Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dette begrepet har flere betydninger.

Søk på «Christiania» omdirigeres hit; se også Christiania (København) og Christiania (andre betydninger)

Koordinater: 59°54′40″ N 010°44′00″ Ø

Oslo
Basisdata
Adm. senter		Oslo
Status		Kommune
Land		Norge
Fylke		Oslo
Karakteristikker
Areal		454 km²
Befolkning		575 475[a]
K.nummer		0301
Målform		Nøytral[1]
Internettside		Internettside
Politikk
Ordfører		Fabian Stang (Høyre) (2007)
Byrådsleder		Erling Lae (Høyre)
Befolkningsutvikling 1951–2008[b]
Oslo på Commons a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2009) b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB

Oslo (mellom 1624 og 1925 Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania) er en by, en kommune og et fylke i Norge, samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000 og ble hovedstad i 1314. Etter en tredagers brann i 1624 ble byens befolkning kommandert over til vestsiden av Bjørvika der kongens borganlegg, Akershus festning, lå. Det nye byområdet ble anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor den nye byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad.

Nabokommunene er i vest Bærum, i nord Ringerike, Lunner på Hadeland og Nittedal, i øst Skedsmo og Lørenskog, i sør Enebakk, Ski og Oppegård, og i sørvest midtfjords i Bunnefjorden, Nesodden (halvøy).

Det Kongelige Slott, Stortinget, Regjeringen, Høyesterett og de fleste andre nasjonale offentlige styringsorganer ligger i Oslo.

Innhold 1 Navn 2 Historie 3 Geografi 3.1 Elver 3.2 Geologi 3.3 Klima 4 Bylandskap 4.1 Strøk og nabolag 4.1.1 Oslo sentrum 4.1.2 Indre vest 4.1.3 Ytre vest 4.1.4 Oslo nord 4.1.5 Groruddalen 4.1.6 Indre øst 4.1.7 Sydøst 4.2 Parker og grøntområder 5 Kultur og underholdning 5.1 Turisme 5.2 Kulturvern 5.3 Teater 5.4 Opera og ballett 5.5 Musikk 5.5.1 Klassisk 5.5.2 Kor 5.5.3 Jazz 5.5.4 Rock og pop 5.5.5 Janitsjarkorps 5.5.6 Utdanning 5.6 Kino 5.7 Bildekunst 5.8 Priser 5.9 Idrett og friluftsliv 5.10 Kjente personer fra Oslo 5.11 Tusenårssted 6 Næringsliv 7 Demografi 7.1 Sysselsetting 7.2 Innvandring 7.3 Talespråk 7.4 Religion 8 Politikk og administrasjon 8.1 Norges hovedstad 8.2 Lokalpolitikk 8.3 Administrativ inndeling 8.4 Etater og kommunale foretak 8.5 Segl og flagg 9 Samfunn 9.1 Utdanning 9.2 Forsvaret og Oslo 9.3 Media 10 Samferdsel 10.1 Veinett 10.2 Kollektivtransport 10.3 Jernbane og luftfart 10.4 Havnetrafikk 11 Vennskapsbyer og -regioner 11.1 Vennskapsbyer 11.2 Vennskapsregioner 12 Se også 13 Referanser 14 Litteratur 15 Eksterne lenker 15.1 Historie

[rediger] Navn

Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er belagt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latinske formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletta under åsen» eller «gudenes slette».

Etter bybrannen i 1624 og gjennombygging av byen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og deretter i kommunale fra 1897. Det ble likevel aldri foretatt noen formell beslutning om å gå over til å skrive navnet med K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Byens navn ble gjerne forkortet Xania.^[2]

I 1914 brukte nynorskforlaget Det Norske Samlaget ingen av disse skrivemåtene, men det gamle bynavnet Oslo. Forlaget ønsket å fremheve det rotnorske. Etter årelange diskusjoner vedtok bystyret at Oslo skulle gjeninnføres som navn på hovedstaden fra 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var det offisielle navnet på området for middelalderbyen inklusiv takmarkene - et område som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 - måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da den folkelige innarbeidete betegnelsen på det gamle Oslo, nemlig Gamlebyen.

Oslo blir også kalt Tigerstaden. Dette begrepet var egentlig ment negativt, men har senere blitt omdefinert til noe positivt av byens innbyggere.

[rediger] Historie

Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt cirka år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist kristne graver fra før år 1000, og dette fikk byen til å feire sitt 1000-årsjubileum i 2000, til tross for at det bare var gått 50 år siden 900-års-markeringen.

Oslo ble utover i middelalderen en stadig viktigere by, noe som blant annet hadde sammenheng med at Håkon V Magnusson, tidligere hertug over Østlandet med sete i Oslo, i 1299 ble konge etter broren Eirik II. Håkon startet byggingen av Akershus festning, som etter hvert ble kongelig residens. Han satte i gang en rekke andre byggeaktiviteter, som utviding av Mariakirken, og sørget for at byen utviklet seg utover i høymiddelalderen og doblet sitt innbyggertall til anslagsvis 3500. Byen ble plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308, men den ennå uferdige festningen stod i mot beleiringen.

