Nord-Trøndelag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 64°N 12°Ø

Nord-Trøndelag
Våpen Kart
Basisdata
Adm.senter Steinkjer
Areal 3&504&22414.63&22 414,63 km²
Befolkning 3&505&135142&135 142[a]
Internettside Internettside
Politikk
Fylkesordfører Gunnar Viken (H) (2007)
Fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik (Ap) (2013)
Regjeringspartier Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
Fylkesmann Inge Ryan
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Befolkningsutvikling Nord-Trøndelag fylke.svg

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 

Nord-Trøndelag er et norsk fylke med administrasjonssenter i Steinkjer. Fylket utgjør den nordlige delen av Trøndelag og grenser til nabofylkene Nordland i nord og Sør-Trøndelag i sør. I øst grenser fylket til Jämtlands län i Sverige og i vest har Nord-Trøndelag kyststripe mot Norskehavet. Nord-Trøndelag består av distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen der de to sistnevnte går iblant under samlebetegnelsen Inntrøndelag.[1]

Nord-Trøndelag er et typisk distriktsfylke med spredt bosetning og noen mindre byer og tettsteder. Kolvereid i Nærøy er Norges minste by. I tillegg finnes de fem byene Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen. Det ligger tre ruteflyplasser i fylket, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner. Jord- og skogbruket la grunnlaget for industriutviklingen i Nord-Trøndelag. Fylket har landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene.[2] I dag har fylket også en betydelig verkstedindustri, og industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers har offentlig og privat tjenesteyting stor betydning.

Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Nord-Trøndelag er inndelt i 23 kommuner. Nord-Trøndelag fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå med fylkestinget som øverste myndighet. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig driften av fylkeskommunen. Fylkesrådet fungerer som regjering i en parlamentarisk modell.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Trondheimsfjorden fra et utsiktspunkt i Mosvik.
Utsikt mot StraumenInderøy.
Partier av Sanddøla og Namsen sett fra Storhusfjellet i Grong.

Landformene er sterkt preget av strøkretningen i Den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra weichselistiden har dannet Nord-Trøndelags forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag.[3] Namdalen nord for Innherred, er et mer skogrikt landskap. Områdene rundt Trondheimsfjorden og lavlandet i Namdalen er de nordligste kornområdene i landet. Gran- og bjørkeskog dekker mye av fylket. 49 % av arealet ligger over grensen for produktiv skog.[3] Som følge av dette er Nord-Trøndelag det nest største tømmerproduserende fylket i landet, etter Hedmark.

De største vassdragene er Namsen (229 km lang, Norges tiende lengste elv), Stjørdalselven (70 km) og Verdalselven (21 km), som alle er lakseførende. Disse har nedbørsfelt på henholdsvis 6 272, 2 111 og 1 454 km². Andre betydningsfulle vassdrag er Steinkjerelven (5 km) og Sanddøla (114 km). Den største innsjøen er 42 km lange Snåsavatnet, som med sin vannflate på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i Norge. Tunnsjøen (100 km²) og Limingen (94 km²) er henholdsvis syvende og åttende største innsjø i landet. Disse to sjøene ligger på vannskillet i De skandinaviske fjellene, og har naturlig drenert henholdsvis vest- og østover, men er siden regulert sammen med Namsvatnet (39,4 km²) og Vektaren (9,2 km²) for kraftproduksjon. Salsvatnet (44,8 km²) med en maksimal dybde på 482 m er den nest dypeste innsjøen i Europa. I alt utgjør ferskvann i underkant av 7 % av fylkets areal.[3] Det høyeste punktet på den drøyt 6 km² store Gudfjelløya i Tunnsjøen ligger 812 moh., altså 454 m høyere enn innsjøen. Dette gjør Gudfjelløya til Europas høyeste innlandsøy. Ingen fosser i fylket er blant landets høyeste. Blant fossene i Namsen er Formofoss (30,5 m) og Tømmeråsfoss (36 m).

Oppløyfjorden ved Salsbruket.
Fylkesblomsten er marisko.
Fongen (1 441 moh.) i Meråker er fylkets nest høyeste fjell.

