Hovedøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°53′42,259″N 10°43′44,738″Ø

Hovedøya sett fra lufta.
Ruinene av cistercienserklosteret på Hovedøya, Oslo

Hovedøya eller Hovedøen er ei øy i Oslofjorden. Arealet er 469 mål. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 (for 4 millioner kroner) og forvaltes av Friluftsetaten. Store deler av øya er fredet etter kulturminneloven. Øya er et populært utfartsted sommerstid og har en rik kulturhistorie.

Navnet kommer av norrønt hǫfuð – høyde, og sikter til den nå 47 meter høye østre delen av Hovedøya hvor det i middelalderen stod militært vakttårn som voktet innseilingen til Oslo.

Natur og verneområder[rediger | rediger kilde]

Hovedøya har en uvanlig rik geologi og flora, og et svært variert kulturlandskap. Det er flere plantearter på Hovedøya enn på noe annet område av samme størrelse, og artsrikdommen er på nivå med øyene i Drøbaksundet. Et varmere klima enn i områdene rundt skaper de samme høytempererte vekstforholdene her som på Langøyene og Tofteholmene, som såvidt overgår Hovedøya i total artsrikdom. Det er mye rikt kalkberg fra ordovicium, med innslag av diabas-ganger av intrusive magmamasser som bryter gjennom ordovicium- og silurlagene som smale, brun-mørke bånd. Både kalksteinen og den hardere diabasen har vært brukt som bygningsmasse i klosteret, og senere kanonstillingene på øya. Det er rikholdige fossiler fra ordovicium, og lagene er snudd slik at de yngre silurlagene ligger under de eldre fra ordovicium.

Kalkberget gir grunnlag for rike kalkenger, med plantearter som bakkekløver, bergmynte, knoppmjødurt og dragehode. Her vokser også den sjeldne oslosildre, som oppstod som en krysning av to sildrearter i dette området etter siste istid. Forekomsten av bakkekløver er den eneste i Norge. Det har vært foreslått at enkelte av artene ble innført av munkene på Hovedøya i middelalderen, men bare legebendelrot er en mulig slik medbrakt nytteplante. Ved kommandantboligen i øst er det plantet ut syrin og andre delvis koloniserende arter. arten russesvalerot er plantet, og denne tidligere rødlistede planten er nå så dominerende at den er satt på svarteliste og skal bekjempes på Hovedøya.

Under Napoleonskrigene var øya et viktig forsvarsverk, og tømmer ble hogd ned for å gi virke til festningsanlegg og marineskip. Utover 1800-tallet var øya snauhogd og bare bevokst med busker, men Henrik Wergeland tok initiativ til å dyrke popler hvorav ett tre forstatt står.

Størstedelen av Hovedøya er fredet av områdevern men inndelt i fire ulike fredningssoner med forskjellig fredningsstatus.

  • Hovedøya landskapsvernområde (385 dekar) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter historisk natur- og kulturlandskap og geologi.[1]
  • Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning (107 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter natur- og kulturlandskap med sjeldne plantearter.[2]
  • Østre Hovedøya naturreservat (158 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.[3]
  • Vestre Hovedøya naturreservat (56 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.[4]

Hovedøya kloster[rediger | rediger kilde]

Modell av klosterbygningene

Utdypende artikkel: Hovedøya kloster

På øya ligger også ruinene av et Cistercienserkloster, Hovedøya kloster grunnlagt i 1147 av abbed Philippus fra Kirkstead i Lincolnshire, etter en anmodning fra oslobispen Viljam. Da Philippus og munkene kom til øya, var det allerede en kirke her, antakelig en kirke for engelske handelsmenn viet til Edmund martyren. Kirken skal ha vært toskipet, hvilket vi bare har ett annet eksempel på i Norge, nemlig Clemenskirken i Gamlebyen i Oslo.

Munkeordenen, som først besto av ca. 12 munker og andre lekbrødre, ble etter hvert svært velstående. De eide på det meste 443 eiendommer og blant annet storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Munkene drev aktiv utvikling og eksperimentering innen jordbruksmetoder rundt på disse gårdene. Gamle historier skal ha det til at det finnes en undersjøisk, hemmelig tunnel fra Hovedøya og inn til ruinene i Gamlebyen, men denne er aldri funnet.

