Nobels fredspris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En kopi av fredsprismedaljen pryder talerstolen der Barack Obama har tatt plass. Obama fikk Nobels fredspris i 2009
Fredsprismedaljer utstilt i Jimmy Carter Library and Museum
Tawakkul Karman, Leymah Gbowee og Ellen Johnson Sirleaf med sine medaljer og diplomer under tildelingsseremonien for Nobels fredspris i 2011

Nobels fredspris er en av de fem priser svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris ansees å være verdens mest prestisjetunge fredspris.

De øvrige nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i union, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken.

Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem.[1] Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring».[1] Mange tildelinger har vært omstridte, og det har blitt hevdet fra jurister og fra Nobelfamilien at testamentet ikke blir fulgt.

Nominasjon og utvelgelse[rediger | rediger kilde]

Nominasjon[rediger | rediger kilde]

Nominasjonsfristen for Nobels fredspris er 1. februar hvert år.

Rett til å nominere har medlemmer av nasjonalforsamlinger, regjeringsmedlemmer og medlemmer av Den interparlamentariske union, medlemmer av Den faste voldgiftsdomstolen, Den internasjonale domstol og Folkerettsinstituttet, universitetsprofessorer i historie, statsvitenskap, filosofi, rettslære og teologi, universitetsdirektører og direktører for fredsforskningsinstitutter og institutter for internasjonal politikk. Nominasjonsrett har også personer som tidligere har fått fredsprisen og styremedlemmer i institusjoner som har mottatt fredsprisen. I tillegg kommer nåværende og tidligere medlemmer av Den norske Nobelkomite, samt komiteens tidligere konsulenter. Komitemedlemmer kan nominere senest i det første komitemøtet etter 1. februar.[2]

Utvelgelse[rediger | rediger kilde]

Nobelkomiteens sekretær, som også er direktør for Det norske Nobelinstitutt, velger i samråd med komiteen kandidater verdige til å bli satt på «kortlisten». Den består av om lag 20 personer og organisasjoner som vurderes nærmere. Nobelkomiteens eksperter skriver redegjørelser om dem som komitemedlemmene skal lese. Deretter fatter Den norske Nobelkomite avgjørelsen om hvem som blir årets vinner. Drøftingene i komitemøtene er ikke gjengitt i protokollen. Bare navnet på vinneren/vinnerne er bokført, og redegjørelsene og protokollene er hemmelige i 50 år.

Medalje, diplom og pengepremie[rediger | rediger kilde]

Gustav Vigelands relieffer til fredsprismedaljen 1902.

Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er utformet av den norske billedhuggeren Gustav Vigeland, etter en lukket konkurranse 1901–2.[3] Den er i gull og bærer på advers Alfred Nobels venstrevendte portrett med omskriften «ALFR • NOBEL • NAT • MDCCCXXXIII • OB • MDCCCXCVI + », Nobels fødsels- og dødsår. Reversen viser tre menn som holder hverandre om skuldrene og har omskriften «PRO • PACE • ET • FRATERNITATE • GENTIUM » (for fred og brorskap mellom folkene). Kanten bærer innskriften «PRIX NOBEL DE LA PAIX», årstallet for tildeling og mottagerens navn.[4]

Diplomet var fram til 1969 utformet av Gerhard Munthe, deretter fra 1970 til 1990 av Ørnulf Ranheimsæter. Fra og med 1991 består diplomet av to deler, en side med prisens detaljer påskrevet og en kunstnerisk billedside, som hvert år utformes av en ny norsk kunstner.[5]

Pengepremien tilsvarte i 2014 8 millioner svenske kroner.[6]

Den liberale internasjonalismen[rediger | rediger kilde]

Prisvinnerne for 2007, Al Gore og representant for FNs klimapanel Rajendra Pachauri på balkongen på Grand Hotel i Oslo.

Både fredsprisen og Nobelkomiteen er basert på den liberale internasjonalismen, en politisk ideologi som oppstod i Storbritannia på 1800-tallet og vokste fram i Norge på 1890-tallet.[7]

Mottakere[rediger | rediger kilde]

Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Mottakeren får en medalje, et diplom og en pengepremie som varierer fra år til år. Den første prisen var på 150 782 svenske kroner, mens i 2008, da Martti Ahtisaari ble tildelt prisen, var premien på 10 millioner svenske kroner.

Diskusjon om tildelinger[rediger | rediger kilde]

Demonstrasjon mot tildelingen av Nobels fredspris til EU i 2012.

Tildelingene av Nobels fredspris har ofte vært kontroversielle, og mange stater har reagert på ulike måter mot tildelinger som har blitt oppfattet som kritikk mot dem selv. F.eks. tok Folkerepublikken Kina avstand fra tildelingen til Liu Xiaobo. Også Nobel-familien har ved ulike anledninger tatt avstand fra tildelinger, bl.a. fra tildelingen til Carl von Ossietzky. Tildelingen til Ossietzky var også den eneste tildelingen hvor kong Haakon uteble fra seremonien.

