Vinter-OL 1952

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Oslo 1952
De 6. olympiske vinterleker
De olympiske ringer
Vertsnasjon Norge Norge
Deltagernasjoner 30
Utøvere 694 (585 menn og 109 kvinner)
Idretter 6
Øvelser 22
Åpningsseremoni 15. februar
Avslutningsseremoni 25. februar
Offisielt åpnet av Prinsesse Ragnhild av Norge
Ildtenner(e) Eigil Nansen
Deltagernes ed Torbjørn Falkanger
Åpningsstadion Bislett Stadion
Forrige St. Moritz 1948
Neste Cortina d'Ampezzo 1956
Fra åpningsseremonien på Bislett stadion 15. februar 1952.

Vinter-OL 1952 var de 6. olympiske vinterleker. De ble arrangert i tidsrommet 14.-25. februar 1952 i Oslo i Norge. Lekene ble en stor suksess, med sterke norske resultater og stort publikumsoppmøte. Oslo fikk Vinter-OL etter en lang prosess med både politiske, økonomiske og sportslige utfordringer for at mesterskapet skulle bli vellykket.

Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. De kom ved:

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Norge viste tidlig interesse for å arrangere et Vinter-OL på hjemmebane. Allerede i 1918 ble det diskutert i Landsfobundet om Norge skulle sende søknad om å arrangere i 1924. Dette ble noen år senere avvist da Norges Skiforbund med støtte fra Sverige og Finland følte seg som «forvaltere av skiidrettens egentlige verdier.»[1] Da Vinter-OL likevel ble lansert med de første lekene i Chamonix i 1924 ble motstanden mindre og under skitinget på Lillehammer i 1927 snudde Norges Skiforbund i saken.[2] Videre utover mellomkrigstiden forsøkte Norge å søke om å arrangere. Muligheten åpnet seg igjen da Norge sa seg villig til å overta arrangementet fra Sapporo i 1940 dersom Japan ikke kunne grunnet krigen med Kina.[3] Dette OL ble ikke noe av. Den norske idretten gikk ut i streik i protest mot den tyske invasjonen og tanken om å arrangere OL ble lagt på vent.

Etter frigjøringen gikk den norske idretten sammen i Norges Idrettsforbund. Dette kom som følge av den samlende effekten idrettsstreiken hadde hatt. Den kjente norske idrettslederen kalte det «Den største idrettsprestasjon i Norges historie.»[4] Dermed kom ideen om å arrangere Vinter-OL i Norge igjen på programmet. Men det ble tidlig klart at Oslo ikke ville klare til å arrangere i 1948. Oslo kommune opprettet en komite som skulle opprette en søknad om å arrangere lekene i 1952, under ledelse av Rolf Hofmo. Søknaden ble behandlet i 1947 og Oslo vant fram med 18 mot 10 stemmer.[5]

Anlegg[rediger | rediger kilde]

Å arrangere et stort internasjonalt mesterskap krevde anlegg med tilstrekkelig publikumskapasitet. Også eksisterende anlegg ville kreve oppdateringer før OL kunne arrangeres. Holmenkollen var allerede en tradisjonsrik arrena for både skihopp og langrenn, mens Bislett stadion var en kjent skøytearena internasjonalt. Men både alpint, bobsleigh og ishall for ishockey og kunstløp manglet, noe som ville krever ressurser i en allerede stram etterkrigsøkonomi. I tillegg måtte det bygges innkvartering for utøvere, publikum og presse. For å rettferdigjøre denne pengebruken ble det satset på gjenbruk av det som ble bygd. Vinter-OL ble dermed en del av det nasjonale gjenoppbygningsprosjektet. Dette gjorde det lettere å få finansiering til arrangementet og anleggene som måttet til for at lekene skulle bli en suksess.[6]

Tysklandsspørsmålet[rediger | rediger kilde]

Et viktig politisk problem for mange nordmenn var om Tyskland skulle få lov å delta i lekene. Krigen hadde satt dype spor i Norge og mange var dermed skeptiske til å invitere den tidligere okkupasjonsmakten tilbake. En annen kompliserende faktor var at den kalde krigen bygde seg opp, noe som førte til at Tyskland på dette tidspunktet hadde tre nasjonale olympiske komiteer.[7] Den storpolitiske debatten var ledet av den norske idretten som ønsket å utelukke tyskerne. I 1950 stemte både idrettsstyret og idrettstinget mot tysk deltagelse og de ble støttet av organisasjonskomiteen i Oslo.[8] Over den neste perioden ble stemningen litt mildere. Da Vest-Tyskland 8. mai 1951 formelt ble en del av IOC godtok den tyske representanten at Vest-Tyskland skulle takke nei til en invitasjon dersom Norge ikke ønsket at tyskere skulle delta.[9]

Den norske oponionen snudde til slutt etter løft om at ingen tilknyttet nazistenes regime skulle delta i lekene. Publikum jublet da den tyske troppen marsjerte inn, noe som ble sett som en gjenoppretting av idrettsforholdet mellom Norge og Tyskland.[10]

Fakkelstafetten[rediger | rediger kilde]

Eigil Nansen tenner den olympiske ild.

Da Berlin arrangerte OL i 1936 opprettet de en ny tradisjon i forbindelse med de Olympiske leker. En fakkel som var tent i Olympia skulle fraktes til arrangørbyen og forbinde OL-byen med antikken.[11] Dette var en tradisjon som var forbeholdt Sommer-OL, men i Norge ønsket man en egen stafett. Planen var å tenne ilden i Sondre Norheim peis i Morgedal og frakte denne til Oslo. På denne måten knyttet lekene seg til begynnelsen på den moderne skiidretten og symboliserte at vinteridretten var kommet «hjem» til Norge. Samtidig var det viktig for IOC å presisere at dette ikke var en Olympisk ild, men heller en hilsen til den moderne skiidrettens fødested.[12] Dette var tilstrekkelig til at stafetten ble arrangert, og som ble avsluttet av Eigil Nansen på Bislett Stadion under åpningsseremonien.

