Litauen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lietuvos Respublika
Republikken Litauen
Flagg Riksvåpen
Innbyggernavn		Litauer, litauisk
Hovedstad		Vilnius
Tidssone		UTC+2
Areal  – Totalt:  – Vann:		Rangert som nr. 122 65 300[a] km² 4 %
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 130 3 555 179[b]
Bef.tetthet		54,44 innb./km²
Styreform		Republikk
President		Dalia Grybauskaitė
Statsminister		Andrius Kubilius
Offisielt språk		Litauisk
Uavhengighet fra		Russland 16. februar 1918 (erklært) 12. juni 1920 (anerkjent)
Valuta		Litas
Nasjonaldag		16. februar
Nasjonalsang		«Tautiška giesme»
Toppnivådomene		.lt
Kart over Republikken Litauen
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land regnes som en del av Nord-Europa. Landet ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Hviterussland i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 3,4 millioner, og dets hovedstad og største by er Vilnius.

På 1300-tallet var Litauen det største landet i Europa, og dagens Hviterussland, Ukraina samt deler av Polen og Russland var områder underlagt Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 formet Polen og Litauen en ny stat, Det polsk-litauiske samveldet. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.

Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007.

Innhold 1 Historie 2 Politikk 3 Administrativ inndeling 4 Geografi 4.1 Største byer 4.2 Litauen på tvers 5 Økonomi 6 Oljen i Litauen 7 Demografi 7.1 Endringer i befolkningens størrelse 1994-2008 8 Kultur 9 Helligdager 10 Merkedager 11 Refereranser 12 Se også 13 Eksterne lenker

[rediger] Historie

Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253.^[1] Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske Orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.

I løpet av 1300-årene ekspanderte Storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake viderre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter Tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kiev-russiske rikets sammenbrudd, var det mange slaviske fyrster som frivillig eller ved makt sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316-1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som idag utgjør Hviterussland, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. ^[2] I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne, med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kiev-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstendømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa.^[3] Storfyrstendømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.

Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Jadwiga. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.

Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra Tyskland i vest, spesielt fra Den tyske Orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etterhvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.

Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske Orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store Slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.

Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.

Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, som en egen hær, egen valuta og eget lovverk.^[4] Under unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en stadig dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720-1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot Hasidismen og reformbevegelsen.

I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble preussisk.

16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tysk-ættet konge, og nasjonalforsamlingen beluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.

Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne.)^[5] De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.

I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten.^[6][7] Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen igjen okkupert av Sovjetunionen i 1944 som Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.

Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780,000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120,000 til 300,000^[8] av disse drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.

Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter perestrojka og glasnost på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte igjen Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken til å gjøre dette, selv om sovjetiske styrker forsøke å hindre det. Den røde armé angrep Vilnius TV-tårn natten til 13. januar 1991 og drepte 13 litauiske sivile ^[9] De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.

4. februar 1991 var Island det første landet som anerkjente Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.

Litauen ble medlem av FN 17. september 1991. 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29 mars 2004 ble landet medlem i NATO, og i 1. mai samme år medlem av EU.

[rediger] Politikk

Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentaristisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentalistisk system, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.

Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.

Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i Det baltiske råd og Østersjørådet.

[rediger] Administrativ inndeling

Oversikt over Litauens nåværende fylker
Region	Hovedstad	Areal (km²)	Innbyggertall
Alytus	Alytus	5425	188 100
Kaunas	Kaunas	8091	703 200
Klaipėda	Klaipėda	5207	370 000
Marijampolė	Marijampolė	4467	188 100
Panevėžys	Panevėžys	7881	301 800
Šiauliai	Šiauliai	8589	370 700
Tauragė	Tauragė	4411	134 500
Telšiai	Telšiai	4303	180 600
Utena	Utena	7206	186 100
Vilnius	Vilnius	9730	850 700

Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall - apskritis, flertall - apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybė). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin en eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).

Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.

Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.

De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp.^[10] I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.

Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere.^[11] Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.^[12]

[rediger] Geografi

Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.

Litauen grenser til følgende land:

• Latvia (landgrense: 610 km)
• Hviterussland (landgrense: 724 km)
• Polen (landgrense: 110 km)
• Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)

Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.

Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Druksciai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.

