Heimskringla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Heimskringla, også kalt De norske kongesagaene og annet, er en samling kongesagaer skrevet på 1220-tallet av islendingen Snorre Sturlason. Bildet viser tittelbladet til 1914-utgaven av «Norges kongesagaer» oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge og utgitt av Stenersens forlag i Oslo. Dekoren er ved Gerhard Munthe.

Heimskringla er de norske kongesagaene eller sagaene om de norske konger, en samling av kongesagaer skrevet på 1220-tallet av den Islandske dikteren og høvdingen Snorre Sturlason (11791241). Heimskringla blir i Norge ofte også kalt Snorres kongesagaer eller bare Snorre etter forfatteren.

Det upresise, men populære kallenavnet Heimskringla kommer fra de første ordene i verket, «Kringla heimsins» som betyr «den runde jordskiva», altså verdens omkrets. Heimskringla eller sagaene om de norske kongene har betydd mye for den norske nasjonalfølelsen, det nærmeste Norge har kommet et eget nasjonalepos[1] og har således bidratt til å definere Norge som nasjon.

Snorres bakgrunn og kildemateriale[rediger | rediger kilde]

Sagaforfatteren Snorre Sturlason tegnet av maleren og tegneren Christian Krohg til den illustrerte 1899-utgaven av Heimskringla. Skaldedikteren er framstilt nesten som et selvportrett av Krohg.

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Endel sagalitteratur fantes allerede på 1100-tallet i Norge. Sæmund Frode (frode = den lærde) (10561135) skrev et verk på latin om de første norske kongene, men dette manuskriptet er ikke er bevart. Are Torgilsson Frode skrev mellom 1122 og 1133 verket Islendingabok. Denne boka ble skrevet i to utgaver, og i den første, som nå er tapt, var det tatt med en kronologi over de norske kongene. Are Frode var den første som skrev på norrønt mål, og Snorre nevner selv dette verket som en viktig kilde for sitt forfatterskap. 50 år senere, ca. 1185-90, skrev den norske munken Theodoricus Monachus (Tjodrek eller Tore munk) en Norges historie på latin, Historia de antiquitate regum Norvagiensium, som forteller om de norske kongene til og med Sigurd Jorsalfare. Nevnes bør også Hryggjarstykki, nedskrevet av islendingen Eirik Oddsson ca. 1160, en tapt fortelling om de norske borgerkrigene på 1130-tallet. Innholdet finnes gjenfortalt i andre sagafortellinger. Det samme gjelder Den eldste saga om Olav den hellige som bygger på andre latinske fortellinger om helgenkongen.

Den eldste kongesaga er likevel Sverres saga, skrevet av den islandske abbeden Karl Jónsson ca. 1185-86 på oppdrag fra kong Sverre selv. Tilsvarende fikk kong Håkon Håkonsson sin egen saga skrevet, oppdraget ble gitt til Snorres brorsønn, Sturla Tordsson.

Ágrip af Noregs konunga sögum, det vil si Utdrag av Norges kongesagaer, ofte kalt bare for Ágrip, ble trolig skrevet i Norge og er den første (og ganske tørre) nasjonalhistoriske oversikten som er skrevet på norrønt mål. Mer fargerik og rik på anekdoter er Morkinskinna (Den morkne boken) (ca. 1220) mens Fagrskinna (Den fagre boken) (ca. 1225) er mer nøysom.

Snorre Sturlasson benyttet seg av alle de overstående verk, foruten noen som ikke har overlevd eller ikke kjennes lengre. Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sin Edda. Han gikk så i gang med å skrive Olav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Sagaene starter med en beskrivelse av verden og dens opprinnelse i Ynglingesaga, altså den mytologiske sagaen om Ynglingeætten i Sverige (Svitjod). Etter hvert trer de norske kongene fram, fra Halvdan Svarte og Harald Hårfagre tidlig på 900-tallet til den siste av kongene i den såkalte Hårfagre-ætten på 1100-tallet. De siste sagaen (Magnus Erlingssons saga) slutter med slaget på Re i 1177.

