Norges statsminister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Norges statsminister er landets regjeringssjef og utøver mye av den utøvende makten som tilfaller kongen etter Grunnloven.

Fra 16. oktober 2013 er Erna Solberg (Høyre) Norges statsminister.

Utnevnelse[rediger | rediger kilde]

Statsministeren utnevnes av kongen, og siden innføringen av parlamentarismen i 1884 må han ha støtte blant et flertall av Stortingets medlemmer. I praksis vil den avtroppende statsministeren gi kongen råd om hvem han skal utpeke som ny statsminister etter en regjerings avgang. Statsministeren er vanligvis selv medlem av Stortinget, men overlater stortingsplassen til sin vararepresentant så lenge han eller hun er medlem av regjeringen.

De øvrige medlemmer av regjeringen utnevnes av kongen etter anbefaling fra statsministeren. De sitter kun så lenge de har statsministerens, og Stortingets, tillit.

Statsministerens makt[rediger | rediger kilde]

Statsministerens rolle er ikke formelt definert, og er basert på konstitusjonell sedvane fremfor uttrykkelig lovgivning. Statsministeren er medlem av Statsrådet og leder for regjeringen, og i prinsippet kongens nærmeste rådgiver. Den myndighet som statsministeren har over regjeringen er avhengig av flere faktorer:

  • Evnen til å styre regjeringens agenda, og dermed bestemme hva som skal diskuteres.
  • Evnen til å utnevne og avskjedige regjeringsmedlemmer.
  • Innflytelsen som kommer av posisjonen som leder av et (eventuelt) flertall i Stortinget.
  • Makten som kommer fra å stå sentralt i all beslutningstagning.

I europeiske studier kommer den norske statsministeren ut med minst makt og innflytelse.[1]

Statsministerens omdømme og ettermæle[rediger | rediger kilde]

I 1997 gjennomførte journalist Kjell Cordtsen en undersøkelse blant norske historikere, journalister og statsvitere og ba dem rangere omdømmet (eller storheten) til norske statsministre fra Christian Michelsen til Thorbjørn Jagland.[2] Rangeringen viste at Einar Gerhardsen og Christian Michelsen var de to statsministrene med best ettermæle. Statsministrenes ettermæle kan predikeres ut fra lengden på deres tid som statsminister og omfanget på arbeidsledigheten.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter
  1. ^ King 1994
  2. ^ Cordtsen 1997
  3. ^ Grendstad og Holgersen 2009
Litteratur
  • King, Anthony. 1994. "Chief Executives in Western Europe." In Developing Democracy. Comparative Research in Honour of J.F.P. Blondel, ed. I. Budge and D. McKay. London: Sage.
  • Cordtsen, Kjell. 1997. "Gerhardsen til topps, Jagland til bunns." VG, 12. oktober, 21-5.
  • Grendstad, Gunnar, and Jon Dagsland Holgersen. 2009. "Varighet og Velstand. En prediksjonsmodell for ettermælet og omdømmet til de norske statsministrene i det 20. århundre." Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 25 (2):99-124.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Prime ministers of Norway – bilder, video eller lyd