[rediger] Største byer

Tall fra 1. januar 2004

1. Vilnius: 541 082
2. Kaunas: 368 913
3. Klaipėda: 190187
4. Šiauliai: 131 181
5. Panevėžys: 117 593
6. Alytus: 70 717
7. Marijampolė: 70 305
8. Mažeikiai: 66 773
9. Kėdainiai: 65 049
10. Telšiai: 56 735

Se også: Liste over byer i Litauen

[rediger] Litauen på tvers

Litauen består av følgende landskap:

• Lavlandet ved kysten,
• Høylandet i Samogitia,
• Lavlandet ved Venta i innlandet,
• Høylandet i Suduva,
• Høylandet i Dzukia,
• Høylandet i Auksjtaitia,
• Slettene i sørøst,
• Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.

Zhemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipeda, Palanga, Mazheikiai, Telshiai, Shiauliai, Silale, Jurbarkas m.fl. Aukshtaitija er høylandet i nordøst, "de tusen sjøers land" , selvfølgelig landets høyeste punkt: Fjellet Josefine som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevezys, Birzhai, Utena, Ukmerge, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas. Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad(Karaliaucius)med byene Marijampole, Vilkaviskis og Kalvarija. Dzukija er det sørøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varena.

[rediger] Økonomi

Utdypende artikkel: Litauens økonomi

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP (vekst) (Verdensbanken)	7,31 %		2005, UNDP Database
BNP (vekst) (Eurostat)	8,5 %		2007, Eurostat (europa.eu)
Industriproduksjon	7,6 %		Q3 2007, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2004	1,2 %		2004, UNDP Database
Konsumpriser 2006	3,8 %		2006, Eurostat (europa.eu)
Arbeidsløshet	11,0 %		2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Renter 3 mnd 2006	3,11 %		2006, Eurostat (europa.eu)
Handelsbalanse	-1,87 mrd US$		2005, UNDP Database
Betalingsbalanse	-1,83 mrd US$		2005, UNDP Database
Utviklingshjelp	-0,23 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	7.247 US$		2005, UNDP Database

[rediger] Oljen i Litauen

Den europeiske energikrisen gir grunn til å kaste et blikk på oljeletingen langs østersjøens østkyst.

Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før 2. verdenskrig ( Kaliningrad oblatsk ). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 m. dybde.

Mot slutten av 1980-Ârene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandstens- formasjoner fra midtre del av kambrium ( 545-495 mill. år tilbake i tid ). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipeda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 m.

De tre største forekomster er registrert på felter i østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk, økonomisk sone, men bare 10 km. utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet er i gang fra høsten 2004. Dette skjer fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken, Kursiu Nerija.

Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. UNESCO-eksperter har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner.

På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang p Kravtsovskoye-feltet.

Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig ( 2004-2005 ). Dette tilsvarer 7 % av Litauens årlige forbruk.

Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 Ârs forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 mill. tonn og 64 mill. tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.

Systematisk oljeletning i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen meget avhengig av import.

Nedleggelsen av det gamle atomkraftverket Ignalina går sin gang. Arbeidet skal være gjennomført I 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater. Litauens energiforsyning er meget sårbar!

Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.

[rediger] Demografi

Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne. Av befolkningen idag er 85% litauere, 6% polakker og 5% russere.^[13] Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5% av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at fra 1994-2004 hadde 13% av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.

Landet har ingen statskirke, men den Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.

BNP pr. person: USD 8400.

[rediger] Endringer i befolkningens størrelse 1994-2008

Litauens befolkning har gått ned med over 300 000 innbyggere de siste 14 årene.^[14] Man regner med at 13% av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen øker kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)

1994	1995	1996	1997	1998	1999	2000	2001	2002	2003	2004	2005	2006	2007	2008
3671,3	3643,0	3615,2	3588,0	3562,3	3536,4	3512,1	3487,0	3475,6	3462,5	3445,8	3425,5	3403,2	3384,9	3371,0

[rediger] Kultur

[rediger] Helligdager

Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.

[rediger] Merkedager

• 13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
• Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
• 11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
• 6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253

[rediger] Refereranser

[rediger] Se også

• Litauens kommuner
• Verdens land
• Foreningen Norge Litauen

[rediger] Eksterne lenker

• Jan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
• Foreningen Norge Litauen
• Den norske klubb i Litauen

Litauens fylker
Alytus fylke | Kaunas fylke | Klaipeda fylke | Marijampole fylke | Panevezys fylke | Siauliai fylke | Taurage fylke | Telsiai fylke | Utena fylke | Vilnius fylke