Stavanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Koordinater: 58°57′39″ N 005°42′56″ Ø

Stavanger
Basisdata
Kommunenummer	1103
Fylke	Rogaland
Adm.senter	Stavanger
Areal	71,2 km²
Befolkning	119 586 (2008)
Målform	Bokmål
Internettside	Internettside
Politikk
Ordfører	Leif Johan Sevland (H) (2005)
Stavanger på Commons

Stavanger er en by og en kommune på Nord-Jæren i Rogaland. Byen er Norges fjerde største med 119 586 innbyggere per 1. januar 2008, men om man regner med den sammenhengende tettstedsbebyggelsen som går på tvers av kommunegrensen, som omfatter bebyggelse i kommunene Randaberg, Sandnes og Sola, er Stavanger/Sandnes det tredje største byområdet i landet med 212 691 innbyggere (per 1. januar 2008). Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 34 049, fra folketallet på 78 356 i 1965.

Stavanger kommune grenser i nord til Randaberg og Rennesøy, i sør til Sandnes og i vest til Sola.

Innhold 1 Geografiske forhold 2 Historie 2.1 Vikingtid og maktsenter 2.2 Grunnleggelse og middelalder 2.3 Etter reformasjonen 2.4 Byutvidelser 2.5 Sankt Svithuns by 2.6 Gamle Stavanger 3 Byvåpen 4 Næringsliv 5 Kommunikasjoner 5.1 Kollektivtransport 6 Kultur 6.1 Kulturliv 6.2 Tros- og livssynssamfunn 7 Medier 7.1 Aviser 7.2 TV og radio 8 Tusenårssted 8.1 Torget 8.2 Blå promenade 8.3 Byparken 9 Bydeler 10 Forsvaret 11 Idrett 12 Kjente siddiser 12.1 Mest kjent 12.2 Utvidet liste over kjente folk 13 Vennskapsbyer 14 Referanser 15 Se også 16 Litteratur 17 Eksterne lenker

[rediger] Geografiske forhold

Stavanger
Basisdata
Befolkning	115 157 (2006)
Befolkningstetthet	1617 innb/km²
Areal	71.2 km²
Bystatus	1125 (Nr. 6)

Stavanger hører til Låg-Jæren, et flatt landområde av myr, sand, aur og stein, med havet i vest. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, den nordligste delen med Stavanger kalles Nord-Jæren. Stavangerlandskapet er et kystlandskap med det meste av arealet mellom 0 - 50 moh. Karakteristisk for landskapet er at det er mangfoldig og variert med knauser og hauger fordelt på alle bydelene. Byen har god kontakt til sjø og vann: hele 5 innlandsvann innenfor bygrensen og 3 fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden.) i ytre grenselinje.Sjø og vann danner karakteristiske landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.

Byen er bygd opp på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest og danner et naturlig sentrum, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden gjennom Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom disse fjordtungene.

Stavnager har ut fra sin geografiske beliggenhet vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene på Jæren syd for byen og Ryfylket i øst. Med Boknafjorden i nord og Nordsjøen i øst har sjøen vært svært viktig for byen.

Stavanger kommune består av fastlandet og de bebodde øyene Hundvåg, Buøy, Austre Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.

Landarealet er 67,67 km² (herav fastlandet 54,19 km² og øyene 13,48 km²). Innlandsvannene utgjør samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Domkirken ligger Breiavatnet.

Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., og bare 7 % over 60 moh. Stavangers høyeste punkt er Jåttånuten (139 moh.), fulgt av Ullandhaug (136 moh.).

Ingen kommuner i Norge har så høy andel av arealet som tettstedsareal som Stavanger. 43,23 km² (60,55 %) av arealet er tettstedsareal. Resten er jordbruksareal i drift og friområder.

[rediger] Historie

Navnet Stavanger kommer fra det norrøne navnet Stafangr, som er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.

De første sporene etter bosettning i Stavagner regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg. I begynnelsen har det nok vært korttidsbesøk av folk sørfra som jaktet langs kysten. Man antar at mennskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt til her måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land.

Bronsealderen (1800-500 f.Kr.) var en vekstperiode i regionen. Det vokste fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange funn gode fra denne perioden blant annet bronselurene fra Revheim og norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Rogaland er et helleristningsfylke. De fleste av helleristningene i fylket er fra bronsealderen. Det rikeste funnet i kommunen er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Sunde, Hafrsfjord, Revheim og Rudlå i Stavanger kommune.

På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Det er funnet utallige stolpehull som vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 200- 300 år før Kristus. De eldste sporene som er funnet etter jordbruk dateres helt tilbake til 2200 før Kristus. ^[1] På Ullandhaug ligger norges eneste gjennoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.

