Granfosstunnelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Granfosstunnelen
Granfosstunnelen
Den nordre tunnelens søndre åpning, april 2009.

Sted:Norge
Strekning:Rv150
Åpnet:1992 / 2017
Lengde:2 373 m
Trafikk:15 277 (øst-vest, 2018)
14 469 (vest-øst, 2018)[1]

Granfosstunnelen
59°55′12″N 10°37′58″E

Den søndre tunnelens nordre åpning, mars 2009.

Granfosstunnelen er en veitunnel på Ring 3 (riksvei 150) i Oslo og Bærum. Den har to løp, lengden er henholdsvis 2373 meter mot vest og 2348 meter mot øst. Tunnelen går mellom Ullern kirke og Lysakerkrysset. Mustadkrysset, med forbindelse til Lilleaker, ligger inne i tunnelen.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig besto strekningen av to tunneler, den østre og vestre tunnelen med en lengde på henholdsvis 1179 og 1019 meter. De ble bygd som del av Granfosslinjen, en 2,9 km lang motorveiliknende strekning som ble åpnet i 1992 og forbinder Ring 3 med E18

Da de to tunnelene ble åpnet, forsvant en flere tiår gammel flaskehals på veiene i Oslo. Tunnelene ble finansiert med Oslopakke 1.[2]

Sommeren 2013 ble det påbegynt arbeider med å bygge et lokk over åpningen mellom de to tunnelene. Utbyggingen ble utført av Mustad Eiendom, anlegget ble ferdigstilt 12. oktober 2017[3].

Tunnelens navn kommer fra Granfossen i Lysakerelva, som tunnelen går under. Før rehabiliteringen 2017 besto anlegget av to tunneler, allikevel har navnet Granfosstunnelen alltid blitt brukt i entall.

Platekledd tunnelløp[rediger | rediger kilde]

Tunnellveggene var opprinnelig kledd med et hvelv av glassfiberbuer og aluminums- og stålplater. Disse platene skapte en del problemer. Sug og trykkrefter fra trafikken skapte bevegelser og noen av platene løsnet. Rehabiliteringen kostet omkring 100 millioner kroner.[4]

Infilitrasjonsbrønner[rediger | rediger kilde]

Granfosstunnelen ble drevet på slutten av 1980-tallet. Ved Lysaker krysser tunnelen under en dyprenne med løsmassetykkelse på minst 15 m. Før driving av tunnelen ble det gjort en del forundersøkelser og boret tre infiltrasjonsbrønner fra dagen. Disse brønnene var i drift ca. 1,5 år, og denne midlertidige løsningen førte til at poretrykkene ble noenlunde opprettholdt. I et område vest for tunnelen ble det registrert noe setninger. Det er også en del poretrykksmålere i området som det er målt på siden før tunnelen passerte. De leses av ca. 5 ganger i året.

I ettertid (1991/92) ble det boret tre brønner fra tunnelen. En av dem ble boret i driftsfasen og stengt av da den kom i veien for driften av tunnelen. En ny permanent brønn ble boret i sydgående/vestgående løp da tunnelen var ferdig. Brønnen har infiltrert opp til 25 l/min, men infiltrerer i dag[når?] ca. 15 l/min. Infiltrasjonstrykket er ca. 5 bar. En brønn ble oppgitt innledningsvis på grunn av driftsproblemer.

I 1997/98 ble pakkeren dratt ut og et rør skiftet ut på grunn av korrosjon. Driftserfaringene fra brønnen er tilfredsstillende,[trenger referanse] og den har fungert etter sin hensikt. Jevnlig filterrens er nødvendig. Brønnen etterses hver 14. dag, i perioder ikke så ofte. Effekten av brønnen er at poretrykket er løftet omtrent opp til opprinnelig nivå.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Trafikkdata - Trafikanttype - Motorkjøretøy». Vegvesenet. 2019. Besøkt 30. mars 2019. 
  2. ^ «Oslopakke 1, 2 og 3 – historikk, status og utfordringer» (PDF). Vegvesenet. 2015. Besøkt 30. mars 2019. 
  3. ^ «Granfosstunnelen med Norgespremiere». Vegvesenet. 12. oktober 2017. Besøkt 30. mars 2019. 
  4. ^ Ola Hesstvedt (2005). «Våre Veger nr. 11, 2005 - Kjempeprosjektlederen». Teknisk Ukeblad. Besøkt 21. april 2015. 
  5. ^ Anette Wold Magnussen (5. juni 2003). «Miljø- og samfunnstjenlige tunneler – Vanninfiltrasjon – erfaringer og anbefalinger» (PDF). Statens vegvesen. Besøkt 21. april 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knut Are Tvedt, (redaktør): Granfosstunnelen. Oslo byleksikon (4 utgave). Kunnskapsforlaget, Oslo 2000, s. 162. ISBN 82-573-0815-3.