Ekebergskrenten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′0,15840″N 10°46′47,658″Ø

Se også Ekebergskråningen
I århundre etter århundre har reisende som kom landeveien sørfra over Ekebergplatået latt seg fascinere av utsikten som åpnet seg idet den bratte nedstigninga gjennom Ekebergskrenten tok til. Fotografiet formidler et utsnitt av panoramaet over Oslo fotografert fra øvre delen av skrenten i nyere tid.

Ekebergskrenten er den brattlendte delen av Ekeberg i Oslo som vender nord og ned mot Lodalen, der Alnaelva før rant fritt. Ekebergskrenten er et markant geologisk fenomen, og representerer et landskapselement som har preget landskapet siden perm, 250 millioner år tilbake.

Bortsett fra det øvre beltet som ligger i bydel Nordstrand, tilhører Ekebergskrenten bydel Gamle Oslo. Det øvre sjiktet har skog og sletteland innimellom bebyggelsen, mens den nedre delen er kompakt utbygd. Tradisjonelt nyanseres det gjerne mellom «på (Ekeberg)skrenten» (øvre delen), og «i (Ekeberg)skrenten» (nedre delen). Nedre del av skrenten hører til området Gamlebyen.

Bebyggelsen i Ekebergskrenten er kjennetegnet av å være klort fast i knauser og bergknatter ved hjelp av utstrakt terrassering. Oslo kommune har regulert store deler av bygningsmiljøet og deler av den terrasserte infrastrukturen til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven. All landtrafikk mellom Østlandet og sørligere himmelstrøk gikk via områdets bratte oldtidskleiver fram til rundt 1850. Ekebergskrenten er forøvrig kjent for sitt mangfoldige biologiske og geologiske uttrykk, og for sin vide utsikt.

Sitat Noe før man kommer til Christiania åpner det seg for en fra et høyt fjell en av de skjønneste utsikter jeg kjenner i Europa. Den er storslagen, vid og herlig, men ikke vill, som man kanskje hadde ventet det. I forgrunnen nakne klipper, og langt borte høye skogbevokste åser, mens det for ens føtter ligger utbredt et fruktbart, rikt, veldyrket land og en anselig stad, som dog synes større enn den i virkeligheten er, samt den mest maleriske havn en kan tenke seg. Jeg glemte helt at jeg var på 60 grader nordlig bredde, men jeg trodde meg hensatt til de skjønneste og mest velsignede av Europas land. Jeg kjenner i virkeligheten neppe noe sted en utsikt som omfatter en slik mangfoldighet av gjenstander, ja jeg kunne gjerne si landskaper. Sitat
– Utsikten fra Ekebergskrenten skildret av Krüger på 1800-tallet
Deler av Ekebergskrenten flyfotografert fra nord, 1948. Nederst i forgrunnen Konows gate, over denne Ryenbergveien. Opp møt høyre svinger Valhallveien. På platået Ekebergsletta. I bakgrunnen Bunnefjorden.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Kjært barn, mange navn [rediger | rediger kilde]

Ekebergskrenten nedafor Valhallveien regnes og benevnes ofte som Gamlebyen, noe som trolig har sammenheng med at denne delen ble lagt innunder området Oslo ved bydelsutvidelsen i 1878. I nyere tid ser vi også «Nedre Ekeberg» brukt ved eiendomssalg om nedre delen.

Det er ellers god tradisjon for å si at man bor «på Ekeberg», selv om man bor nederst i Ekebergskrenten. For eksempel omtaler eventyrsamleren Abjørnsen en utfluk til bruket Svingen relativt langt nede i skrenten som en tur «til Egeberg».

«Ekebergåsen» skildrer først og fremst Ekeberg slik det framstår fra byen, fjorden, og omkringliggende åser. i likhet med «Nedre Ekeberg» forekommer begrepet sjelden i dagligtale mellom folk på berget. Ikke desto mindre opptrer det i historiske utlegninger, i.o.m, fortolking av Oslonavnet (jf. sletta under Ekebergåsen), og ved eiendomssalg.