[rediger] Vikingtid og maktsenter

På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med jæren i sør, ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers framvekst. Men her lå gamle storgårder i en ring omkring det senere byområdet, både på fastlandet og på øya Hundvåg like i nord. Historikeren Knut Helle mener å ha gitt indisier på at det i selve byområdet fantes en gammel sentralgård, Eikanes, med tun ved Breiavatnet, der domkirken og bispegården senere kom til å ligge. ^[2]

Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til de britiske øyer. Begrunnelsen for dette er at det på Nord-Jæren er funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden. Graven er en av norges rikeste kvinnegraver fra vikingtid, med stort innslag av både irske og hjemlige prestisjegjenstander. Kun Osebergfunnet er større. Man antar at hun kan ha vært en del av slekten til sagakongen Olaf Kvite og hans far Gudrød som ifølge sagaen var rettmessige arvinger etter grunnleggeren av det norske vikingriket i Dublin, og som hersket der i 853 til 871 e.Kr. Storgården på Gausel har også vært et maktsentrum i vikingtiden, og de rike funnene fra Båtgravene på Gausel viser også at det har vært en militær og politisk makt samlet på Gausel.

[rediger] Grunnleggelse og middelalder

Stavanger er også en av Norges aller eldste byer. Den vokste fram på 1100-tallet i en periode preget av folkevekst og økende urbanisering over hele Nord-Europa. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Derfor er det mye vi ennå ikke vet om den første bydannelsen. Kongemakten og kirken trengte et sterkt fotfeste på Sørvestlandet, som tidlig i Norges historien utpeker seg som et meget viktig området. På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med jæren i sør, ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord.

Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers framvekst. Men her lå gamle storgårder i en ring omkring det senere byområdet, både på fastlandet og på øya Hundvåg like i nord. Historikeren Knut Helle mener å ha gitt indisier på at det i selve byområdet fantes en gammel sentralgård, Eikanes, med tun ved Breiavatnet, der domkirken og bispegården senere kom til å ligge. ^[3]

De tidligste kristne impulsene i Norge kom til Stavanger-regionen gjennom kontakt med den rike kristne, europeiske kultur. Denne blomstret i vikingtiden. Midt på 900-tallet opphører tradisjonell , norrøn gravskikk i Stavanger område, samtidig med at de første kristne prester begynner sitt virke. Store steinkors er synlige minnesmerker om kristningstiden ( blant annet på Tjora og Kvitsøy). Ved innfartsåren til Stavanger over land ble det reist et minnekors over hersen og lendmannen Erling Skjalgsson etter hans fall i 1028. Erling hadde styringsmakt over Sørvestlandet, og plasseringen av korset tyder på at han hadde særlig tilknytning til Stavanger. Det var tydeligvis en prest som sto bak runeinnskriften på korset, og han gjorde kanskje tjeneste ved en tidlig kirke på stedet. ^[4]

Stavanger fikk sin bystatus den gangen bispesetet ble etablert, og Stavanger bispedømme ble opprettet en gang mellom 1122 og 1128. Dette gjør trolig Stavanger til en av landets eldste nåværende byer. Da bispedømet ble opprettet, startet også byggingen av domkirken, påbegynt under stedets første biskop, Reinald fra Winchester. Tradisjonelt årstall for byens grunnleggelse er 1125. Det gikk på denne tiden to gateløp på østsiden av vågen, noe som på dette tidspunktet utgjorde byen. Kongsgården, som ble gitt som bisbebolig og Olavsklosteret, med tilhørende St.Olavs kirke var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Bispedømmet Stavanger dekket områder som tidligere hadde tilhørt Bjørgvin, og strakk seg fra Haugesund i vest til Gjernestangen mellom Risør og Kragerø, senere til Eidanger.

Bybrannen i 1272 la store deler av byen, som den gang lå rundt Domkirken ved Vågen og Domkirken i ruiner. Det romanske skipet stod som før, med unntak av taket som brandt opp. Heller ikke er det noe som tyder på at det opprinnelige, romanske koret var så ødelagt at det ikke lot seg restaurere. Sammen med vesttårnet ble imidlertid koret revet, og i stedet reiste man et nytt, høygotisk kor. Vestfronten ble samtidig erstattet med en forhall. Ved arkeologiske undersøkelser i dagens bykjerne i 1968, støtte man på brannlag som kan tidfestes til denne, eneste kjente, brannen i Stavanger i tidlig middelalder. Gjennoppbygningen etter bybrannen førte til byggingen av Mariakirken og den gotiske utvidelsen av domkirken. På østsiden av kirken har kunstneren Victor Sparre designet et glassmosaikkverk bestående av 10 000 biter, som viser forskjellige scener fra det nye testamentet.