Mellom Trondheimsfjorden og Norskehavet ligger Fosen, som skjermer mye av lavlandet. Kystlinjen utgjør 6 337 km, hvorav 1 743 km er langs fastlandet.[4] Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Trondheimsfjorden er forholdsvis dyp,[5] og det er få øyer der de største er Ytterøy og Tautra. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen.[6] Namsenfjorden, Foldafjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdal, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke. Ellers er havstykket Folda i Ytre Namdal beryktet for sine tusener av skjær og sin generelle lunefullhet.[7]

Det er fire nasjonalparker: Blåfjella-Skjækerfjella, Børgefjell, Lierne og Skarvan og Roltdalen. Sammen med 128 naturreservater, to landskapsvernområder og 32 andre fredninger per 1. januar 2012,[8] har de et areal på til sammen 3 778,4 km².[8] 16 % av fylkets areal er underlagt strengeste vernekategori. Høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1 513 moh.) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal, og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Andre høye fjelltopper, Fongen (1 441 moh.), Sipmekentinden (1 423 moh.) og Hestkjøltoppen (1 390 moh.), ligger også i grensetraktene. Skogen og høylandet er et av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr, nemlig elg, rådyr, hjort og rein. Fylkesblomsten er marisko,[9] og brukes i kommunevåpenet av Snåsa.

Norges geografiske midtpunkt, eller arealtyngdepunkt, ligger i Ogndal i Steinkjer kommune.[10]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Thulitt er offisiell fylkesstein

Nord-Trøndelags offisielle fylkesstein er thulitt. I store deler av fylket er berggrunnen av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. Berggrunnen i Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i Ytre Namdal dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet foldinger og strukturer i gneisene.[6]

Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Eksempelvis er Leka unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge.[6] I 2010 ble Leka kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finnes større partier av omdannet ryolitt, foruten kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt.

I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdal, i Meråker og i Malm. Endel sjeldnere er forekomstene av nikkel- og kobbersulfider.[11] En av Nord-Europas største kalkforekomster av høy kvalitet finnes i Tromsdalen i Verdal.[11]

Klima[rediger | rediger kilde]

Innlandsbygden Meråker i januar.

Det er betydelige klimatiske variasjoner. De indre delene av fylket er skjermet av fjell, og fjordstrøkene er skjermet fra Norskehavet av Fosen. Trondheimsfjorden demper både sommervarme og vinterkulde, slik at man i fjordstrøkene og lavlandet opplever forholdsvis milde somre og vintre. Her er det målt temperaturer på over 30 °C. I innlandet opplever man moderat nedbør og kalde vintre, og årlig nedbør er 500–750 mm.[12] De laveste temperaturene som er målt, er fra −35 til −40 °C i innlandet. I Ytre Namdal er klimaet sterkt påvirket av Norskehavet, og årlig nedbør måles vanligvis til 750–1 000 mm.[12] Den største nedbøren kommer i kystnære fjellstrøk, hvor årlig nedbørsmengde er 1 500–2 000 mm.[12]

Høydevind kommer normalt fra sørvest, mens bakkevind om vinteren kommer fra øst eller sørøst. Om sommeren kommer gjerne fuktig og kjølig sjøvind inn fra vestlig og nordøstlig retning.[12] Forekomsten av tåke er mindre enn på Østlandet, men det kommer noe tåke i kyststrøkene om sommeren.[12] Om høsten og tidlig på vinteren opplever man også lokal strålingståke og frostrøyk ved Trondheimsfjorden.[12]

Høyeste temperatur målt i fylket var 34,5 °C i Stjørdal den 17. juli 1945, og den laveste var −40,7 °C i Nordli den 15. mars 1940. Den største årlige nedbørsmengden var 2 840 mm i Liafoss i Nærøy i 1983. Kraftigste vindstyrke ble målt til 45,3 m/sSklinna fyr den 12. januar 1983.

Temperaturnormaler for perioden 1961–1990:[13]

Måned jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Årssnitt
Temperaturnormal Sørli °C −10,5 −9,5 −5,0 −0,5 −5,5 10,0 12,0 10,5 6,0 2,5 −3,5 −7,5 0,8
Temperaturnormal Steinkjer (Egge 6 moh.) °C −5,0 −4,5 −1,0 2,8 8,6 12,8 14,0 13,5 9,4 5,1 −0,5 −3,2 4,3
Temperaturnormal Stjørdal (Værnes 12 moh.) °C −1,7 −1,4 1,0 4,9 9,3 12,3 14,8 14,2 10,6 6,1 1,5 −1,2 5,8

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Nord-Trøndelag

Flertallet av innbyggerne bor langs Trondheimsfjorden på aksen Stjørdal–Steinkjer. Stjørdal er største kommune i folketall og gikk forbi Steinkjer i 2008, men Steinkjer er fortsatt det største tettstedet, etterfulgt av Stjørdalshalsen. Stjørdal har den største årlige folketallsveksten i fylket, noe som må sees i sammenheng med nærheten til Trondheim og en langvarig trend med urbanisering. Folketallet i fylket har steget jevnt siden 1980, men urbaniseringen har medført nedgang i folketallet i endel kommuner, særlig i Namdalen. Den 1. januar 2013 hadde Nord-Trøndelag 134 443 innbyggere, en økning på 5,5 % siden 1993.[14]

