Aasta Hansteen
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.
Aasta Hansteen (født 10. desember 1824 i Kristiania, død samme sted 13. april 1908) var en norsk maler, forfatter og forkjemper for kvinnesaken. Hun var datter av Christopher Hansteen som var professor i astronomi og anvendt matematikk ved Universitetet i Oslo.
Aasta Hansteen begynte tidlig å studere malerkunst, og i 1840 – 1841 bodde hun i København hvor hun lærte å tegne. Sommeren 1849 reiste hun til Düsseldorf, var der i tre år og lærte fin penselføring. Senere kom hun til Paris og i 1855 var hun representert ved verdensutstillingen. Hun slo seg ned i Kristiania og var byens eneste portrettmalerinne. Hun malte et bilde av sin far, dette henger i Nasjonalgalleriet. Etter hvert fikk hun så mange bestillinger, også fra Kunstforeningen, at hun ble nervøs, følte seg nedfor og la malerpenselen på hylla.
Også som skribent gjorde hun seg gjeldende, dog først under pseudonym med den nynorske boken Skrift og umsskrift i landsmaalet i 1862. Hun var med dette den første kvinne som skrev på landsmål. I «Ferdamannen» slo hun til orde for en egen lesebok på dette målet. Hun skrev også flere dikt på landsmål.
Etter 1870-årene viet hun seg helt til kampen for kvinners sosiale rettigheter. Hun bidro til kvinnesaken vesentlig gjennom skriverier i aviser, tidsskrifter og brosjyrer, og gjennom foredragsvirksomhet. Hun møtte mye motstand og reiste derfor til USA i 1880. I 1889 returnerte hun med nye impulser som hun videreførte blant annet i Norsk Kvindesagsforening og ved innlegg i bladet Nylænde som i mellomtiden hadde sett dagens lys. Hun møtte nå større forståelse for sitt syn og skrev i årenes løp atskillig om politikk, religion og litteratur. Henrik Ibsen brukte Aasta Hansteen som modell for Lona Hessel i Samfundets støtter og Gunnar Heiberg avbildet henne gjennom hovedpersonen i Tante Ulrikke.
I 1870-årene var det uvanlig at kvinner gikk på kafe. Gjorde de det ble de stemplet deretter. Frk. Hansteen gikk i spissen for kvinnene her og var ofte å se på Engebret kafe. Et annet fast tilholdssted var Petersens bodega, eller Blom som det nå heter. Den gang besto bodegaen av et smalt, langstrakt lokale med fulle vintønner i rad og rekke på begge sider. Langsetter sto de tomme tønnene og tjente som bord og stoler. Gjestene som var godt kjent i bodegaen åpnet og lukket selv kranene og merket av selv med krittstrek for hvert fylte og tømte glass. Aasta Hansteen hadde sin egen vintønne. Det står skrevet om henne i Byoriginaler: «Jeg tror nok at Aasta Hansteen kanskje manglet sex-appeal og it, hun var jo rent ut mannevond. Impulsiv var hun og hadde et barskt humør. Jeg har sett henne danse can-can med Randi Blehr i kvinnenes stemmerettsklubb, og det var grotesk!»
Aasta Hansteen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund og ble i 1910 beminnet med en byste hugget av Gustav Vigeland. I 1985 ble det avduket en bronsestatue av Hansteen på Aker Brygge. Den ble laget av Nina Sundbye og ble bekostet av Oslo kvinnesaksforening og Norsk kulturråd.
Aasta Hansteens vei i Oslo ble i 1977 oppkalt etter henne. Den ligger på Stovner og er en blindvei fra Fossumveien til Stovner politistasjon.