I 1314 ble Oslo Norges hovedstad. Da fikk prosten i Mariakirken et brev fra kong Håkon V, som utnevnte ham til kansler for evig tid. Kansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.^[3]

I middelalderen ble byen rammet av gjentatte branner, som raserte mesteparten av bebyggelsen. Den ble hver gang gjenreist på de gamle tomtene. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene - eller de ble revet for bygningssteinene skulle kunne benyttes til andre formål. Under en svensk beleiring i 1567 ble byen også brent. Av byens monumentalbygg var bare katedralen, Sankt Hallvardskirken og bispegården (på ruinene av det tidligere Olavsklosteret) i behold da byen ble flyttet i 1624.

I unionstiden med Danmark mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Den ødeleggende brannen i 1624 førte til at byen ble flyttet og nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen. Den ble gjenreist som en befestet by med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler skulle hindre fremtidige branner. I 1641 anla Christian IV Kristiansand med en enda mer regelmessig rutenettsplan. De ortogonale gatenettene i disse byene var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Den opprinnelige byen innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området. Som et annet brannforebyggende tiltak innførte Christian IV murtvang og påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere skulle bygge i utmurt bindingsverk.

Rundt byen oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i billige trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter en brann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye kirke ble reist utenfor. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.

Christiania ble igjen hovedstad i 1814, da unionen med Danmark ble oppløst. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetet, Stortinget, Nationaltheatret og mange flere. Nye bydeler vokste frem for å gi husrom til innflytterne, som skulle bemanne de nye fabrikkene i siste halvdel av århundret. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden (som nå het Kristiania). Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etterhvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av dagens «murby» ble reist. Etter krakket i 1899 ble det en viss stillstand i byggeaktivitetene fram til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.

Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-tallet for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da Aker kommune i sin helhet ble innlemmet i hovedstaden. De 130 976 nye innbyggerne gjorde at folketallet i Oslo over natten økte med 46 prosent. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.

I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere østre Aker for å avhjelpe den store boligmangelen i Oslo. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet med T-banen da denne åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. Med Fellestunnelen ble de vestlige og østlige banen knyttet sammen i 1993.

[rediger] Geografi

Oslo ligger innerst i Oslofjorden, og har ut fra sin geografiske beliggenhet vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Byen ligger i en forsenkning i terrenget, «Oslogryta», og er omkranset av åser og innsjøer. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene.

Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 m.o.h. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.

[rediger] Elver

Det bebodde Oslo er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Akerselva (også kjent under navnet Frysja) er selve byelva, der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. De tallrike fossene har betydd mye for byens industrielle utvikling, men i dag er det nok rekreasjonsverdien som er den største.

Andre viktige elver er Lysakerelva, Alna (Loelva) og Ljanselva. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene.

I Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.

[rediger] Geologi

Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Innsynkningen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet gav karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.

De sentarle delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkingene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og dermed skade infrastruktur og bygninger ovenfor. Øst for sentrum ligger Ekeberg med gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består bergarter som kan minne om granitt. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.^[4]

Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for ca. 9000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som nå finnes som rygger blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevål stadion og på Majorstuen, var tidligere flast leirbunn i sjøen. Her siver saltvannet fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet blolig- og T-banebygging i disse områdene.^[4]

[rediger] Klima

Vinteren i Oslo er lang og relativt kald. Temperaturer under frysepunktet kan inntreffe fra september til mai, hvor januar er den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på -4,3°C, og man har både i januar og februar minimumstemperaturer omkring -7°C. Den laveste registrerte temperatur i Oslo er -27,1°C i januar 1942.^[5] Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år. Den gjennomsnittlige årlige nedbørsmengde er 763 mm, hvor vintrene er noe tørrere enn somrene.

Måned	jan	feb	mar	apr	mai	jun	jul	aug	sep	okt	nov	des
Middeltemperatur °C	-4.3	-4.0	-0.2	4.5	10.8	15.2	16.4	15.2	10.8	6.3	0.7	-3.1
Gjennomsn. høyeste °C	-1.8	-0.9	3.5	9.1	15.8	20.4	21.5	20.1	15.1	9.3	3.2	-0.5
Gjennomsn. laveste °C	-6.8	-6.8	-3.3	0.8	6.5	10.6	12.2	11.3	7.5	3.8	-1.5	-5.6
Kilde: eKlima Alle data er for Oslo - Blindern (94 moh.)

[rediger] Bylandskap

[rediger] Strøk og nabolag

[rediger] Oslo sentrum

Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo Sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. I Kvadraturen ligger også Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse til slutten av 1200-tallet under kong Håkon V.

Oslos hovedgate, Karl Johan, går i øst-vest-retning i sentrum. Langs Karl Johan finnes flere av hovedstadens mest kjente bygg, blant annet Oslo Domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like syd for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine museer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble sanert omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-tallet. Området er i dag kjent for høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, konsert- og sportsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.

[rediger] Indre vest

Like Bak slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom Bydel Frogner gjennom strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og bort til grensen til Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske bygårder med store leiligheter, hvorav Gimle har de mest eksklusive. Deler av bydelen har også store villaer og bevaringsverdig trehusbebyggelse, blant annet i den historiske villaforstaden Homansbyen. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med den eksklusive handelegaten Bogstadveien.

Bydelen St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn. Bydelen består i stor grad av bygårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorvet og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.

[rediger] Ytre vest

Bydel Ullern er preget av villabebyggelse og danner den sydvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelven. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner.

Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vindern, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nord-vestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping.

[rediger] Oslo nord

Oslo nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det eksklusive boligstrøket Ullevål Hageby, og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Like over Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.

