Danmark-Norge
- Se også Fra reformasjon til enevelde, om norsk historie 1537-1814
Danmark-Norge brukes ofte for å referere til kongerikene Danmark og Norge, inkludert de norske koloniene Island, Grønland og Færøyene, som var forent i en personalunion fra 1380 til 1536 (traktatfestet siden 1450), og deretter i en realunion (helstaten) fra 1660 til 1814. Danmark og Norge var også i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble referert til som henholdsvis den kongelige delen (Danmark-Norge) og som hertugdømmene, og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere, foruten islendinger, færinger og grønlendere som norske undersåtter.
I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet og riksstyret underlagt det danske riksråd. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor den tette helstaten, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Denne ordningen ble opphevet i og med innføringen av eneveldet i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Fram til da hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge». Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for å referere til hele området som den oldenburgske kongen behersket. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen.
Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og unionen med Danmark ble tidvis omtalt som «400-årsnatten». Nyere forskning har nyansert bildet av epoken. Det er allikevel ikke til å komme forbi at kongeriket Danmark tjente godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, der det var statuert at alt sølv som ble utvunnet skulle gå til Danmark. Unionen med Danmark var nok en økonomisk oppgangstid for Norge, men det var utvilsomt Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
