Innovasjon Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Innovasjon Norge
Organisasjonsform Særlovselskap
Nøkkelopplysninger 986399445
Etablert 19. desember 2003
Hovedkontor Akersgata 13, Oslo
Styreleder Per Otto Dyb
Adm. dir. Anita Krohn Traaseth
Antall ansatte 667
Salgsinntekter 0
Omsetning 1,3 mrd (2008)[1]
Resultat -6,6 mill (2008)[1]
Nettside innovasjonnorge.no

Innovasjon Norge er et statlig norsk særlovselskap stiftet 19. desember 2003 med formål å bidra til å utvikle distriktene, øke innovasjon i næringslivet over hele landet og profilere norsk næringsliv og Norge som reisemål. I 2010 arbeidet Innovasjon Norge med 9.000 kundeprosjekter og tildelte næringslivet ca. 5,3 mrd kroner i form av forskjellige tilskudds-, låne-, og garantiordninger, samt rådgivnings-, nettverks- og profileringstjenester[2], ned fra ca. 10 mrd kroner i 2009.[3] Fra januar 2010 ble fylkeskommunene deleiere av Innovasjon Norge. Administrerende direktør for selskapet er Anita Krohn Traaseth og styreleder er Per Otto Dyb.

Innovasjon Norges virksomhet har siden etableringen vært gjenstand for debatt og kritikk fra eksperter, næringsliv, organisasjoner, politiske partier og riksrevisjonen.[4][5][6][7][8][9][10][11]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge ble stiftet som særlovselskap 19. desember 2003 ved fusjon av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norges Eksportråd, Norges Turistråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO). Fra 2004 til 2009 var Nærings- og handelsdepartementet 100 % eier av Innovasjon Norge AS. Våren 2008 vedtok Stortinget, som en del av forvaltningsreformen, at fylkeskommunene blir deleiere av Innovasjon Norge fra 1. januar 2010, med hensikt å styrke regionenes innflytelse i innovasjons- og næringspolitikken og sørge for økt koordinering mellom regional og nasjonal politikk og operativ gjennomføring av denne. Innovasjon Norge eies pr 1. januar 2010 av staten v/Nærings- og handelsdepartementet (51 %) og fylkeskommunene (49 %). Selskapets økonomiske rammer fastsettes i de årlige statsbudsjetter.

Medieomtale[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norges virksomhet har siden etableringen vært gjenstand for debatt og kritikk fra eksperter, næringsliv, organisasjoner, politiske partier og riksrevisjonen. Karen Helene Ulltveit-Moe, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, fremla i 2006 en studie som viste liten sammenheng mellom tilskuddene de forskjellige fylkene fikk fra Innovasjon Norge og antallet nyetableringer og gasellebedrifter.[4] I 2008 uttalte NHO at Innovasjon Norges instrukser fra staten er feilslåtte; «Innovasjon Norge er instruert til å bruke mye mindre ressurser på de virkemidler som fungerer, enn på virkemidler som er motivert ut ifra sektor- og distriktshensyn».[12]

Professor i økonomi ved Møreforskning Arild Hervik hevdet i 2007 at Innovasjon Norge har et for bredt nedslagsfelt hva næringer og sektorer angår og at distriktspolitiske hensyn har forrang fremfor hensynet til å fremme innovasjon. Han argumenterte for at fokuset burde snevres inn til å hjelpe frem små, nyskapende bedrifter.[4]

Peder Inge Furseth, en professor innen innovasjon og forsker på Handelshøyskolen BI, leverte tilsvarende argumentasjon og foreslo at Innovasjon Norge nedlegges da det meste av pengene går til distriktsutvikling uten nytenkning, ikke til reell innovasjon. Regjeringen avviste da all kritikk, begrunnet med at store deler av pengene fra Innovasjon Norge går til innovasjon. Samtidig kom det frem at tidligere olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet i 2007 fikk 500 000 kroner i ren støtte fra Innovasjon Norge for å pusse opp et fjøs.[5]