Stavanger har en lang historie som skoleby. Som ellers i Vest-Eurropa var det kirken som først så behov for å utdanne nye medarbeidere gjennom målrettet skolegang. Trolig foregikk den første organiserte undervisningen i byen ved Olavsklosteret i Kleiva fra midten av 1100-tallet. I år 1300 begynte man å bygge Katedralskolen, senere Latinskolen, nå Stavanger katedralskole.

En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Nøyaktig når kongen laget gavebrevet, og i hvilken forbindelse det skjedde er ukjent. Det kan ha vært i forbindelse med kroningen i 1163-64, men også hatt sammenheng med den støtten som stavangerbiskop Erik omkring 1181-84 ga til kong Magnus - på slutten av hans kamp mot den senere kong Sverre. Kong Magnus skal ha gitt byen og leidangsskatten til St.Svithun og Biskopen ved domkirken. Dette viser at det allerede på midten av 1100-tallet var by rundt domkirken og dette gir en presisering av byen som eget juridisk rettsområde.

Men i sommeren eller høsten 1233 måtte kong Håkon Håkonsson skrive et nytt privilegiebrev fordi det tidligere ikke ble fulgt slik som kong Magnus hadde skrevet. Slik er privilegiebrev gjengitt i Regesta Norvegica:

«Privilegiebrev fra kong Håkon Håkonsson for Stavanger bispestol, ved A[skjell], biskop av Stavanger, N[ikolas?] erkediakon, og domkapitlet: Den gaven kong Magnus [Erlingsson] i sin tid ved sitt brev [nr 176 ] gav til Gud og St Svithun, nemlig hele Stavanger by, har nå en tid ikke vært respektert. Dette med urette, da kong Magnus, kongens frende, har satt sitt segl under gavebrevet. Derfor fornyes nå gaven, med leidang og sakøre. Til gjengjeld skal kong Sverres, kong Håkon [Sverressons] og med tiden også hans eget navn skråsettes i såvel St Svithuns som i alle andre kirker i bispedømmet og ihukommes hver søndag. Overtredere skal rammes av kirkens bann og Guds vrede. Vitner: Dronning Margreta, Gaut Jonsson, Pål Vågaskalm, Ivar nev, mester Viljalm, Viljalm bote kongens kapellan, Johan bulse kongens hirdprest, og mange andre gode menn. Beseglet med kongens segl»

Stavangerbiskopen Thorgils foreslo i 1270-1271 for kong Magnus Lagabøte å bygge et «almissehus øst ved Peterskirken», der en kunne pleie og helbrede fattige og syke. På denne tiden var det blitt en viktig kristelig gjerning og opprette slike hospitaler, og kongen hadde allerede fått i gang to slike i Bergen. Disse skulle mest helbrede spedalske.

Kongen ga bispen den tillatelsen han søkte om, ikke bare for pasienter, men også for presten ved hans odelskirke og for de menn som tjente biskopen. Kongens «odelskirke» Peterskirken, som sannsynligvis var bygd i siste del av 1100-tallet hadde trolig tilhørt kongens mor, Margrete Skulesdatter og hennes forfedre av Skjalgsætten på Sola. Hospitalet fikk flere gaver i middelalderen og ble drevet frem til midten av 1840-tallet.

Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkens by gjennom hele middelalderen og fram til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Kirken hadde vært største landeier og styrt det meste. Da kirken plutselig miste all sin makt og alt bispegodset ble underlagt kongen, startet nedgangstider for byen. I 1537 ble kirkens gods og eiendommer konfiskert. Domkirken ble plyndret, St. Svithuns skrin forsvant og biskop Hoskuld Hoskuldsson ble sendt til Bergen hvor han ble henrettet.

[rediger] Etter reformasjonen

Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte Stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttene til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for Stavangerrenessansen var den innflyttde Nord-Tyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i Stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.

Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen, derav 524 barn, 356 voksne menn, 307 gifte kvinner, 102 ikke-gifte kvinner, 77 yngre kvinnelige og 19 yngre mannlige tjenestefolk. 126 av de voksne mennene hadde status som borgere i følge tellingen. Som så mange andre byer i Europa og ikke minst Norge på den tiden, opplevde Stavanger store depresjoner på grunn av sykdomsutbrudd, branner og økonomiske svingninger. Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann, og etter den var forholdene så ille at det ble vedtatt å legge ned byen. Som et resultat av det, ble stiftsamtsmannen og lagdomstolen flyttet til Kristiansand i 1671. I 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen.

