Dronning Maud Land

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dronning Maud Land

Norges territorier i Antarktis

Areal 2 700 000 km²
Beliggenhet I Antarktika mellom 20° vest og 45° øst
Høyeste punkt Valkyrjedomen, 3810 moh.
Oppdaget
Oppdaget av
Status Norsk biland 14. januar 1939
Fjellformasjonen Holtanna i Fenriskjeften.

Dronning Maud Land eller Dronning Mauds land er den delen av det antarktiske kontinent som strekker seg fra 20° vestlig til 45° østlig lengde. Området ble i 1939 annektert av Norge, etter initiativ fra Adolf Hoel, og har siden hatt status som et norsk biland. Den norske sektoren grenser til den britiske sektoren i vest og den australske sektoren i øst. I havet mot nord og mot syd er grensene ikke fastsatt, men det er alminnelig akseptert at grensen mot syd strekker seg helt til polpunktet.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dronning Maud Lands historie

Fabian Gottlieb von Bellingshausen er blitt tilskrevet oppdagelsen av det antarktiske kontinent, etter at han 27. januar 1820 rapporterte om observasjon av et islagt område «dekket med små koller» i posisjon 69°21′S 02°14′V, ca. 30 km utenfor kysten av Dronning Maud Land.

I perioden 1927–1937 utrustet forretningsmannen Lars Christensen, som drev med utstrakt hvalfangst i Sørishavet, tilsammen ni ekspedisjoner for å utforske hvalforekomster utenfor Dronning Maud Land. Ekspedisjonene gjennomførte også kartlegging av kysten og deler av fastlandet, blant annet ved hjelp av flyfotografering. I løpet av ekspedisjonene ble Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land erklært for norsk territorium. 14. januar 1939 ble Dronning Maud Land offisielt annektert av Norge.

Tyskland gjorde krav på en del Dronning Maud Land mellom 20°E og 10°W fra 19. januar 1939. Området ble kalt for Neuschwabenland.

I 1959 undertegnet tolv nasjoner den internasjonale Antarktistraktaten som skal hindre at kontinentet skal bli benyttet militært og sikre området for vitenskapelige formål. I dens artikkel IV er det klargjort at Norge som følge av traktaten ikke oppgir noen av sine eksisterende territorielle krav.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Dronning Maud Land ligger mellom 20° vest og 45° øst og omfatter Kronprinsesse Märtha Kyst, Prinsesse Astrid Kyst, Prinsesse Ragnhild Kyst, Prins Harald Kyst, Kronprins Olav Kyst og polarplatået, Haakon VIIs vidde. Fra isbremmene utenfor kystlinjen stiger landskapet med mektige isbreer gradvis til over 1000 meter. Der finnes flere områder med ruvende fjell og nunataker, de høyeste rager over 3000 moh. Fra vest til øst ligger Vestfjella, Heimefrontfjella og BorgmassivetMaudheimvidda, Gjelsvikfjella, Mühlig-Hofmannfjella og Wohlthatmassivet i Fimbulheimen, Sør-Rondane og Belgicafjella som de mest fremtredende fjellkjedene. Høyeste punkt er Valkyrjedomen (Dome F, Dome Fuji) på 3810 moh. i den østlige delen av Haakon VIIs vidde, mens det høyeste fjellet er Jøkulkyrkja med 3148 moh.

Tre mektige isbreer drenerer denne delen av Øst-Antarktis. Ved 20° vest renner Stancomb-Willsstraumen vestover ut over Brunt isbrem. Grensen mellom Borgmassivet og Gjelsvikfjella og er preget av Jutulstraumen som gir næring til Fimbulisen. Mellom Wohlthatmassivet og Sør-Rondane renner av den 200 km brede Carsten Borchgrevinkisen.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Det er flere arter sjøfugl som hekker på land, og ved kysten forekommer fire forskjellige selarter.

Plantelivet i Dronning Maud Land er stort sett begrenset til lav, mose og alger som vokser i de snøfrie områdene med nunataker.

Det er opprettet to spesielt fredede verneområder (ASPA) i Dronning Maud Land: ASPA nr. 141 (Yukidori Valley) ved Lützow-Holmbukta som har et typisk antarktisk fjellmarksøkosystem, og ASPA nr. 142 ved Svarthamaren som med nærmere en halv million antarktispetrell (Thalassoica antarctica) har Antarktis' største innlandskoloni av sjøfugl. Adgang til disse områdene er forbudt uten spesiell tillatelse.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Forskningsstasjoner i Dronning Maud Land

I Dronning Maud Land finnes et titalls forskningsstasjoner. Det gjennomføres hovedsakelig forskning innen fag som glasiologi, geologi, meteorologi, seismologi, gravimetri, oseanografi, biologi og atmosfærisk vitenskap. Følgende forskningsstasjoner er helårsbemannede (fra vest mot øst):

Ellers finnes det en rekke andre baser som enten kun har sommerdrift, eller er automatisk drevne meteorologiske stasjoner. Sverige og Finland opererer hver sin sommerbemannede stasjon, henholdsvis Svea og Aboa, side om side på nunataken Basen i Vestfjella.

I forbindelse med Norsk Polarinstitutts 75-årsjubileum i 2003 ble den norske forskningsstasjonen Troll oppgradert til en helårsstasjon, og Norge ble den siste nasjonen med kravområde i Antarktis som åpnet en helårsstasjon. Stasjonen ble opprinnelig satt opp av den norske Antarktis-ekspedisjonen 1989/90 og var en lett konstruksjon på 100 m². Stasjonen var kun egnet til bruk i sommerhalvåret, fra november til februar.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]