Vatikanstaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Status Civitatis Vaticanæ
Stato della Città del Vaticano

Vatikanstaten


Riksvåpen	Flagg

Basisdata

Hovedstad Vatikanstaten

Beliggenhet

Tidssone (UTC+1)

Karakteristikker

Areal
– Totalt:
– Vann: Rangert som nr. 250
0,44^[a] km²
0 %

Befolkning
– Totalt: Rangert som nr. 236
826^[b]

Bef.tetthet 1 877,27 innb./km²

Styre

Styreform Valgmonarki

Nasjonale egenskaper

Offisielle språk Latin¹

Uavhengighet fra Italia
11. februar 1929

Valuta Euro (EUR)

Nasjonaldag 11. februar

Nasjonalsang «Inno e Marcia Pontificale»

Toppnivådomene

.va

Kart over Vatikanstaten

¹Primære administrasjonsspråk er italiensk, tysk, engelsk, spansk, fransk og portugisisk. Italiensk er mest brukt. Tysk er også Sveitsergardens offisielle språk.
^a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
^b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Vatikanstaten er verdens minste stat både etter befolkning og areal,^[1]^[2]^[3] beliggende midt i Italias hovedstad Roma.

[rediger] Bakgrunn

Pavestatens historie går langt tilbake, og var tidligere en stor verdslig stat som omfattet hele Midt-Italia. Da Italia ble samlet i 1861 ble mesteparten av Pavestaten en del av den nye statsdannelsen, men ved hjelp av militær støtte fra keiser Napoleon III beholdt paven kontroll over Roma og nærmeste omegn (Latium). De franske troppene ble trukket ut under den Fransk-tyske krig i 1870, og italiensk soldater rykket inn. 13. mai 1871 vedtok den italienske stat den såkalte Garantiloven som skulle sikre pavens ukrenkelighet innen Vatikanet og gi ham visse rettigheter, som blant annet retten til eget diplomati og livgarde gjennom Sveitsergarden.

Kirken nektet å anerkjenne Garantiloven da den mente at den måtte være uavhengig av enhver politisk og verdslig myndighet i sitt åndelige virke. Pave Pius IX isolerte seg heretter i Vatikanet og betraktet seg selv som fange. Det italienske herredømmet over Roma ble ikke anerkjent av pavestolen før i 1929. Da undertegnet pave Pius XI og Mussolini den såkalte Lateranoverenskomsten. Samtidig anerkjente Italia Vatikanstaten som en egen stat.

Staten er suveren og paven er overhode. Vatikanstaten er på bare 0,44 kvadratkilometer og har heller ikke innen dette området full jurisdiksjon; italiensk politi har ansvar for lov og orden i området, som har rundt 1000 innbyggere. På tross av størrelsen har den sine egne euro-mynter, eget postvesen, egen radio- og fjernsynsstasjon, og egen avis (L'Osservatore Romano). Den har også en jernbanestasjon, og 862 meter med jernbane.

Sveitsergarden består av 100 gardister. Garden, som er pavens personlige livvakt, oppstod på 1500-tallet, da sveitsiske leiesoldater var vanlige. Nå må alle som vil være med i sveitsergarden både være av sveitsisk nasjonalitet og bekjenne seg til den katolske tro.

Av kjente bygninger i Vatikanstaten er Peterskirken den mest kjente. Den er den største kirkebygningen i verden og er bygget over apostelen Peters grav. Andre kjente bygninger er Vatikanbiblioteket og Vatikanmuseene. Petersplassen foran Peterskirken er også svært kjent.

Paven styrer i prinsippet Vatikanstaten eneveldig. Han er også den Den katolske kirkes øverste leder. I følge katolsk lære er Pavedømmet innstiftet av Jesus Kristus selv (Matt. 16, 13-19). Kort tid etter hans død stod Peter frem som leder (biskop) for den kristne menigheten i Roma. Tradisjonen tro var Romas biskop hele den kristne kirkes øverste leder. Etter hvert ble Romas biskop kalt pave. Ordet pave betyr kort og godt far.

Som leder for den katolske kirke må paven klargjøre viktige trosspørsmål. Når kirken gjennom paveembetet definerer viktige lærespørsmål, f.eks dogmer, "ex cathedra" ansees avgjørelsen som ufeilbar.

Paven har to krevende embeter, han er både statsleder i Vatikanstaten og overhode for Den katolske kirke. Vatikanstaten er verdens minste stat, men langt ifra den minst kjente, og den er blitt et populært turistmål. Som kuriosa kan nevnes at Italias ambassade i Vatikanstaten ligger i Roma, utenfor Vatikanstaten. Dette er den eneste ambassaden i verden som ligger i samme land som den representerer.

I følge Laterantraktaten kan heller ikke samme ambassadør være akkreditert Italia og Den hellige stol; Norges diplomatiske representasjon til Vatikanet er følgelig ikke noe som hører under ambassaden i Roma, men ivaretas av Norges ambassade i Bern, Sveits.

[rediger] Stat og styresett

Paven, som velges av og blant det hellige kardinal-kollegium for livstid utøver i prinsippet all myndighet innen Vatikanstaten og i administrasjonen av kirken mer allment. Administrasjonen av Vatikanstaten tar imidlertid lite av pavens tid. Det meste av denne oppgaven er delegert til en pavelig kommisjon på sju kardinaler, som igjen leder en stab av legmenn, som er ledet av en spesialdelegat. Det meste av pavens tid går med til å lede pavestolen, altså kirken. I dette arbeidet assisteres han av et kollegium og det kirkelige byråkrati, den romerske kurie med over 3000 geistlige og ikke-geistlige ansatte.

Kurien har både lovgivende, utøvende og dømmende funksjoner. Det første utøves av ni kongregasjoner, hver ledes av en prefekt. Her har det vært en viss demokratisering siden 1967, ettersom biskopen til dels har fått anledning til å være til stede. De utøvende funksjoner er lagt til ulike sekretariater og kommisjoner. Viktigst av disse er stats-sekretariatet, som fungerer som et slags statsministerium. Det ledes av en kardinal. De dømmende funksjoner knyttet til samvittighetsspørsmål, spørsmål om oppløsninger av ekteskap og spørsmål om formulering av petisjoner utøves av ulike tribunaler, alle ledet av kardinaler. Forfremmelser og utnevnelser i kurian er sterkt preget av nettverk og forbindelser, den domineres helt av italienere.

[rediger] Næringsliv

Inntektskildene er i sin helhet knyttet til forvaltning av gaver (f.eks. de såkalte peterspenger), renter av investeringer og annen finansiell virksomhet, samt salg av publikasjoner, frimerker og inngangspenger til museene. Ved inngangen av 1990-året var Vatikanets økonomi i store vanskeligheter blant annet som følge av bankskandaler og dårlig tilsyn med økonomien i 1980-årene. Representanter for den katolske kirke over hele verden møttes i 1991 for å diskutere muligheten for å støtte Vatikanets økonomi. I 1993 kunne man imidlertid, for første gang på 23 år, fremvise et lite overskudd i statsregnskapet.