I de sentrale delene av bydelen ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et av Norges største IT-strøk og stedet der Handelshøyskolen BI holder til. Øst for elven ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.

Oslo nord grenser opp imot Nordmarka, og det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som drikkevann for 90% av byen.

[rediger] Groruddalen

Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.

Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (Riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blandt annet Grorud og Stovner. Litt lengre øst går Østre Aker vei (Riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kaldbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trase nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består i hovedsak av T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Stovner, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.

Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker sykehus og Bjerkebanen ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.

Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs Riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kaldbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.

Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-tallet, dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger syd i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.

På sydsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alnasenteret og IKEA på Furuset.

[rediger] Indre øst

Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet bort til Akershus fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.

Den administrative bydelen Grünerløkka har tatt navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig på 1990-tallet, og har utviklet seg til å bli et hipt støkt med mange caféer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for det egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.

Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Thorsov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.

[rediger] Sydøst

I Bydel Nordstrand i Oslo sydøst ligger åsen Ekeberg, der det på Ekebergsletta arrangeres Norway Cup hver sommer. Områdene rundt, slik som Bekkelaget og Nordstrand preges av velstående villabebyggelse, og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger syd i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, der sistnevnte ble bygget ut av OBOS fra 1951 og dermed ble landets første drabantby.

Øst for dette ligger Bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av noe eldre villabeyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.

Oslos sydligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet på 1980-tallet, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største områdene tilgjengelig for ytteligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud forbrenningsanlegg.

[rediger] Parker og grøntområder

Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplantning i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka. Fra byens vekst skjøt fart midt på 1800-tallet ble det sikret områder til parker, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg helt fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5% som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.

Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden.

Frognerparken med Vigelandsanlegget er Norges mest besøkte attraksjon.

[rediger] Kultur og underholdning

[rediger] Turisme

En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011. På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer flere kulturminner fra Vikingtiden, blant annet Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet (sic), som sammen med Norsk Sjøfartsmuseum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes. På 23. plass ligger Norsk folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra tiden 1500 til i dag. På 24. plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.^[6]

Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper skaper en omsetning for om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3% av sysselsettingen i privat sektor i Oslo.^[7]

[rediger] Kulturvern

Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtid og middelalder (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger har vi Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.

Hele den såkalte «murbyen», det vil si bybebyggelsen fram til Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo er beskyttet av Riksantikvaren. Disse, og en en rekke bygninger er ført på på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier; fredet, vernet, bevaringsverdig.^[8] Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet.^[8] Freding vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren.^[8] Vernet er kategorien som gjør at kommunen regulere et området som spesielt verneverdig til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6.^[8] Bevaringsverdig er kategorien som Riksantikvaren kan benytte på objekter som han ser på som verneverdige uten at det er fattet noe vedtak med hjemlet i §§ 74.2 og 92 av plan- og bygningsloven.^[8] Pr. mai 2009 er det 11722 objekter på den gule listen.^[9]

Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De aller fleste av dem ble vernet i følge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter har blitt ført opp på listen så sent som 14. april 2004.^[9] I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.

Eksempler på fasadebevaring er da Paleet shoppingsenter i Karl Johans gate ble bygget om. Utbyggeren måtte bevare fasaden mot Karl Johans gate. Hele innmaten i byggene ble revet, og gjenoppbygget etter moderne byggemetoder. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» (Sehesteds gate 4), hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak det gamle fasadene.

En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Det gjelder blant annet noen mindre bolighus i tømmer eller bindingsverk fra Enerhaugen, Vaterland og Hammersborg, samt noen større bygårder fra Kvadraturen (Garmanngårdens bakbygning, Collettgården, Bokbindergården, Generalitetsgården m.fl.).

[rediger] Teater

Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. Dette var en privat klubb med oppføringer med halvprofesjonelt preg, og den hadde lokaler der Centralteatret ligger i dag. I 1827 ble det første offentlige teatret startet av svensken Johan Peter Strömberg – i Teatergata. I 1837 åpnet Christiania Theater, først med danske skuespillere og dansk repertoar, men etter hvert ble norske kunstnere mer framtredende.

I 1899 åpnet Nationaltheatret som en direkte fortsettelse av Christiania Theater. Teatret, som holder til i et nyrokokkobygg ved Studenterlunden midt i sentrum, var opprinnelig et privat aksjeselskap. Fra 1927 fikk det offentlig støtte, og det er nå i all hovedsak finansiert av staten og ved billettinntekter. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.

Også en annen av Norges tre nasjonale scener ligger i Oslo: Det norske teatret, som siden 1912 har satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. (Den tredje nasjonale scenen er Den Nationale Scene i Bergen.)

Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater, er finansiert av kommunale tilskudd. Det ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate, men hadde i begynnelsen også forestillinger i Folketeaterbygningen. Oslo Nye benytter også Centralteatret, der skuespillerfoajeen er en bevart del av det gamle dramatiske selskap. Det har også et eget dukketeater på Torshov.

Fra Oslos teaterhistorie bør også Studioteateret nevnes, en eksperimentell og ungdommelig scene i de første åra etter andre verdenskrig. Teaterhistorien er ellers dokumentert i Teatermuseet, nå en del av Oslo museum.