Den 1. januar 2010 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 4,5 % av befolkningen, eller 5 942 personer, hvilket er den laveste andelen for noe fylke.[15] Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 2 % av befolkningen.[15]

Nord-Trøndelag er blant fylkene med høyest andel bosatte i spredtbygde strøk, 42 % av befolkningen i 2011.[16] På samme tidspunkt var 39 % av fylkets befolkning bosatt i tettsteder med færre enn 2 000 innbyggere.[16] Fylkets ti største tettsteder etter folketall per 1. januar 2013[17] er Steinkjer (12 084), Stjørdalshalsen (11 139), Namsos (8 282), Levanger (9 256), Verdalsøra (7 906), Rørvik (2 949), Skogn (1 959), Kolvereid (1 638), Hell (1 440) og Malm (1 556).

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Hovedinngangen ved Levanger videregående skole.

Videregående opplæring er det største tjenesteområdet innenfor fylkeskommunens ansvarsområde, og opptar mer enn halvparten av fylkeskommunens budsjett.[18] Rundt 7 000 unge og voksne er elever eller lærlinger i videregående opplæring i Nord-Trøndelag. I skoleåret 2011/2012 var det en kapasitet på 5 600 elevplasser.[19] Fylkeskommunen har ansvaret for elleve videregående skoler. De største er Ole Vig og Steinkjer, begge med over 1 000 elever. To privateide skoler på videregående nivå, Aglo og Val, har et kristent verdigrunnlag.

Av høyere læresteder finnes Høgskolen i Nord-Trøndelag, som i hovedsak tilbyr profesjonsutdannelser. Høyskolen har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer og Namsos, med lærer- og sykepleierutdannelsene på Røstad i Levanger som det dominerende studentmiljøet. Strukturen stammer fra Høyskolereformen i 1994. Høgskolen i Nord-Trøndelag har 3 500–4 000 studenter.[20][21]

Det finnes fire private folkehøyskoler i fylket, nemlig Bakketun, Namdal, Skogn og Sund i henholdsvis Verdal, Grong, Levanger og Inderøy kommuner. Samtlige folkehøyskoler er karakterisert som frilynte, bortsett fra kristne Bakketun. Fylket har lange tradisjoner for folkehøyskoler, med Ole Vig, Lars M. Bentsen og Hans Konrad Foosnæs blant pionérene. Sund folkehøyskole er tillike landets tredje eldste, stiftet i 1867.

Helse[rediger | rediger kilde]

Sykehuset Levanger.

Spesialisthelsetjenesten representeres ved Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos, etablert i henholdsvis 1843 og 1848. Sykehusene er organisert i fellesskap som helseforetaket Helse Nord-Trøndelag, som er underlagt det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Helse Nord-Trøndelag er fylkets største arbeidsgiver med 2 500 ansatte.[22] Sykehuset Levanger har sentral og lokal sykehusfunksjon for ti kommuner i Inntrøndelag.[trenger referanse] Sykehuset Namsos betjener 14 kommuner i Namdalen, i tillegg til Osen og Roan kommuner[23] i Sør-Trøndelag og Bindal kommune i Nordland.

Det finnes også distriktspsykiatriske sentre i Stjørdal og Kolvereid, distriktsmedisinske sentre i Stjørdal og Steinkjer samt desentraliserte polikliniske tjenester på de nevnte steder.[24] De distriktsmedisinske sentrene er organiserte som interkommunale selskaper, og samarbeider med Helse Nord-Trøndelag.

Befolkningens helsetilstand er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som er en av verdens største samlinger av helseopplysninger om en befolkning.[25] Dens forskningssenter er organisert som en del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og lokalisert i Levanger. Blant trendene i fylket over de siste tiårene er en bedring i selvopplevd livskvalitet, men større forekomst av livsstilssykdommer.[26][27]

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Fylket har to europaveier, og disse er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele fylket, delvis som motortrafikkvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Fylkesvei 17 (Kystriksveien), starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland. Strekningen mellom Steinkjer og Namsos er vedtatt utbedret, delvis bompengefinansiert. Den lengste veitunnelen i fylket er Helltunnelen på Europavei 6. Den fredede Skarnsundbroen var verdens lengste skråkabelbro i betong ved åpningen.

Fylkeskommunen har ansvaret for 3 000 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010.[28] Det finnes også fem fergesamband. Nord-Trøndelag har lenge vært et av fylkene med minst andel asfaltert vei, sammen med Hedmark. Med tverrpolitisk enighet arbeider fylkeskommunen med å asfaltere hele fylkesveinettet innen 2020. Innen kollektivtrafikken har det særlig vært arbeidet med bestillingstransport, en erstatning for rutegående trafikk i distriktene.

Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går også gjennom fylket, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte markedsført som Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. De trafikkerte jernbanelinjene utgjør således hovedakser i fylkets samferdsel sammen med europaveiene. Ingen av jernbanelinjene i Nord-Trøndelag er elektrifisert.

Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Fra 2006 er flyplassen landets fjerde største, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, i tillegg til de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos og Rørvik lufthavner. Fra Værnes går det også internasjonale flyvninger.

Hurtigruten anløper regelmessig Rørvik i Vikna i både sommer- og vinterhalvåret.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Fylkestinget består av 35 folkevalgte medlemmer. I valgperioden 2011–2015 er fordelingen slik at Arbeiderpartiet har 15 representanter, Senterpartiet har syv, Høyre har fem, Fremskrittspartiet har tre, Sosialistisk Venstreparti har to, Venstre har to, og Kristelig Folkeparti har én representant. Gunnar Viken fra Høyre er fylkesordfører, mens Johannes Sandstad fra Kristelig Folkeparti er fylkesvaraordfører.

Siden 2003 har det vært et parlamentarisk system i fylkestinget. Fylkesrådet velges av fylkestinget ved investitur.[29] Fylkesrådet, som sitter med den utøvende makten, består fra 2013 av fire fylkesråder utgått fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Anne Marit Mevassvik fra Arbeiderpartiet er fylkesrådsleder, Terje Sørvik fra Arbeiderpartiet er fylkesråd for regional utvikling og kultur, Tor Erik Jensen fra Høyre er fylkesråd for samferdsel og miljø, mens May Britt Lagesen fra Arbeiderpartiet er fylkesråd for videregående opplæring. Fylkeskommunens administrative leder er administrasjonssjef Inge Fornes.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tradisjonelt sterke posisjoner, og i etterkrigstiden var disse partiene dominerende.[30] Innherred har vært regnet til Senterpartiets bastioner i landet som sådan.[30] Før den andre verdenskrig hadde Venstre en mer eller mindre enerådende posisjon i fylket, ettersom Høyre og Kristelig Folkeparti tradisjonelt sett har stått svakt. På 1800-tallet ble Nord-Trøndelag kalt «Det røde amt», som følge av radikale stortingsmenn for Venstre.[31] Ved folkeavstemningen i 1905 om støtte til prins Carl var det markert mindre oppslutning om det enn i resten av landet, noe som kan tolkes som en støtte til republikk.[32][33] Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i Den europeiske union hadde fylket et stort nei-flertall.[33] Fra 1990-årene har Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti blitt representert på Stortinget fra fylket, og det politiske bildet har blitt mer likt landet forøvrig.[30]

Stortingsrepresentanter[rediger | rediger kilde]

Ved stortingsvalget 2013 i Nord-Trøndelag ble følgende fem representanter valgt inn på Stortinget:

Ved stortingsvalget 2013 ble Nord-Trøndelags seks mandater på Stortinget redusert med ett, fordi fylkets andel av landets samlede befolkning har minket.

Statsråder[rediger | rediger kilde]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Kulturlandskap på Inderøy.
Det gamle industristedet Malm.
Kværner Verdal i 2008.
Statoil og andre bedrifter på Tangen i Stjørdal.

Primærnæringene har tradisjonelt vært dominerende næringsveier. Urbanisering og strukturrasjonalisering har gjort dette mindre entydig, men fylket har likevel landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene; om lag en tiendedel av de sysselsatte.[2] I 2008 stod fylket for 880 541 dekar dyrket mark og 8,7 % av landets samlede jordbruksareal.[34] Litt over en tredjedel av dette disponeres til kornproduksjon, mens 550 000 og 14 500 dekar disponeres til henholdsvis grovfôr og poteter.[34] På samme tid var det anslagsvis 5 300 årsverk i jordbruket og 3 641 aktive foretak, hvorav mer enn halvparten med husdyr.[34] 55 % av sysselsettingen i jordbruket er innenfor melkeproduksjon.[34] Gårdsbrukene er gjennomgående store, men mindre i dalene og kyststrøkene. Fra 2003 til 2008 økte den gjennomsnittlige bruksstørrelsen fra 212 til 242 dekar.[34]

Skogbruket har mindre betydning enn før, men gjør fortsatt Nord-Trøndelag til landets nest største tømmerproduserende fylke etter Hedmark. 28 % av arealet er produktiv skog, for det meste granskog.[34] I 2009 ble det avvirket 403 000 , tilsvarende 6,1 % av landets samlede avvirkning og mer enn halvparten av avvirkningen nordenfjells.[2] Det er svært stor tilvekst av skog, men treforedlingsindustrien i fylket sliter med råstoffmangel.[34] Mye av skogen er eid av store aktører som Meraker Brug (1 300 000 dekar), Værdalsbruket (900 000 dekar), Namdal Bruk (713 000 dekar), Ulvig Kiær (700 000 dekar) og Albert Collett (570 000 dekar).[35] Statskog har hovedkontor i Namsos, men eier relativt lite produktiv skog i fylket. Sagbruk i Namsos har lange tradisjoner, men Moelven Van Severen er det eneste gjenværende. Papirfabrikken Norske Skog Skogn er en av fylkets største industriarbeidsplasser, med 410 ansatte i 2013,[36] og Södra Cell Folla er landets eneste produsent av kjemisk termomekanisk tremasse (CTMP).

