Oppgangssag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gammel oppgangssag i Tørvikbygd, Kvam i Hordaland.
Oppgangssagbruk fra Tørvikbygd.
Vannhjul til oppgangssagbruk fra Tørvikbygd.

En oppgangssag er en vanndrevet sag med et rett sagblad som beveger seg rett opp og ned. Sagbladet er spent fast i en ramme som er koblet til et vannhjul med en veivaksel. Et annet navn på oppgangssaga er vassag. Man skiller også mellom årgangssager og flomsager, der årgangssagene sto i vassdrag som hadde tilstrekkelig vannføring til å drive saga året rundt. Oppgangssagene var i bruk i Norge fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet og la grunnlaget for norsk trelastindustri. Deretter ble de avløst av dampmaskindrevne sager, som igjen ble avløst av elektrisk drevne sager.

Historie[rediger | rediger kilde]

Oppgangssagene revolusjonerte middelalderens måte å økse til planker og bord av tømmerstokkene. Hver tømmerstokk ble kløyvd og kunne derfor bare gi to bord («tiler»). Med de nye sagene kunne det skjæres mange bord fra én stokk.

Oppgangssaga slo i Norge først gjennom i Bohuslän, på midten av 1400-tallet. Bohuslän var da en del av Norge, og Oddevald (senere Uddevalla) vokste fram med lokalisteringsfaktorene: En god havn og et sagbruksområde innenfor. Kort, rask og billig transport av trelast fra sag til skip samtidig som kvaliteten på bordene ble bevart og prisene de beste. Også Moss oppsto med disse lokaliseringsfaktorene. [1]

På 1500-tallet revolusjonerte oppgangssagene trelasthandelen i Norge og førte til nye muligheter for eksport. En rekke småbyer langs kysten vokste frem og ble velstående som følge av denne handelen.

Sagbladets kvalitet var avgjørende for hvor effektivt oppgangssagen skar. De første klumpete bladene ble snart avløst av bedre, tynnere sagblad. Sagbladene kunne også monteres flere sammen i én ramme, da ble saga kalt en «silkesag». På slutten av 1800-tallet kom sirkelsagene, som med sin enklere mekanikk, raskt utkonkurrerte oppgangssagene. Gamle vanndrevne oppgangssager ble modernisert med roterende sirkulære sagblad. Skjærehastigheten ble mye høyere fordi bladet skjærer kontinuerlig, og en trengte ikke lenger vente mens rammen gikk opp.

På midten av 1800-tallet kom dampsagene. Det betydde at sagbrukene ikke lenger trengte å være lokalisert nær en foss. Etter 1900 gikk sabrukene etterhvert over til å bruke elektromotorer som kraftkilde.

Operative oppgangssager[rediger | rediger kilde]

Det er flere operative oppgangssager: Aursfjordsaga i Malangen i Balsfjord kommune, Tveiten oppgangssag («Tveiti sag») i Herand i Jondal kommune, Vangssago som ligger i Rosendal, en ny oppgangssag i Bygningshistorisk park i Dovre kommune oppført omkring 1990, og en oppgangssag i Vest-Telemark. En av landets første oppgangssager lå ved Gjersjøelva[2] i Oppegård, og den ble gjenoppbygget i 2002. Det er også bevart flere oppgangssager på museum.

I Tørvikbygd er det to oppgangssager i drift. «Oppgangsagå» (Storasagå) i Stekka ble oppført i 1823 og restaurert i 1977 og i 1995. Sagen i Stekka er formelt vernet som en del av Berge landskapsvernområde. Oppgangssagen på Grind, Augastad i Tørvikbygd, ble oppført 1885 i forbindelse med jordskifte. Sagutstyret skal være fra Sunnfjord, og sagen ble filmet av Teknisk Museum i 1953, da dette var den mest «primitive» sagen (med treaksling) i drift her i landet. Sagen ble restaurert på 1970-tallet og på nytt rundt 1999.

Tveiten oppgangssag drives av Stiftinga Herand Aktiesagbruk. Denne saga leverer material til restaureringsprosjekt i Hordaland, blant annet til det fredete reperbanen i Sandviken og verdenskulturminnet Bryggen i Bergen.

Vangssago ble bygd i 1875 og tilhørte Baroniet Rosendal. Saga ble flytta og restaurert i perioden 1997 til 2005 og blir i dag drevet av Interesselaget Vangssago.

I forbindelse med restaurering av bygninger for kulturminnevernet er det noen ganger behov for bord og planker som er skåret på oppgangssag. Oppgangssaga gir rette striper på tvers av emnet, mens bord som er skåret på sirkelsag gir bueformede striper etter det runde sagbladet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 160.
  2. ^ Kilde: Store norske leksikon

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]