I november 2008 konkluderte Riksrevisjonen med at rundt halvparten av alle prosjektene organisasjonen har støttet, ikke er nyskapende eller innovative. Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte at: «En for liten del av Innovasjon Norges midler går til innovasjon, og for mye går til å opprettholde eksisterende virksomhet, spesielt innenfor skog, landbruk og maritim sektor».[6][7]

Høsten 2008 publiserte Oxford Research rapporten ”Stadig viktigere” - Etterundersøkelse av bedrifter som fikk tilsagn fra Innovasjon Norge i 2004. Undersøkelsen viste en positiv utvikling i addisjonaliteten og at Innovasjon Norge var stadig mer utløsende for innovasjonsprosjekter. Fra 2003- til 2004-årgangen har summen av middels og høy addisjonalitet økt med femten prosentpoeng, fra 71 til 86 prosent. Addisjonaliteten sier noe om offentlige intervensjoner stimulerer mottakerbedriftene til å realisere vellykkede prosjekter som uten støtte ikke ville blitt realisert.[13]

Partiet Venstres nestleder Ola Elvestuen foreslo i 2008 at Innovasjon Norge deles i to, slik at det får anledning til å jobbe rendyrket med både distriktsutvikling og med rene innovasjonsprosjekter.[9]

Tenketanken Abelia og Paul Chaffey presenterte sommeren 2008 resultater av en undersøkelse av hvilke næringer og hvilke virkemidler som nyter godt av de fire milliardene Innovasjon Norge hvert år deler ut. I årene 2005-07 gikk 70 prosent til jordbruk, fiske og industri, og det er de minst kunnskapsintensive virkemidlene som får mest penger fra Innovasjon Norge, lavrisikolån og bygdeutviklingsmidler dominerer, mens mer kunnskapsintensive virkemidler som IFU/OFU-kontrakter og støtte til innovasjonsprosjekter får langt mindre penger.[11]

Høsten 2008 kom NIFU Step med rapporten ”Innovasjon Norge - noen utfordringer”. Med referanse til Riksrevisjonens rapport og ABELIAs utspill ble det konkludert med at de ut fra deres vurdering er det liten grunn til å laste Innovasjon Norge for situasjonen. Midlene forvaltes innenfor relativt stramme føringer gitt av oppdragsgivere. Det kan selvsagt være et potensial for i større grad å vektlegge innovative prosjekter, men gitt strukturen på de føringene som gis, spesielt fra Landbruksdepartementet, er det relativt sterke begrensninger i hvilket handlingsrom Innovasjon Norge har. Ønskes en sterkere prioritering av innovasjon, kan dette først og fremst påvirkes gjennom den overordnede politikken. Det ble vist til at Riksrevisjonen i noen grad kunne oppfattes å se bort fra politiske realiteter om at Innovasjon Norge opererer i et skjæringsfelt mellom ulike politikkområder der mange andre forhold enn innovasjon er sentrale mål, og at en sterkere prioritering av en tydeligere innovasjonspolitikk vil få konsekvenser for de andre politikkområdene, både nærings- og regionalpolitikken, og sektor-politikken spesielt, særlig landbrukspolitikken. Hovedføringene til Innovasjon Norge er forankret i nærings- og regionalpolitikken, som har mye bredere mål enn innovasjon. Innovasjonspolitikken inngår riktignok som en viktig del av dette, men er altså ikke det primære formålet.[10]

I 2009 ble det offentliggjort en pressemelding fra Nærings- og handelsdepartementetat at Miljø Innovasjon AS fikk lån på 60 millioner kroner for elbilproduksjon i Norge.[14]. Senere på året kom det frem at byråkratiske prosesser hindret fremdriften. Bildelsprodusenten Raufoss Technology ettersøkte mer risikovillighet hos Innovasjon Norge, og representanter for Elkem uttrykte at begrensede rammer og den interne strukturen i Innovasjon Norge vanskeliggjør innovasjon i Norge.[8].