Det åpne teater er et spillested som satser spesielt på ny dramatikk. Black Box er en annen scene som er åpen for frie teatergrupper. Teater Manu er Norges eneste profesjonelle tegnspråkteater. Nordic Black Theatre satser på skuespillere med bakgrunn fra den tredje verden.

Oslo har en rekke scener der det spilles revy, musikaler og ulike show, gjerne på prosjektbasis. De viktigste er Chat Noir, Edderkoppen, Dizzie Showteater, Christiania Teater og Chateau Neuf. Fra 2004 er Latter etablert som scene for stand up-komikere.

Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og før nevnte Nordic Black.

Som alle storbyer har Oslo et variert og omfattende tilbud av amatørteater. Det som legges mest merke til, er nok de årlige skolerevyene. Nærmere 30 stykker i Oslo og nabokommunene har premiere i januar og februar.

[rediger] Opera og ballett

Den første operaforestillingen i Oslo skal ha funnet sted i 1749, et italiensk gjestespill under ledelse av komponisten Christoph Willibald Gluck. I 1810 ble Det musikalske Lyceum stiftet. Det hadde årlige framføringer av syngespill. Videre utover var operaer, operetter og syngespill hyppig på repertoaret til byens teatrer. I 1918 ble selskapet Opera Comique etablert. Det presenterte 26 operaer før årene ble lagt inn høsten 1921. Det var videre en rekke planer for opera og operahus, men disse ble ikke endelig realisert før Den norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959.

Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene.^[10]

Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.

De vanlige teatrene setter nå ikke opp operaer, men både Det norske teatret og Oslo nye teater har jevnlig musikaler på spilleplanen, både norske versjoner av utenlandske show og egenproduksjoner. Musikaler er også vanlig materiale for privatteatrene.

I 2007 ble Dansens hus etablert på Vulkan-området på Grünerløkka. Dette er en nasjonal scene for dans, som presenterer både egenproduksjoner og gjestespill.

Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Den norske balletthøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.

[rediger] Musikk

Oslo har et rikt og aktivt musikkliv som spenner over de aller fleste genere og aldersgrupper. Utøverene er både profesjonelle og amatører.

[rediger] Klassisk

Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979-2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002-06) og Jukka-Pekka Saraste (2006-). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkesteret, mens Oslo symfoniorkester er basert på amatørmusikere.

En kjent arena for klassisk musikk i Oslo er Oslo Kammermusikk Festival (sic), som er Norges første kammermusikkfestival. Den har blitt arrangert hvert år siden 1989, med Arve Tellefsen som kunstnerisk leder.

[rediger] Kor

Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste profesjonelle kor. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner.

Den norske Studentersangforening (DnS) ble stiftet i 1845, og det er dermed Norges eldste. Oslo Domkor er ledende innen kirkemusikk.

For den yngre garde av sangere kan nevnes Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og St. Johannesguttene.

Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.

[rediger] Jazz

Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920.^[11] Musikkformen ble raskt populær, særlig blant ungdommen. I 1934 gjestet Louis Armstrong byen med konserter i den gamle losjen, og dette førte til et gjennombrudd for jazzen. Det ble stiftet jazzklubber, og stadig flere utesteder hadde jazz som sin foretrukne musikkform. Av de sentrale etter andre verdenskrig har vært Big Chief Jazz-Club, Penguin Club, Metropol, Club 7 og Amalienborg Jazzhus.

I 2006 ble det etablert en nasjonal jazzscene på Cosmopolite. Denne flyttet i 2008 over til Victoria, en tidligere kino på Karl Johan. Oslo jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.

[rediger] Rock og pop

Rockemusikken kom til Norge og Oslo i 1956, da filmen Rock Around the Clock ble vist på Sentrum kino. Hovedstaden har i dag et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den overnevnte kinoen). I tillegg til dette finnes et stort og varierende antall klubber og kafeer som presenterer musikk (levende eller i opptak) i ulike sjangrer.

Den første større rockefestivalen i Oslo var Ragnarock i 1973. (I nabokommunen Bærum hadde en imidlertid hatt Kalvøyafestivalen siden 1971.) De viktigste festivalene innen populærmusikk i dag er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken. I 2009 er det under etablering et opplevelsessenter for populærmusikk i Schous kulturbryggeri, en institusjon som også vil innbefatte kulturskole, øvingshotell og en riksscene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans.

[rediger] Janitsjarkorps

Norge har en rik tradisjon innen janitsjarkorps, noe som i stor grad kan knyttes til skolekorpsbevegelsen. Møllergata skoles musikkorps er landets eldste. Det ble opprettet av William Farre i 1901. Han er hedret med en byste foran skolen.

Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2/3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps.

Forsvaret har to korps i Oslo. Stabsmusikken er Norges største profesjonelle blåseorkester med 39 fast ansatte musikere. Gardemusikken, som er besatt av vernepliktige, har rundt 80 deltakere.

[rediger] Utdanning

Norges musikkhøgskole ligger på Majorstuen og er Norges fremste utdanningssted innen musikk. Skolen har røtter tilbake til Ludvig Mathias og Peter Lindemans organistskole, som ble stiftet i 1883, og Østlandets Musikkonservatorium. Den har 475 studieplasser (2009) og arrangerer rundt 300 offentlige konserter årlig.

Barratt Due musikkinstitutt er en privat stiftelse som gir musikkundervisning fra barnehage- til høyskolenivå.