I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand og Stavanger bispedømme ble først gjeninnstiftet etter nesten 250 år. Men byens historie var på langt nær nådd sitt mest dramatiske. 1695 blir regnet som det store dødsåret, da rundt 15 % av byens befolkning døde, trolig av sykdommen flekktyfus. En rekke ganger opplevde Stavanger igjen store bybranner, og de verste fant sted i 1716, 1766, 1768, 1833 og i 1860. Dette er årsaken til at byens eldste hus som står i dag, ikke er eldre enn fra 1800-tallet (med noen få unntak). Dog er den gamle trehusbebyggelsen som er igjen fra den tiden veldig godt bevart. Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var fram til begynnelsen av 1950-tallet en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland.

Folketallet økte sterkt på 1800-tallet, og i 1801 var folketallet 2 406 (3 916 innenfor dagens bygrenser), mens det var ni ganger høyere i 1900 – 36 202. I 1803 sto konsul Gabriel Schanche Kiellands sommerbolig Ledaal ferdig – et praktfullt bygg som har sin betydning på byens fasade selv i dag, mange høyhus og forretningsbygg senere.

I 1818 ble en kvekermenighet (Vennenes samfunn) dannet, i 1842 ble Det norske Misjonsselskap stiftet og i 1844 Den Norske Israelsmisjon. I 1853 stiftet Asbjørn Kloster landets første totalavholdsforening. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten for en massiv norsk utvandring til USA. Hospitalet ved Peterskirken ble i 1845 fjernet og erstattet med Den kombinerede Indretning. Her ble en rekke syke- og pleietjenester samlet på et sted, i flere bygninger - tvangsarbeidsanstalt, sykehus og et sinnsykehus. Deler av dette var i virksomhet fram til 1897. Hospitalet lå i det området som i dag er bebygget av kjøpesenteret Stavanger Storsenter. Hospitalgaten er oppkalt etter dette sykehuset.

Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Kriseårene i 1870- og 1880-årene innebar et endelig brudd med den ensidige avhengigheten av sildefiske og seilskutefart. Da oppstod en rekke nyvinninger i industri og samferdsel som fra 1890-årene gav støtet til en kraftig vekstperiode med et helt annet økonomisk grunnlag enn tidligere. Jærbanen til Egersund ble åpnet 1878, og i 1904 forlenget til Flekkefjord, og dampskipene avløste seilskipene i kysttrafikken. Landets første hermetikkfabrikk, Stavanger Preserving, ble startet 1873, og hermetikkindustrien drog med seg blikkemballasjefabrikker, trykkerier og kassefabrikker. Også jordbruket på Jæren fikk for alvor betydning for Stavangers næringsliv, og en moderne skipsindustri ble etablert. Veksten fortsatte nærmest uavbrutt til 1920-årene, men mellomkrigstidens depresjon rammet byen sterkt.

Folkemengden, på rundt 2500 mennesker i 1815, var i 1875 økt til 23 500, 1890 derimot bare 24 400. Vekstperioden 1890-1920 innebar mer enn en fordobling av folketallet til 50 400 i 1920. Etter 1945 har det vært en ytterligere differensiering i næringslivet. Den dominerende rollen til hermetikkindustrien forsvant i løpet av 1960-tallet. Denne industrigrenen hadde under den første verdenskrig 54 bedrifter med cirka 8000 ansatte innen byens grenser og stod for 70 prosent av landets hermetikkutførsel. Viktigste trekk i næringsutviklingen etter 1960-årene er imidlertid petroleumsvirksomheten, som har gitt byen betydelige vekstimpulser og gjort den til landets «oljehovedstad».

Stavanger amt var inntil 1919 navn på det som i dag går under Rogaland fylke. I 1925 ble områdene fra fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland og vestover ført tilbake til et nydannet Stavanger bispedømme. Etter oljefunn på 1960-tallet startet omdannelsen av Stavanger til den moderne storbyen den er i dag. Som i resten av landet opplevde byen en astronomisk vekst på 1970- og 1980-tallet, men folkeveksten har stagnert de siste 10 årene. Byområdene og forstedene rundt Stavanger kommune, som Bryne, Sandnes, Sola og Randaberg er blant de stedene i Norge som øker mest i prosentvis befolningsvekst, og Sandnes er den byen i Norge som vokser desidert raskest. Storbyområdet danner i dag norges tredje største urbane område med ca. 200 000 innbyggere, og er et attraktivt sted å etablere seg for store internasjonale olje- og energiselskaper.

I den nyere tid har det skjedd et par store ting som i mai 2004 da EU-landenes kulturministre utpekte Stavangerregionen og Liverpool som europeiske kulturbyer 2008, og som den 1. januar 2005 da Høgskolen i Stavanger ble omdannet til Universitetet i Stavanger.