Folkefest[rediger | rediger kilde]

Åpningsseremonien ble starten på en folkefest som er beskrevet som en stor suksess. Spesielt hopprennet er gått inn i historien med sine estimerte 120 000 tilskuere.[13] Dette kom takket være en kuldeperiode som hadde vært fraværende tidligere denne vinteren. Ingen hadde tenkt på muligheten om en snøfri vinter siden vinteren 1951 hadde vært så snørik. Ifølge den offisielle rapporten etter OL var det tre ting som var nødvendig for et suksessfullt OL nemlig «flaks, flaks, flaks.»[14]

Resultater[rediger | rediger kilde]

Bandy var demonstrasjonsgren under lekene i Oslo. Medaljene ble fordelt gull til Sverige, sølv til Norge og bronse til Finland.

Medaljestatistikk[rediger | rediger kilde]

De olympiske ringer
Medaljer – Vinter-OL 1952 Oslo
De olympiske ringer
 Nr.  Land Gull Sølv Bronse Totalt
1. Flag of Norway.svg Norge (NOR) 7 3 6 16
2. U.S. flag, 48 stars.svg USA (USA) 4 6 1 11
3. Flag of Finland.svg Finland (FIN) 3 4 2 9
4. Flag of Germany.svg Tyskland (GER) 3 2 2 7
5. Flag of Austria.svg Østerrike (AUT) 2 4 2 8
6. Canadian Red Ensign 1921-1957.svg Canada (CAN) 1 0 1 2
Flag of Italy.svg Italia (ITA) 1 0 1 2
8. Flag of the United Kingdom.svg Storbritannia (GBR) 1 0 0 1
9. Flag of the Netherlands.svg Nederland (NED) 0 3 0 3
10. Flag of Sweden.svg Sverige (SWE) 0 0 4 4
11. Flag of Switzerland.svg Sveits (SUI) 0 0 2 2
12. Flag of France.svg Frankrike (FRA) 0 0 1 1
Flag of Hungary (1949-1956).svg Ungarn (HUN) 0 0 1 1
Totalt 22 22 23 67

Deltakelse[rediger | rediger kilde]

Deltakerland
Tilsammen 30 nasjoner deltok i lekene

«Vinterleksmarsjen 1952»[rediger | rediger kilde]

«Vinterleksmarsjen 1952» ble skrevet av Kjell Rian. Den ble spilt inn av Musica Populærorkester Dir.: Egil Monn-Iversen (19 mann) i Oslo 10. august 1951. Utgitt på 78-platen Musica A-8554.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Vinter-lekene i Oslo er i etterkant beskrevet som en suksess. Lekene ble hyllet internasjonalt, og ikke minst hadde gode norske resultater bidratt til folkefesten. Samtidig ble anleggene bevart for etterbruk, noe som var sentralt i den originale planen med å bruke lekene som en del av gjenobbyggingen etter krigen.[15] I tillegg fikk Vinter-OL nå også en fakkelstafett. Morgedalsilden ble imidlertid kun brukt til OL i Squaw Valley i 1960, og til de paralympiske lekene på Lillehammer i 1994.[16] Ellers gikk stafetten som normalt fra Olympia.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Goksøyr, Matti. 2010. s. 84. 
  2. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 24. 
  3. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 25. 
  4. ^ Goksøyr, Matti. 2010. s. 115. 
  5. ^ Slagstad, Rune. 2015. s. 396. 
  6. ^ Heyerdahl, Gaute. s. 107. 
  7. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 125. 
  8. ^ Molzenberger, Ansgar. 2014. s. 1480. 
  9. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 145. 
  10. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 151. 
  11. ^ Hansen, Jørn. 2004. s. 57. 
  12. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 186. 
  13. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 176. 
  14. ^ Andersen, Peder Chr. 1952. s. 92. 
  15. ^ Heuerdahl, Gaute. 2014. s. 36. 
  16. ^ Heyerdahl, Gaute. 2014. s. 190. 


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersen, P. Chr. (1952). De olympiske vinterleker: Oslo 1952. Oslo: Dreyer.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
  • Andersen, P. Chr. (1957). «De VI. Olympiske Vinterleker 1952». Den nye olympiaboken: sommer og vinterleker 1948-1952-1956. Oslo: Dreyer. s. 176–225.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
  • Gokksøyr, Matti. Historien om norsk idrett. Abstrakt Forlag, Oslo: 2010.
  • Hansen, Jørn. Ringene Samles. En fortælling om den olympiske bevægelse. Syddansk Universitetsforlag. Odense: 2004
  • Heyerdahl, Gaute. Vinter OL i skisportens vugge: De VI olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og de XVII olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994. Norges Idrettshøyskole, Oslo: 2014
  • Høel, Leif; Ruud, Tormod; Ringstad, Sverre, red. (1992). Olympisk revy: en bildereportasje fra de VI. Olympiske vinterleker, Oslo 1952. Stabekk: Berit Mathisen og Leif Høel. ISBN 8299273501.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
  • Molzenberger, Ansgar. «Welcome to Norway!? The Discussions About German Participation in the 1952 Olympic Winter Games in Oslo». The International Journal of the History of Sport, 13 August 2014, Vol.31(12). s. 1278–1284
  • Slagstad, Rune. (Sporten): en idèhistorisk studie. 3. utgave. Pax Forlag, Oslo: 2015

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]