Høsten 2009 publiserte Oxford Research to nye rapporter i serien Innovasjon Norges Kundeeffektundersøkelser – (1) Etterundersøkelser blant bedrifter som fikk tilskudd fra Innovasjon Norge i 2005; (Rapport «Stabilt på høyt nivå») og (2) Førundersøkelser blant bedrifter som fikk tilskudd fra Innovasjon Norge i 2008; (Rapport «Innsikt om utsikt»), som viser at 87 % av innovasjonsprosjektene ikke ville blitt gjennomført uten Innovasjon Norges bidrag av risikofinansiering og andre tjenester inn i prosjektene. Denne addisjonaliteten har over tid vist en positiv utvikling, noe som tyder på at Innovasjon Norges tjenester og programmer er stadig mer utløsende.[15].

I 2009 fikk selskapet i forbindelse med den globale finanskrisen betydelig økte rammer fra næringsdepartementet til lån og tilskudd. En studie gjort av Menon Business Economics i samarbeid med Econ Pöyry og Innovasjon Norge på oppdrag av Næringsdepartementet, som ble overrakt næringsministeren i juni 2010, konkluderte med at Innovasjon Norge taklet den økte aktiviteten godt. Både med hensyn til risikoprofil og innovasjonsfokus klarte organisasjonen å treffe mål.[16][17][18].

Selskapet[rediger | rediger kilde]

Formål og interne retningslinjer[rediger | rediger kilde]

Organisasjonens formål er å fremme lønnsom bedrifts- og samfunnsøkonomisk næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering. Hovedføringene til Innovasjon Norge er forankret i nærings- og regionalpolitikken, som inkluderer men ikke er begrenset til innovasjon.[10]

Ledelse og styre[rediger | rediger kilde]

Administrerende direktør

Styreledere

Sektorfokus[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge fokuserer i 2011 i hovedsak på seks utvalgte sektorer.

Organisering og styreoppbygning[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge har om lag 700 ansatte (ned fra ca. 800 i 2009[3]), og kontorer i alle landets fylker og i mer enn tredve land. Der Innovasjon Norge ikke er representert med kontor, er det etablert internasjonale nettverk gjennom Norges ambassader.

Innovasjon Norge har et «hovedstyre»[19] som har ansvaret for selskapets samlede virksomhet og fatter vedtak i henhold til lovens § 17 og i forskrift gitt i medhold av loven. Hovedstyret kan gi selskapets administrasjon og regionale styrer fullmakt til å treffe beslutninger på styrets vegne. Hovedstyret skal maksimalt ha ni – 9 – medlemmer, ekskl. de ansattes representanter.

Det er etablert 15 «regionale styrer», ett for hvert distriktskontor. Hovedstyret oppnevner de regionale styrene. Et regionstyre kan maksimalt ha åtte medlemmer. To representanter til de regionale styrene velges direkte av de respektive fylkeskommunene. Dersom det regionale styret dekker flere fylkeskommuner, velges en representant fra hver fylkeskommune, men slik at fylkeskommunene ikke kan velge mer enn to styremedlemmer direkte. De øvrige representantene velges av hovedstyret basert på forslag fra de regionale valgkomiteene. De regionale styrene rapporterer til selskapets hovedstyre, som også fastsetter nærmere regler for deres virksomhet.

«Foretaksmøtet» behandler saker i henhold til lov om Innovasjon Norge.

Forvaltning[rediger | rediger kilde]

Selskapet forvalter midler for Kommunal- og regionaldepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, fylkeskommunene og fylkesmennene.[trenger referanse]

Resultatmåling[rediger | rediger kilde]

Om lag hvert fjerde år er Innovasjon Norge gjenstand for en samlet evaluering av virksomheten og som gjerne inngår i en Stortingsmelding om Innovasjon Norge. Et slik arbeid er igangsatt med avslutning i løpet av 2010. Uavhengige evaluatorer (Oxford research, Nordlandsforskning og Møreforskning) gjennomfører årlige «kundeeffektundersøkelser» for å dokumentere «de innsatser, effekter og resultater som skapes» av selskapets aktiviteter. Disse gjennomføres i to faser: én i året etter virksomhetsåret («førundersøkelsen») og én fire år etter virksomhetsåret («etterundersøkelsen»). Rapportene er offentlige og tilgjengelige fra evaluator eller Innovasjon Norge[20]

