Preteritum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Preteritum er en grammatisk tid. Den brukes stort sett til å uttrykke handlinger som ble avsluttet i fortiden. I konservativt bokmål og riksmål danner svake (regelrette) verb preteritum ved hjelp av en av endelsene -et, -te, -de eller -dde.[1] I talt norsk og radikalt bokmål brukes mest -a i stedet for -et. Sterke (uregelrette) verb bruker andre mekanismer, ofte avlyd.[2]

Preteritum brukes også i andre sammenhenger. Ofte sies det på norsk setninger av typen «Så fin du var i dag!» eller «Det bildet var stygt».

Eksempler på preteritum:

Infinitiv Preteritum Sterkt/svakt
Å spise Spiste Svakt
Å pusse Pusset Svakt
Å pusse Pussa Svakt
Å prøve Prøvde Svakt
Å bo Bodde Svakt
Å gå Gikk Sterkt
Å være Var Sterkt
Å sitte Satt Sterkt
Å slåss Sloss Sterkt

Tidligere var det vanlig å si imperfektum i stedet for preteritum. ==Referanser

  1. ^ Tor Guttu. «Forskjellene mellom riksmål og bokmål». Norsk språkråd. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. 
  2. ^ Faarlund, Jan Terje (1997). Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200225690. 
språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.