Danmark-Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Fra reformasjon til enevelde, om norsk historie 1537-1814
Danmark-Norge i 1780.
Reformasjonskongen Christian III som innlemmet Norge som provins i kongeriket Danmark. Av Jakob Binck

Danmark-Norge brukes ofte for å referere til unionen mellom kongerikene Danmark og Norge, også kalt Tvillingrikene, som på ulikt vis var forent mellom 1380 til 1814. Disse 434 år har fra norsk side, siden den nasjonale bevisstgjøring på 1800-tallet, gjerne blitt omtalt som 400-årsnatten.

Tidsepoker[rediger | rediger kilde]

Unionen mellom Danmark og Norge var en mangesartet tidsepoke når det gjaldt styresett og posisjon i unionen for Norges del.

Personalunion mellom Danmark og Norge[rediger | rediger kilde]

Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet 434 år med union mellom Norge og Danmark. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe, som i spissen av formynderrådet regjerte de to landene.

Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

Dronning Margrete klarte i 1397 å samle de tre nordiske riker under felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mye stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge var en stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden være arvefienden til Danmark-Norge.

Unionen Danmark-Norge[rediger | rediger kilde]

Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450, ble en bilateral unionsavtale, Bergenstraktaten inngått mellom Norge og Danmark samme år og den første valgte konge var Christian I . I følge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, så Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. Men de fleste unionskongene var relativt lite opptatt av norske anliggender, så det er ingen tvil om at Norge var den svake og avhengige part i unionen.

Danmark-Norge var også i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble referert til som henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt oknøyinger og shetlendinger til 1468-9) som norske undersåtter.

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III og det norske riksstyret underlagt det danske riksråd. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for Norge.

Eneveldet[rediger | rediger kilde]

Frederick III innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Norge og dets besittelser ble underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.

Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Fram til da hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».

Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for å referere til hele området som den oldenburgske kongen behersket. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen.

Avslutning av unionen[rediger | rediger kilde]

Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielfreden i 1814 måtte gi avkall på riket etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Norge ble da avstått til Sverige, men danskekongen klarte på finurlig vis å beholde de gjenværende norske skattlandene, Grønland, Island og Færøyene.

Dette var slutten på et riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som satte varige kulturelle spor i Norge. Den dag i dag er det fremdeles språkstrid ved at det er to norske målformer, bokmål som har sine røtter i dansk språk, og nynorsk som er dannet på norsk folkemålsgrunn.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etterhvert preget av kongens tap av de østlige landsdeler til Sverige.

Kart over Norgesveldet

Norge brakte med seg inn i unionen de fleste besittelser fra Norgesveldet som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til dagens fastlands-Norge de norske landskap Bohuslen, Jemtland, Herjedalen og Idre og Særna, og skattland i Vesterhavet: Island, Grønland, Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene.

Norden og Baltikum på 12- og 1300-tallet.

██ Norge

██ Sverige 1330-50

██ Danmark

██ Eroblet av Danmark innen 1219

██ Estland før 1343

Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var Valdemar Atterdag (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som er dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake Skåne, Halland og Blekinge fra den svenske kongen Magnus Eriksson. I tillegg også besittelsene i Slesvig-Holstein, samt Øland og Gotland, med disse gikk tapt mot slutten av hans regjeringstid.

Kalmarunionen omkring 1450.

Under Kalmarunionen 1397-1523 lå hele Norden under unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. Christian I arvet i 1460 Slesvig-Holstein og ble henholdvis greve og hertug over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil 1864.

De første besittelsene som gikk tapt var Orkenøyene og Shetland som ble pantsatt av Christian i 1468-9, et pant som aldri ble innfridd. Sverige gikk ut av unionen i 1523, men Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene, skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter freden i Roskilde i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved freden i Knærød i 1613, hvor svenske krav over Nord-Norge ble oppgitt.

Avståelser fra Danmark-Norge etter freden i Roskilde 1658:
Gult: Skåne og Båhuslen.
Rødt: Halland ble avstått for 30 år i 1645, men gjort permanent.
Lilla: Avståtte områder Trondhjems len og Bornholm som ble tilbakelevert i 1660 etter opprør gjennom freden i København.

Grensen mellom Norge og Sverige mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark ble ikke endelig fastlagt før i 1751. Forøvrig var det stabile grensedragninger mellom de skandinaviske land inntil Danmark måtte avstå Norge i 1814.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og unionen med Danmark ble tidvis omtalt som «400-årsnatten».

Nyere forskning har nyansert bildet av epoken. Det er allikevel ikke til å komme forbi at kongeriket Danmark (dvs. hovedstaden i imperiet, København) tjente godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, der det var statuert at alt sølv som ble utvunnet skulle gå til Danmark. Unionen med Danmark var nok en økonomisk oppgangstid for Norge, men det var utvilsomt Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Esben Albrectsen, Øystein Rian, Ståle Dyrvik & Ole Feldbæk, Danmark-Norge – 1380-1814 (4 bind), Universitetsforlaget, Akademisk Forlag, 1997-1998. ISBN 87-500-3517-7.
  • Jørgen P. Barfod: "Danmark-Norges handelsflåde 1650-1700"; Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg: Søhistoriske Skrifter VI; 1967
  • Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Frugtbar Herlighed; Kiøbenhavn 1656 (Reprografisk genudgivet og forlagt af Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie, København 1971). ISBN 87-7500-700-2
  • Rolf Fladby: Hvordan Nord-Norge ble styrt. Nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660; Universitetsforlaget, Tromsø – Oslo – Bergen 1978; ISBN 82-00-01792-3
  • Ole Feldbæk: "Den lange fred" (Bind 9 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-11-4
  • Edvard Holm: Danmark-Norges Historie fra den store nordiske Krigs Slutning til Rigernes Adskillelse (1891-1912)
  • Hans Chr. Johansen: "København-Norge en handels- og skibsfartsakse i slutningen af 1700-tallet" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 295-303)
  • Anders Monrad Møller: Fra galeoth til galease. Studier i de kongerigske provinsers søfart i det 18. århundrede. Fiskeri- og Søfartsmuseet – Saltvandsakvariet i Esbjerg 1981; ISBN 87-87453-48-7
  • Albert Olsen: Danmark-Norge i Det 18. Aarhundrede; Nyt Nordisk Forlag, København 1936
  • Øystein Rian: "Norsk utenrikshandel i krigenes Europa i 1600-årene" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 117-126)
  • Benito Scocozza: "Ved afgrundens rand" (Bind 8 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-10-6
  • Mette Skougaard, Norgesbilleder – dansk-norske forbindelser 1700-1905, Gad, 2004. ISBN 87-12-04117-3.
  • Bjørn Sogner: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, Del 2: De anlagte steder på 1600-1700-tallet; Universitetsforlaget 1977; ISBN 82-00-01664-1
  • Uffe Østergård: Europa. Identitet og identitetspolitik, 1998.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]