Hopp til innhold

Eirik II Magnusson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eirik II
Konge av Norge
Født1268
Norge
Død15. juli 1299
Bergen
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
Ektefelle1: Margaret av Skottland
2: Isobel Bruce
FarMagnus Lagabøte
MorIngeborg Eriksdatter
SøskenHåkon V Magnusson
BarnMargrete (1283-1290)
Ingeborg Eiriksdatter ?
NasjonalitetNorge
GravlagtBergen domkirke
Annet navnEirik Magnusson
Regjeringstid12801299
Våpenskjold
Eirik II Magnussons våpenskjold

Eirik II Magnusson (norrønt: Eiríkr Magnússon) (født 1268, død 15. juli 1299 i Bergen), også kalt Eirik Prestehater, var konge av Norge i perioden 12801299.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Regentstyret

[rediger | rediger kilde]

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre, som besto av rikets baroner og hans mor Ingeborg. Formynderstyret kom i en hard strid med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Den langvarige og bitre striden sluttet med at kirken måtte avstå en del av den makt som den var blitt sikret ved overenskomsten i Tønsberg i 1277. Eirik hadde selv ingen part i konflikten, men fikk likevel knyttet til seg det nedsettende tilnavnet «prestehater». Da han senere selv overtok regjeringen, viste han stor mildhet mot kirken.

Framsiden og baksiden av Eirik Magnussons segl fra 1298. Tegning i Rigsarkivet i København, 860, Håndskriftssamlingen I, Terkel Klevenfeldt (1710–1777), Dokumenter vedr adelige familier, pakke 48.

Kong Eiriks eget styre

[rediger | rediger kilde]

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander III av Skottland. De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel. Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Riksvåpenet

[rediger | rediger kilde]

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.[1]

Stamtavle

[rediger | rediger kilde]
Eirik II Magnusson – stamtavle i tre generasjoner
Eirik II Magnusson Far:
Magnus VI Lagabøte
Farfar:
Håkon IV Håkonsson
Farfars far:
Håkon III Sverresson
Farfars mor:
Inga med slekt fra Varteig
Farmor:
Margrete Skulesdatter
Farmors far:
Skule Bårdsson
Farmors mor:
Ragnhild?
Mor:
Ingeborg Eriksdatter
Morfar:
Erik IV Plogpenning av Danmark
Morfars far:
Valdemar II Seier
Morfars mor:
Berengária av Portugal
Mormor:
Jutta av Sachsen
Mormors far:
Albrecht I av Sachsen
Mormors mor:
Agnes von Babenberg

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Narve Bjørgo: „Eirik 2 Magnusson“ i: Norsk biografisk leksikon, lest 1. mars 2011.
  • Knut Helle: Under kirke og kongemagt 1130–1350. Aschehougs Norges historie Bd. 3. Oslo 1995.
  • Gustav Storm (Hrg.): Islandske Annaler indtil 1578. Christiania 1888, opptrykk 1977. ISBN 82-7061-192-1
Forgjenger  Konge av Norge
12801299
Etterfølger
  1. ^ Sverre Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150-1319, Universitetsforlaget, 1976, side 124.