[rediger] Byutvidelser

Stavangers territorium har blitt utvidet 7 ganger. Byutvidelsene fant sted i 1848, 1866, 1878, 1905, 1923, 1953 og den mest omfattende ved kommunesammenslåingen i 1965.

Bygrensen før utvidelsene omsluttet et landareal på 0,32 km² og fulgte i nord noenlunde nåværende Rosenbergbakken, i vest Løkkeveien med visse unntak til det næværende St Olav-komplekset og over Tivolifjellet (ved Radisson SAS Atlantic Hotel) ned til Breiavatnet. Fra Byparken fulgte grensen Klubbgatas østside (parallelt med Skolebekken) til Hospitalsgata, denne gaten opp til det som i dag er Petrikirkens tomt, rundet denne og løp i noenlunde rett linje til sjøen, én til to tomter nordvestenfor dagens Nykirkebakken, litt øst for parkeringshuset på Jorenholmen.

[rediger] Sankt Svithuns by

Sankt Svithuns by er et kallenavn på Stavanger. Reinald av Winchester var Stavangers første biskop og var ansvarlig for byggingen av Stavanger domkirke. Domkirken ble senere viet til St. Svithun og Treenigheten. Relikviet av St. Svithuns arm ble lagt i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Der ble St. Svithuns skrin liggende til reformasjonen i 1537 da det forsvinner ut av historien. Han ble også skytshelgen for Stavanger.

Kong Magnus Erlingsson skrev et privelegiebrev til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet hvor han gav hele byen og leidangsskatten til St.Svithun og Biskopen ved domkirken. Dermed ble byen kalt Sankt Svithuns by.

Både i England og i Norge forsvant helgenene langsomt fra det kirkelige liv, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. Stavanger blir fortsatt kalt St. Svithuns by. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun Gymnas, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag.

Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.

[rediger] Gamle Stavanger

Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.

Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygget allerede på slutten av 1600-tallet.

[rediger] Byvåpen

Byprivilegiene fra 1425 som ble gitt gjorde at byens fremste borger mann ble byfogd. Kanskje fikk Stavanger nå sitt eget byvåpen, - trestubben med nye skudd. Hvilke blader og type gren som er av bildet på byvåpnet har variert, som eikegren eller en vingren. Det ville kanskje være mer naturlig dersom man hadde valgt en eikestubbe - ettersom Stavanger i sin tid hadde store eikeskoger. Da Alexander Kielland var borgermester fant han ved en tilfeldighet et gammelt segl. Dette stemte overens med eldre dokumenter, det elste kjente fra 1591. Det er det samme seglet som brukes i dag. Hallvard Trætteberg hadde fått i oppdrag å utforme det offesielle byvåpnet for stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Trætteberg hadde et bundet mandat, fordi det var bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Av den Kgl.res. 11.08.1939 at Stavanger skal ha et byvåpen: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dete brukes også som byens våpen, flagg og segl.

[rediger] Næringsliv

På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsaklig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdet av det århundret kjent for hermetikk, og på 1950-tallet var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt norges «hermetikkhovedstad», med Chirstian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.

Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.

Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknyttning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier, og produksjon av drikkevarer viktigst. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.

Industrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer tre etter registrert flåte av landets byer etter Oslo og Bergen.^{[trenger referanse]}

Byen fikk ved kommunesammenslåingen i 1965 betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av Stavangers befolkningsvekst og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.

I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap StatoilHydro har hovedkontor på Forus i Stavanger. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger. Også Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet holder til i Stavanger.

For tredje år på rad ble Stavanger-regionen i 2006 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM [2] hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.

[rediger] Kommunikasjoner

Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i form av undersjøiske tunneler mot Haugesund. Riksvei 44 går sørover gjennom Hillevåg og Hinna bydeler til Sandnes. Hurtigbåtruter og ferjeforbindelser forbinder byen til viktige næringsområder som Hjelmeland, Finnøy og Vindafjord, samt byene Sauda og Jørpeland. Stavanger lufthavn Sola har direkteforbindelser til en rekke destinasjoner i inn- og utland. Vestlandets første jernbane, togforbindelsen mellom Egersund og Stavanger (Jærbanen) åpnet 27. februar 1878.

Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen med en årsdøgntrafikk (ÅDT) på 45 000 kjøretøyer (målt i 2001). Daglig bruker omkring 54 000 biler motorveien mellom Sandnes og Stavanger. Trafikken har i 2006 økt med 1320 biler i snitt hver dag, og går derfor merkbart saktere. Bystyret har gjort vedtak om at det skal bygges en 165 meter lang kulvert (lokk) over Motorveien ved Mosvatnet.

