Bulmeurt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bulmeurt
Bulmeurt
Vitenskapelig(e)
navn
:
Hyoscyamus niger
L., 1753
Norsk(e) navn: bulmeurt
Hører til: bulmeurtslekta,
søtvierfamilien,
Søtvierordenen
Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika, Kanariøyene og Madeira

Bulmeurt (Hyoscyamus niger) er en sjelden og myteomspunnet blomst i søtvierfamilien.

Den er enten ettårig eller toårig og kan bli mellom 25-100 cm høy med store, vakre og karakteristiske blomster i en gulhvit farge med en nett av fiolette årer i. Den blomstrer fra juni til september. Bladene er hårete, ovale eller eggformete, med en buktet-tannet kant. Den formerer seg kjønnet og kan forekomme på lysåpne og næringsrike områder som bølgeslagsvoller, veikanter, gårdstun og brakkmark. Hele planten har en særegen muggen, sterk lukt og er meget giftig. En enkelt plante kan produsere opptil 8.000 frø. Bulmeurt vokser flere steder i Europa, Asia, Nord-Afrika, på Kanariøyene og Madeira.

Nærbilde av blomstene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bulmeurt er en kulturhistorisk plante, og det eldste funnet i Norge er fra 1100-tallet. Tidligste funn i Norden stammer fra Danmark fra 100-tallet. Under de arkeologiske utgravningene av Gamlebyen i Oslo ble det funnet tre frø av planten mellom jordlag fra 1150 og 1175. Middelalderens munker og nonner dyrket den i klosterhagene, og den er blant legeurtene funnet på Hovedøya.[1] Fra klosterhagene har den spredt seg og siden blitt forvillet.

Bulmeurt inneholder 0,05-0,15 % av alkaloidene hyoscyamin og skopolamin med sterk narkotisk virkning på nervesystemet. Når frøene varmes opp, fordamper alkaloidene, og disse dampene virker bedøvende. Den medisinske virkningen er kjent siden oldtiden. De gamle babylonerne pustet inn bulmeurt-røyk ved tannpine for å dempe smerten. Omstreifere brente bulmeurtfrø i hønsehusene, slik at hønene holdt seg rolige og kunne puttes rett i sekken. Derfor heter bulmeurt på engelsk henbane.[2] I tillegg ble planten brukt til fiske, der man bakte brød av bulmeurt og deretter kastet brødbiter ut i fiskevann, slik at den bedøvete fisken fløt opp. I større doser kunne den også brukes til giftmord. Henrik Wergeland skrev om bulmeurten at den var «djærv trods al din Stank».[3]

Både oraklet i Delfi og Nordens berserker kan ha ruset seg på røyk fra urten det ofte finnes spor av i funn fra vikingtiden. Den er funnet i Danmark, York, Dublin og Staraja Ladoga.[4]

Plansje av bulmeurt.
Hyoscyamus niger - MHNT.
Giftig.

Utbredelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Forekomsten av bulmeurt har gått sterkt tilbake i Norden de siste årene, og den er nå sjelden å se ute i naturen. Det finnes idag kun 10 kjente forekomster med bulmeurt i Norge. Da det gamle Rikshospitalet i Oslo sentrum ble revet i 2001, dukket det opp bulmeurt på rivningstomta. De kom fra frø som hadde ligget i jorda siden Rikshospitalet ble bygd i 1883. Likeså dukket bulmeurt uventet opp i store mengder på skråningene under omleggingen av E18 i Sandvika i Bærum på 2000-tallet, der den ikke hadde vært sett på mange tiår.[5]

Bulmeurt kan spire fra frø som har ligget begravd i hundrevis av år, og i løpet av 1-2 år selv produserer mengder av frø, som så i sin tur må ligge begravd i hundrevis av år før det blir deres tur til å spire.[6] Bulmeurt er nå oppført på Rødlista som sterkt truet, og i 2007 inngikk planten i Norsk Naturarvs arbeid med å kartlegge og overvåke arten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]