Man har funnet glassmalerifragmenter her som stammer fra 12001300-tallet. Blant annet en samling fragmenter av rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekk til glassmaleriene i Lincolnkatedralen i England.

I 1532 ble alle klosterets gods og eiendommer underlagt kronen, og høvedsmann Mogens GyldenstjerneAkershus festning satte klosteret i brann 21. januar. Klosterets drift opphørte helt samme år og ble redusert til et steinbrudd for den videre utbygging av Akershus festning og senere Slottet.

Også andre steder på øya har gitt stein til Akershus festning. Det var så mange som tolv steinbrudd rundt omkring, og det eldste stammer fra 1200-tallet.

Hovedøya ble lagt under Slottets ladegård på Bygdøy, og brukt som jaktrevir. I 1589 ble det satt ut harer og arrangert jaktkonkurranse med Jacob VI av Skottland.[5]

Militær betydning[rediger | rediger kilde]

Kong Sverre skal i følge sagaen ha vært til messe på Hovedøya før angrepet på baglerne i Oslo 24. juli 1197,[5] og det sto et større slag i bukten mellom øya og byen.

Under Det første Norgesfelttoget under Den store nordiske krig ga øya sammen med Bleikøya og Nakkholmen dekning for artilleriet på Akershus festning for svenske styrker som forsøkte å rykke fram over isen over til Bygdøy.

Skipsverft[rediger | rediger kilde]

I Båtforeningsbukten finner man rester etter skipsverft fra 1640-årene, anlagt av skipsbyggeren James Robbins fra Skottland som hadde vært i tjeneste hos Christian IV siden 1642. Flere av de største skipene i den daværende dansk-norske flåte ble bygget her, [5] i alt skal 12 store orlogsfartøyer ha blitt bygget her gjennom 1600-tallet.[6]

Det første skipet som ble bygget på Hovedøya var et krigsskip med 60 kanoner, med navn «Hannibal» i 1647.[5] I 1651 ble «Sophia Amalia» sjøsatt, den gang verdens største orlogsfartøy.

Verftet lå på gressletta mellomhøydedragene, der hvor det senere kom militærleir og slipen lå i Båtforeningsbunkten. I tillegg var det lagerbygninger, verksted og boliger i tilknytning til verftet.

Befestninger fra 1808[rediger | rediger kilde]

Gamle forsvarsverker på Hovedøya, Oslo

Øya har vært en viktig del av for forsvaret av Christiania. Under Napoleonskrigene mellom 1807 og 1814 ble det anlagt et fremskutt forsvar med to kanonstillinger fra 1808 til å dekke innseilingen til byen. Videre er det fem krutthus på øya (fra 182627), den såkalte Kommandantboligen (fra 1850), opprinnelig et militært laboratorium, ombygget på slutten av 1800-tallet til bolig; og et stort lagerhus, det såkalte Lavetthuset (bygget 1847) som er Norges største utmurte bindingsverkhus. Her ble det blant annet lagret lavetter (understell til kanoner), men også annet militært utstyr som våpenvogner, telt etc. Særlig krutthusene ble bygget isolert ute på øya fordi man ikke ønsket å lagre så store kruttmengder tett inne ved byen med den eksplosjons- og brannfaren dette ville innebære.

Hovedøya ble lagt ned som eget forsvarsanlegg omkring 1850, men i 1914 og framover ble øya benyttet som treningsområde (6 ukers rekruttskole) for Hans Majestet Kongens Garde. Ingen av de brakker som da ble satt opp er bevart. I 1939 skriver Hjalmar T. Larsen: «I lange tider har land-gang for ikke militære vært forbudt, men nu er det adgang for en avgift av 15 øre. I mange år har Oslo kommune forsøkt å komme til enighet om kjøp av øya til friluftsområde for byen, uten at det har ført til noe resultat.»[7]

Kommandantboligen[rediger | rediger kilde]

Kommandantboligen (2010)

Kommandantboligen er det nest største huset på Hovedøya. Boligen ble bygd i 1850-51 som et laboratorium for forsvaret, og ble brukt til eksperimentering og utvikling av sprengstoff, krutt og patroner. Bygget bærer preg av senklassisismen og fikk et utforming påvirket av en sen-empirestil med rene former og lite utsmykning.