I Ytre Namdal er det havbruksnæringen, representert ved aktører som SinkabergHansen og Nils Williksen, som har størst betydning. Fylket er stor netto eksportør av både slaktefisk og settefisk, og oppdrettsfisk står for ca. 40 % av fylkets samlede eksportverdi.[37] Havfisket har ikke like stor lokal betydning som tidligere. I 2002 ilandførte båter registrert i Nord-Trøndelag fisk til en verdi av 161 millioner kroner, og de fleste leveransene fant sted i Vikna.[2]

Verdal, Levanger og Stjørdal utgjør de viktigste industrityngdepunktene.[2] En tredjedel av industrien kategoriseres som verkstedindustri.[2] Verdal, Vikna og Stjørdal er samtidig de kommunene med høyest andel sysselsatte i privat sektor. I Stjørdal finnes verkstedbedrifter som Microplast, Glen Dimplex Nordic og Norplasta og oljeservicebedrifter som Odfjell Drilling, Stena Drilling og Aibel. Statoils driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. I 2012 hadde den 2 000 dekar store industriparken i Verdal ca. 140 bedrifter med i alt 2 200 ansatte, med verftet Kværner Verdal som den viktigste arbeidsgiveren.[38] Dette gjør industriparken i Verdal til landets tredje største. På 2000-tallet har Kværner Verdal hatt rundt 750 ansatte, og er således en av fylkets største industriarbeidsplasser.[39] I Leksvik er Lyng Gruppen morselskap for 25 industribedrifter.[40] Industriparken på Skogmo i Overhalla har 30 bedrifter med nesten 400 ansatte,[41] deriblant Pharmaq, som er verdensledende innen produksjon av farmasøytiske produkter til oppdrettsnæringen.[42]

Frem til 1980- og 1990-årene var det bergverksdrift i Fosdalens Bergverk i Malm, i Skorovatn og to steder i Røyrvik. Smelteverket Elkem Meråker stanset driften i 2006. Kalkbruddet i Tromsdalen i Verdal drives av Franzefoss Minerals gjennom produksjonsselskapet Verdalskalk.

Det fylkeskommunalt eide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk er ett av Midt-Norges største og viktigste industrikonsern med ulike forretningsområder. Konsernet er et av landets største elektrisitetsverk, og står for mesteparten av kraftproduksjonen i fylket. Den årlige vannkraftproduksjonen er ca. 3 100 GWh, altså 2–3 % av landets samlede produksjon.[43] Produksjonen foregår først og fremst i Namsen og Stjørdalselven.

Innenfor de tjenesteytende næringene har fylket opplevd en særlig vekst i varehandelen. I 2003 utgjorde offentlig forvaltning og offentlig og privat tjenesteyting til sammen 39 % av de sysselsatte i fylket.[2] I de største tettstedene har dette ført til store utbygginger av kjøpesentre Amfi Steinkjer, Magneten i Levanger og Torgkvartalet i Stjørdal. Med forholdsvis få hoteller er overnattingskapasiteten beskjeden. Av større konferansehoteller kan nevnes Rica Hell Hotel ved Værnes i Stjørdal og Rica Rock City Hotel i Namsos. Foruten turisme knyttet til severdigheter, laksefiske og friluftsliv, er konseptet «Den gylne omvei» med mat- og kulturopplevelser i Inderøy kommune blitt utviklet.[44] Langs «Den gylne omvei» finnes ysteri, slakteri, bryggeri med videre.

Trønder-Avisa, utgitt i Steinkjer, markedsføres som «fylkesavis», men har lavere dekningsgrad i Namdalen og Stjørdalsområdet enn på Innherred. Adresseavisen, utgitt i Trondheim, har avdelingskontorer i Stjørdal og Levanger. Namdalsavisa, utgitt i Namsos, dekker Namdalen. Blant andre lokalaviser er Innherreds Folkeblad og Verdalingen, Levanger-Avisa, Steinkjer-Avisa, Stjørdalens Blad, Stjørdals-Nytt og Ytringen Avis. NRK Trøndelag har ett avdelingskontor i Steinkjer.