«Ekebergskråninga» har i senere tid blitt brukt om Ekebergskrenten, noe som trolig har sammenheng med begrepsvalget vedr. ny bydelsinndeling: Ekebergskråninga ble brukt som samlebenevnelse om Ekebergs hellinger både vestover og nordover da disse områdene ble overført til Bydel Gamle Oslo. Lokalt er imidlertid Ekebergskråninga innarbeida som navn på den vestvendte skråninga mot Bunnefjorden.[1] Denne artikkelen forbeholder «Ekebergskråninga» Ekebergs vesthellinger.

«Ekeberg», i eldre tid «Eikaberg», er det tradisjonelle navnet på høydedraget sørøst for Sørenga i Gamlebyen. Geologisk sett omfatter «Ekeberg» hele flatberget med platå, skråninger og skrenter enten man ser berget utafra, eller man befinner seg ett eller annet sted på berget. I kulturhistorisk mening regnes bare den delen av høydedraget som har tilhørt de to Ekeberggårdene til Ekeberg. Navnet skriver seg fra den tiden berget var eikekledd. Det er nok særlig den dansk-norske marines fortjeneste at den gamle eikeskogen ble borte. Marinen brukte som kjent eik til byggemateriale for orlogsflåten.[2]

«Ekebergskrenten» eller «skrenten» er den folkelige benevnelsen på Ekeberggårdenes nordhelling mot Gamlebyen og Lodalen. Grensene for området er dels topografiske, dels gårdshistoriske. I vest er skrenten klart definert med sin skjæring like sørøst for krysset Oslo gate / Konows gate. I vest-østgående retning kan skrentens nordgrense følges bak oddetallssiden av Konows gate. Mot øst kan grensa sies å gå i området ved tunnelåpninga der Lodalsbruene skjærer over til Vålerenga. Østgrensa løper oppover berget langs etter det historiske skillet mot Kværner,[3] og høyere opp mot Simensbråten.[4] Mot sør brytes skrenten mot Ekebergflata. «Ekebergskrenten» er i bunn og grunn geologisk fundert, da det dreier seg om en del av den bruddflaten geologene omtaler som Ekebergforkastningen.

Geologisk, biologisk og zoologisk mangfold[rediger | rediger kilde]

Ekebergforkastningen som har sin vestlige avgrensning sørøst for krysset Oslo gate / Konows gate, kan følges langs sørsida av Konows gate. Forkastninga strekker seg østover til Grorud og videre til Nittedal. Allerede i middelalderen ble det brutt alunskifer langs skrenten. Mellom 1737 og 1815 holdt Alunverket i Grønlia det gående med få avbrudd. Med dette ble utnyttinga av Ekebergskrentforkastninga kraftig intensivert. Alunskiferbruddet langs vestre delen av Konows gate fram til krysset med Ekebergveien regnes som et viktig teknisk og geologisk kulturminne. En kuriositet er at A/S Ekebergbanen i 1918 sendte inn søknad om konsesjon for å bygge en bergbane av samme type som Fløybanen oppover skrenten bak Konows gate 1.

Ekebergskrenten er et resultat av Ekebergforkastningen, der Oslofeltets geologi ligger stedvis framme i dagen gjennom de mange stup og vertikale bergvegger der ingen kan bo og ingenting kan gro. Ekebergutvalget, ledet av geologen Elen Roaldset, skriver følgende i et konkluderende referat:

Sitat Ekebergområdet er hevet i forhold til Oslo sentrum og øyene i Oslofjorden, som relativt sett har sunket inn. Forskyvningene (forkastningssonene) er markante, godt synlige i terrenget, og danner skråningen fra Ekebergplatået ned mot Mosseveien. En øst-vestgående forkastningssone avgrenser Ekebergområdet mot nord og danner Ekebergskrenten ned mot Oslodalen. Disse forkastningssonene er trolig de mest markante i hele Nord-Europa. Sitat
– Ekebergutvalget på 1990-tallet[5]