Tjenesteområder[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge tilbyr tjenester innenfor forskjellige tjenesteområder;[21]

Finansieringstjenester[rediger | rediger kilde]

I 2010 tildelte Innovasjon Norge norsk næringsliv ca. 5,3 mrd kroner i form av forskjellige tilskudds-, låne-, garanti-, og egenkapitalordninger[2], ned fra ca. 10 mrd kroner i 2009.[3]

Etablerertilskudd[rediger | rediger kilde]

Formålet med etablerertilskudd er å stimulere til økt etableringsvirksomhet for å skape lønnsomme arbeidsplasser. Etablerertilskuddsordningen gjelder for hele landet og for alle næringer, unntatt offentlig virksomhet.

Etablerertilskudd er støtte til utvalgte personer for utvikling og etablering av egen bedrift. Stipendet gis hovedsakelig til enkeltpersoner, men kan også gis til foretak i etableringsfasen. Stipendmidlene bevilges til både Idéutviklingsfasen og Etableringsfasen. Prioritert er etableringer som har høyt kunnskaps- og/eller teknologinivå, som vurderes å ha et stort verdiskapingspotensial, eller som har tjenester/produkter som kan være aktuelle for et internasjonalt marked.

Etablerertilskudd tildeles etter vurdering av prosjekters potensial. Kriteriene knyttes blant annet til innovasjonsgrad (nyhetsgrad), potensial for kommersialisering og verdiskaping, internasjonaliseringsgrad og bærekraft. Temaene beskrives i den formelle søknaden som sendes til Innovasjon Norge av en søker, og vurderes fra sak til sak av en saksbehandler, i fellesskap med andre saksbehandlere og overordnede.

Det ble i 2010 bevilget 171 mill kroner fordelt på 50 mill. kroner gjennom en landsdekkende etablerertilskudd-ordning og 121 mill kroner gjennom en distriktsrettet ordning. I 2009 var tallene 266 mill kroner fordelt på 150 mill. kroner gjennom den landsdekkende og 116 mill kroner gjennom den distriktsrettete etablererstipend-ordningen.

FOU-kontrakter[rediger | rediger kilde]

Forsknings- og utviklingskontrakter som omfatter både Industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU) og Offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU). Forsknings- og utviklingskontrakter skal stimulere til økt innovasjon i norsk næringsliv. De baserer seg på et forpliktende samarbeid om produkt- eller tjenesteutvikling mellom en leverandør og en krevende kunde, som enten kan være en offentlig etat (OFU) eller en norsk eller utenlandsk bedrift (IFU).

Hensikten med virkemiddelet er å stimulere til samarbeid om utvikling av nye produkter, tjenester, prosesser eller metoder med et betydelig markedspotensial. Tilskuddet skal øke verdiskapingen i Norge ved å:

  • stimulere forpliktende FoU-samarbeid mellom leverandørbedrifter og kundebedrifter/offentlige etater om utvikling av nye produkter, prosesser, metoder eller tjenester
  • bidra til utvikling av konkurransedyktige produkter med eksportpotensial
  • forbedre kvaliteten og å redusere kostnader på offentlige tjenester gjennom tilgang til ny teknologi eller nye løsninger
  • styrke næringslivets konkurranseevne hjemme og ute gjennom samarbeid med krevende kunder
  • bidra til økt samarbeid mellom norske og utenlandske bedrifter
  • bidra til kompetanseformidling og nettverksbygging i næringslivet

Ambisjonene er økt internasjonal suksessgrad for de prosjekter som finansieres over ordningen. Innsatsen skal konsentreres gjennom både en spissatsing og breddesatsning. Et mål er bedre prekvalifisering gjennom tettere og mer krevende dialog med INs kunder.

