Vilnius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vilnius
Vilnius
Panorama over Vilnius sentrum

Flagg

Våpen

Land Litauen Litauen
Fylke Vilnius fylke
Landskap Aukstaitia
Tidssone EET
Areal 401 km²
Befolkning 560 200 (2010)
Bef.tetthet 1 397,01 innb./km²

Vilnius (Vilna forekommer; polsk Lytt Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 546 000 innbyggere i selve byen og er beliggende i den sørøstligste delen av landet. Vilnius er Litauens historiske hovedstad siden middelalderen, men ble først i 1991 hovedstad i et fritt Litauen. Den er administrasjons- og handelsby, og ligger på begge sider av elven Neris. Byen har norsk ambassade med residerende ambassadør siden desember 1991. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: (polsk:Wilno, hviterussisk:Вiльня (Vilnia), tysk:Wilna, latin:Vilna, latvisk:Viļņa, jiddisk:ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (pol. Wilejka).

Geografi[rediger | rediger kilde]

Neris er den største elven, som renner i gjennom Vilnius

Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storhertugdømmet Litauen og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samvelde.

Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.

Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.[1]Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1°C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader Celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.

Hete sommere med dagstemperaturer over 30°C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.

Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.

Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, _Švenčionys, Trakai kommune og Ukmergė; tilsammen 9650 km².

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Vilnius har vært bebodd i mange århundreder, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storhertug Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I såfall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.


I skriftlige kilder[rediger | rediger kilde]

Vilnius i 1576

Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330. Den opprinnelige delen av byen var slottet bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (13861434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis til grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, hvis de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasų-gravlunden etablert; idag er den en av de eldste gravlundene i verden.

Katedralen i Vilnius, slik den ble sett i 1912

Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 17991805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).


Kapell til minne om russere som falt under Januaroppstanden, nå forsvunnet

Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beseiret av Napoleon på sin togferd mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.

Første verdenskrig og mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget om Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som den staten Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.

Utsikt over Vilnius i 1912

Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avstod fra å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.

For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.

I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av det polske heimevernet under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatriasjonen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at denne repatriasjonen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.

Kapellet over Morgengryets port i gamlebyen i Vilnius.

Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.

Frigjøring[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaites og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karietes, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Demografisk utvikling av Vilnius mellom 1796 og 1939
1796 1811 1818 1859 1875 1897 1909 1916 1919 1923 1931 1939

17 500

56 300 33 600 58 200 82 700 154 500 205 200 140 800 128 500 167 400 195 100 209 400


Demografisk utvikling av Vilnius mellom 1941 og 2007
1941 1944 1959 1970 1979 1985 1989 2001 2003 2004 2006 2007

270 000

110 000 236 100 372 100 481 000 544 400 576 700 542 300 552 800 541 180 541 824 542 782

Fordelt på nasjonalitet[rediger | rediger kilde]

År I alt Litauere Polakker Jøder Russere Hviterussere Tyskere Ukrainere Andre
1916[note 1] 138 794 2,09% (2 909) 53,67% (74 466) 41,45% (57 516) 1,59% (2 219) 0,44% (644) 0,63% (880) [note 2] 0,13% (193)
1931[note 3] 195.150 0,8% (1 579) 65,9% (128 600) 28% (54 600) 3,8% (7 400) 0,9% (1 700) 0,3% (600) 0,1% (200) 0,2% (ca. 400)
2001[note 4] 553 904 57,5% (318 510) 18,9% (104 446) 0,5% (2 785) 14% (77 698) 4% (22 555) [note 5] 1,3% (7 159) 3,8% (20 751)[note 6]
Noter:
  1. ^ Folketelling fra 14. desember 1916 foretatt av de tyske besettelsesstyrker
  2. ^ Ikke oplyst, indgår i andre
  3. ^ Folketelling fra 9. desember 1931
  4. ^ Folketelling foretatt i 2001
  5. ^ Ikke opplyst, inngår i andre
  6. ^ I andre inngår andre nasjonaliteter, samt personer som ikke ønsker å opplyse deres nasjonalitet

I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.[2]

Turistinformasjon[rediger | rediger kilde]

Vilnius sentrum om vinteren

Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå sovjetisk til å bli en moderne vestlig by.

Idag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen kan man studere flere enn 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og unge vilniusere forsvarer byens omdømme om å være verdens mest gjestfrie by i følge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Teater og opera[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den Litauiske opera og ballet, Det Akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, det Russiske teater, det Litauiske folketeater, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.

For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musik og teater og Kunstakademiet.

Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.[3]

Museer[rediger | rediger kilde]

Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er det Litauiske nationalmuseum som ble grunnlagt i 1855. Museet fik sin nuværende navn i 1992.[4]

I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som det Litauiske kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I Kernave, ligger også det Arkæologiske og historiske museum.

Guggenheim-Eremitage museet er planlagt å åpne i 2011. Museet vil inneholde utstillinger av verker fra Sankt Petersburgs Eremitage museum og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Sankt Annas kirke i Vilnius, rett ved slottet

I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til domkirkeplassen (litauisk Katedros aikste) ved slottet. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser.

Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Gediminas slott og domkirkepladsen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgør de også inngangen til det historiske sentrum.

Vilnius sentrum ble tatt opp på UNESCOs Verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en lille del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs Verdensarvsliste.[5][6]

I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin som foreviget Zappa.

Parker, plasser og kirkegårder[rediger | rediger kilde]

Vingis Park, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės Park, ved Gediminas tårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.

Domkirkeplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk vigtigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusiv Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseromonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.

Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt under sovjettiden. Omkring 18.000 begravelser har funnet sted på Franciskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under Januarbegivenhedene.

Kulturhovedstad 2009[rediger | rediger kilde]

Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.[7][8]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Vilnius skyline

Vilnius er det største økonomiske senter for Litauen og et av de største finansielle sentre i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35% av Litauens BNP.[9] Basert på disse indikatorer er BNP per innbygger basert på kjøpekraftsparitet i 2005 på ca. 33 100 dollar, noe som er over EU-gjennomsnittet.

Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjør omkring 37 % av det samlede statbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.

En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen, da det i 2007 var mellom 1 og 1,5 milliooner utenlandske turister som besøkte byen. Dette er en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).[10][11]

Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.[12]

Det finnes planer om å bygge et World Trade Center i Vilnius. Senteret skal finansieres av danske og litauiske investorer[13]

Handel[rediger | rediger kilde]

Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaden.[14]

Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele sentret og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.

Transport[rediger | rediger kilde]

Kong Mindaugas-broen over Neris-elven like sør for katedralplassen.

Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.

Solaris Trollino 15AC trolleybuss i Vilnius

Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.

Sport[rediger | rediger kilde]

Siemens Arena

Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Alle av Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579.[15] Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet)[16] og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.

Bydeler[rediger | rediger kilde]

Kart over Vilnius' bydeler. Numrene på kartet samsvarer med numrene i listen

Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:

  1. Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
  2. Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
  3. Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
  4. Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
  5. Pilaitė
  6. Justiniškės
  7. Viršuliškės
  8. Šeškinė
  9. Šnipiškės
  10. Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
  11. Karoliniškės
  12. Žvėrynas
  13. Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius kommune
  14. Lazdynai
  15. Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
  16. Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
  17. Senamiestis — inkluderer Užupis
  18. Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
  19. Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
  20. Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
  21. Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Vilnius er vennskapsby med:

Berømte vilniusere[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kottek, M., J. Grieser, C. Beck, B. Rudolf, and F. Rubel (2006). «World Map of the Köppen-Geiger climate classification updated». Meteorol. Z. 15: 259-263. DOI 10.1127/0941-2948/2006/0130.
  2. ^ Vilnius' kommunes hjemmeside om innbyggertall fordelt på nasjonalitet (Engelsk) 2007
  3. ^ www.opera.lt (engelsk) Opera og teaterhistorie for Vilnius
  4. ^ www.lnm.lt (engelsk) Det Litauiske nationalmuseums historie
  5. ^ Unesco om Vilnius centrum (Engelsk)
  6. ^ Unesco om Struves meridianbue (Engelsk)
  7. ^ Vilnius tourisme Kulturhovedstad 2009 (Engelsk)
  8. ^ Vilnius, kulturhovedstad 2009 om Vilnius som kulturhovedstad 2009 (Engelsk)
  9. ^ investicijos.php
  10. ^ www.vilnius-tourism.lt (engelsk) Utenlandske turister i Vilnius
  11. ^ www.vilnius.lt (engelsk) Byhjemmeside om turisme
  12. ^ www.nasdaqomxbaltic.com (engelsk) OMX Baltic markets
  13. ^ www.ambvilnius.um.dk (dansk) World Trade Center Vilnius
  14. ^ www.vilnius-tourism.lt (engelsk) Om markeder i Vilnius
  15. ^ www.vu.lt/en/ Hjemmesiden til Vilnius universitet
  16. ^ Litauens juridiske universitet i Vilnius
Commons Commons: Vilnius – bilder, video eller lyd