Skrenten ble dannet som den av innsynkningen av Oslofeltet og er et resultat av Ekebergforkastningen. Denne forkastningen strekker seg fra Bunnefjorden og nordover til den gjør en bratt mot øst ved Oslo Hospital og blir en del av dalsiden i Groruddalen. Innledende faser i forkastningen skjedde i sen Karbon, men selve innsynkningen skjedde i Perm. Det er ikke kjent hvor dyp forkastningen ved Ekeberg er, men denne samme forkastningen fortsetter sørover langs Oslo-fjorden, og ved Moss kan høydeforskjellen være mer enn 2 kilometer mellom lagene på øst-og vestssiden av forkasntningen. Før forkastningen skapte Ekebergskrenten var hele området dekket av lava-bergarter, men vær og vind har siden slitt dem ned (rester av lavadekket finnes i dag på Krokskogen). I dag er bare det harde grunnfjellet av gneis er igjen oppe på Ekebergsletta, mens sedimentære bergarter som har ligget under lavalagene er bevart i det innsunkne området. Ekebergutvalget løfter frem fire iøynefallende områder vedrørende Ekebergskrentens geologi:

  • i skjæringa mot Konows gate: alunskifer med permiske ganger av eruptivbergarter,
  • i vegskjæringer i Valhallveien: sterkt oppsprukket gneis, i nærheten av hovedforkastningssonen med svart, knust skifer og permiske porfyrganger,
  • i grunnfjellet sørover fra Valhallveien og forbi Gjersjøen: Ekeberggangen, rombeporfyrgangen,
  • i svingen øverst i Valhallveien: pegmatittganger i sterkt oppsprukket bergmasse av gneis og amfibolitt.
Det er ikke uvanlig at det beiter rådyr helt inntil husa i Ekeberg hageby oppe på Ekebergskrenten.

Til tross for nordvendt beliggenhet og solløst vinterhalvår er Ekebergskrenten lun, og om sommeren er det mye sol. Ekebergåsen har ifølge biologene en uvanlig rik flora av sjeldne plantevekster. Ekebergskrenten skiller seg biologisk fra resten av Ekebergområdet ved naturlige forekomster av varmekrevende vekster som hassel, ask, alm og lønn. En del av skogen som ligger i øvre deler av området, er definert som urskog, da trærne får vokse fritt, og dør av seg selv. Til tross for sterk utbygging går det fremdeles dyretrekk gjennom skogpartiet oppunder Lille Ekeberg. Området har en relativt stabil bestand av rødrev, grevling og rådyr. Der er også spesialiserte insektarter i Norge som visstnok bare er registrert i dette området.

Historikk[rediger | rediger kilde]

I Ekebergskråninga sørøst for Sjømannsskolen, ble det oppdaga et helleristningsfelt i 1915. Det viste seg å være fem til sekstusen år gamle steinalderristninger. Det dreier seg om Oslofeltets eldste fortidsminne og eneste registrerte forekomst av veideristninger.

Ekeberg er kjent som Oslo fylkes rikeste område på forhistoriske kulturminner. Den tette floraen av oldtidsminner peker mot Ekeberg som hovedstadens eldste bosetningsfelt. Forøvrig er skrenten kjent som et eldgammelt inn- og utfartsområde. Mange av dagens veiløp følger oldtidsveien. I det øvre beltet, utenfor dagens allfarvei, finnes veifar fredet under rubrikken steinalder. Skrenten er dessuten uløselig knyttet til Oslo bys tidlige historie all den tid den representerer nordsiden av den åsen som Oslo-sletten hviler under. I byloven fra ca. 1276 defineres mesteparten av skrenten innenfor kaupstaden Oslo.