Som regel er det den norske leverandøren som tar initiativet til prosjektet. Leverandør og kunde inngår en kontrakt om forpliktende samarbeid og rettigheter til prosjektresultater. Den detaljerte organiseringen er opp til partene. Innovasjon Norge gjør en samlet og kvalitativ vurdering av FOU-prosjektet, samarbeidspartnerne og samarbeidsforholdet.

I 2010 ble det bevilget tilskudd til 220 nye forsknings- og utviklingskontrakter for et samlet beløp på 319 mill. kroner. Dette fordelte seg på 56 OFU-kontrakter med tilsagn på til sammen 67,2 mill. kroner og 164 IFU-kontrakter med tilsagn på i alt 224,7 mill. kroner. Dette utløste et totalt prosjektomfang på 1,6 mrd. kroner. Tilskuddet har en effekt for utløsning av andre midler på nærmere 70 % av prosjektene. Teknologisk suksessrate er 75–95 %. 44 % av bedriftene rapporterer kommersiell suksess.[trenger referanse]

I 2009 ble det bevilget tilskudd til 276 nye forsknings- og utviklingskontrakter for et samlet beløp på 368,9 mill. kroner i 2009. Dette fordelte seg på 62 OFU-kontrakter med tilsagn på til sammen 86,2 mill. kroner og 214 IFU-kontrakter med tilsagn på i alt 282,7 mill. kroner. Dette utløste et totalt prosjektomfang på 1 540,4 mill. kroner.[22]

Innovasjonslån og risikolån[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge har mulighet til å tildele innovasjons- og risikolån til norsk næringsliv. Dette er finansiering av prosjekter med høy risiko og lønnsomhetspotensial, som kan være krevende å finansiere med privat kapital. Hensikten med risikolån er å utløse ytterligere finansiering for eksempel risikokapital) for prosjekter som private finansiører ikke ønsker finansiere opp på egenhånd.

Midlene behøver ikke være øremerket til bestemte formål. Normalt kan Innovasjon Norge dekke inntil 50 prosent av kapitalbehovet i et prosjekt. Risikolånet kan ikke finansiere løpende driftsutgifter, men kan finansiere kapitalstyrking. Lånerammen ble i revidert budsjett for 2010 økt med 200 til 700 mill. kroner, og i salderingsproposisjonen redusert til 650 mill. kroner igjen, hvorav en låneramme på 150 mill. kroner var øremerket maritim sektor. Den økte rammen i revidert budsjett hadde til hensikt å bidra til økt tilgang på kapital for skips- og offshoreverft og utstyrs- og tjenesteleverandører i Norge.

Eksempel: Høsten 2009 fikk legemiddelfirmaet Clavis Pharma tilsagn på et risikolån på 20 millioner til kreftforskning og utvikling av fase III-programmet for blodkreftmedisinen elacytarabine. Til tross for at selskapet inngikk en milliardavtale med det amerikanske konsernet Clovis Oncology var risikoen så stor at selskspet ikke fikk finansiering fra det private. [23].

Lavrisikolån[rediger | rediger kilde]

Lavrisikolån er et markedslån. Målgruppen for dette virkemiddelet er bedrifter med et langsiktig finansieringsbehov. Lavrisikolån finansierer normalt anleggsmidler, men kan også benyttes til andre formål – kapitalstyrking, internasjonalisering og utviklingsaktiviteter. Lånet gis på konkurransedyktige markedsmessige betingelser til bedrifter med tilfredsstillende økonomi og betryggende sikkerheter gjerne i form av pant, garantier og kausjon. Virkemiddlet benyttes over hele Norge og i alle bransjer. For 2010 var rammene for lavrisikolån 2.5 mrd kroner.