I 1895 ble huset omgjort til sommerbolig for felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og hans familie. Til kommandantboligen tilhørte en egen brygge, og derfra en egen adkomst. Det var etablert en stor og vakker hage til boligen. Fortsatt står noen gamle frukttrær og syriner i området. Huset fikk tilbygg under tiden med Krag-familien, og tilbyggene ble utformet i tidsriktig sveitserstil på slutten av 1800-tallet.

Under den andre verdenskrig ble kommandantboligen tatt i bruk av tyskerne. Boligmangelen i Oslo etter krigen gjorde at huset ble bygget om til en rekke leiligheter for familier som manglet bolig.

Frigruppen Arjuna dukketeater har holdt hus i Kommandantboligen siden 1970 tallet. Der har dukketeateret spilt myter og eventyr for barn og voksne på frivillig basis frem til sommeren 2013.

Karantenestasjon[rediger | rediger kilde]

I 1872 ble det anlagt en karantenestasjon på øya, for ankommende skip. Smitte fra skip utgjorde en stor trussel mot hovedstaden og siden Hovedøya var avstengt for allmenn ferdsel, ble det anlagt et såkalt karantenelasarett ved Sandtangen på den sørøstlige odden på øya, med navnet Hovedøen Lazareth.[8] Denne hadde en kapasitet på 13 personer, fordelt på fire bygninger.

Karantenestasjonen ble nedlagt i 1931, da denne funksjonen blir flyttet til Ullevål sykehus. Stasjonen ble etter dette en tid brukt av Havnepolitiet i Oslo, før de flyttet til skur 30 på Akershuskaia. I dag står det rester av grunnmurene på stedet.

Andre verdenskrig og 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Tyske forlegninger[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig overtok de tyske militærmyndighetene de tidligere installasjonene etter Garden, og bygget ut en stor brakkeleir på sletta øst for klosterruinene, og også Kommandantboligen og Lavetthuset ble brukt til innkvartering av militære mannskaper, og anlegget fikk navnet Lager Hovedöen. I desember 1943 rekvirerte de båthuset og restauranten til Revierhavnens baatforening og brukte dette som offisersmesse. Nærmest ruinene ble sletta ble planert til idrettsplass og den brakken rett nord for ruinene som fortsatt står var offisersmesse. Tilsammen hadde tyskerne 11 store brakker som hadde plass til mer enn 1 000 soldater. I tillegg hadde de et sprengstofflager og feltsykehus med 100 senger.

Statens interneringsleir for kvinner[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble brakkeleiren først brukt som interneringsleir for kvinner som hadde hatt forbindelse med fienden, kalt Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya.[9][10] Leiren ble opprettet 1. oktober 1945, etter at kvinnene hadde vært internert i en midlertidig leir på Ljanskollen.[11] Formålet med interneringen var offisielt ikke straff eller varetekt, men ble framstilt for å beskytte norske menn mot kjønnssykdommer.[12] Imidlertid omtalte også rikspolitisjef Andreas Aulie leiren som en «fangeleir».[13] Selv den provisoriske anordningen[14] som hjemlet interneringen uten domstolsbehandling inneholder en avslørende skrivefeil i § 6 hvor interneringen omtales som «fengslingen».[15]

I alt 1100 såkalte «tyskertøser» internert på Hovedøya.[16] Minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, satt internert sammen med mødrene sine.[11]

Da sosialminister Sven Oftedal besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen ble for sterke.[17]

Nødboliger[rediger | rediger kilde]

Senere ble brakkene brukt som midlertidige boliger for å avhjelpe bolignøden. Til tidlig på 1950-tallet bodde det 150 familier på øya, og den hadde både butikk og postkontor i brakka nærmest klosterruinene (den eneste som fortsatt står), og i Lavetthuset var det skole.