Foss, Hartvig Nissen og Manglerud er videregående skoler i Oslo med musikklinje. Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian er blant elevene som har gått på Manglerud videregående skoles musikklinje.

[rediger] Kino

Norges første filmframvising fant sted i 1896 under en varieté i Kristiania, og kortere filmsnutter var etter dette et vanlig innslag i underholdningsforestillinger. Den første kinoen var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926. Den første kommunale kinoen var Rosenborg Teater i Bogstadveien 12, som åpnet i 1921. Eldorado i Torggata var den første kinoen i landet som ble klargjort for lydfilm (1929).

På 1920- og 1930-tallet ble det åpnet en rekke nye kinoer. Ved kommunesammenslåingen med Aker i 1948 overtok kommunen flere kinoer, og ved utbyggingene i Groruddalen og i sørøst ble det etablert drabantbykinoer. Fjernsynets gjennombrudd – og senere videoen – krevde imidlertid nye driftsmodeller. En rekke kinoer, både i sentrum og i boligområdene, ble nedlagt. Samtidig ble flere kinoer bygget om fra en enkelt kinosal til flersals kinosenter. Den første av disse var Saga. Deretter ble Eldorado gjort om til kinosenter. I begge disse ble den gamle kinosalen fjernet erstattet av flere mindre saler. Klingenberg og Colosseum har også fått flere saler, men her har hovedsalen blitt beholdt etter en kraftig oppgradering. Det er også opprettet flere nye kinosenter. Det nyeste er Ringen på øvre Grünerløkka, som åpnet i 2008.

Colosseum er verdens største THX-kino og har byens største kinosal, 978 seter.

Filmens Hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.

[rediger] Bildekunst

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom blant annet: Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen. I tillegg til utstillingene i Oslo har institusjonen ansvaret for vandreutstillinger gjennom Riksutstillinger.

Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen og i Stenersenmuseet i Vika. Disse museene planlegges samlokalisert i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika.

Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, som åpnet i 1993. Et nybygg på Tjuvholmen er under planlegging.

Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer. Hans atelier like ved parken er nå museum/galleri.

Byen har ellers en rekke frittstående skulpturer og minnesmerker. Her nevnes bare noen. Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen (av Nils Aas), Karl Johan-monumentet (av Brynjulf Bergslien), en rekke statuer ved Nationaltheatret, Universitetet og Stortinget, Krohgstøtten, Abelmonumentet (av Gustav Vigeland), Helhesten (av Gunnar Utsond), Nasjonalmonumentet for ofrene fra andre verdenskrig (av Gunnar Jansson) og Large Arch (av Henry Moore).

Boligfeltene som er utbygd av Olav Selvaags firmaer er ofte utsmykket med skulpturer. Den største samlingen her er kanskje Peer Gynt skulpturpark på Løren.

En ny skulpturpark «til kvinnens pris» er planlagt i Ekebergskråninga.^[12]

[rediger] Priser

Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en stor mediabegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.

Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen gir også ut Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.

[rediger] Idrett og friluftsliv

Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.—25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningssermonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Golden League.

Holmenkollbakken har holdt utallige verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 skal det for 4. gang arrangeres ski-VM der.

To fotballklubber fra Oslo, Vålerenga og Lyn, spiller i eliteserien i fotball i Norge. Begge lagene bruker Ullevaal Stadion som sin hjemmebane. Ullevaal Stadion er Norges største fotballstadion, og blir også brukt som Norges landslagsarena i fotball.

Oslo er også vertskapsby for verdens største fotballturnering, Norway Cup, som har blir gjennomført årlig siden 1972 i uke 31. Cupen arrangeres av Bækkelagets Sportsklub og de fleste kampene spilles på Ekebergsletta.

Se også:

• Liste over idrettsanlegg i Oslo.
• Liste over idrettslag i Oslo.
• Oslo Idrettskrets

Blant kjente idrettsanlegg er

• Holmenkollen er en av de mest besøkte turistattraksjonene i landet.
• Bislett stadion er internasjonalt anerkjent i idrettsmiljøet for friidrett.
• Korketrekkeren er Oslos mest kjente akebakke
• Ullevaal Stadion er Norges landslagsarena i fotball med plass til 25 572 tilskuere.
• Valle Hovin er en idretts- og konsertstadion med plass til 40 000 mennesker .

[rediger] Kjente personer fra Oslo

Mange kjente personer i Norge vil en eller annen gang i livet ha bodd i Oslo siden byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Osloforfattere», «Oslomusikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler på 1960-tallet, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin berømte Lillelord-trilogi.

Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere på 1980-tallet var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musikant er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».

[rediger] Tusenårssted

Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder:

• Bjerke: Økernparken, parken bak Økern sykehjem. Parken tilrettelegges for barn, eldre og funksjonshemmede, og har fått en scene som gir muligheter for arrangementer i sommeråret. Foran scenen er en plass med steindekke og krakker for enkel fremkommelighet og mulighet til å hvile. Det skal også settes opp lekeapparater for barn.
• Uranienborg-Majorstuen: Valkyrie plass, som er blitt en sentral møteplass i bydelen. Å få realisert rehabiliteringen av Valkyrie plass var et hovedtiltak for Kultur gir helse-prosjektet i flere år.