De uten sidestykke mest omfattende og dramatiske delene av verket, er Olav Tryggvasons saga og Olav den helliges saga, den siste utgjør over halvparten av Heimskringla. Flere av de andre sagaene er korte, og summariske.

Manuskripter[rediger | rediger kilde]

Detalj fra Codex Frisianus fra 1325, den eneste bevarte håndskriftet av Heimskringla fra middelalderen. De øvrige eksemplarene ble ødelagt under en bibliotekbrann i København 1728. Bildet viser begynnelsen av kapittel 15 i Harald Hårfagres saga.
Ei side av Jon Eggertsons avskrift av manuskriptet fra 1700-tallet.

Heimskringla har eksistert i to håndskrifter fra første halvdel av 1200-tallet, Codex Academicus primus, også kalt «Kringla» og Codex Academicus secundus, og kalt «Jǫfraskinna». Begge disse manuskriptene gikk tapt i Københavns brann i 1728, men de fantes da også i avskrift utført av islendingene Asgeir Jonsson og Jon Eggertson tidligere på 1700-tallet. Eggertsons kopi ble sendt til Kungliga biblioteket i Stockholm, mens Jonssons gikk tapt i bybrannen. Bare én side ble reddet, og denne befinner seg i dag i Islands nasjonal- og universitetsbibliotek.


I tillegg til disse manuskriptene fins også deler av Heimskringla i Codex Frisianus (Codex Arn. Magn. 45 Fol.) og Eirspennill (Codex Arn. Magn. 47 Fol.). I den første mangler Olav den Helliges saga og den andre begynner først med Magnus den Godes saga.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Den første utgivelsen av Heimskringla kom i Sverige i Johan Peringskiölds oversettelse til svensk og latin i 1697.

I Norge ble boka første gang utgitt av Carl Richard Unger i 1868 (Brøgger & Christie, Christiania). Den ble utgitt på nynorsk i 1874-77 i Steinar Schiøtts oversettelse.

Den norske folkeutgaven[rediger | rediger kilde]

En gjennomillustrert «folkeutgave» av Snorre Sturlassons kongesagaernorsk ble utgitt av J. M. Stenersens forlag & Co i 1899.
Ved å klikke på bildet kan en bla i boka eller laste den ned som e-bok i dvju-format.

En rekke fremtredende norske kunstnere ble i 189699 invitert av forleggeren J.M. Stenersen til å lage en illustrert prakt- og folkeutgave av Heimskringla. Disse kunstnerne var Christian Krohg, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Wilhelm Wetlesen. Arbeidet kan kunst- og idéhistorisk sees som en oppfølger til illustrasjonsarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes Norske folkeeventyr 15-20 år tidligere, hvor Theodor Kittelsen og Werenskiold var de toneangivende i første illustrasjonsrunde.

I arbeidet med Heimkringla var det fra starten Munthe og Werenskiold som ledet an, med Werenskiold som teamleder. Munthe hadde fra begynnelsen et fortrinn i sin erfaring med historiskinspirerte dekorative mønstre. Werenskiolds første arbeider var mer uøvede, men han vant fort erfaring, og flere av hans tegninger tilhører de karakteristiske, lett gjenkjennelige bildene fra verket, herunder bruken av vennen Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvason. Krohgs portrett av Snorre har selvbiografiske trekk, mens det unge talentet Egedius umiddelbart behersker både sjanger og tegneteknikken. Hans Seidmennene på Skrattaskjær har kvaliteter som selvstendig verk.

«Nasjonalutgaven» av Snorre regnes blant det ypperste av norsk bokkunst og utgis fortsatt i nye opplag. Heimskringla er utgitt i flere utgaver og oversettelser. Teksten i folkeutgaven fra 1899 var oversatt av Gustav Storm. Forfatteren og teologen Kjell Arild Pollestad oversatte boka på nytt fra gammelislandsk i 2012.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I forbindelse med Kjell Arild Pollestads nye oversettelse av Snorre i 2012 har bokanmelder og forfatter Tom Egeland kalt boka Norges ubestridte nasjonalepos, men uttrykket har nok i stor grad også vært brukt om andre verk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Heimskringla – bilder, video eller lyd