Tuneskipet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tuneskipet i front
Tuneskipet i oversikt

Koordinater: 59°54′16″N 10°41′6″Ø Tuneskipet er et vikingskip fra rundt 900 e.Kr. Skipet ble funnet i en gravhaug på Haugen gård på Rolvsøy i Fredrikstad kommune i Østfold. Skipet er klinkbygd og består hovedsakelig av eik. Tuneskipet er utstilt i VikingskipshusetBygdøy i Oslo med museumsnummer C23838 i Universitetets Oldsaksamling.

Funnet

Tuneskipet ble funnet på Nedre Haugen gård på Rolvsøy,[1] ca. 1,5 km nordvest for Rolvsøy kirke.[2] Det lå i en meget stor gravhaug, kalt Båthaugen som var ca. 80 meter i diameter og fire meter høy, og den kunne trolig måle seg med de aller største gravhaugene i landet for eksempel Jellhaugen. Ifølge Sigurd Grieg ble Tuneskipet funnet i landets nest største gravhaug.[3]

Tidlig på 1860-tallet begynte grunneierens bror å kjøre ut masser fra gravhaugen, som allerede da var blitt skadet av skattejegere.[4] Dette gjorde at gammelt delvis nedbrutt treverk tørket ut, og at oksygen kom inn i selve gravanlegget, som kan være noen av årsakene til at skipet er såvidt dårlig bevart. [5]Sommeren 1867 var man kommet ned på skipsrestene, og akterdelen ble liggende åpen. Da ble det ble sendt melding til Fortidsminneforeningen og Universitetets Oldsaksamling.[6] Utgravningen foregikk over en to ukers periode samme høst, ledet av professor Oluf Rygh og assistert av sivilingeniør B.Chr. Arntzen. I oktober 1867 var skipet kommet til Kristiania.[7]

Skipet har stått på kjølen inne i haugen, orientert tilnærmet nord-sør. Midt i haugen var et gravkammer bygd av stående eikeplank. Innvendig var skipet foret med mose og einerkvist. Det er bare bevart deler av gravgodset, men det finnes deler av en sadel, et par glassperler, og en del fullstendig korroderte jerngjenstander, deriblant en brynje, sverd, to spydspisser, og en skjoldbule. Man fant også rester av en ubrent benrester av et menneske og av hester. Det ble også funnet glassperler og rester av tøy som skal tyde på at personen ble begravet påkledd.[8]

Skipet bærer tydelig preg av å ha blitt gravd fram for fort og uvørent.[trenger referanse] Etter at skipet var frilagt, ble det bygd inn i en treramme på undersiden og fraktet ned til Visterflo. Det ble løftet over på en stor pram som ble fløtet ned til Fredrikstad og deretter slept inn til Christiania.

Utstilling

De første 10-15 årene ble skipet oppbevart i et skur i Universitetshagen og var tilgjengelig for publikum. Senere flyttet til et magasin bak kjemisk laboratorium og var ikke tilgjengelig for publikum. Da Osebergskipet ble funnet var det også mindre interesse for Tuneskipet som utstillingsgjenstand.[4] Skipet står i en egen fløy i Vikingskipshuset, og fremstår som nokså ubetydelig sammenlignet med de andre skipene. Det kom litt i bakgrunnen når de større skipene ble funnet.[9] I Oslo ble det lagt i et midlertidig skur i Universitetshagen. Etter hvert fikk det sitt eget bygg, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull, men dette måtte rives for oppføring av Universitetets aula, og skipet ble lagt under åpen himmel bak Frederiks gate 3. Etter at Osebergskipet ble flyttet til Bygdøy i 1926 ble Tuneskipet flyttet inn i Osebergskuret, og lå her inntil 1930, da også det ble flyttet til Vikingskipshuset.[trenger referanse]

Rekonstruksjon

I motsetning til Oseberg- og Gokstadskipet er det ikke gjort noe forsøk på å bygge opp igjen Tuneskipet. Grunnen er at det er svært mangelfullt bevart, og har vært dårlig dokumentert.[trenger referanse] Funnet er svært ufullstendig og skipet har mistet sin opprinnelig form på grunn av jordtrykket.[4] Det ble tegnet grove skisser under utgravningsarbeidet, men det ble ikke gjort noen forsøk på fullstendig oppmåling. Haakon Shetelig målte opp skipet i 1917, men her er bare de bevarte delene tegnet ut. Et tiår senere laget Frederik Johannessen et forslag til rekonstruksjon i plan og snitt, som ble noe modifisert av Arne Emil Christensen i 1980. Ifølge denne har Tuneskipet vært langt, smalt og lavbordet, med ti bordganger i skroget.