Steinalder, bronsealder og jernalder[rediger | rediger kilde]

I Ekebergskrenten er det registrert to diabasbrudd for steinalderredskaper. Det ene ligger bak Oslo hospital, det andre ved Lille Ekeberg gård. Skogstien mellom de hvite «Pampeblokkene»[6] på sørsida av Valhallveien og opp mot hovedbølet på Lille Ekeberg gård (der Lille Ekeberg barnehage flyttet inn i 1950) er registrert som steinalderfar. Områdene er fredet. I tilknytning til hovedbølet på Ekeberg gård er det nylig brakt for dagen hustufter på ca. 3000 år, noe som tilsier at det var etablert fast bosetning på berget i bronsealderen. Fra jernalderen er det bevart jordbruksristninger, rydningsrøyser og andre former for fornminner som forteller om Ekeberg som tidlig dyrkingsområde. Alt tyder på at Ekebergskrenten ble utnyttet til jakt fra og med steinalderen, og etterhvert også til beite for bufe ettersom husdyrhold ble del av livsgrunnlaget.

Vikingtid og sagatid[rediger | rediger kilde]

Landhevingen førte til at vannet trakk seg tilbake og gjorde det mulig for folk å bosette seg på sletten under Ekebergåsen. Rundt 1000 skal det ha vært bystruktur på Oslo-sletten. Det er ikke klart hvordan eiendomsforholdene var i Ekebergskrenten på denne tiden. I ulike sammenhenger nevnes at området muligvis ble Cisterciensereie i forbindelse med etablering av Sancta Mariae klosteretHovedøya i 1147. En annen mulighet er at skrenten allerede i Oslos tidligste dager ble del av byens takmark. Uansett eierforhold var skrenten for lengst etablert som det sentrale samferdselsområdet for landeveisferdsel sørover.

Æikabergs klæif og Ekebergkleivene[rediger | rediger kilde]

I sagalitteraturen er det snakk om en kleiv som går fra Mariakirka og bratt oppover Ekeberg. Faret hang sannsynligvis sammen med tidligere nevte steinalderfar under Lille Ekeberg og er trolig det som omtales som Æikabergs klæif i Oslos takmarker. Det er nærliggende å tenke seg at nedre strekket av Æikabergs klæif ble hugget bort i forbindelse med den omfattende steinbrytingen som har foregått i vestre del av Ekebergskrenten siden middelalderen.

I middelalderkilder handler det også om Ekebergkleivene i flertall. I ulike sammenhenger formidles det at landveisferdselen sørover fra det sentrale Oslo gikk over Geitabru og videre oppover Ekebergkleivene. Sentrale kleiver var bakkene opp til Ekeberggårdene, dvs.

  • dagens løp for Ekebergveien opp til Ekeberg gård, (øvre delen ble omlagt i to etapper av 1776 og 1801 – det er fremdeles spor etter oldtidsfaret blant annet i hagen på Nordjordet)
  • løpet som starter i og med nedre delen av Ryenbergveien, svinger over i Utsikten, krysser Valhallveien og fortsetter steinalderfaret (østre delen av Æikabergs klæif) opp til Lille Ekeberg gård.

Kildene sier ellers at det har kommet en vei fra middelalderens nordøstlige Oslo, fra porten ved Vålerenga (dvs. like vest for Vålerenga kirke) og ned til Alna, trolig i området for skillet mellom Lille Ekeberg og Vålerenga gård (omtrent der Lodalsbruene løper i dag). På sørsida av Alna gikk faret opp Ekebergskrenten. Veien som kan knyttes til benevnelsen Krossbrækko («den kryssende store/lange brattbakken»), ser ut til å ha hatt krysningspunkt med Æikabergs klæif godt oppe i skrenten. Ellers er veinettet innenfor området Konows gate / Valhallveien (førstnevnte følger tradisjonelle traseer) en frodig vev av renninger og innslag som utvilsomt er av forhistorisk dato. Her kan nevnes bl.a Ribbunggata og Egnehjemveien.