[rediger] Næringsliv

Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som dengang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store verftene Nylands- og Akers Mek.^[13]

Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2% av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8%, i håndverksindustrien, og 8,5% arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5% av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1%, mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2%. Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen.^[13]

Fra 1960- og inn på 70-tallet flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-tallet så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et kontor- og teknologistrøk. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. Syd for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski.^[14] Nedleggelsen av Oslo Lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringsentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.

Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap,^[13] mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbyggningene til Lilleborg har blitt leiligheter. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.^[15]

Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.^[16]

Byen er også hjem til Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som NYSE i New York og FTSE i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.

[rediger] Demografi

Oslo kommune har et areal på 454 km² og 575 475 innbyggere (pr. 1. januar 2009). Dette gir en folketetthet på 1268 innbyggere pr km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk Sentralbyrå, hadde 856 915 innbyggere pr. 1. januar 2008.^[17]

Av Oslos 560 484 innbyggere (2008) var 275 951 menn og 284 533 kvinner. 307 706 var ugifte, 170 327 var gift, 57 536 var separert eller skilt og 24 915 var enker eller enkemenn.^[18] Til samme tid var 123 017 innbyggere under 20 år, 202 059 fra 20 til 39 år, 139 570 fra 40 til 59 år, 72 135 fra 60 til 79 år og 23 704 fra 80 år og over.^[19]

[rediger] Sysselsetting

Syv av ti Oslo-folk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode – 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.^[20]

[rediger] Innvandring

Oslo er kommunen i Norge med størst andel innvandrere. Denne gruppen utgjør 25 % av innbyggerne, tilsammen 139 878 personer.^[21] Andelen innvandrere øker stadig, og det anslås at fire av ti innbyggere i Oslo være innvandrere i 2025.^[22]

[rediger] Talespråk

Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt i mellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i flertall («gutta»).

Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i flertall («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Likevel behersker mange Oslofolk både vikamålet og riksmålet, og veksler ofte mellom dem etter sted og situasjon, for eksempel mellom arbeid og hjem.

De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.^[23]

Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. Alle Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.^[24]

[rediger] Religion

Se også Liste over kirker i Oslo.

Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker.

De største kirkesamfunnene i Oslo utenfor Den norske kirke er Den katolske kirke og Pinsebevegelsen.^[25] Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.

Mange Oslo-borgere tilhører også ikke-kristne trossamfunn. Pr 1. januar 2004 fantes det i Oslo og Akershus 59 846 muslimer fordelt på 39 menigheter og 9 492 buddhister fordelt på fem menigheter.^[25] I 2008 var også litt over 17 113 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund.^[26]

[rediger] Politikk og administrasjon

[rediger] Norges hovedstad

Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Storting, regjering og høyesterett.

Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i Grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter kommer 17 fra Oslo.

Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet på Hammersborg, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.

Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898-1903. Tidligere holdt også Lagmannsretten og Byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.

Det Kongelige Slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, under regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-tallet, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.

Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.

Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skattedirektoratet, KRIPOS og Statens Vegvesen.

[rediger] Lokalpolitikk

Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av inntil åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2007–2011 borgerlig flertall.

Oslo har siden 2003 hatt et byråd bestående av Høyre og Fremskrittspartiet. Erling Lae (H) har vært byrådsleder siden 2000. Med unntak av en femårsperiode på nittitallet da Rune Gerhardsen (Ap) var byrådsleder har Høyre hatt byrådslederposisjonen kontinuerlig siden den parlamentariske modellen ble innført i 1986.

Siden 2007 har Fabian Stang (H) vært ordfører, mens Aud Kvalbein (KrF) er varaordfører. Siden andre verdenskrig har Høyre og Arbeiderpartiet stort sett byttet på å ha ordførermakten, kun avbrutt av to korte Frp-perioder i 1990-91 og i 2007.

[rediger] Administrativ inndeling

Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av Bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk en over til direkte valg av samtlige bydelsutvalgene.

Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med Nav – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.

Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.

[rediger] Etater og kommunale foretak

Oslo brann- og redningsetat har 410 ansatte, og opererer åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon.

Oslos byantikvar ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv.

En av de største etatene i kommunen er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.

Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo KF er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.

[rediger] Segl og flagg

Som byvåpen bruker Oslo byens segl fra middelalderen.

Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er Osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.^[27] St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.^[28]

13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.

Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.

Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Dette viser byseglet av 1924 i mangefarget utgave på blå duk.

[rediger] Samfunn

[rediger] Utdanning

Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høyskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets største og eldste, og ble grunnlagt allerede i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området. Universitetet har ca. 25 000 studenter og ca. 2 800 vitenskaplige ansatte (2008), og ledes fra august 2009 av rektor Ole Petter Ottersen.

Høgskolen i Oslo (HiO) ble dannet i 1994 og holder til på Bislett. Skolen satser spesielt på profesjonsstudier, og har ca. 11 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Krigsskolen og Menighetsfakultetet.

Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82% og 87% opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo Handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50% inntatte fra egen region.^[29]

Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.^[30]

[rediger] Forsvaret og Oslo

Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på Det Kongelige Slott og er den norske konges livgarde.

Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste holder også til på Lutvann.

Oslo huser også Akershus Kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i Osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets skolesenter, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.

Krigsskolen holder til på Linderud i Groruddalen.

