og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. Hun rømte fra dem i frykt for sitt liv. Kvinnen sa seg villig til å bære jernbyrd for å bevise at hun ikke hadde stjålet noe. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.

Da de så vidt var kommet ut i fjorden, nådde kvinnens forfølgere stranden. Fra strandbredden prøvde de å overtale Hallvard til å utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals,[2] og senket ham i sjøen for å skjule ugjerningen.

Likevel fløt den døde opp. Venner av Hallvard soknet etter ham, fant ham og ga ham en praktfull begravelse i hjembygden hans. Snart skal det ha vist seg jærtegn ved graven hans; vidjekvistene som skal vært bundet sammen til soknereip - men ikke er nevnt i legenden - begynte å spire, og hans ry som hellig mann vokste. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr.

Helgenkultus[rediger | rediger kilde]

St. Hallvard er Oslos skytshelgen og pryder byvåpenet. Motivet har i ulike varianter vært brukt siden middelalderen.[3]

Det tidligste vitnemålet om Hallvards helgenkåring er Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, en krønike skrevet av presten Adam av Bremen mellom 1073 og 1076, altså rundt 30 år etter Hallvards død.[4][5] Adam av Bremen beskriver her en «Alfward» som kan være Hallvard, og som «lenge ubemerket levde blant nordmennene» og angivelig ble drept av venner da han forsvarte en fiende. Adam nevner også at ved Alfwards hvilested «opplever folk ennå i dag store helbredelsesundere». Hallvards grav på den tiden er ukjent, men Harald Hardråde kan ha fått den døde flyttet til sin Mariakirke i Oslo. Senere ble den døde flyttet videre til Oslos domkirke, som deretter tok navn etter Hallvard.[2]

Kvelden 14. mai ble i middelalderen kalt «hallvardsvaka»,[6] tilsvarende feiringen av andre helgener, som «olsok» og «jonsok».

Sankt Hallvard ble dyrket i Norge og på Island, men også i Skara i Sverige.[7] Mest viktig ble likevel Hallvardkultusen i Sør-Norge, der St. Hallvard ble Oslos skytshelgen. Da Oslo-bispen skulle innvie Kristkirken (dvs. Hallvardskatedralen) i første halvdel av 1100-tallet, trengte man relikvier til innvielsen, og St. Hallvard ble vurdert som passende. Dermed ble han flyttet fra sin opprinnelige grav, skrinlagt, og relikvieskrinet satt opp over høyalteret. Skrinet skal ha befunnet seg i Hallvardskatedralen frem til november 1532. Ingen vet i dag hvor det ble av.[8]

Oslos byvåpen[rediger | rediger kilde]

St. Hallvard er gjengitt i Oslos byvåpen. Utgangspunktet for avbildninger av St. Hallvard er Oslo bys segl fra 1300-tallet. Her sitter han på en trone med armlener formet som to løver, bærende på to av sine helgenattributter, en møllestein og piler. Under tronen ses en halvt liggende skikkelse, senere feiltolket som den druknede kvinnen. At det dukker opp en møllestein i seglet og senere i byvåpenet, skyldes trolig påvirkning fra legenden om biskop Quirinius fra Sisak i Kroatia, som ble druknet med en møllestein i 309. Legenden om Hallvard sier ingenting om noen møllestein; den nevner bare en stein.[9]

Men Quirinius, som er gravlagt i en krypt ved via Appia i Roma,[10] ble ofte avbildet i tyske middelalderkirker med en møllestein som attributt. Da den nye byen ble anlagt ved Akershus festning i 1634, trengte man et nytt byvåpen og tok utgangspunkt i det gamle seglet. Nå ble skikkelsen på tronen endret til en kvinne med tre piler. Møllesteinen ble endret til en slange som biter seg selv i halen, og under kvinnens føtter lå en soldat i full rustning. Denne endringen medførte at Hallvard-motivet ble glemt. Først mot slutten av 1800-tallet våknet et ønske om å vende tilbake til det opprinnelige helgenmotivet, og riksarkivar H.J. Huitfeldt-Kaas utarbeidet malen som seglet gjengis etter i dag. Flere kunsthistorikere, deriblant Erla Bergendahl Hohler, har påpekt at Huitfeldt-Kaas feiltolket skikkelsen ved helgenens føtter som en kvinne, enda det var en kriger i brynje, fremstilt hvilende med beina i kryss. Dette var et tradisjonelt middelaldermotiv, basert på et eldgammelt orientalsk herskermotiv der seierherren tramper på den overvunne. Skikkelsen under St. Hallvards føtter var den beseirede drapsmannen, ikke den druknede kvinnen han forsøkte å redde.[11]

Man finner blant annet byvåpenet på vestveggen i Oslo rådhus. Byvåpenet viser St. Hallvard som i sin høyre hånd holder kvernsteinen som drapsmennene bandt fast til ham. De tre pilene Hallvard holder i den andre hånden representerer de tre som ble skutt av forfølgerne; Hallvard selv, kvinnen han prøvde å berge og hennes ufødte barn.

St. Hallvard i nyere tid[rediger | rediger kilde]

St. Hallvard kirke og klosterEnerhaugen er sognekirke for den katolske menigheten for Oslo øst for Akerselven. «Sankt Hallvards brønn» er en fonteneBragernes torg i Drammen.[12] I Lier finnes St. Hallvard videregående skole som har røtter tilbake til 1911, selv om skolen først fikk «St. Hallvard» i navnet i 1965.

Gilhusodden i Lier holdes annethvert år et utespill, Hallvards valg, om hendelsen.[13]

I Oslo feires St. Hallvards festdag hvert år den 15. mai gjennom ulike arrangementer i Middelalderbyen. Denne dagen kalles også Oslo-dagen.

St. Hallvardsdagen er også datoen for utdeling av St. Hallvard-medaljen.

«St. Hallvards menn» er ett av kallenavnene til fotballaget Vålerenga.[14]

Ole Rikard Høisæther har skrevet boken Sankt Hallvard: helgen og symbol der han ser Oslos skytshelgen som ledd i et maktspill, der Harald Hardråde ønsket å styrke byen og sin egen posisjon mot dansk innflytelse og mot det gamle maktsenteret i Nidaros. Trønderne hadde sin St. Olav, nå fikk Oslo en motvekt i sin St. Hallvard.[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Per Einar Odden: Den hellige Hallvard katolsk.no, lest 14. august 2019
  2. ^ a b c d (no) Hallvard Vebjørnsson i Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Oslos byvåpen
  4. ^ Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum Liber tertius, capitulum 53
  5. ^ Den eldste Noregs-historia, med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bemen, Det norske samlaget, Oslo 1921. Side 74-75: Fotnote med forklaring, av oversetter Halvdan Koht.
  6. ^ https://naob.no/ordbok/hallvardsvaka
  7. ^ Om Hallvardkultusen på Katolsk.no
  8. ^ Jørgen Haavardsholm: «St. Hallvard - Oslos skytshelgen», Dagbladet 21. mai 2000
  9. ^ Jørgen Haavardsholm: «St. Hallvard - Oslos skytshelgen», Dagbladet 21. mai 2000
  10. ^ St. Quirinius, Catholic Encyclopedia
  11. ^ Jørgen Haavardsholm: «St. Hallvard - Oslos skytshelgen», Dagbladet 21. mai 2000
  12. ^ Sankt Hallvards brønn, Drammen
  13. ^ Brageteatret: Hallvards valg
  14. ^ Vålerenga som St. Hallvards menn
  15. ^ O.R. Høisæther: Sankt Hallvard: helgen og symbol

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]