Oslos takmarker[rediger | rediger kilde]

På et Pergamenthåndskrift fra midten av 1300-tallet er Oslo takmarks grenser gjengitt jf. Byloven av ca. 1276: «En þat er sua uiða at Taduinar bæcker ræðr firir nordan bœen fra bæckinum oc i nordanvært Vakabærgh. fra Vakabærgi ok i bæckin a Mortustokkom ok i grindina a Volin. fra henne ok i krossbrækko er vpp fær mote Æikabergi ok sua ut i neðanværða Æikabergs klæif, ok sua vtt a vagen iæmfram Akærsnese ok sua apter i Taduinar bæc ...»[7]

Utdypende forklaring: «Fra Tøyenbekken (på Grønlands torg i dag) innerst i Bjørvika gikk avgrensningen ... nordvest for fjellknausen Valkaberg (omtrent der Botsfengselet ligger i dag), videre til Martestokker og opp til grinda ved Vålen gård (omtrent ved Vålerenga kirke i dag). Derfra gikk den opp Krossbrekka i Eikaberg-skrenten (ved Valhallveien?),» nedover langsetter Eikabergs klæif, og så ut i Vågen (Bjørvika) «mot Akersneset (Akershus) og så tilbake til Tøyenbekken».[8]

Skrenten som del av Áslo kaupstad[rediger | rediger kilde]

Ifølge Byloven fra rundt 1276 er det meste av skrenten del av takmarka innenfor grensene for kaupstaden Oslo. Takmark var middelalderens betegnelse på et område utenfor bybebyggelsen, men underlagt byloven og byens myndigheter; det som i nyere tid ble kalt bymarken. Borgerne kunne utnytte takmarka til beite for husdyr, til fôrsanking og til vedhogst. Erik Schia skriver bl.a. dette vedrørende Ekebergskrenten, jf. Oslo kaupstad:

Sitat Følger vi takmarkas grenser slik disse er angitt i byloven, finner vi at den utgjør et areal på anslagsvis 2200 dekar. ... Av dette utgjør Ekeberg-skrenten med sine gode beitemuligheter for geit og sau ca. 500 dekar. Sitat
Oslo innerst i Viken[9]
Ekebergveien 1 har fra 1879 vært adresse for Oslo hospital og Gamlebyen kirke, som er bygd på fundamentene av Fransiskanernes kloster. I den arkeologisk funderte historieskrivinga vedrørende Middelalderbyen Oslo heter det at Fransiskanerklosteret som ble etablert i skyggen av skrenten rundt 1290, det vil si på Ekebergsida av Alna like ved Geitabru, var del av Oslos tidlige utvidelse på sørøstsida av elva. Andre historiegjengivelser forteller om trehusbebyggelse og kirke på «baksida» av Alna før gråbrødrene etablerte seg.[10][trenger referanse]

Arkeologiske undersøkelser påviser, i flg. Schia, at det har vært spist tre ganger så mye geit som sau i middelalderens Oslo. Prøver av ekskrementer fra middelalderbyens fjøs har dessuten gitt kunnskap om at småfeet har livnært seg av vegetasjon som vokser i terreng med bratte kleiver og steile berg. Navnet "Geitabru" på gamle Oslos bindeledd mellom bysenteret og Eikaberget er med på å underbygge at geit var beitedyr nummer én i middelalderbyen.

Utover 1200-tallet ble det gamle Oslo utviklet til en stadig mer variert handelsby med økende innbyggertall og omfattende kontakt med Sverige, England, Frankrike og særlig med hansabyene. Folk og handelsvarer som kom landeveien sørfra måtte som kjent gjennom Ekebergkleivene på sin ferd ned mot det sentrale Oslo. Det ble anlagt stadig nye håndverksbaserte industrier i området. I Ekebergskrenten, i dagens kryss Konows gate / Ekebergveien, ble det blant annet brutt alunskifer til utvinning av alun. Alun ble brukt til farging av tekstiler, til hvitgarving av skinn og som medisin.

Forøvrig finns det rester av et antatt skanseanlegg fra midten av 1500-tallet i skrenten like nedenfor Lille Ekeberg gård.[11] Det militærhistoriske kulturminnet ligger i tilknytning til den gamle hovedtrassèen sørover (jf. tidligere nevnte Æikabergs klæif) som gikk over det delvis bevarte og steinsatte oldtidsfaret gjennom skogen mellom Vårveien og Valhallveien.

