Miljøpartiet De Grønne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Miljøpartiet De Grønne
Miljøpartiet De Grønne
Logo 2011–
Erklært ideologi Grønn ideologi[a]
Politisk posisjon Sentrum[1]
Grunnlagt 1988
Leder Hilde Opoku / Rasmus Hansson (talspersoner) (2014)
Ungdomsorg. Grønn Ungdom
Hovedkontor Oslo
Tilknytning Det europeiske grønne partiet og Global Greens
Nettsted Nettsted
Medlemstall 6 386 (31.12.2014)
Representanter:
Ordførere
0 / 429
(2011)
Kommune
18 / 10 781
(2011)
Fylke
2 / 728
(2011)
Storting
1 / 169
(2013)

a^ Som definert av partiet selv, se MDGs prinsipprogram

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er et grønt norsk politisk parti som mener skillet mellom «grønt og grått» er viktigere enn skillet mellom «rødt og blått».[2][3] Partiet ble stiftet den 29. oktober 1988 etter forbilde av Die Grünen i Tyskland og er tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens. MDG er representert med ett mandat på Stortinget i perioden 2013–2017 og er representert i flere kommunestyrer og fylkesting. Partiet definerer seg som blokkuavhengig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det vesttyske partiet Die Grünen ble grunnlagt i 1980, med utgangspunkt i miljøbevegelsen og med tilsig fra både den moderate venstresiden og miljøbevisste liberale og konservative. Partiet fikk sitt gjennombrudd i 1983, da det rykket inn i Forbundsdagen med 27 representanter, og ble en inspirasjon for en rekke andre partier i Europa som tok samme navn og baserte seg på samme grønne ideologi, kollektivt omtalt som grønne partier. Allerede i 1981 ble det svenske Miljöpartiet de gröna dannet, hovedsakelig av en miljøbevisst utbrytergruppe fra det liberale Folkpartiet.

Det første initiativet til å etablere et grønt parti i Norge kom da Ove Braaten fra Stavanger i mars 1985 foreslo å omdanne Framtiden i våre hender til et grønt politisk parti, som kunne ivareta Erik Dammans ideer om redusert forbruk for å berge livsmiljøet, og samtidig arbeide for økt menneskelig lykke og fred.[4] Forslaget sto på trykk i medlemsbladet, og selv om Framtiden i våre hender gikk mot forslaget, fikk Braaten mange brev fra folk som var enige i forslaget.[5] Våren 1985 utarbeidet derfor Olav Benestad og Ove Braaten et 14-punkts politisk program, som nøkkelpersoner fra hele landet diskuterte på gamle Ullevål kino i Oslo. Formålet var å utvikle et politisk prinsipprogram, samle nødvendige underskrifter, registrere, stifte og organisere partiet. Ove Braaten ble «hovedkoordinator» for programkomiteen, men det ble vedtatt en flat organisasjonsstruktur uten bruk av begrepet partileder. Diskusjoner og seminarer om politikk, partinavn og organisering pågikk i Oslo og i andre deler av landet fra 1985 til 1987.[5]

Flere lokale miljølister stilte til valg allerede i 1987, selv om det nasjonale partiet ikke var stiftet. I Halden hadde De Grønne, under ledelse av Håkon Stang, fått valgt inn fire representanter i bystyret i 1987. I Kristiansand hadde By- og Miljøvern-listen fått valgt inn hele seks. Bymiljølista i Fredrikstad hadde fire mandater, og De Grønne i Akershus hadde ett mandat i fylkestinget.[6]

Stiftelse[rediger | rediger kilde]

Oppslutning ved valg
Valgår Stemmer Andel
Stortingsvalget 1989 10 136 0,4%
Fylkestingsvalget 1991 9 623 0,5%
Stortingsvalget 1993 3 054 0,1%
Fylkestingsvalget 1995 8 848 0,4%
Stortingsvalget 1997 5 884 0,2%
Fylkestingsvalget 1999 7 612 0,4%
Stortingsvalget 2001 3 785 0,2%
Fylkestingsvalget 2003 3 529 0,2%
Stortingsvalget 2005 3 652 0,1%
Fylkestingsvalget 2007 12 379 0,6%
Stortingsvalget 2009 9 286 0,3%
Fylkestingsvalget 2011 28 952 1,3%
Stortingsvalget 2013 75 387 2,8%