De største virksomhetene i fylket regnet i omsetning for 2010:[45]

Nr. Navn Bransje Hovedkontor Omsetning 2010 Kommentarer
1 Helse Midt-Norge Offentlig sykehusdrift Stjørdal 3&510&14388402000&14 388 402 000 kr totalt i Midt-Norge
2 Helse Nord-Trøndelag Offentlig sykehusdrift Levanger 3&509&2190830000&2 190 830 000 kr Størst omsetning i fylket
3 NTE Energi Kraftproduksjon Steinkjer 3&509&1802103000&1 802 103 000 kr Kraftproduksjonen
4 NTE Marked Kraftproduksjon Steinkjer 3&509&1285003000&1 285 003 000 kr Butikker, bredbånd, m.m.
5 Coop Inn-Trøndelag Dagligvarer Verdal 3&508&823011000&823 011 000 kr.
6 Coop Steinkjer Dagligvarer Steinkjer 3&508&802168000&802 168 000 kr
7 SinkabergHansen Fiskeoppdrett Nærøy 3&508&799721000&799 721 000 kr Fylkets største private bedrift
8 Nils Williksen Fiskeoppdrett Vikna 3&508&768707000&768 707 000 kr
9 NTE Nett Kraftproduksjon Steinkjer 3&508&673058000&673 058 000 kr Kraftnett og distribusjon
10 Kværner Verdal Offshoretjenester Verdal 3&508&513024000&513 024 000 kr

Historie[rediger | rediger kilde]

Jernalderens fylker i Trøndelag.
Gårdsinteriør fra Hegra ved Trøndelagsutstillingen i 1930.
Levanger stasjon i 1907.
Britiske soldater går gjennom ruinene i Namsos.

Navnet Trøndelag kommer fra norrønt þrœndr og lǫg, altså «trøndernes lovområde».[1] Folkenavnet þrœndr kan ha sammenheng med verbet þroásk, «vokse», og skulle dermed bety «de sterke» eller «fruktbare».[1] Det norrøne Þróndheimr, «trøndernes hjem», ble også brukt i jernalderen om bygdene rundt Trondheimsfjorden.[1]

Arkeologiske funn vitner om bosetting tilbake til fosnakulturen, som levde som jegere og sankere.[32] Husdyrholdet er trolig eldre enn åkerbruket, og de eldste tegn etter korndyrking kan spores tilbake til 500 år f.Kr., i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen.[46] Rundt år 1000 later hele Inntrøndelag til å ha vært bosatt.[47] Gårdene i fjordstrøkene produserte også andre varer enn rene jordbruksvarer, og funn tyder på utstrakt handel med inn- og utland.[47] I førkristen tid kunne man snakke om Værnes, Skogn, Mære og Egge som regionale maktsentre.[48] Namdalen ble vunnet ved landnåm. En gruppe omtalt som rekstegn i Frostatingsloven kan ha vært sørsamer, som har lange tradisjoner for nomadisk livsførsel både i Namdalen og andre deler av fylket.[49]

I vikingtiden hadde de trønderske fylkene, i tillegg til Namdalen, utviklet et rettsfellesskap. Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet. Frostatingsloven, med sin kjente frase «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», ble en av landets første lover. Frostatingsloven ble integrert i Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet, da kristenretten ble praktisert.[50] Deler av 1200-tallets Frostatingslov henviser likevel til det som kan ha vært en førkristen rettsorden.[50] Loven regulerte typiske saker for et jordbrukssamfunn, men også strafferett.[47]

Slaget ved Stiklestad i 1030 markerer innføringen av kristendommen i Norge. Kong Olav Haraldsson ble drept i kamp mot den overtallige bondehæren, som opponerte mot kongens tyranniske styre og tvangskristning. Olavsarven, med sitt utspring i Trøndelag, fikk stor innflytelse i Nord-Europa, spesielt i førreformatorisk tid. Olsok ble videreført etter reformasjonen i 1537, der Steinvikholm slottSkatval var sentrum for begivenhetene. Slottet ble oppført av Nidaros' siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og huset Olavsskrinet. Olavsarven spilte senere en sentral rolle i nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet, og fant særlig gjenklang i den radikale delen av Venstre og folkehøyskolebevegelsen, som hadde stor oppslutning i Nord-Trøndelag.[51]