Utsikt fra nedre del av skrenten slik Margrethe Kristine Tholstrup signerte den 19. juli 1814. Fra det fremre høyre hjørnet slynger den Frederikshaldske Kongevei (Ekebergveien) seg nedover og forbi Gamlebyen kirke og Oslo Hospital. På andre sida av Bjørvika ses Akershus og Christiania. Fra Oslo Museums samlinger.

Christian IVs kongevei[rediger | rediger kilde]

Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 flyttet kong Christian IV hovedstaden til byens daværende utkant i vest, på motsatt side av Bjørvika, tett inntil Akershus festning. Den nye byen ble anlagt med snorrette gater mellom rettvinkla kvartaler, og byplanen er opphavet til den moderne betegnelsen Kvadraturen på denne bydelen. Området for middelalderbyen skal for en stor del ha blitt dekket med jord og omgjort til ladegård for de militære på festningen.

I forbindelse med grunnleggingen av Christiania ga kongen forordning om at veien mellom Norges hovedstad og København måtte utbedres. Det var bøndenes oppgave å oppgradere og vedlikeholde veiene fram til slutten av 1800-tallet. Veien opp til Ekeberg gård ble valgt som ny trasé for Kongeveien, og områdets gårdbrukere hadde den utfordrende oppgave å gjøre kleiva framkommelig for kongens kjøredoninger. I 1703 ble veien mellom Christiania og Halden offisielt åpnet under navnet den Frederikshaldske Kongevei etter daværende kong Fredrik IV. Men kongeveien var visstnok ikke kjørbar gjennom Ekebergskrenten før omkring 1780. «Den Frederikshaldske» fulgte samme veiløp som Ekebergveien mellom Oslo hospital og Valhallveien gjør i dag. I den øvre kneiken opp mot Ekeberg gård ble veiløpet som nevnt lagt om i 1776/1801.

Lille Ekebergs / Munkebråtens marker oppstykkes[rediger | rediger kilde]

Lille Ekeberg gård[rediger | rediger kilde]

Det er påfallende hvordan 1700-talls grensene for Lille Ekeberg gård (også kalt bl.a. Munkehagen, Munkebråten og Sörensløkken) slik de kan fortolkes ut fra kart og andre kilder, i stor grad svarer til grensene for Oslo kaupstad, jf. Oslo takmarker. Trolig vil pågående forskning på gården og området ved bl.a. Blf kunne gi nye perspektiver vedrørende historien om Norges hovedstad.

Mesteparten av Ekebergskrenten tilhørte som nevnt Munkehagen og Munkebråten under Oslo Hospital. Lille Ekeberg var en del av Munkebråten. Området strakte seg fra Brannfjellhøyden, ned til Alnavassdraget og videre nordover langs elven. Et bruk under Munkehagen Nordre (Munkebråten/Lille Ekeberg) som dukker opp i kildene fra 1748 er Svingen. Bruket omfattet mesteparten av den nedre delen av Ekebergskrenten og hadde trolig navn etter våningshusets beliggenhet ved Ekebergveiens (den Frederikshaldske kongeveis) krappe sving noe over halvveis oppe i stigningen mot Ekebergplatået.

I 1838 skriver Peter Chr. Asbjørnsen følgende som bakgrunnskildring for eventyr og sagn om Ekebergkongen fortalt på Svingen:

Sitat For en halvhundre år tilbake i tiden var Ekeberg ikke så ryddet og bebodd som nu; det var overgrodd med skog og kratt, og fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte nede i bakken på den venstre side av veien, hvor den svinger oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På dette stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er sommerdans og forfriskningslokale for de spaserlystne «unge herskaper», som i de første sommernetter drar ut «for å høre gjøken». Sitat