[rediger] Media

Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter VG (opplag 284 000), Aftenposten (opplag 248 000 morgen og 125 000 kveld) og Dagbladet (opplag 123 000). Andre riksdekkende aviser som kommer ut i Oslo er Nationen (opplag 16 000) og Vårt Land (opplag 26 000), samt finansavisene Dagens Næringsliv (opplag 83 000) og Finansavisen (opplag 25 000). Av de smalere Oslo-avisene er Dagsavisen (opplag 29 000), Morgenbladet (opplag 22 000) og Klassekampen (opplag 12 000) de mest kjente. (Alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, 2008).^[31]

Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis/Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925, og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sydøstre bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).

NRK og TVNorge har sine hovedkvarter i Oslo. Når TV2 fikk konsesjon måtte deres hovedkvarter plasseres utenfor Oslo, men de har fortsatt studioer i Oslo.

[rediger] Samferdsel

I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.

[rediger] Veinett

Se også Liste over Oslos gater.

Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.

Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.

Oslo har også en rekke veier som går i tuneller. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunell ved Økern også. Ring 2 har ingen tuneller, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og vil snarlig også gå igjennom senketunellen i Bjørvika. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den elste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.

[rediger] Kollektivtransport

Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, noe som var Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912-14, men et var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.

I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-tallet var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, samtidig som Sognsvannsbanen åpnet. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. På 1960-tallet ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig på 2000-tallet kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.

Oslo Sporveier oppstod i 1925 som kommunens driftsselskap for trikk og bybuss. Frem til 2006 stod selskapet for driften av T-banen, trikken og bussene, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.

Kollektivnettet i Oslo består pr. 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2006 36,5 millioner reisende, og opererte seks linjer.^[32] Sporveisbussene hadde på samme tid 56 millioner reisende,^[33] mens T-banen i 2007 hadde seks linjer og 68,7 millioner reisende.^[34] I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Nesoddbåtene mellom Nesoddtangen og Aker Brygge har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til en helårs båtforbindelse fra Vippetangen til øyene i havnebassenget og sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy.^[35]

[rediger] Jernbane og luftfart

Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo Sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sydover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.

Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Lillestrøm, Oslo, Bærum og Asker med Flytoget, som bruker ca. 20 minutter fra flyplassen og inn til sentrum. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.

Noen flyselskaper liker å kalle Sandefjord lufthavn, Torp for Oslo lufthavn, Torp og Moss lufthavn, Rygge for Oslo lufthavn, Rygge selv om disse ligger et godt stykke fra Oslo.

[rediger] Havnetrafikk

Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har tilsammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).^[36]

I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.^[37]

Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvardratmeter var blant Europas største lagerbygninger.^[38]

[rediger] Vennskapsbyer og -regioner

[rediger] Vennskapsbyer

• Gøteborg, Sverige
• Helsingfors, Finland
• København, Danmark
• Madison (Wisconsin) USA
• Reykjavík, Island
• Shanghai, Kina
• St. Petersburg, Russland
• Stockholm, Sverige
• Tel Aviv, Israel
• Vilnius, Litauen
• Rotterdam, Holland

[rediger] Vennskapsregioner

• Schleswig-Holstein i Tyskland
• Provinshovedstaden Mbombela
• Mpumalanga-provinsen i Sør-Afrika

[rediger] Se også

• Plasser i Oslo
• Strøk i Oslo
• Verneområder i Oslo
• Badeplasser i Oslo
• Liste over Oslos gater
• Liste over Oslos høyeste bygninger
• Liste over Oslos ordførere
• Oslo lufthavn, Gardermoen
• Oslo-avtalen
• Stor-Oslo
• Distrikter i Norge