Landsstyret besluttet å stifte partiet og våren 1988 var 5000 underskrifter samlet inn. Partiet ble den 29. oktober 1988 registrert som «De Grønne», som senere ble endret til «Miljøpartiet De Grønne». Partiets første prinsipprogram ble ferdig sommeren 1988, og selve stiftelsen skjedde på Rondetunet Turistgård i oktober, av 38 personer med bakgrunn fra miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, Framtiden i våre hender og kvinnebevegelsen. Første program ble vedtatt på første landsmøte i Bø i Telemark i februar 1989.

MDG stilte lister over hele landet i 1989, men oppnådde bare 0,5% av stemmene og ingen mandater. Bymiljølista forlot partiet i 1990. Ved lokalvalgene i 1991 gikk partiet tilbake i Halden og Kristiansand, men fikk nye mandater bl.a. i Trondheim og på Nesodden. Disse stedene har partiet beholdt representasjonen siden, og har også mere kortvarig hatt plasser i andre kommunestyrer og fylkesting. Medlemstallet var lenge synkende og troen på et nasjonalt gjennombrudd liten. Ved lokalvalgene i 2003 kom det imidlertid tegn på et oppsving, og MDG ble en del av det styrende rød-grønne flertallet i Trondheim. Ved lokalvalgene i 2007 hadde partiet en viss framgang, og i 2011 kom MDG inn mange nye kommunestyrer, blant annet i Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, samt i Hordaland Fylkesting.

Vekst[rediger | rediger kilde]

Oppslutning i promille per valgår.

Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer. Mange har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Sosialistisk Venstreparti.[6][7] Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde MDG 2,8 % av stemmene, og fikk ett mandat (Rasmus Hansson[8]) på Stortinget.

Antallet medlemmer i partiet vokste i begynnelsen sterkt, men da flere nøkkelpersoner døde fra 1989 og framover, ble partiets fremdrift alvorlig svekket. Særlig tungt var tapet av Torstein W. Tengelsen (redaktør av avisen "Fremtid i Nord") og Olav Benestad. Partiet var i 1995 det første norske politiske partiet med egen nettside.[7] Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer, og mange har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert SV, Venstre, KrF og Høyre.[8][9] Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde MDG 2,8 % av stemmene, og fikk ett mandat (Rasmus Hansson[10]) på Stortinget.

Talspersoner[rediger | rediger kilde]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet De Grønnes mål og prinsipper er ifølge partiets vedtekter «et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet.»[11]

Miljøpartiet de grønne bygger på grønn ideologi og tre solidaritetsprinsipper:

  • Soilidaritet med andre mennesker.
  • Solidaritet med framtidige generasjoner.
  • Solidaritet med dyr og natur.[12]

Den grønne ideologien og bevegelsen som Miljøpartiet De Grønne er en del av oppstod i løpet av 1970-tallet med utgangspunkt i datidens miljø- og anti-atomkraft-bevegelse og ulike nye sosiale bevegelser, og med tilsig fra flere ulike politiske miljøer, både fra den nye venstresiden som stilte seg kritisk til kommunismen, og fra liberale og konservative som var opptatt av miljø og bærekraft. De grønne partiene har hatt og har nær tilknytning til miljøbevegelsen, men grønn politikk omfatter mer enn bare tradisjonell natur- og miljøvern. Sekstiåras anti-autoritære strømninger er en viktig del av de grønne partienes forhistorie, men den grønne ideologien, og de grønne partiene som vokste frem i løpet av 1980-tallet, innebar et brudd med flere tidligere politiske ideologier. Både Arne Næss' økosofi og Mahatma Gandhis ikkevolds-tenkning har vært viktige inspirasjonskilder for grønn tenkning. Siden 1980-tallet har de grønne partiene i Europa i hovedsak hatt et progressivt sosialliberalt ståsted i tillegg til sitt fokus på miljø og bærekraft.