Svartedauden, sterkere kirkemakt og den etterhvert mer sentraliserte statsmakten i høy- og senmiddelalderen, som introduserte en mer føydalistisk samfunnsorden, medførte færre selveiende bønder enn tidligere.[52] Trolig var de første jordegodssamlingene etablert før svartedauden på 1300-tallet, men det hersker tvil om eiendomsforholdene før Aslak Bolts jordebok fra 1432.[52] Ettersom landskylden oftest ble betalt med jordbruksvarer, gir dette endel kunnskap om jordbruket i Nord-Trøndelag i senmiddelalderen.[52] Flere av dagens småbyer i Nord-Trøndelag utviklet seg som handelsplasser fra slutten av vikingtiden. For eksempel skal det ha vært en mindre hussamling i Levanger på 1000-tallet. Levangermarkedet fikk vedvarende betydning utover middelalderen, og synes å ha vært godt innarbeidet på midten av 1500-tallet.[53] Sitt største volum hadde markedet rundt år 1750. På 1800-tallet kulminerte dette i et ønske om kjøpstadsrettigheter.[54] En lignende utvikling skjedde i Steinkjer, Verdal og Stjørdal.[53][55]

Fra 1600-tallet fikk trelast og gruvedrift større betydning enn tidligere, men den økonomiske oppgangstiden fra 1500-tallet ble avbrutt av en rekke kriger i det påfølgende århundret.[32] Karl Gustav-krigene medførte sogar svensk herredømme over Trøndelag i noen måneder. Historikere har karakterisert krigshandlingenes konsekvenser for landsdelen som «det trønderske folkemordet».[56] På 1600-tallet skal fylket ha vært preget av hyppige uår og farsotter og et belastende skattetrykk.[32] Utover 1700-tallet ble færre bønder leilendinger, men særlig den store nordiske krig belastet økonomien i landsdelen.[32] Jevnt over kan man slutte at de sosiale forskjellene mellom selveiende bønder og husmenn var mindre i Trøndelag enn annensteds.[32]

Arbeidet for folkeopplysning med enkelte pionérer fra Nord-Trøndelag gjorde at man tidlig anla folkehøyskoler og landbruksskoler. På slutten av 1800-tallet opplevde man fremgang i jordbruket, spesielt i husdyrholdet, og større grad av mekanisering. Her spilte Selskabet for Norges Vel en viktig rolle. Samtidig var det betydelig utvandring til Amerika, og en prosess med avvikling av husmannsvesenet begynte. I samme århundre begynte for alvor utbedringen av kommunikasjoner i landsdelen, og Nord-Trøndelag ble knyttet tettere til Trondheim og landet forøvrig.[32] Det ble etablert flere dampskipselskaper i fylket, og Meråkerbanen og Hell–Sunnanbanen ble ferdigstilt i henholdsvis 1881 og 1905. Det ble opprettet sparebanker og samvirkelag i et stort antall bygder. Utbedringen av kommunikasjoner og fremveksten av nye næringsveier ble gjensidig forsterkende.[32] I 1893 gikk Verdalsraset, der 112 mennesker omkom, som er den mest dødbringende naturkatastrofen i Norge i nyere tid. Rundt år 1900 ble både Namsos, Steinkjer og Levanger rammet av bybranner. Mens både Levanger og Namsos fikk gjenoppført sin tradisjonelle trehusbebyggelse, ble Steinkjer gjenreist i en tidstypisk jugendstil.

I tiden etter den første verdenskrig forsvant partiet Venstres politiske hegemoni i fylket, spesielt med fremveksten av klassepartiene Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Arbeiderpartiet stod ikke bare sterkt blant industriarbeidere, men også blant småbrukere.[30] Flere landkommuner ble etterhvert også blant kjerneområdene for Nasjonal Samling. Appell til førindustriell romantikk og frykten for bolsjevistisk konfiskering av privat eiendom synes å ha vært viktige beveggrunner. Under det tyske angrepet på Norge våren 1940 var Hegra festning den befestningen i Sør-Norge som holdt lengst stand mot okkupantene. 284 norske soldater og én kvinne under kommando av major Hans Reidar Holtermann kjempet mot tyskerne i 23 døgn. I april 1940 ble Steinkjer og Namsos totalskadd i tyske bombeangrep. I Steinkjers tilfelle ble 80 % av bebyggelsen ødelagt og over 2 000 mennesker husløse, men ingen omkom.[57] I Namsos omkom tre sivile og endel allierte soldater.[57] Under krigen ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for den såkalte Rinnanbanden.

