Forstad
Forstad er historisk begrep for et byområde som ligger utenfor bygrensen, utenfor den egentlige byen. Begrepet forutsetter en by med en definert bygrense. Forstedene var uregulerte byområder som vokste fram i en landkommune. I første omgang kom bosetningen langs landeveien som førte til byen, i neste omgang fortettet denne bebyggelsen seg til kvartaler med tett bybebyggelse. Historisk var forstedene ofte bosted for arbeiderklassen.
Ordet stammer fra det tyske vorstadt, «for-by», som er dannet etter mønster av det latinske suburbium, «under-by» (jf. engelsk suburb). Ordet forstad brukes ofte i flertallsformen forsteder.
Forstadsdrivende fenomener[rediger | rediger kilde]
- Strenge krav til bebyggelsen innenfor bygrensen. Brannfaren, med stadige bybranner, førte f.eks. til krav om at husene skulle oppføres i mur (murtvang). I Norge fikk således Christiania murtvang etter bybrannen i 1624. Murhus var mer kostbare å oppføre enn trehus, derfor var det å bygge murhus forbeholdt de velstående. Fattige som flyttet fra landdistriktene for å skaffe seg bedre levekår i byene hadde ingen mulighet til å bygge murhus innenfor bygrensene.
- Trange bygrenser, voksende folketall og større boareal pr. innbygger. Mangel på byggetomter innenfor bygrensen gjorde at fattige måtte bosette seg lenger unna sentrum. Denne utviklingen ble forsterket av økende velstand og større boareal pr. innbygger.
- Virksomheter som var nødvendige, men ikke byvennlige. Keramikkarbeid og glassblåsing var blant virksomhetene som allerede i romertiden ble plassert utenfor bymurene fordi de var støyende og/eller brannfarlige.[1]
- Industriområder ved elver og fossefall utenfor bygrensene genererte også forstedsbebyggelse.
- Nye transportmidler. På 1800-tallet gjorde jernbanene at forstedene begynte å dukke opp utenfor gangavstand til byen. Denne utviklingen ble forsterket da en begynte å anlegge trikkelinjer, elektriske forstadsbaner og tunnelbaner, og da jernbanene selv ble elektrifisert. Bilismen gjorde det mulig å etablere forsteder også i stor avstand fra jernbaner og forstadsbaner – byene este ut. Mange steder i USA skjedde dette i ekstrem grad («urban sprawl»).
- Kortere arbeidstid. Når arbeidsdagen var på 12 timer og mer, orket ikke folk lange arbeidsreiser i tillegg. Med kortere arbeidsdag ble lengre arbeidsreiser mulig.
Problemområder[rediger | rediger kilde]
Mange forsteder utviklet seg til politiske problemområder. I Norge gjaldt dette f.eks. Grønland, som dannet seg på østsiden av Christiania, med det offisielle navnet «Aggers Præstegjeld af Grønlands Fattigdistrikt». I 1658 fikk stattholder Nils Trolle svidd av hele forstaden.[2] Andre ganger ble forstedene herjet av bybranner, men i begge fall ble de gjerne raskt gjenoppbygget.
På 1800-tallet skjedde forstadsutviklingen i større målestokk enn før. Folketallet steg raskt, den industrielle revolusjon skapte behov for store mengder arbeidskraft, og jernbanene - sist på 1800-tallet også de første forstadsbaner og sporveier - gjorde arbeidsfolkene mer mobile. Deler av forstedene hadde tendens til å utvikle seg til slumområder som var uønsket både i byene og i byenes omegnskommuner (ordet slum stammer fra engelsk og er kjent tilbake til 1845[3]). I mange tilfelle utviklet det seg rene forstedskommuner, kommuner som ble dominert av sin forstedsbebyggelse. Forstedskommunene hadde gjerne en ung befolkning og større utgifter til fattigomsorg.
En mer fredelig løsning på forstedsproblemene enn å svi av eller rive forstedene av var å innlemme dem i byene. Byenes innbyggere hadde motforestillinger til dette. Mange steder skjedde det likevel, med utvidelser av bygrensene. Det førte ikke nødvendigvis til at fattigdommen i områdene ble mindre.
Norge[rediger | rediger kilde]
Den tidligere Aker landkommune, som omringet byen Oslo eller Kristiania fullstendig og ble slått sammen med den i 1948, var opprinnelig en bondebygd. På 1800-tallet vokste en krans av forsteder fram i de områdene av Aker som lå nærmest byen. Mange av forstadsboerne arbeidet i byen eller ved industribedrifter rett utenfor. Jernbanen og senere forstadsbanene åpnet for en mer spredt bosetning i villastrøk på tidligere jordbruksarealer, og herav mer pendling. Ved sammenslåingen med Oslo var mesteparten av Aker å regne som en forstad. Også Trondheim fikk forstadsbane.
I Oslo var Vaterland, Grønland, Enerhaugen, Fjerdingen, Hammersborg, Sagene og Pipervika noen av de tidlige forstedene som ble innlemmet i byen ved utvidelsen i 1859. Etter byutvidelsen vokste det fram nye trehusforsteder som Kampen, Vålerenga, Rodeløkka, Balkeby og Briskeby, men disse kom innenfor bygrensen i 1878, og det satte en stopper for bygging av flere trehus.
Arendal var en by som på 1800-tallet hadde svært trange bygrenser. Strandstedet Barbu var en typisk forstad som vokste fram rett utenfor Arendals grenser på 1800-tallet.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Cornelis van Tilburg: Traffic and Congestion in the Roman Empire; https://books.google.no/books?id=0i5LHy4b6kgC&pg=PA42&lpg=PA42&dq=%22roman+empire%22+%22suburbs%22&source=bl&ots=q_gOvBQlma&sig=Vc5QJ639LvppUA5e7z9Ek5nF70E&hl=no&sa=X&ei=GZD4VNfBJIbPygPU4gI&ved=0CDIQ6AEwAw#v=onepage&q=%22roman%20empire%22%20%22suburbs%22&f=false
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mars 2015. Besøkt 20. mars 2015.
- ^ http://www.etymonline.com/index.php?term=slum