Ekebergskrentens to eldste hus som fremdeles står, ligger i nærheten av Ekebergveisvingen. Det ene fra 1755 har adresse Ekebergveien 44. Trolig er dette den lille røde «hytten» som Asbjørnsen skildrer. Den omtalte «en staseligere bygning» er nok huset til Madame A. M. Grue ute på pynten (i tidligere Svingensgate 16, i dag 10). Ekebergskrentens eldste hus ligger innklemt mellom Ekebergveien, Valhallveien, og Oppegårdsgate. Det skal være fra 1754. I 1829 ble Svingen (gnr 154/224 - 225 fram til 1886, seinere del av gnr. 233) fradelt Munkehagen Nordre. På et kart fra 1841 er det nokså tett med hus langsetter Ekebergveien fra og med Svingen og videre nordvestover.[12]

Ekebergskrenten fra 1859[rediger | rediger kilde]

Ved Christianias byutvidelse i 1859 ble Ekebergskrenten liggende like utenfor byen. Utbyggingen av området akselererte. Fra Svingen ble det gjort stadig nye utparselleringer i høyt tempo. Folk bygde tett i tett og kreativt. Det dreier seg om en frodig forstadsbebyggelse i et område der Christianias strenge bygningslov og murtvang ikke var gjeldende. På 1860-tallet ble nedre delen av dagens Ryenbergveien oppgradert til Nye Egebergsvei. Veikonstruksjonen er særlig tydelig ved utløpet fra Konows gate med sin skrånende forstøtningsmur og sitt enkle, alderdommelige smijernsgjerde. Mye av trehusbebyggelsen og infrastrukturen fra før byutvidelsen i 1878, da murtvangen ble gjeldende i området, er bevart på grunn av fattigdommen som preget området gjennom 1900-tallet.

Ekebergskrenten fra 1878[rediger | rediger kilde]

I 1878 ble nedre delen av Ekebergskrenten innlemmet i hovedstaden. Ved 1878-reguleringen ble det vedtatt at et belte på 1/4 mil utenfor den daværende bygrensen skulle være ubebygd for å beskytte mot forslumming med nye fattigforsteder. Restene av dette beltet er å finne i Ekebergskrentens øvre sjikt, der enkelte områder ennå er ubebygd og i dag inngår i Ekebergs friareal. Norges første hageby, Arctanderbyen fra 1910–1911, ble anlagt litt opp i skrenten. Den ble oppført i mur i tråd med murtvangen som ble gjeldende da området kom inn i hovedstadsvarmen. I en Tobiasartikkel leser vi om fløybaneplaner opp gjennom Ekebergskrenten:[13]

Kartet fra 1887 viser i vannrett skravur det området langs Ryenbergveien som i 1878 ble innlemmet i Kristiania.
Sitat I 1918 sendte A/S Ekebergbanen inn søknad om konsesjon til å bygge en bergbane opp Ekebergskrenten, fra Gamlebyen, eller Oslo som det het den gang, til Ekebergplatået. Banen skulle stå for person- og godstrafikk til og fra en planlagt villaby på Ekebergplatået og var tenkt bygget etter modell av Fløibanen i Bergen. Forslaget ble anbefalt av Aker herredstyre, men Sporveiskomitéen for Kristiania og Aker mente kabelbanen ikke ville være tilstrekkelig for å forsyne villaområdet på Ekeberg med et skikkelig befordringsmiddel. Sitat

Det ble aldri noe av det planlagte villaområdet. Derimot kom Ekeberg hageby opp ovenfor urskogen etter første verdenskrig – dvs. i det øvre belte av Ekebergskrenten som lå i Østre Aker fram til 1948 . Ekeberg hageby var i motsetning til Arctanderbyen oppført i tre.

Ekebergskrenten fra 1948[rediger | rediger kilde]

Verneverdig bebyggelse på plassen Utsikten på øvre del av Ekebergskrenten i bydel Nordstrand. Utsikten ble fradelt Ekeberg gård midt på 1800-tallet.