Garantier[rediger | rediger kilde]

Garantier gis til små og mellomstore bedrifter som har problemer med å skaffe seg lånefinansiering i bankene på grunn av for stor antatt risiko eller manglende pantesikkerhet. Garantien fra Innovasjon Norge er intendert å medvirke til at en lokal bank vil innvilge driftskreditt eller investeringslån, og garantien kan således være utløsende for realiseringen av de forbigående utviklingsplaner en bedrift har. Garantier gis som regel med maksimalt 50% dekning.

Rådgivnings- og kompetansetjenester[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge har landsdekkende kompetansetilbud innen områder som er strategisk viktig kompetanse for virksomhetenes innovasjons- og utviklingsarbeid.

Tilbudene omfatter blant annet fagområder som bedriftsutvikling, ledelse, strategi, internasjonalisering, handelstekniske forhold, immaterielle rettigheter, Corporate Social Responsibility (samfunnsansvar) og design.

Det ble i 2009 levert rådgivningstjenester for ca. 235 mill.[3]

Internasjonal rådgivning[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge tilbyr rådgivning til norske smb bedrifter i deres arbeid med å styrke sin internasjonale konkurranseeve i utlandet eller på hjemmemarkedet, samt tilgang til våre norske og utenlandske nettverk, og profileringsmuligheter i utlandet. Gjennom sine kontorer i mer enn 30 land tilbys internasjonal rådgivning innen de mest aktuelle markedene for norsk næringsliv.

  • Internasjonal markedsrådgivning
  • Praktisk assistanse i internasjonale markeder
  • Kobling mot kunnskapsmiljøer i utlandet

Internasjonale rådgivningstjenester er normalt en betalt tjeneste. Etter en uforpliktende samtale om bedriftens situasjon og muligheter, mottar bedriften skriftlig tilbud om et skreddersydd rådgivningsoppdrag fra det aktuelle kontoret i utlandet. Små og mellomstore bedrifter betaler en egenandel på 50% – resten dekkes av offentlige programmidler.

EU-rådgivning[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge yter EU-rådgivning gjennom sitt nettverk av EU rådgivere tilknyttet Enterprise Europe Network. Målet er å informere og veilede bedrifter i det indre marked og bidra til bedrifts- og teknologisamarbeid og -overføring, samt arbeide for å hjelpe bedrifter inn i EUs store rammeprogram for forskning og utvikling.

Nettverket av rådgivere ved distriktskontorene har ulik spesialkompetanse innenfor emnet EU, teknologi og næringsliv. Våre tjenester er knyttet til veiledning om bedrifters rettigheter og plikter i det indre marked, EU-programmer (særlig forskningsprogrammet), teknologioverføring og kontakt med europeiske teknologinettverk, europeiske bedriftsmøteplasser, mv.

Handelsteknisk rådgivning[rediger | rediger kilde]

Gjennom handelsteknisk avdeling gis råd og veiledning om forskjellige regler og rammebetingelser rundt eksport. Det kan enten være i form av direkte dialog mellom våre rådgivere og deres kontaktperson i bedriften, gjennom bedriftsinterne kurs eller gjennom prosjektet Risikosjekken. Områder for rådgivning er Eksport- og importrestriksjoner, Frihandelsavtaler, Opprinnelsesregler, Toll og avgifter, Eksportdokumenter, Betalings- og sikringsformer, Leveringsbetingelser, Produkt- og miljøkrav, Kontraktsrett, Pantent, varemerke og design.

IPR-rådgivning (immaterielle rettigheter)[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge tilbyr gratis og nøytral rådgivning i utvikling av strategier for beskyttelse av immaterielle verdier (varemerke, design, patenter og åndsverk), samt bistå i lisensieringsprosesser og forhandlinger.

Designrådgiving[rediger | rediger kilde]

For å få flere bedrifter til å bruke profesjonell design i sin forretningsstrategi tilbyr Innovasjon Norge rådgivning og formidling av fagkompetanse på ulike områder innenfor design. I samarbeidet med Norsk Designråd har Innovasjon Norge tilgang til et nettverk av profesjonelle designere, med kompetanse innenfor industri- og produktdesign, emballasjedesign og kommunikasjonsdesign/visuell identitet. Designerne gir faglige råd tilpasset behovene i hver enkelt bedrift.