[rediger] Kollektivtransport

Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Kolumbus, og bussene kjøres av Veolia. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med sine grønne farger. Foretaket har 31 ansatte og har kontor på Byterminalen i Stavanger. Direktør er Tor Geir Espedal.Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums nutepunkt for bussene. 1. januar 2008 ble 170 nye busser satt i trafikk på Nord-Jæren. 7 av 10 busser ble erstattet av de nye. I tillegg ble en god del av rutene lagt om for å utvide tilbudet.^[5]

Dobbeltsporet mellom Stavanger og Sandnes på Jærbanen hadde start av anleggsarbeidet 23. oktober 2006^[6] og skal være ferdig i 2009^[7]. Kostnaden er på 1,8 milliarder for strekningen på 14,5 km. I tillegg til utvidelsen av selve sporene, så vil også elektrisk anlegg og lignende bli modernisert. Nåværende spor og elektrisk anlegg er over 40 år gammelt. Reisetidsbesparelsen er på hele fire minutter, men med dobbeltspor kan togene gå i hver retning og frakte over dobbelt så mange pasasjerer.

I forbindelse med dobbeltsporet vil det også bli bygget tre nye holdeplasser, Paradis holdeplass, Gausel holdeplass og Jåttåvågen holdeplass ved Viking Stadion. Hillevåg holdeplass vil bli lagt ned. Stasjonene/holdeplassene tilrettelegges for eventuell bybane. Med det nye dobbeltsporet får Jærbanen en høyere kapasitet og kan på strekningen Stavanger–Nærbø ha fire lokaltog i timen, samt et enda hyppigere, flytende og konkurransedyktig rushtidstilbud mellom Stavanger og Sandnes. Målsettingen er å doble markedsandelen for banetrafikk over 10 år^[8].

Bybanen på Nord-Jæren er en regional plan om å opprette bybane i Stavanger/Sandnes-regionen, potensielt et utvidet bybane-nett. Foreløpig er bybanenettet kun en visjon, og finansiering og fremdrift er ikke avklart. I Rogaland fylke og i regionen finnes en politisk enighet om at prosjektet skal gjennomføres, mens endelige traséer og gjennomføringsrekkefølge ikke er avklart. Staten vil ikke delta i finansiering av utbyggingen.

[rediger] Kultur

[rediger] Kulturliv

Stavanger er kjent for sitt sterke kulturliv. Stavanger er sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008, se Stavanger2008. Byen har flere muséer og samlinger som er både lokale og nasjonale. Totalt ble byens muséer og samlinger ble besøkt av 201 551 personer i 2005. Mest besøkt var det eneste petroliums museet i europa, Norsk Oljemuseum med 67 400 besøkende. Norsk Oljemuseum som holder til øst for sentrum er et moderne og interaktivt museum hvor du kan oppleve hvordan olje og gass ble til for millioner av år siden. Museet tar også for seg leting, produksjon, bruk og norsk oljeutvinnings historie. Arkeologiske funn fra hele fylke samles på Arkeologisk museum i Stavanger (AmS) på Våland (som hadde 39 529 besøkende i 2005).

Ved Mosvannet ligger Rogaland Kunstmuseum som har flere kjente kunstverk, blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider, og flere malerier av kjente kunstnere slik som Edvard Munch, Christian Krogh, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Kitty Kielland er rikt representert, i likhet med andre Rogalandskunstnere som Knud Baade, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein (besøk 2005 var 31 997).

Det var i 2005 1 557 gudstjenester i regi av Den norske kirke. Disse hadde 192 209 deltagere. Stavanger bibliotek noterte et utlånsvolum på 694 454 (dvs. 6,1 per innbygger i 2005). Hele 934 000 personer besøkte biblioteket i 2003. Stavanger konserthus med 209 arrangement i 2005 hadde 140 303 besøkende. Kino 1 Stavanger hadde 521 109 besøkende i 2004, mens Rogaland Teater med 574 forestillinger registrerte 89 000 besøkende (tall for 2005).

Stavanger Museum har flere avdelinger: hovedbygget er Stavanger Museum i Muségaten 16 og Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum er alle avdelinger av Stavanger museum.

[rediger] Tros- og livssynssamfunn

Den norske kirke har 81,4 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer.

Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005

• Islam 2950
• Pinsemenigheter 284
• Den romersk-katolske kirke 4020 ^[9] St. Svithun katolske kirke
• Den Evangelisk Lutherske Frikirke 202
• Jehovas vitner i Norge 396
• Metodistkirken i Norge 745
• Det norske Baptistsamfunn 369
• Det Norske Misjonsforbund 178
• Adventistsamfunnet 125
• Buddhistforbundet 226
• De Frie Evangeliske Forsamlinger 95
• Kristne senter 306
• Human-Etisk Forbund 2132
• North Sea Baptist Church 163
• Stavanger International Church 66
• Den Lutherske Bekjennelseskirke 24
• Andre 955

Totalt .... personer

Stavanger kommune deler ut Stavanger kommunes kulturpris.