I 1948 ble hele Aker kommune, inklusive øvre del av Ekebergskrenten, innlemmet i hovedstaden, som fra 1925 hadde fått navnet Oslo. Mellom 1988 og 2003 lå Ekebergskrenten under Bydel Ekeberg-Bekkelaget. Jamfør bydelsreformen 2004 ble skrenten delt mellom bydelene Nordstrand og Gamle Oslo.

Ekebergskrenten som verneområde[rediger | rediger kilde]

I 1998 ble Arctanderbyen, Morgenstierne & Eides designede hageby, regulert til spesialområde under tittelen Arctanderbyen bevaringsområdet. I 2005 ble det gjenstående kultumiljøet av gammel trehusbebyggelsen som ble oppført mellom midten av 1700-tallet og fram til byutvidelsen av 1878, regulert til spesialområde under merkelappen Ekebergkleiva bevaringsområde. Oslo kommune skriver rundt tusenårskiftet:

Sitat ... det er av stor betydning å sikre området mot uheldig til- og ombygging og eventuelle tiltak i uteområdene som vil forringe områdets helhet og bebyggelsens homogenitet ... En videre utbygging må ivareta en arkitektonisk utforming som ikke bryter med Arctanderbyen og den øvrige småhusbebyggelsen i Ekebergskrenten ... Sitat

Kjente personer i/på Ekebergskrenten[rediger | rediger kilde]

Nedre del av skrenten (dagens Bydel Gamle Oslo)

Øvre del av skrenten (dagens Bydel Nordstrand)

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ekeberg og Bekkelaget lokalhistoriske forening gjennomførere f.eks. konsekvent Ekebergskråninga om den vestvendte delen av berget. Oslo byleksikon opererer med tilsvarende definisjon jf. oppslagsordet «Ekebergskråningen» som omtalels som «Ekebergåsens vesthellinger mot fjorden». Dette skiller seg fra begrepsbruken vedr. ny bydelssinndeling da «Ekebergskråningen» brukes om både nordhellingene og vesthellingene som et samle hele: I tillegg er den nye bydelen med Gamle Oslo som kjerne tillagt Ekebergskråningen fra Bydel Ekeberg-Bekkelaget og øyene fra Bydel Bygdøy-Frogner. Byrådets forslag til ny bydelsinndeling 10.10.2002
  2. ^ Jf. oppsummerende referat etter Ekebergutvalgets møter på 1990-tallet
  3. ^ Strøket Kværner viser til Kværner gårds tidligere marker, som ser ut til å ha ligget under Vålerenga gård i middelalderen og et stykke opp i hundreåra
  4. ^ Simensbråten var opprinnelig et bruk under Ryen gård
  5. ^ Referat fra møte i Ekebergutvalget 10
  6. ^ Pampeblokkene er et folkelig navn på de hvite fireetasjes blokkene med adresser Valhallveien 53–69. Da OBOS bygde blokkene ble en del leiligheter holdt av for sjefer eller pamper i LO, derav navnet.
  7. ^ Tore Vigerust: «Oslos takmark (grenser) fra slutten av 1200-tallet (1276)» på nettstedet Vigerust net
  8. ^ sitatene er fra Eric Schias: Oslo innerst i Viken, s. 108
  9. ^ Schia, Oslo innerst i Viken, s 107
  10. ^ «Håkon V», Wikipedia
  11. ^ Riksantikvaren ved Lisen Roll og Trond Taugbøl: «EIKABERGET» SOM KANDIDAT TIL WORLD HERITAGE LIST. NORSK TENTATIV LISTE, 2006
  12. ^ Dag Jarnøy: Stamhuset Ekeberg hovedgård, s. 25
  13. ^ Aina Basso: «Gondolbane til Ekeberg – en gammel idé», 2006 på nettstedet Oslo kommune. Byarkivet

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Ascehoug 1950
  • Jarnøy, Dag: Stamhuset Ekeberg, 2003
  • Jarnøy, Dag: Lokalhistorie ved Ekebergskråningen, 2014
  • Schia, Erik: Oslo innerst i Viken, 1991
  • Tvedt, Knut Are (red.), Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]