Nettverkstjenester[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge yter bistand til initiering og gjennomføring av utviklingsprosesser og –prosjekter i avtalebaserte grupperinger av aktører. Formålet er å stimulere til innovasjon og internasjonalisering utover det enkeltbedriftene alene kan oppnå.

Bedriftsnettverk[rediger | rediger kilde]

Gjennom tjenesten Bedriftsnettverk hjelper Innovasjon Norge små og mellomstore bedrifter til å etablere forpliktende kommersielt strategisk samarbeid med andre bedrifter. Tjenesten skal stimulere til utvikling av forpliktende samarbeidsrelasjoner gjennom konkrete forretningsmessige prosjekter. Tjenesten omfatter fasene forstudie, forprosjekt og hovedprosjekt. Det er gjennom samarbeid med andre bedrifter at potensialet for økt verdiskaping skal tas ut. Der det er viktig vil det være naturlig å samarbeide med andre aktører i innovasjonssystemet, som kunnskapsaktører og offentlig sektor. Et generelt fokus er internasjonalt engasjement og vekstpotensial.

Norwegian Centres of Expertise (NCE-programmet)[rediger | rediger kilde]

NCE programmet retter seg mot næringsklynger («world class clusters») som har behov for bistand til videreutvikling og ytterligere forsterkning av relasjonene mellom aktørene i klyngen, det strategiske fundamentet for langsiktig utvikling av klyngen, det konkrete samarbeidet mellom aktørene om innovasjons- og internasjonaliseringsaktiviteter, samt merkevarebygging og kommunikasjon.

NCE-programmet tilbyr finansiell og faglig støtte til gjennomføring av langsiktige og målrettede utviklingsprosesser i næringsklynger.

Støtten fra programmet skal bidra til å redusere hindringer for samarbeid mellom aktørene, akselerere gjennomføringen av viktige utviklingsprosesser og –prosjekter, samt koordinere og målrette private og offentlige innsatser for å utvikle klyngen. NCE-programmet velger ut og tilbyr bistand til de regionale næringsklyngene i Norge som har best forutsetninger for videre vekst, og som har klare ambisjoner om et langsiktig og forpliktende samarbeid (”world class clusters”). Programmet har et langsiktig perspektiv (10 år) på sin støtte til disse initiativene, og skal satse på et begrenset antall prosjekter.

Ved utgangen av 2010 er det tolv næringsklynger som har fått tildelt status som Norwegian Centres of Expertise.

NCE-programmet er et nasjonalt program som eies av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet.

ARENA programmet[rediger | rediger kilde]

Arena-programmet retter seg inn mot bedriftsmiljøer som har karakter av næringsklynger, eller kan representere mer umodne relasjoner mellom bedrifter og relaterte kunnskaps- og utviklingsaktører. Arena programmet styrker regionale næringsmiljøers evne til innovasjon og verdiskaping gjennom økt samspill mellom næringsaktører, kunnskapsmiljøer og det offentlige.

Arenaprogrammet tilbyr faglig og finansiell støtte til langsiktig utvikling av regionale næringsmiljøer.

Formålet med utviklingsprosessene er å forsterke miljøenes evne til innovasjon, dette gjennom å etablere et sterkere og mer dynamisk samspill mellom næringsaktører, FoU og utdanningsaktører og offentlige aktører.

Arenaprogrammet støtter ordinært hovedprosjekter i en 3-årsperiode, men kan forlenge perioden med ytterligere 2 år når det er særskilte behov for det. Programmet godkjenner nye prosjekter med grunnlag i årlige utlysninger og faste utvelgelseskriterier og -prosedyrer.

Arena programmet er et nasjonalt program eid av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet.