Spørsmålet om tildelingene er i overensstemmelse med Alfred Nobels testamente har også lenge vært et diskusjonstema. Debatten ble fornyet da juristen Fredrik Heffermehl i 2008 utgav boken Nobels vilje, hvor han analyserer Alfred Nobels testamente og Den Norske Nobelkomités tildelinger. Heffermehl konkluderer med at Nobelkomiteen opptrer ulovlig og ser bort fra testamentet, og i stedet deler ut prisen etter egne preferanser. Boken er oversatt til flere språk. Heffermehl fikk i 2011 støtte for sine synspunkter fra Michael Nobel, tidligere styreleder i Familieforeningen Nobel, som hevdet at Nobelkomiteen kunne bli fratatt oppgaven å utdele Nobels fredspris.[8]

På bakgrunn av Heffermehls klager har Länsstyrelsen i Stockholm, som er tilsynsmyndighet for den svenske Nobelstiftelsen, behandlet saken to ganger. I 2009 konkluderte Länsstyrelsen med at tildelingene av Nobels fredspris ikke har vært i strid med Alfred Nobels testamente og at de heller ikke har brutt med Nobelkomiteens retningslinjer.[9] I 2012 konkluderte Länsstyrelsen i Stockholm med at styret for Nobelstiftelsen, som etter svensk lov er ansvarlig for at avgjørelsene priskomitéene fatter er i overensstemmelse med Nobels vilje, ikke opptrer i strid med svensk lov.[10] Länsstyrelsen vurderte ikke riktigheten av de enkelte fredspristildelingene. Saken ble da avsluttet av Länsstyrelsen.[11]

Nobelkomiteen har siden 1901, da prisen ble utdelt for første gang, utdelt prisen til flere internasjonale organisasjoner, blant annet FN, Folkeforbundet og Røde Kors. Fra 1960-tallet og videre har komiteen økt sitt fokus på demokratisering og menneskerettigheter, og prisen har blitt utdelt til flere menneskerettighetsforkjempere og dissidenter.

De første tiårene, frem til andre verdenskrig, har vært sentrale i komiteens historie og norsk utenrikspolitikk. Komiteen hadde i denne perioden en sentral plass i norsk utenrikspolitikk. I samme periode ble liberal internasjonalisme den sentrale ideologien for både komiteen og regjeringen. Da Norge gikk ut av unionen med Sverige i 1905 manglet man en egen utenrikstjeneste. Nobelkomiteen og fredsprisen ble sett på som en mulig plattform til å representere og fremme norske politiske interesser i utlandet. Norges første utenriksminister (fra 1905-1908) og senere statsminister (fra 1907-1908), Jørgen Løvland, var også samtidig komiteens formann. På denne måten hadde man en direkte forbindelse mellom Nobelkomiteen og Stortinget.[12]

Fredsprisen ble aktivt brukt for å fremme norske utenrikspolitiske interesser. Prisen til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt i 1906 har blant annet blitt tolket av forskere som et forsøk på å etablere et godt forhold til USA.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Nobels fredspris», NRK, 25. november 2008: «I sitt testamente stilte Alfred Nobel tre krav til fredsprisvinnerne. Det holdt at ett av dem ble oppfylt, og tolkningen har variert gjennom et drøyt hundreår.»
  2. ^ «Hvem kan nominere?» Arkivert 30. juni 2013 hos Wayback Machine., Det Norske Nobelinstitutt.
  3. ^ Kolbjørn Skaare: «Medaljen til Nobels fredspris», i Ellen Høigård Hofseth (red.): UKM – En mangfoldig forskningsinstitusjon, Universitetets kulturhistoriske museer, Skrifter, nr. 1, 2002, s. 287–295
  4. ^ «The Medal» Arkivert 16. desember 2009 hos Wayback Machine., The Norwegian Nobel Committee, besøkt 14. oktober 2009.
  5. ^ «The Diploma» Arkivert 10. oktober 2009 hos Wayback Machine., The Norwegian Nobel Committee, besøkt 14. oktober 2009.
  6. ^ «The Nobel Peace Prize» Arkivert 4. september 2009 hos Wayback Machine., The Norwegian Nobel Committee, besøkt 14. oktober 2009.
  7. ^ Lundestad, Geir (2017). Drømmen om fred på jord. Nobels fredspris fra 1901 til i dag. Oslo: Kagge Forlag. s. 19. 
  8. ^ Michael Nobel: «"I strid med Nobels vilje"», leserinnlegg i Aftenposten, 9. desember 2011.
  9. ^ «Brøt ikke med Nobels testamente», NRK, 22. januar 2009.
  10. ^ «Ingen utredning om Nobels fredspris», DN.se, 21. mars 2012.
  11. ^ «Länsstyrelsen avslutar Nobelärende» Arkivert 21. juli 2015 hos Wayback Machine., Länsstyrelsen i Stockholms län, 21. mars 2012.
  12. ^ Knutsen, Torbjørn L. (2016). Norsk utenrikspolitisk idéhistorie, 1890-1940. Oslo: Universitetsforlaget. s. 116-117. 
  13. ^ Ivar Libæk (2000). «The Nobel Peace Prize: Some Aspects of the Decision-making Process, 1901-17». Det Norske Nobelinstitutts skriftserie. 1 (2): 36–37. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]