Hopp til innhold

Sosialistisk Venstreparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«SV» omdirigeres hit. For annen bruk, se SV (andre betydninger).
Sosialistisk Venstreparti

Sosialisttalaš Gurutbellodat
Sosiálisstalasj Gårobelludahka
Sosialisteles Gårroehkrirrie
LandNorge
Offisielt navnSV – Sosialistisk Venstreparti (SV)
Leder(e)Kirsti Bergstø
GeneralsekretærAudun Herning
Grunnlagt16. mars 1975; 50 år siden (1975-03-16)
ForgjengerSosialistisk Folkeparti, Sosialistisk Valgforbund
HovedkvarterOslo
AvisVenstre Om
Ungdomsorg.Sosialistisk Ungdom
Donasjoner13 330 369 (2021)[1]
Antall medlemmer 16 240[2] (2024)
IdeologiDemokratisk sosialisme[a],
økososialisme[3],
feminisme[a]
Politisk posisjonVenstreradikalisme
Slagord«For de mange – ikke for de få»
Nettstedsv. (no, en, es, se)
sv.no (en)
Stortinget
9 / 169
(2025)
Ordførere
5 / 357
(2023)
Kommunestyrer
531 / 9 122
(2023)
Fylkesting
43 / 664
(2023)
Sametinget
0 / 39
(2021)
Sosialistisk Venstreparti på Commons
a^ Som definert av partiet selv, se Prinsipprogram for Sosialistisk Venstreparti (2023)
Antall medlemmer
År Bef. ± %
1990 10 272 —
1991 10 086 −1,8 %
1992 10 809 +7,2 %
1993 11 473 +6,1 %
1994 11 478 +0,0 %
1995 9 318 −18,8 %
1996 8 609 −7,6 %
1997 7 696 −10,6 %
1998 7 972 +3,6 %
1999 —
2000 7 428 —
2001 7 274 −2,1 %
2002 7 676 +5,5 %
2003 7 751 +1,0 %
2004 9 994 +28,9 %
2005 10 591 +6,0 %
2006 9 774 −7,7 %
2007 8 499 −13,0 %
2008 8 305 −2,3 %
2009 8 522 +2,6 %
2010 7 920 −7,1 %
2011 8 380 +5,8 %
2012 8 074 −3,7 %
2013 7 721 −4,4 %
2014 7 072 −8,4 %
2015 8 394 +18,7 %
2016 8 821 +5,1 %
2017 —
2018 —
2019 —
2020 —
2021 —
2022 —
2023 —
2024 16 240 —
Kilde: [4][5]

SV – Sosialistisk Venstreparti[6] er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer sin politiske posisjon som «venstreradikalisme».[7] Partiets arbeidsprogram for 2025–2029 ble vedtatt på landsmøtet i mars 2025.[8]

SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).

Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund, som omfattet Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (NKP), Demokratiske Sosialister (AIK) og en liten gruppe partiløse. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformistisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet har siden slutten av den kalde krigen også vært preget av utenrikspolitisk nyorientering og posisjonert seg nærmere sentrum-venstre enn tidligere. Dette kulminerte med at partiet støttet NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 og at SV i 2023 vedtok at det støtter NATO-medlemskap.[9] Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg. SV støtter ifølge partiprogrammet for perioden 2019–2023 også progressive saker og definerer seg som et inkluderende feministisk[10] parti, og har uttalt at «den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle (...) homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring».[11]

I stortingsvalget 2025 fikk partiet 5,6 % oppslutning[12] og partiets stortingsgruppe består av ni representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken var partileder og parlamentarisk leder[13] til 18. mars 2023 da landsmøtet valgte Kirsti Bergstø til ny leder.[14] I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.