I Norge definerer Miljøpartiet De Grønne seg som et blokkuavhengig parti som hverken tilhører ventresiden eller høyresiden, og har uttalt at det er åpent for samarbeid med alle partier unntatt Fremskrittspartiet. I følge en undersøkelse fra 2014 av Miljøpartiet De Grønnes stemmegivning i kommunestyrer og fylkesting utført av tankesmien Civita, har MDG stemt for venstresidens (herunder Arbeiderpartiet) ordførerkandidater og budsjettforslag 15 av 16 kommuner de er representert i. I følge Civita oversikt var en samarbeidsavtale mellom MDG og borgerlige partier Halden fra 2011-2013 eneste moteksempel mot at MDG tilhørte venstresiden i lokalpolitikk.[13][14] MDGs søsterparti og forbilde Bündnis 90/Die Grünen har imidlertid deltatt i flere regjeringer også sammen med konservative CDU og liberale FDP.

I Europa er de grønne partiene, særlig i de landene hvor partiene er størst, i hovedsak sterke tilhengere av europeisk integrasjon, men Miljøpartiet De Grønne har ikke noe offisielt synspunkt på norsk medlemskap i EU.

Partistruktur[rediger | rediger kilde]

Den nåværende ledertrioen: Talspersoner Hilde Opoku og Rasmus Hansson og partisekretær Lars Gaupset

MDG har ikke den tradisjonelle partistrukturen med partileder og nestleder. Partiet ledes i stedet av et sentralstyre på 11 personer, der to av medlemmene (en mann og en kvinne) er talspersoner for partiet.[15] Sammen med de nitten fylkesledere utgjør de to talspersonene og en representant for Grønn Ungdom et landsstyre, som er partiets høyeste organ mellom landsmøtene.[16] Talspersonene og partisekretæren utgjør partiets arbeidsutvalg.[17]

Partiet har landsmøte hvert år i april.[18] Sentralstyremedlemmer er på valg hvert år, mens talspersoner og partisekretær velges for to år. Partiet har en egen paragraf som hindrer de aktive i å sitte for lenge i samme verv, noe som er ment å stimulere til maktrotasjon og økt demokrati. Det er også aktiv kjønnskvotering til vervene.[19]

Sentralstyret[rediger | rediger kilde]

Valgt på MDGs landsmøte i Sandvika 28. april 2014:

Nasjonalt[rediger | rediger kilde]

Partiet har vært landsdekkende siden 29. oktober 1988 og har deltatt i alle stortingsvalg siden da. Ved 1997 stilte partiet liste i alle landets fylker for første gang til et stortingsvalg. Før gjennombruddet i 2013 hadde partiet fått ubetydelig oppslutning ved stortingsvalg, og hadde bare oppnådd mer enn 10 000 stemmer i 1989, 2007 og 2011.

Lokalt[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet De Grønne gikk relativt sett kraftig fram ved lokalvalgene i 2011.[20] Partiet stilte liste i 55 kommuner, 19 fylker foruten alle 15 bydeler i Oslo. Partiet fikk 1,3 prosent av stemmene nasjonalt i fylkestingsvalget.

MDG beholdt sine representanter i kommunene Halden, Kristiansand og Trondheim og økte med ett mandat på Nesodden. I tillegg fikk partiet nye representanter i 12 kommuner der partiet ikke tidligere har vært representert, herunder Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og en representant på fylkestinget i Hordaland: Tom Sverre Tomren. I desember 2013 meldte Rødts representant i fylkestinget overgang til MDG, slik at MDGs gruppe i Hordaland fylkesting økte fra en til to representanter.[21] Størst relative oppslutning fikk partiet i Aurland i Sogn og Fjordane med 6,5 %. Partiet er representert i 16 kommunestyrer med totalt 18 representanter. Med dette er MDG for første gang etablert som landsdekkende parti.

I Trondheim har MDG siden 2003 deltatt i den rødgrønne flertallskoalisjonen. I 2011 ble denne utvidet til en rød-grønn-gul koalisjon ved at Kristelig Folkeparti også kom inn sammen med MDG, AP, SP og SV.