Marint verdiskapingsprogram[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge tilbyr et markedsorienteringsprogram for å bedre konkurranseevnen og lønnsomheten i norsk sjømatnæring gjennom mobilisering av kommersielle bedriftsnettverk mot marked. Alle deler av sjømatnæringen er aktuelle. Primærkravet til å bli tatt inn i ordningen, er vilje til forpliktende, langsiktig samarbeid innen nettverket. I tillegg tilbyr programmet kompetansetjenester og felles internasjonaliseringstiltak for å støtte nettverkenes og enkeltbedrifters verdikjeder for sjømat

Profileringstjenester[rediger | rediger kilde]

Innovasjon Norge arbeider for at norsk næringsliv utvikler strategiske omdømmeposisjoner i viktige markeder og derigjennom oppnår en sterkere internasjonal konkurranseevne.Arbeidet gjennomføres ved at Innovasjon Norge er pådriver for næringslivets interesser i nasjonale omdømmeprosjekter, i klynger og på tvers av bransjer og enkeltbedrifter og hos enkeltkunder.

I 2010 arbeidet med å profilere norsk næringsliv vært konsentrert om: Maritim sektor – utviklingen av en overordnet nasjonal posisjon for det maritime Norge, Marin sektor forstudie for leverandører til oppdrettsnæringen, Marin sektor – forstudie for omdømmebygging i torskenæringen. Kultur og Opplevelsessektoren – forstudie/omdømmeanalyse av posisjonen til norsk design / norsk møbelindustri i internasjonale markeder, Olje og Gass sektoren forstudie i regi av bransjeorienterte klynger og nettverk, samt Profilering av norsk mat.

Innovasjon Norges arbeid innen for økt lønnsomhet i reiselivsnæringen og økte markedsandeler i utlandet utgjør fortsatt tyngdepunktet innenfor arbeidet med omdømmebygging og profilering. Ressursinnsatsen på reiselivsprofilering har økt i tråd med den økte oppmerksomhet reiseliv har vært gitt i de siste års statsbudsjetter.

Det ble i 2009 levert profileringstjenester for ca. 240 mill kroner,[3] og samlet brukt 407 mill. kroner, med en offentlig andel på 72 % (291 mill. kroner), mot hhv 350 mill. kroner og 68 % (nær 238 mill. kroner) i 2008.[trenger referanse]

Saksbehandlingsprosedyrer[rediger | rediger kilde]

Vurderingen av hvorvidt et prosjekt oppfyller kriteriene gjøres av Innovasjon Norges saksbehandlere gjennom en saksbehandlingsprosess, basert på fremlagt dokumentasjon fra søker.

For eksempel: ved vurdering av innovasjonsgrad vil saksbehandlere se på prosjektets «innovasjonshøyde». I denne sammenheng er en høy innovasjonhøyde bedre enn en lav innovasjonshøyde. Tilsvarende vil de andre kriteriene vurderes av saksbehandleren og andre kompetanseorganer i Innovasjon Norge.

På større prosjekter benyttes paneler med representanter fra akademika og næringsliv.

Konfidensialitet, taushetsplikt og diskresjon[rediger | rediger kilde]

I saksbehandlingensprosessen kan prosjektets materiale bli prosessert av forskjellige avdelinger dersom det anses hensiktsmessig for prosjektet. Søkeren vil ikke nødvendigvis informeres om hvem eller hvor mange som gjøres kjent med materialet som gjøres tilgjengelig for organisasjonen. Innovasjon Norge signerer ikke konfidensialitetsavtaler.

Samtidig har medarbeidere i Innovasjon Norge taushetsplikt om andres forretningsmessige eller private forhold som de blir kjent med i sitt arbeid. Denne forpliktelsen gjelder også etter at vedkommende har sluttet å arbeide for Innovasjon Norge. Taushetsplikten gjelder ikke bare utad, men også overfor medarbeidere som ikke har behov for opplysningene i sitt arbeid, dog slik at taushetsplikten ikke må hindre utviklingen av bransjekunnskap, godt samarbeid og et aktivt fagmiljø i Innovasjon Norge. Taushetsplikten skal ikke hindre medarbeidere i å informere overordnede om forhold som antas å være i strid med gjeldende lover og forskrifter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]