Politisk plattform

[rediger | rediger kilde]
Erik Solheim på SVs landsmøte i 2009

I partiets prinsipprogrammet for 2023–2027, som ble vedtatt i 2023, definerte SV seg som et feministisk og antirasistisk parti som også arbeider for miljøsaken og fredssaken.[11] Tidligere prinsipprogrammer stadfestet også SVs egendefinisjon som et sosialistisk parti[10]; i prinsipprogrammet for 2023–2027 kommer dette kun implisitt til uttrykk gjennom at partinavnet er Sosialistisk Venstreparti.[11] Partiet er (per 2023) tilhenger av en radikal økning av skatter og avgifter, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning av forsvaret, avkriminalisering av alle former for ulovlige rusmidler og antirasisme.[11] Partiet er (per 2023) motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, gruvedrift på havbunnen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i EU og EØS.[11]

I regjering (Stoltenberg II, 2005–2013) prioriterte partiet arbeidet med barnehagereformen.[7]

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen,[15] men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.[16] Dette fikk gjennomslag på landsmøtet 2023.[9] I SVs prinsipprogram for 2023–2027 heter det at SV går inn for å «fortsette den militære og humanitære støtten til Ukrainas frihetskamp og bistå Ukraina i forhandlinger om rettferdig fred».[11]

SV har uttalt at partiet står for inkluderende feminisme[10] og at «homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring. Både kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen kjemper mot patriarkalske strukturer og rigide kjønnsroller. Den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle».[11] SV regner seg også som del av den skeive bevegelsen.[17][18] Mange SV-politikere stilte seg bak «Opprop for inkluderende kvinnekamp» i 2020.[19]

Stortingsrepresentanter

[rediger | rediger kilde]

SV har ni stortingsrepresentanter i perioden 2025–2029.

Sete Navn Parti Valgkrets Merknad/Suppleant
10 6 Mirell Høyer-Berntsen SV Vest-Agder
23 13 Kirsti Bergstø SV Akershus Parlamentarisk leder
38 8 Kathy Lie SV Buskerud
58 9 Marthe Hammer SV Hordaland
88 6 Anne Lise Fredlund SV Oppland
93 5 Marian Hussein SV Oslo
102 14 Sunniva Holmås Eidsvoll SV Oslo
122 14 Ingrid Fiskaa SV Rogaland
151 8 Lars Haltbrekken SV Sør-Trøndelag

Ordførere 2023–2027

[rediger | rediger kilde]

Historikk

[rediger | rediger kilde]

SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).[20][21][22][23]

SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.[20][21][22][23]

Torild Skard var en av de 16 stortingsrepresentantene som ble valgt inn for daværende Sosialistisk Valgforbund i 1973, og ble Norges første kvinnelige lagtingspresident

EF-striden fra 1970 til 1972 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag[når?] heter Venstre Om.[20][21][22][23]

Berit Ås, SVs første partileder

Gjennom 1970- og 1980-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.[20][22][24]

Mot slutten av 1990-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 % og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.[20][22]

Forholdet til østblokken

[rediger | rediger kilde]

Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.[25]

Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land».[26] Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.[27]

I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977.[28] Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer.[29] SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.[30]

Jugoslavia-krigen

[rediger | rediger kilde]

I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.

Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II

[rediger | rediger kilde]

I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering var blant annet deltagelsen i krigen i Afghanistan en vanskelig sak for SV, som møtte partiintern kritikk i den saken.

Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.

Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.

Sosialistisk Venstrepartis ledere

[rediger | rediger kilde]
Audun Lysbakken var partiets leder fra 2012 til 2023.
Foto: Sosialistisk Venstreparti (2008)

Parlamentariske ledere

[rediger | rediger kilde]

For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.

Partisekretærer

[rediger | rediger kilde]

Valghistorikk

[rediger | rediger kilde]
Oppslutningen til SV i de ulike fylkene ved stortingsvalget 2009