Internasjonalt medlemskap[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet De Grønne har 36 søsterpartier i Europa, og var med å opprette sammenslutningen Federation of European Greens. Denne føderasjonen ble i 2004 omdannet til ett parti (i tråd med EUs omlegging av nasjonal politikk) og omdøpt til European Greens, en av føderasjonene i Global Greens. European Greens har vært fjerde største parti i EU-parlamentet. På nasjonalt plan er det særlig i Sverige og Tyskland partiet har oppnådd stor oppslutning, med over 12 % av stemmene i europaparlamentsvalg.

Ungdomsorganisasjon[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom. Grønn Ungdom i Oslo ble stiftet i 1987, men en landsdekkende organisasjon ble ikke formelt dannet før i 1996. Grønn Ungdom ledes av et landsstyre, tilsvarende Miljøpartiet De Grønne, og et arbeidsutvalg. I dette sitter talspersoner, generalsekretær, internasjonal kontakt og vanlige medlemmer. Nåværende talspersoner er Lage Nøst og Anna Kvam, mens Isa Maline Alstadius Isene er generalsekretær.[22] Ungdomsorganisasjonen har, som moderpartiet, landsmøte hvert år.

Studentorganisasjon[rediger | rediger kilde]

Partiets studentorganisasjon heter Grønne Studenter. Oslo Grønne Studenter ble stiftet 8.mai 1989, men organisasjonen har flere ganger vært nær ved å dø ut. I mars 2015 var Grønne Studenter representert ved åtte lokallag fordelt på minst like mange tilhørende læresteder, deriblant Universitetet i Oslo, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet, Universitetet i Bergen og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet[23]. Organisasjonen har lokale styrer, et landsstyre og et arbeidsutvalg som tar seg av sentralt arbeid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En mild grønn vind i norske byer: MDGs lokale gjennombrudd
  2. ^ http://www.mdg.no/nyheter/verken-rod-eller-bla-men-gronn-2/
  3. ^ http://www.nrk.no/valg2013/ingen-vil-leke-med-de-gronne-1.11189913
  4. ^ ««Miljøpartiet Dei Grøne»». Allkunne.no. 2. september 2013. Besøkt 4. september 2013. 
  5. ^ a b Benestad, Olav (1995). Idealisme - nytter det?: ti kommentarer til Olav M. Benestads innlegg i samfunnsdebatten. Oslo: I samarbeid med Prosjekt alternativ framtid. ISBN 8250422988 (h.) . 
  6. ^ ««De Grønnes historie»». TV2. 20. juni 2013. Besøkt 3. september 2013. 
  7. ^ ««De grønne på Internet»». Aftenposten. 21. mars 1995. Besøkt 3. september 2013. 
  8. ^ ««Høyre er gjennomsyret av grådighet»». Dagens Næringsliv. 3. mai 2013. Besøkt 3. mai 2013. 
  9. ^ Kjetil Løset (29. januar 2013). «De Grønnes historie». TV2. Besøkt 15. mars 2013. 
  10. ^ Stortinget - Miljøpartiet De Grønne
  11. ^ Partiets vedtekter § 1 «Mål og prinsipper», vedtatt i april 2012.
  12. ^ «Prinsipprogram». Miljøpartiet De Grønne. Besøkt 29. september 2013. 
  13. ^ aftenposten.no Derfor er De Grønne et venstreparti kronikk av Ståle Hagen, Civita 05.05.2014
  14. ^ civita.no Civita-notat: Miljøpartiet De Grønne – et parti på venstresiden 05.09.2013
  15. ^ Partivedtektene § 9.1.
  16. ^ Partivedtektene § 8.1.
  17. ^ Partivedtektene § 10.1.
  18. ^ Partivedtektene § 7.1.
  19. ^ Partivedtektene § 15.
  20. ^ http://www.nrk.no/valg2011/valgresultat/parti/parti/mdg/
  21. ^ Miljøpartiet De Grønne, Hordaland: Overgang fra Rødt til Miljøpartiet De Grønne
  22. ^ http://www.gronnungdom.no/om-oss/arbeidsutvalget/
  23. ^ http://oslo.gronnestudenter.no/2014/03/12/gronne-studenters-landsmote-2014/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]