Etterretningstjenesten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Etterretningstjenesten
Basisdata
Aktiv: 1965 - dags dato (som egen enhet)
Land: Norge
Overordnet enhet: Forsvarssjefen
Type: Etterretningstjeneste
Størrelse: Ukjent (gradert)
Etterretningstjenesten
Operativt oppdrag:
Oppdrag: «Viten om verden for vern av Norge»
Rolle: Etterretning i utlandet

Etterretningstjenesten (tidligere Forsvarets etterretningstjeneste), også kalt E-tjenesten, er Norges sivile og militære utenlandsetterretningstjeneste, og har det koordinerende og rådgivende ansvaret for all etterretningsvirksomhet i Forsvaret. Etterretningstjenesten innhenter, bearbeider og analyserer informasjon som angår norske interesser, sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner og individer. Hensikten med etterretningsvirksomhet er å bidra til å gi norske myndigheter et solid beslutningsgrunnlag i saker som gjelder utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Sjefen for Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forsvarets overkommando ble etablert i London den 6. februar 1942 av den norske eksilregjeringen. Forsvarets etterretningstjeneste var den gang en del av Forsvarets overkommando, som omfattet både etterretnings- og sikkerhetstjenesten, og hadde navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling. Gjennom organisasjonen XU ble det i løpet av krigen etablert et nettverk på mer enn 200 agenter, og i tillegg et kontaktnett bestående av mer enn 1800 informanter.[1]

Etterretningstjenestens oppgave var å innhente informasjon om forholdene i det okkuperte Norge, mens sikkerhetstjenesten ivaretok kontrollen av alle dem som aktivt ville være med i motstandskampen ute og hjemme. En grundigere historisk skildring av Forsvarets etterretningstjeneste i perioden 1945 til 1970 forefinnes i professor Olav Riste og direktør for Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus festning, Arnfinn Molands bok, Strengt hemmelig (ISBN 82-00-12769-9).

Etter krigen ble organisasjonen flyttet hjem til Norge, der arbeidet fortsatte. Etterretningstjenesten tilpasset seg det nye trusselbildet mot Norge og senere NATO. Som en følge av flyttingen, fikk sikkerhetstjenesten nye oppgaver. Trusselbildet var det samme under hele den kalde krigen. I 1965 ble E- og S-staben delt, og de var deretter hvert sitt stabsledd - fortsatt under Forsvarets overkommando - med Forsvarssjefen som øverste sjef.

Hele tiden holdt Forsvarets etterretningstjeneste en meget lav medieprofil. Innenfor de lukkede miljøer i de hemmelige tjenester var dette en normal situasjon. Ulike hendelser brakte fra tid til annen E-tjenesten frem i lyset, men den forble omgitt av taushet og mystikk. Gradvis ble det mer åpenhet om tjenestene, blant annet på grunn av arbeidet til de offentlige utvalg som gransket dem på 1990-tallet. Stortingets granskingsutvalg for de hemmelige tjenester, Lund-kommisjonen, ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund, ga E-tjenesten gode skussmål i sin rapport i 1996.

Forsvarsminister Jørgen Kosmo tok initiativet til nye lover for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens virksomhet. Lovforslaget ble lagt frem april 1997, og vedtatt i 1998.[2]

Forsvarets etterretningstjeneste har både vært en stab under Forsvarets overkommando og en egen tjeneste. Den 1. august 2003 byttet Forsvarets etterretningstjeneste navn til Etterretningstjenesten, i forbindelse med opprettelsen av ny ledelsesstruktur i Forsvaret. Navnet samsvarer med det som er brukt i Lov og Instruks om Etterretningstjenesten. Samtidig med navneendringen fikk E-tjenesten sitt eget våpenskjold.

Etterretningstjenesten vil også i fremtiden være en del av Forsvaret, og sjefen for E-tjenesten vil fortsatt rapportere til Forsvarssjefen.

Etterretningssjefer etter krigen[rediger | rediger kilde]

Tidligere FO II[rediger | rediger kilde]

FO II var den vanlige forkortelsen for Forsvarets Overkommandos 2. avdeling, etterretningsavdelingen, fra 1942 til 1947. Avdelingen byttet navn i 1947 til Forsvarsstabens etterretningsavdeling, Fst II.

Ifølge boka Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig av forsker Lars Borgersrud hadde avdelingen ved utgangen av krigen blitt FOs største avdeling med 223 ansatte, hvorav de fleste befant seg i London. Avdelingen ble ledet av oberstløytnant Alfred Roscher Lund og hadde over 200 utdannede agenter og over 1800 hjelpere og kurerer.

Avdelingen spionerte ikke bare på tyskerne, men også på kommunister og venstreopposisjonelle i og utenfor Norge og fortsatte sitt virke også etter krigsavslutningen, riktignok med forminsket innsats. Fra 1946 overtok major (senere oberstløytnant) Vilhelm Evang ledelsen.