Stemmeoppslutning på landsbasis i prosent og antall representanter

[rediger | rediger kilde]
Valgår Valgtype Stemmer Representanter
1973 Storting 11,2 % 16 repr.
1975 Kommune 5,5 %  
1975 Fylke 5,7 %  
1977 Storting 4,2 % 2 repr.
1979 Kommune 4,1 %  
1979 Fylke 4,4 %  
1981 Storting 4,9 % 4 repr.
1983 Kommune 5,1 %  
1983 Fylke 5,3 %  
1985 Storting 5,5 % 6 repr.
1987 Kommune 5,5 %  
1987 Fylke 5,7 %  
1989 Storting 10,1 % 17 repr.
1991 Kommune 11,6 %  
1991 Fylke 12,2 %  
1993 Storting 7,9 % 13 repr.
1995 Kommune 6,0 %  
1995 Fylke 6,1 %  
1997 Storting 6,0 % 9 repr.
1999 Kommune 7,8 %  
1999 Fylke 8,5 %  
2001 Storting 12,5 % 23 repr.
2003 Kommune 12,4 %  
2003 Fylke 13,0 %  
2005 Storting 8,8 % 15 repr.
2007 Kommune 6,2 %  
2007 Fylke 6,5 %  
2009 Storting 6,2 % 11 repr.
2011 Kommune 4,1 %  
2011 Fylke 4,3 %  
2013 Storting 4,1 % 7 repr.
2015 Kommune 4,1 %  
2015 Fylke 4,0 %  
2017 Storting 6,0 % 11 repr.
2019 Kommune 6,1 %  
2019 Fylke 6,0 %  
2021 Storting 7,6 % 13 repr.
2023 Kommune 6,9 %  
2023 Fylke 6,2 %  
2025 Storting 5,6 % 9 repr.

Stortingsrepresentanter siden 1989

[rediger | rediger kilde]
Fordeling av Sosialistisk Venstrepartis innvalgte stortingsrepresentanter siden 1989 etter valgperiode og valgkrets:[31]
Valgkrets 1989-1993 1993-1997 1997-2001 2001-2005 2005-2009 2009-2013 2013-2017 2017-2021 2021-2025 2025-2029
Østfold Lyngholm Hansen Hansen Øvstegård Øvstegård
Akershus

 Aasland
Chaffey 		Chaffey

 Reikvam

 Reikvam
Arnøy 		Reikvam

 Solhjell

 Solhjell

 Wilkinson

 Bergstø

 Bergstø

Oslo


 Koritzinsky
Halvorsen

 Solheim
Halvorsen

 Solheim
Halvorsen

 Holmås
Halvorsen
Sørensen 		Holmås
Halvorsen

 Holmås
Halvorsen

 Holmås


 Kaski
Eide

 Kaski
Hussein
Unneland
 Hussein
Eidsvoll

Hedmark Sortåsløkken Sortåsløkken Andersen Andersen Andersen Andersen Andersen Andersen
Oppland Bjørklund Hagen Fredlund
Buskerud Bergo Bergo Nævra Lie Lie
Vestfold Dag Thorkildsen Thorkildsen Thorkildsen Wold
Telemark Rønningen Rønningen Molvik
Aust-Agder
Vest-Agder Holmelid Berntsen
Rogaland Meland Meland Langeland Langeland Langeland Langeland Lerbrekk Fiskaa Fiskaa
Hordaland

 Lunde

 Lunde

 Valle

 Valle
Lysbakken 		Valle

 Lysbakken

 Lysbakken

 Lysbakken

 Lysbakken

 Hammer

Sogn og Fjordane Røys
Møre og Romsdal Widnes Jacobsen Jacobsen Kjerstad
Sør-Trøndelag

 Solheim

 Djupedal

 Djupedal

 Djupedal
Malvik 		Djupedal

 Valen

 Valen

 Haltbrekken

 Haltbrekken

 Haltbrekken

Nord-Trøndelag Aunet Hageler Ryan Ryan
Nordland

 Myrvoll
Holand 		Myrvoll
Holand 		Myrvoll

 Hansen
Elvik 		Elvik

 Hansen

Fagerås

 Fagerås
Troms Bjørn Bjørn Jensen Jensen Fylkesnes Fylkesnes Fylkesnes
Finnmark Johansen Johansen Ballo Ballo Ballo Bergstø
Norge 17 13 9 23 15 11 7 11 13 9

Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
  • Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
  • Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.partifinansiering.no/nb/arlige-bidrag.
  2. ^ https://frifagbevegelse.no/nyheter/arbeiderpartiet-mistet-over-5000-medlemmer-i-2024-6.158.1107394.3bc636b9f2.
  3. ^ Norway - Parties and Elections in Europe
  4. ^ Christian Lehne (2017). «Partier og partimedlemmer En kvalitativ casestudie av norske partiers respons på medlemsfrafall» (PDF). 
  5. ^ «Arbeiderpartiet mistet over 5000 medlemmer i 2024». 17.01.2025. 
  6. ^ Partiet vedtok på sitt landsmøte i 2017 å endre navn fra Sosialistisk Venstreparti til SV – Sosialistisk Venstreparti. Se vedtektenes paragraf 1-1 Arkivert 17. mai 2018 hos Wayback Machine..
  7. ^ a b http://sv.no/Politikken/Arbeidsprogram/Program-09-13-bokmal/Innledning-Mer-forandring[død lenke]!
  8. ^ «Arbeidsprogram». SV (på norsk). Besøkt 7. oktober 2025. «SVs landsmøte vedtok i mars 2025 nytt arbeidsprogram for perioden 2025-2029. Dette kan bestilles i trykt versjon fra SVs nettbutikk, eller lastes ned her.» 
  9. ^ a b «Historisk vedtak: Nå er SV et ja til Nato-parti». Dagsavisen (på norsk). 18. mars 2023. Besøkt 28. juli 2025. «SV ble stiftet som et nei til Nato-parti. Nå, 50 år seinere har partiet snudd, og støtter norsk medlemskap i forsvarsalliansen.» 
  10. ^ a b c Prinsipprogram 2019–2023 (PDF). SV. s. 22. 
  11. ^ a b c d e f g «Prinsipprogram». SV. 2023. «Sosialistisk venstrepartis prinsipprogram ble vedtatt på SVs 25. ordinære landsmøte den 19.03.2023. Her kan du laste ned hele prinsipprogrammet som PDF.» 
  12. ^ Valgresultat.no: Stortingsvalg 2025
  13. ^ http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Partiene/Sosialistisk-Venstreparti/
  14. ^ Knežević, Milana (18. mars 2023). «Kirsti Bergstø er SVs nye partileder». NRK. Besøkt 18. mars 2023. 
  15. ^ Larsen, Martin Grüner (2. mars 2022). «SV vil ikke sende norske våpen til Ukraina». SV (på norsk). Besøkt 28. juli 2025. 
  16. ^ «SV skal revurdere egen Nato-politikk». Dagsavisen (på norsk). 20. mai 2022. Besøkt 28. juli 2025. 
  17. ^ «Mer penger til FRI i statsbudsjettet». Blikk. Besøkt 2. desember 2024. «SV sikret mer penger til FRI og skeiv kompetanseheving i statsbudsjettet for 2025.» 
  18. ^ Schmidt, Nina (3. desember 2023). «Budsjettforlik med SV: Ingen økning i rettshjelpssatsen». www.advokatbladet.no. Besøkt 28. juli 2025. «SV varsler også at det blir gitt fem millioner kroner til å styrke politiets kompetansemiljø på hatkriminalitet. | - Én million kroner skal sikre finansieringen av Rosa kompetanse justis, et prosjekt drevet av organisasjonen FRI som arbeider for å styrke hvordan politiet møter mennesker som er utsatt for hatkriminalitet, sier Unneland.» 
  19. ^ «Opprop for inkluderende kvinnekamp». Dagbladet. 12. mars 2020. 
  20. ^ a b c d e http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  21. ^ a b c Urwin 1997
  22. ^ a b c d e http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  23. ^ a b c «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. august 2011. Besøkt 31. januar 2011. 
  24. ^ Aardal og Valen 1997
  25. ^ Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti, samt andre kapitler
  26. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. november 2010. Besøkt 2. september 2010. 
  27. ^ Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti
  28. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. november 2010. Besøkt 2. september 2010. 
  29. ^ Einar Kr. Steffenak (15. januar 2006). «Den store stillheten». Arkivert fra originalen 5. desember 2020. Besøkt 29. august 2021. 
  30. ^ Bård Vegard Solhjell (25. januar 2011). «Lærdommer av sviket». Arkivert fra originalen 29. november 2020. Besøkt 29. august 2021. 
  31. ^ Stortingets hjemmeside: Representanter

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sosialistisk_Venstreparti&oldid=25441885»