Senere bruk[rediger | rediger kilde]

Da Oslo kommune overtok øya fra staten i 1952 ble brakkebyen med unntak av offisersmessen (Klosterkroa) revet, men de siste fastborende flyttet ikke før i 1970. Oslo byantikvar brukte i flere år Lavetthuset i forbindelse med produksjon og visning av Oslomodellen. Etter at modellen ble flyttet til bedre egnede lokaler på Akershus festning sto tomt i 15 år, fram til 2006.

Fra 2006 er det igjen drift i Lavetthuset. I andre etasje finnes nå Hovedøya Klosterbibliotek, og fem atelier for billedkunstnere. Fra 2008 åpnet kunstnerkollektivet i Lavetthuset et eget galleri,[18], i andre etg. og Kunstverket galleri åpnet en filial i Hovedøya kunstsal i underetasjen. Begge galleriene har stort sett utstillinger og arrangementer på sommerstid.

Rekreasjon[rediger | rediger kilde]

Hovedøya, 2005

Øya har alltid vært et populært rekreasjonsområde for hovedstadens innbyggere, sommer som vinter. Allerede i 1914 ble det første offentlige bad anlagt. I bukten mot sør ble det bygd et stort badeanlegg i 1924. Badet ble stengt av helsemyndighetene i 1951 på grunn av den tiltakende vannforurensningen på den tiden. I løpet av de 37 årene badet var åpent hadde det over 8 millioner besøk. Rester av fundamenteringen er fortsatt synlig. Senere har rensingen av kloakken fra byen medført at Hovedøya igjen er blitt et meget populært fritids- og friluftsområde. Sjøbunnen rundt øya ble i 2008 mudret som en del av Oslo kommunes miljøprosjekt.[19]

En kan ta båt fra Vippetangen for å komme seg ut på øya. I bukta på nord/østsiden ligger det en båthavn hvor flere av byens båtforeninger holder til. Ved Munkebryggen ligger også Lavetthuset.

Hovedøya i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Hovedøya er kjent fra Kari Diesens sang «Det hender så mangt på Hovedøen» fra 1957, skrevet av Vilhelm Dybwad for sin ektefelle Bokken Lasson for en tidligere oppsetning på Chat Noir, etter en melodi av den danske komponisten Willy Kierulff.[20]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hovedøya landskapsvernområde i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  2. ^ Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  3. ^ Østre Hovedøya naturreservat i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  4. ^ Vestre Hovedøya naturreservat i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  5. ^ a b c d Oslo byleksikon, «Hovedøya», side 264
  6. ^ «Skipsverft» på hovedoya.no
  7. ^ Hjalmar T. Larsen: Øyer og strender i Oslofjorden (eiendomsretter). I Oslomarka - Oslofjorden, tredje bind, Blix forlag, Oslo 1939
  8. ^ Oslo byleksikon, «Lasarettet», side 329
  9. ^ Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 11, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9
  10. ^ I tillegg var et en større leir på Hovelsåsen utenfor Kongsvinger, med 450 internerte
  11. ^ a b Pedersen, side 89
  12. ^ Pedersen, side 8-9
  13. ^ rikspolitisjef Andreas Aulie i artikkelen «Spørsmålet om sikringstiltak overfor tyskerjentene», i Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer, Den norske kriminalistforenings publikasjoner, nr 1, Oslo 1946
  14. ^ Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig
  15. ^ Pedersen, side 94
  16. ^ Helle Jørgensen; Norske kvinner og tyske soldater. Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.
  17. ^ Pedersen, side 90-91.
  18. ^ Ganggalleriet
  19. ^ Ren Oslofjord
  20. ^ Visearkivaren

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Oskar Garstein: Mariu-klaustr i Høfudey: Cistercienserklostret på Hovedøya vigslet til Den hellige Jomfru Maria og til martyrkongen St. Edmund av East Anglia i England, Oslo:Oslo Katedralskole, 1990
  • L. Mydland: Natur i kulturen – kultur i naturen. Fortidsvern nr. 4. 1995
  • Gjestland, T., og Gundersen, T., Tyskertøser på Hovedøya, St. Hallvard 2/1999. s.5-19