Stay Behind[rediger | rediger kilde]

Arbeidet med det offisielle Stay Behind-systemet ble initiert av forsvarssjef Jens Chr. Hauge i 1948. Grunnlaget for oppbyggingen av organisasjonen var det arbeid som var igangsatt av Femmannsgruppen i samarbeid med Etterretningstjenesten. I 1950 var organisasjon operativ under ledelse av Jens H. Nordlie, og bestod av tre deler:

  • Rocambole (ROC) som bestod av små grupper med hemmelige lagre av våpen og annet utstyr. Disse gruppene skulle drive sabotasje mot mål på okkupert område og sikre fasiliteter som fortsatt var under norsk kontroll.
  • Lindus som var et nettverk av etterretningsagenter, inkludert en gruppe som skulle ta seg av evakuering av visse typer norsk og alliert personell hvis landet ble angrepet.
  • Blue Mix var et nettverk som skulle berge allierte soldater som havnet bak fiendens linjer, f.eks. flyvere som måtte nødlande eller hoppe ut i fallskjerm.

Fra 1950 ble finansieringen av systemet delt mellom USA, Storbritannia og Norge, dette fortsatte frem til slutten av 1960-tallet da den utenlandske støtten falt bort og okkupasjonsberedskapen ble videreført med norske midler. Norske myndigheter la vekt på at Stay Behind-apparatet skulle være under nasjonal kontroll.

De norske «Stay Behind»-gruppene var del av et større hele. I ettertid er det særlig to begreper som er blitt stående som samlebegrep for disse hemmelige enhetene: Stay Behind eller – mer utbredt – Operasjon Gladio (etter den italienske varianten, som var den første som ble kjent i offentligheten). Slike grupper ble opprettet circa 1948 eller senere i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn Absalon), Frankrike, Hellas, Italia (Organizzazione Gladio), Luxembourg, Nederland (I&O), Portugal (Aginter), Spania, Tyrkia (Counter-Guerrilla) og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV).

Den delen av de norske virksomheten som dreide seg om sabotasje ble besluttet nedlagt i 1983. I løpet av de nærmeste årene ble alle lagre med våpen og utstyr, som var spredt rundt i Norge, trukket inn.

Til den faste staben i «Stay Behind» ble det først rekruttert folk med erfaring fra andre verdenskrig. Etter hvert rekrutterte man erfarne og betrodde offiserer med egnet militær bakgrunn til organisasjonens nøkkelstillinger. Betegnelsen «Stay Behind» ble endret til «Okkupasjonsberedskap» (E 14). Til den landsomfattende del av beredskapsorganisasjonen har man rekruttert nordmenn med varierende bakgrunn.

Omfanget av, enkeltpersoners tilknytning til og i lang tid også selve eksistensen av «Stay Behind-gruppene» var hemmelig.

Fra 1971 ble utdanningen av feltpersonellet i stor grad knyttet til et eget utdannings- og øvingssenter hvor det har vært gjennomført en etterretningsmessig utdanning med utgangspunkt i en tenkt okkupasjonssituasjon. «Stay Behind» og senere «Okkupasjonsberedskap» har alltid vært underlagt Forsvarets etterretningstjeneste. Sjefen for Okkupasjonsberedskaporganisasjonen har rapportert om virksomheten til Sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste (SJE). SJE har igjen rapportert videre til Forsvarssjefen og Forsvarsministeren.

Hemmeligholdelsen av «Stay Behind»-gruppene ble vanskeliggjort i Norge i 1978, ettersom våpenlageret hos Hans Otto Meyer da ble oppdaget i forbindelse med en politietterforskning.

Seksjon for spesiell innhenting[rediger | rediger kilde]

Seksjon for spesiell innhenting (E 14), var en norsk etterretningsgruppe etablert i 1995, som opererte adskilt fra resten av Etterretningstjenesten. Gruppen hadde til hensikt å styrke sikkerheten rundt de norske styrkene som tjenestegjorde på Balkan. Agenter tjenestegjorde også i Midtøsten og Afrika. E 14 var tidligere navnet på det norske «Stay Behind»-nettverket, med kodenavn ROC.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etterretningstjenesten (2013). Fokus 2013: Etterretningstjenestens vurdering, s. 3.
  2. ^ Ot.prp. nr. 50 (1996-97) Om lov om Etterretningstjenesten. Stortinget rakk ikke behandle forslaget i vårsesjonen, og lovforslaget ble fremmet på ny høsten 1998.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Borgersrud, Lars (2001): Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig, s. 25. Oktober, Oslo. ISBN 82-495-0050-4.
  • Riste, Olav Moland, Arnfinn (1997): Strengt hemmelig: norsk etterretningsteneste 1945-1970. ISBN 82-00-12769-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]