[rediger] Medier

Stavanger er et fylkets mediesentrum. Byen er dominert av tre medievirksomheter: det børsnoterte mediekonsernet Stavanger Aftenblad, Rogalands Avis, samt NRK Rogaland på Ullandhaug.

[rediger] Aviser

Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavanger Aftenavis som kom fredag 4. oktober 1833. Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet, for å holde bedre kontroll over hva avisene inneholdt. Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893, mens byens andre dagsavis, Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, fra 1906 som dagsavis. I 1987 ble det forsøkt å etablere en ny dagsavis, Vestkysten, men den kom ut i bare to måneder med et tap på tilsammen 27 millioner kroner.

Studentavisa Hugin kommer ut annenhver uke.

[rediger] TV og radio

Stavanger har én TV-stasjon, Stavanger Aftenblads TV-kanal TV Vest som sender lokale nyheter og TVNorges programmer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK. Viking TV startet 2. mars 2008. Kanalen distrubieres via Lyses bredbåndsnett, og når ut til 120.000 seere i 45.000 husstander. I tillegg sender NRK1 Rogaland lokale nyhetssendinger på radio og TV. I tillegg kommer andre lokalradiostasjoner og studentradio.

[rediger] Tusenårssted

Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken.

Kommunens mål for disse er at tusenårsstedet skal bli det nye, opprustede fellesskapsområdet i Stavanger sentrum. Området skal være en viktig del av byens egenart og identitet. Enkelte mener at å lage en stor steinflate neppe gjør byen penere.

I forbindelse med valget av disse, ble det åpnet et informasjonssenter for Tusenårsprosjektene, samt et nettsted tilknyttet kommunens nettsted.

Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.

I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.

[rediger] Torget

Se også artikkel om Torget i Stavanger.

Torget i Stavanger, lokalisert midt i bykjernen ved Vågen, har lange handelstradisjoner. Dette stedet kalles også «den nye almenningen» (kun av kommunalt ansatte), etter at ombygging av torget startet i 2005. Ideen bak prosjektet er å gjenskape Torget som et stort uterom, en sammenhengende flate mellom tilliggende bygninger. Den store torgflaten blir gjenopprettet fra Indre Vågen til Haakon VIIs gate, som et skrånende middelaldersk byrom.

[rediger] Blå promenade

Blå promenade er en ca. fire km sammenhengende gangpromenade og turiststi langs sentrums sjølinje og havnearealer, fra Bjergsted til Badedammen, med benker og oppholdssteder.

Promenaden er bygget med flat gatestein. Blå lys er felt ned i belegget og markerer kaikanten.

[rediger] Byparken

Se også artikkel om Byparken i Stavanger.

Byparken ligger ved Breiavatnet, hvor også Domkirken og Kongsgård videregående skole ligger. Fra byparken kan du også oppleve Stavanger Skyline.

Kommunen har opparbeidet området rundt paviljongen og Domkirken, et arbeid som ble startet i mai 2004 og avsluttet i 2005. Parken ble gjenåpnet samtidig som Stavanger kommune mottok miljøverndepartementets bymiljøpris i 2005 for dette og flere andre anlegg. ^[10]

I opparbeidelsen av Byparken ble det lagt vekt på ivaretakelse av historiske og antikvariske verdier samtidig som det var behov for å fornye parken og gjøre den mer brukervennlig. Slik ble det unngått å gjenreise Alexander og Kitty Kiellands barndomshjem på området.

De gamle murene rundt vannet er satt i stand. Den gamle almealléen er fremhevet og satt i stand, gangveisystemet er forenklet og parken er blitt mer grønn. Parken er blitt mer brukervennlig for ulike arrangement.

[rediger] Bydeler

Se også artikkel om Valgkretser i Stavanger.

Stavanger er inndelt i 7 bydeler.

• Hundvåg
• Tasta
• Eiganes og Våland
• Madla
• Storhaug
• Hillevåg
• Hinna.

Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.

Oppvekst og levekår i Stavanger kommune er delt i fire deler. Disse har ikke tatt hensyn til bydelsgrensene. Det er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.

[rediger] Forsvaret

I Stavanger ligger Jåttå med Fellesoperativt hovedkvarter FOHK. NATOs Joint Warfare Centre, som er kommando på høyeste Europeiske kommandonivå ligger også på Jåttå. Dette er 1 av kun 2 gjenværende Toppkommandoer i Europa og ble i 2003 lagt til Stavanger. Også rekruttskolen KNM Harald Haarfagre holder til i byen. Leiren begynte som Madlamoen ekserserplass og etablert i 1871 og blir den dag i dag oftest omtalt som Madlaleiren.