[rediger] Referanser

1. ^ St.meld. nr. 13 (1997-98): Målbruk i offentleg teneste – Målvedtak i kommunar og fylkeskommunar. Kultur- og kirkedepartementet (1. oktober 1997(1997-10-01 )). Besøkt 8. juni 2009(2009-06-08 ).
2. ^ Eksempel på bruk av Kristiania og Xania om hverandre (Engelsk). ellisislandrecords.org. The Statue of Liberty-Ellis Island Foundation, Inc. Besøkt 2. juni 2009(2009-06-02 ).
3. ^ Arkeolog og forsker Petter B. Molaug, NIKU (2001-2003). Akershus og middelalderbyen. Interesseforeningen Oslo Middelalder. Besøkt 8. juni 2009(2009-06-08 ).
4. ^ ^{a b} Dons, Johannes A. (2000) «Oslo : geologi» – i: Oslo byleksikon (red. Tvedt, Knut Are), s. 3-4 – Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-0815-3.
5. ^ Vær og Vind:Varmest-kaldest i Oslo
6. ^ Norges best besøkte attraksjoner sommeren 2006: Holmenkollen fortsatt mest populær!. Innovasjon Norge (2006). Besøkt 21. mai 2009(2009-05-21 ).
7. ^ PARTNERSKAP FOR VEKST : Reiselivsplan for Oslo (.pdf). Oslo kommune (2003). Besøkt 21. mai 2009(2009-05-21 ).
8. ^ ^{a b c d e} Byantikvarens Gule Liste - Informasjon (pdf). Riksantikvaren. Besøkt 24. mai 2009(2009-05-24 ).
9. ^ ^{a b} Riksantikvarens Gule Liste Per Mai 2009 (xls). Riksantikvaren (mai 2009). Besøkt 24. mai 2009(2009-05-24 ).
10. ^ Kolsrud, Kjetil (19. mai 2009(2009-05-19 )). Vår tids monumenter. Aftenposten. Besøkt 21. mai 2009(2009-05-21 ).
11. ^ Olav Angell, Jan Erik Vold og Einar Økland (red.): Jazz i Norge, Gyldendal 1975
12. ^ Kommunal nettside om Ekeberg skulpturpark, besøkt 29. mai 2009
13. ^ ^{a b c} Thingsrud, Leif (2001): «Industribyen Oslo» – Tobias, nr. 4/2001, s. 3-5.
14. ^ Benum, Edgeir (2000) Oslo bys historie : Byråkratenes by : Fra 1948 til våre dager, 2. utg., s. 349 – Cappelen, Oslo. ISBN 82-02-12305-4.
15. ^ Grønvold, Line Monica (2001): «Industriens eksperimentelle former og behov» – Tobias, nr. 4/2001, s. 12-15.
16. ^ Nystad, Jens Fr. (2000) «Oslo : industri og handel» – i: Oslo byleksikon (red. Tvedt, Knut Are), s. 20 – Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-0815-3.
17. ^ Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.. Statistisk Sentralbyrå (1. januar 2008(2008-01-01 )). Besøkt 15. juni 2009(2009-06-15 ).
18. ^ Befolkning etter kjønn, bydel og sivilstatus (.xsl). Oslo kommune, utviklings- og kompetanseetaten (1. januar 2008(2008-01-01 )). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
19. ^ Folkemengden i bydelene (.xsl). Oslo kommune, utviklings- og kompetanseetaten (1. januar 2008(2008-01-01 )). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
20. ^ Magne Bråthen, Anne Britt Djuve, Tor Dølvik, Kåre Hagen, Gudmund Hernes og Roy A. Nielsen (2007): «Levekår på vandring : Velstand og marginalisering i Oslo» – Fafo-rapport, nr. 2007:05, s. 40.
21. ^ «En av fire Osloborgere er innvandrer» i Oslospeilet nr. 3-4/2008. Utgitt av Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten
22. ^ Dobbelt så mange innvandrere i Oslo i 2025. VG Nett (16. desember 2005(2005-12-16 )). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
23. ^ Oslo-språket smelter sammen. Dagsavisen (5. mars 2008(2008-03-05 )). Besøkt 22. mai 2009(2009-05-22 ).
24. ^ «Oschlo» godtas. Aften (28. november 2006(2006-11-28 )). Besøkt 22. mai 2009(2009-05-22 ).
25. ^ ^{a b} Menigheiter og medlemmer i trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, etter fylke. Statistisk Sentralbyrå (1. januar 2004(2004-01-01 )). Besøkt 15. juni 2009(2009-06-15 ).
26. ^ Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 2008. SSB (19. desember 2008(2008-12-19 )). Besøkt 24. mai 2009(2009-05-24 ).
27. ^ Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4-5
28. ^ Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12-14
29. ^ Inntaket til Vg1 studiespesialisering (uten formgivingsfag) (.pdf). Oslo kommune : Utdanningsetaten (2008). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
30. ^ Hansen, Marianne Nordli (2005): «Ulikhet i osloskolen: rekruttering og segregering» – Tidsskrift for ungdomsforskning, bind 5, nr. 1, s. 3-26.
31. ^ Opplag- lesertall 2008: Suksess og nedgang. Mediabedriftenes landsforening. Besøkt 22. mai 2009(2009-05-22 ).
32. ^ Vi gir byen til folket og folket til byen : Strategiplan for Oslo Sporvognsdrift AS 2007-2010 (.pdf). Oslo Sporvognsdrift (18. desember 2006(2006-12-18 )). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
33. ^ Årsrapport 2006 (.pdf). Sporveisbussene (27. februar 2007(2007-02-27 )). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
34. ^ Årsrapport 2007 (.pdf). Oslo T–banedrift AS (2009). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
35. ^ Transportmidlene. Ruter (15. februar 2008(2008-02-15 )). Arkivert fra originalen 20. mai 2009(2009-05-20 ). Besøkt 20. mai 2009(2009-05-20 ).
36. ^ Årsrapport 2007 (.pdf). Oslo Havn KF (2008). Besøkt 22. mai 2009(2009-05-22 ).
37. ^ Årsstatistikk for Oslo Havn 2008 (.pdf). Oslo Havn KF (2008). Besøkt 22. mai 2009(2009-05-22 ).
38. ^ Røde, Gro (1998): «Oslo havn - byens hjerte» – Tobias, nr. 2/1998, s. 9-11.

[rediger] Litteratur

• Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
• Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
• Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
• Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
• Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5

[rediger] Eksterne lenker

• Oslo kommune
  • Ordførerens nettsted
  • Bystyrets nettsted
  • Barne- og familieetaten
  • Bystyrets sekretariat
  • Friluftsetaten
• Interaktivt tur- og løypekart for Oslo
• Værvarsel og -kart for Oslo
• Trafikanten
• SSBs Faktaark
• Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
• Oslo i bilder
• Oslomarka på internett
• Osloøyene
• Kultur i Oslo på kart fra Kulturnett.no
• Lokale historier fra Oslo (Christiania)
• Temahefter om Oslos historie fra Skoleetaten
• VisitOslo.com
• Oslo bygninger på Igglo

[rediger] Historie

• Zoombare kart og luftfoto fra 1937, 1952, 1971, 1984 og 2004
• Oslo Bymuseum
• Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
• Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
• Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930 (på dansk)