Vålerenga Fotball Damer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vålerenga damer
Vålerenga Fotball Damer
Stiftet29. juli 1913 (Vålerenga)
HjemmebaneIntility Arena
Kapasitet17 000
SupporterklubbKlanen
LigaToppserien
LandNorge
ByOslo
Administrasjon
StyrelederOdd Skarheim
Adm. direktørPål Breen
HovedtrenerMonica Knudsen (2018–)
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Bortedrakt

Vålerenga Fotball Damer (også VIF damelag) er kvinnefotballsatsingen til Vålerenga Fotball. Laget har tilhørt en av de tre øverste divisjonene de siste 12 årene.

De spilte på Valhall Arena (5 000 plasser) frem til 2017 da de ble flyttet til Intility Arena i Innspurten 12, med plass til over 17 000.

Senhøstes 2017 overtok Monica Knudsen som trener og Eli Landsem som sportssjef.[1] Nye spillere fra 2018 er Marte Berget, Isabell Herlovsen, Sherida Spitse, Marie Dølvik Markussen, Victoria Ludvigsen, Stine Pettersen Reinås, Guro Pettersen bak keeperhanskene, britiske Jenna May Dear og investor Ole Richard Anfinnsen fra Glava.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ambisiøs begynnelse (-2000)[rediger | rediger kilde]

Vålerenga holdt en lav profil på kvinnesatsingen til slutten av 1990-tallet, da de til gjengjeld kom som en rakett. Vålerenga rykket opp til 2. divisjon i 1998, og ble øyeblikkelig med i opprykkstriden. De tapte med to poeng på Skeid og Lørenskog, og ble i andre divisjon. Allerede året etter rykket de direkte opp med god margin.[3] Toppen ble nådd da de spilte om direkte opprykk til Toppserien og debuterte i cupen i 2000. Imidlertid ble Røa for sterke i begge tilfeller, og Vålerenga måtte akseptere at de ble i 1. divisjon og at det stoppet i 1. runde i cupen.

Nedturer i kø (2001–05)[rediger | rediger kilde]

Deretter gikk det dårligere for Vålerenga. I den nasjonale 1. divisjon ble det en 7.-plass i 2001, mens det ble exit i 2. runde av cupen det året, nok en gang for Røa. Vålerenga kom videre fra første runde på walkover. i neste sesong ble det en 8.-plass og såvidt trygg grunn for Vålerenga. I cupen gikk det bedre for laget som for første gang møtte annen motstand enn Røa; de vant 10-1 mot Bækkelaget, før de tapte knepent 0-1 mot Team Strømmen.

I 2003 ble det til slutt nedrykk etter at laget hadde balansert på kanten av stupet. Delvis var dette på grunn av et tap for nedrykkskollega Nittedal, men målforskjellen var også for dårlig. At de røk i cupen for et andredivisjonslag var symptomatisk for denne sesongen. Gjensynet med andre divisjon var heller ingen gledelig opplevelse for Vålerenga Damer. De endte på siste trygge plass, fire poeng fra nedrykk.

På vei oppover (2006–)[rediger | rediger kilde]

Neste sesong i andredivisjon greide Vålerenga å snu til å bli en middelhavsfarer i divisjonen, godt unna nedrykk. Allerede året etter vant Vålerenga 2. divisjon, og gikk videre til kvalifisering, der de tapte for Fotballklubben Voss. Det gjentok seg i 2008, da Vålerenga vant divisjonen og møtte Linderud/Grei i to kamper om plass. Et tomålstap hjemme ble for tungt, på tross av en imponerende 3–3 borte.

Vålerenga fikk det imidlertid svært bra til i 2009. Med hjelp fra Anita Waage og Cecilie Berg-Hansen var Vålerenga det markant beste laget. På tross av at de fleste andre lagene hadde mistet vesentlige spillere, særlig gjaldt dette andrelag til hardt prøvede toppserielag, er det ikke å unngå å omtale Vålerengas ferd gjennom 2. divisjon som en triumfferd. Også kvalifiseringen greide Vålerenga uten problemer, og i 2010 returnerte de til 1. divisjon etter seks år i 2. divisjon. Allerede i første sesong i den nest øverste divisjonen var Vålerenga med i opprykkskampen. De tapte imidlertid den siste kampen, borte mot Medkila i en seriefinale om andreplassen bak suverene Idrettslaget Sandviken. I neste sesong var Vålerenga dominerende, men brukte opp flere muligheter for å avgjøre serien. I tredje siste runde ble det klart at Vålerenga rykket opp til Toppserien.

Foran 2012-sesongen skaffet Vålerenga seg flere spillere fra fjorårets toppserie, særlig fra Linderud-Grei, men også Rebecca Angus fra Jitex BK, Tina Wulf fra Trondheims-Ørn, Cathrine Rolness fra Røa og Lill Yvonne Karlsrud fra Medkila.

I 2017 klarte de å kvalifisere seg til finalen i NM i fotball for kvinner 2017.

Vålerenga har hatt minst en spiller på det norske A-landslaget for kvinner, Solveig Gulbrandsen.

Spillerstall 2018[rediger | rediger kilde]

Dette er spillerne per 18. september 2018[4]

Nr. Posisjon Spiller
1 Norge Guro Pettersen
3 Norge Ingrid Katrine Buer Søndenå
4 Norge Stine Reinås
5 Norge Andrine Tomter
6 Danmark Julie Trustrup Jensen
7 England Jenna Dear
8 Nederland Sherida Spitse
9 Norge Isabell Herlovsen
10 Norge Victoria Ludvigsen
11 Norge Marte Berget
13 USA Camille Levin
14 Norge Tina Dalgård
Nr. Posisjon Spiller
16 Norge Ingrid Schjelderup
17 Norge Maren Eithun Hauge
18 Norge Celin Bizet Ildhusøy
19 Norge Kine Fløtre
20 Norge Marie Dølvik Markussen
21 Norge Emilie Libakken Østerås
23 Danmark Stine Ballisager Pedersen
25 Norge Adriana Imeri
28 Norge Anne Lise Olsen
32 Finland Tinja-Riikka Korpela
40 Danmark Melenie Johansson Watts
Sesong Pos. Ant. V U T For Mot P. NM (cup) Trener
1. divisjon fotball for kvinner 2010 3 22 11 6 5 38 24 39 2. runde Cecilie Berg-Hansen
1. divisjon fotball for kvinner 2011 1 20 14 3 3 52 22 45 3. runde Berg-Hansen
Toppserien 2012 8 22 6 5 11 27 47 23 3. runde Berg-Hansen
Toppserien 2013 5 22 8 8 6 41 37 32 Semifinale Berg-Hansen
Toppserien 2014 7 22 9 3 10 27 45 30 3. runde Glenn Rostad
Toppserien 2015 10 22 6 3 13 22 42 21 3. runde Leif Tsolis
Toppserien 2016 9 22 6 5 11 25 48 23 3. runde David Brocken (til aug.), Kjell Gustad
Toppserien 2017 7 22 10 4 8 38 33 34 Finalen Gustad
Toppserien 2018 Monica Knudsen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hun blir ny trener i Vålerenga i Aftenposten den 27. november 2017.
  2. ^ Fiasko om de ikke vinner Toppserien 2018 i Aftenposten den 27. desember 2017.
  3. ^ 2. divisjon 1999 – Stein Langørgens side
  4. ^ «Vålerenga Kvinner Senior A - Spillere». Norges Fotballforbund. Besøkt 19. september 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]