I 1995 ble deler av skipet oppmålt med laserteodolitt, og man fikk ut nok data til å gå videre med en full gjennomgang av det. Dette ble fulgt opp i 2000 med fotogrammetrisk oppmåling, noe som ikke viste seg å være en brukbar metode.[trenger referanse] Man[hvem?] forsøkte så med laserskanning og fotoskanning, noe som viste seg betydelig mer vellykket, og dette ble fulgt opp med en grundig gjennomgang av de bevarte skipsdelene. Det har etter hvert vist seg mulig å lage en pålitelig rekonstruksjon av skipet. Dette arbeidet ble presentert som en avhandling til doktorgrad av Knut Paasche i 2010.[10]

Skipet slik det er bevart har ti bordganger, men Paasche argumenterer for at det har hatt ytterligere to, altså i alt tolv bordganger. De har antakelig vært forsynt med årehull, ikke keiper, og det har vært tolv par årer. Total lengde antas å ha vært 18,67 m, største bredde ca. 4,4 m. Tidligere arkeologiske vurderinger av skipet har konkludert med at det har vært svært flatbunnet og lite egnet for seilas på åpne havstrekninger. Da har man imidlertid gått ut fra at skipet bare hadde ti bordganger. Paasche mener som nevnt det har vært tolv, og da vil fribordet bli høyt nok for fart i åpen sjø. Undervannskroget har vært bredt forut, men smalner noe av akterover. Paasche drøfter dette, og konkluderer med at Tuneskipet har vært en god seiler, kanskje til og med bedre enn Gokstadskipet.[11]

Datering

Shetelig konkluderer med at Tuneskipet og Gokstadskipet er omtrent jevngamle, fra 850-900, men da utelukkende på typologisk bakgrunn, og på gjenstandsdateringer.[4] Det ble tatt årringsprøver av tømmeret i gravkammeret og av skipet. Trevirket i gravkammeret var felt en gang mellom 905 og 910, og dette gir altså datering av gravleggingen. Slitasje på enkelte av delene antyder at skipet har vært i bruk over en periode før det ble brukt som gravskip, kanskje allerede fra slutten av 800-tallet.[trenger referanse]

Navnet

Navnet kommer av at funnstedet ligger i Rolvsøy sogn som var en del av daværende Tune herred og prestegjeld.[12] Funnet ble første gang publisert av ingeniør B.C.Arntzen, som hadde vært daglig leder av utgravningene, i artikkelen Beskrivelse over den i Tune fundne Baad. Etter dette har funnet vært nært assosiert med Tune. Dermed har betegnelsen Tuneskipet blitt brukt i over 150 år innenfor vikingtidsforskningen.[4][13][3]


Lokale krefter har på 2000-tallet fremmet forslag om å omdøpe skipet til Haugenskipet i tråd med tradisjonen å navngi viktige arkeologiske funn etter funnsted.[14][15] Gården Haugen har trolig navn etter gravhaugen med skipet.[16][17]

Se også

Referanser

  1. ^ (Shetelig 1917), s.3
  2. ^ Tuneskipet på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
  3. ^ a b Grieg, Sigurd (1928). Vikingetiden i Norge. Oslo: Cappelen. 
  4. ^ a b c d e Shetelig, Haakon (1917). Tuneskibet. Kristiania: Universitetets oldsaksamling. 
  5. ^ «Konserveringsverkstedet ved NMM - Norsk Maritimt Museum». www.marmuseum.no. Besøkt 10. desember 2016. 
  6. ^ (Shetelig 1917), s.3-4
  7. ^ (Shetelig 1917), s.4-5
  8. ^ (Shetelig 1917), s.5-9
  9. ^ Vikingskipene: en kort orientering om Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. [Oslo]: Dreyer. 1956. s. 23. 
  10. ^ Paasche (2010)
  11. ^ Paasche (2010)
  12. ^ ( Brøgger 1950), s.85
  13. ^ Nicolaysen, N. (1882). Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord. Kristiania: Cammermeyer. s. 6. 
  14. ^ Vil omdøpe Tuneskipet til "Haugenskipet" Fredriksstad Blad, 19. oktober 2011
  15. ^ (Marstrander 1999), s.10
  16. ^ Rygh, Oluf (1999). Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision : Gaardnavne i Smaalenenes amt. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. s. 300. ISBN 8290520301. 
  17. ^ Nordgård, Siw (22. november 2016). «Tunseskipet har rett navn!». Sarpsborg Arbeiderblad. 

Litteratur

Eksterne lenker