Forsvarsstudien 07 anbefaler å legge ned store deler av forsvaret i Stavanger og Nord-Jæren. I Stavanger-området, har Forsvaret pusset opp for minst 233 millioner kroner på militære anlegg som snart muligens kan stå tomme. Dette betyr at Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå, Madlaleiren som er landets største rekruttskole og den militære flystasjonen på Sola kan forsvinne, til tross for at NATO bygger opp Joint Warfare Centre med investeringer 500 millioner kroner. ^[11]

[rediger] Idrett

• Viking FK spiller i eliteserien i fotball
• Stavanger Oilers spiller i eliteserien i ishockey
• Stavanger Håndball spiller i eliteserien i håndball

Stavanger Turnforening er byens største idrettslag med 2100 medlemmer. Foreningen ble etablert 17. mai 1861, som en av byens første idrettsforeninger. Forus Travbane som ligger på Forus ble åpnet 6. juni 1920, og er dermed landets eldste travbane hvor det fremdeles kjøres travløp.

[rediger] Kjente siddiser

[rediger] Mest kjent

• Lars Hertervig, maler
• Alexander Kielland, forfatter, borgermester og Amtmann
• Sigbjørn Obstfelder, forfatter
• Christian Bjelland, «hermetikk-konge»
• Per Inge Torkelsen, Komiker og Tryllekunstner
• Mia Gundersen, sanger og skuespiller
• Erik Thorstvedt, fotballspiller og programleder
• Morten Abel, musiker
• Kristian Valen, humorist og artist
• Pia Tjelta, skuespiller
• Lene Egeli, modell

[rediger] Utvidet liste over kjente folk

En lang rekke kjente personer er født eller har bodd i Stavanger. Se egen liste over kjente siddiser.

[rediger] Vennskapsbyer

Stavanger har følgende vennskapsbyforbindelser : Fjarðabyggð (Island), Esbjerg (Danmark), Jyväskylä (Finland), Eskilstuna (Sverige), Aberdeen (Skottland), Houston (Texas, USA), Estelí (Nicaragua), Netanya (Israel), Nablus (Palestina) og Antsirabe (Madagaskar)

[rediger] Referanser

1. ^ Aftenbladet.no
2. ^ [http://www.uib.no/bmu/publ/onsdagskvelder/bind7/del1.html uib.no Knut Helle: Tidlig byutvikling i Vestnorge ]
3. ^ [http://www.uib.no/bmu/publ/onsdagskvelder/bind7/del1.html uib.no Knut Helle: Tidlig byutvikling i Vestnorge ]
4. ^ [http://www.uib.no/bmu/publ/onsdagskvelder/bind7/del1.html uib.no Knut Helle: Tidlig byutvikling i Vestnorge ]
5. ^ Stavanger Aftenblad.no - 170 nye busser på Nord-Jæren, hentet 13. januar 2008
6. ^ Jernbaneverket.no - Anlegget i gang Sandnes - Stavanger, hentet 22. mars 2007
7. ^ Jernbaneverket.no - To spor fra Sandnes til Stavanger, hentet 22. mars 2007
8. ^ [1]
9. ^ Rogalandsavis.no: Fotnote / note
10. ^ Miljøverndepartementets bymiljøpris
11. ^ http://www.nrk.no/nyheter/1.3518562 NRK - Har brukt 723 mill vil legge ned

• Helle, K.: Stavanger: fra våg til by, 1975

[rediger] Se også

• Stavanger-dialekt
• Parker i Stavanger
• Plasser i Stavanger
• Veier i Stavanger
• Bygninger i Stavanger
• Liste over ordførere i Stavanger

[rediger] Litteratur

• K. Helle: Stavanger – fra våg til by. (1975)
• A. W. Brøgger: Stavangers historie i middelalderen (1915)
• J. Elgvin: En by i kamp. Stavanger by`s historie. (1956)
• G. Fisher: Domkirken i Stavanger (1964)

[rediger] Eksterne lenker

• Stavanger kommune
• Stavanger Aftenblad med Stavanger-nyheter
• Stavanger2008 kulturhovedstad
• Stavanger kulturhus (Sølvberget)
• Friluftskart for Stavanger. Stavanger kommune, 2006, 24 sider. Gir god oversikt over landskapet og friluftsområder (lest 2. februar 2008)
• Kart over Stavanger by, distriktet og regionen (i PDF-format)

Commons: Stavanger – bilder, video eller lyd