Etter bombingen ble Steinkjer og Namsos bygd opp fra grunnen. Sverre Pedersen ved Brente steders regulering utarbeidet nye reguleringsplaner for disse to byene. Begge fremstår fortsatt som murbyer preget av funksjonalisme i etterkrigsstil.[58] I etterkrigstiden og inn på 2000-tallet har også Nord-Trøndelag vært preget av generelle trender som urbanisering og sentralisering.[59] Sistnevnte har gjerne kommet som konsekvens av økende omfang av og krav til offentlige tjenester, eller som økonomisk sparetiltak. Fra 1950- til 1970-årene rådet stor optimisme og gunstige støtteordninger i landbruket, samtidig som næringene ble mekanisert og rasjonalisert i et slikt monn at naturalhusholdningen ble endelig avskaffet.[60] Fremveksten av en mer variert næringsstruktur, særlig med et større innslag av tjenesteytende næringer, har også endret samfunnet.[61]

Administrative inndelinger[rediger | rediger kilde]

Steinkjer, fylkets største tettsted og nest største kommune.
Stjørdal havn med Stjørdal, fylkets største kommune og nest største tettsted, i bakgrunnen.
Fra trehusbebyggelsen i Kirkegata i Levanger.
Utsikt over Namsos fra byfjellet Klompen.

Nord-Trøndelag deles inn i 23 kommuner, og de seks tettstedene Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen har bystatus. Av disse er det kun Levanger, Namsos og Steinkjer som har hatt bystatus før 1900. Levanger ble kjøpstad i 1836, mens Namsos og Steinkjer ble ladesteder i henholdsvis 1845 og 1857. Det er også Levanger, Namsos og Steinkjer som har de mest urbane bysentrene, det vil si regulerte bysentre med gatenett og torg fra gammelt av. Ellers har Rørvik et typisk småbypreg, men ikke bystatus.

Med formannskapslovene av 1837 fikk fylket én kjøpstad og 17 formannskapsdistrikter. Frem til 1950-årene førte omfattende kommunedelinger til 30 nye kommuner i fylket. Da Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1950-årene, hadde Nord-Trøndelag bykommunene Levanger, Namsos og Steinkjer og 45 landkommuner.[62] I årene 1962–1964 ble antallet kommuner halvert til 24. I 2012 ble Mosvik slått sammen med Inderøy kommune.

Interkommunalt samarbeid om et stort antall oppgaver er svært utbredt. I 2012 deltok de 23 kommunene i til sammen 218 formelle interkommunale samarbeidsordninger.[63] De samarbeidende regionene er Værnesregionen, Innherred samkommune, INVEST-kommunene, Midtre Namdal samkommune, Ytre Namdal regionråd og Indre Namdal regionråd. Leksvik deltar i Fosen regionråd, mens Stjørdal er både sete for Værnesregionen og deltager i Trondheimsregionen. De to samkommunene i fylket er de eneste i landet, og skal i prinsippet være en mer demokratisk og forpliktende form for interkommunalt samarbeid.

Kommuner[rediger | rediger kilde]

Nr. Kart Navn Adm.senter Folketall[64] Flatemål
km²
Målform Distrikt
1702
Steinkjer kommune
Steinkjer komm.svg Steinkjer Steinkjer 3&504&21555&21 555 3&503&1564.26&1 564,26 Nøytral Innherred
1703
Namsos kommune
Namsos komm.svg Namsos Namsos 3&504&13083&13 083 3&502&777.85&777,85 Nøytral Namdalen
1711
Meråker kommune
Meråker komm.svg Meråker Midtbygda 3&503&2553&2 553 3&503&1273.59&1 273,59 Bokmål Stjørdalen
1714
Stjørdal kommune
Stjørdal komm.svg Stjørdal Stjørdalshalsen 3&504&22683&22 683 3&502&937.96&937,96 Nøytral Stjørdalen
1717
Frosta kommune
Frosta komm.svg Frosta Frosta 3&503&2653&2 653 3&501&76.34&76,34 Nøytral Stjørdalen
1718
Leksvik kommune
Leksvik komm.svg Leksvik Leksvik 3&503&3555&3 555 3&502&430.22&430,22 Nøytral Fosen
1719
Levanger kommune
Levanger komm.svg Levanger Levanger 3&504&19212&19 212 3&502&645.56&645,56 Nøytral Innherred
1721
Verdal kommune
Verdal komm.svg Verdal Verdalsøra 3&504&14788&14 788 3&503&1547.65&1 547,65 Nøytral Innherred
1724
Verran kommune
Verran komm.svg Verran Malm 3&503&2562&2 562 3&502&601.53&601,53 Nøytral Innherred
1725
Namdalseid kommune
Namdalseid komm.svg Namdalseid Namdalseid 3&503&1676&1 676 3&502&769.69&769,69 Nøytral Namdalen
1736
Snåsa kommune
Snåsa komm.svg Snåsa Snåsa 3&503&2156&2 156 3&503&2342.83&2 342,83 Nøytral Innherred
1738
Lierne kommune
Lierne komm.svg Lierne Nordli 3&503&1385&1 385 3&503&2961.58&2 961,58 Nøytral Namdalen
1739
Røyrvik kommune
Røyrvik komm.svg Røyrvik Røyrvik 3&502&498&498 3&503&1584.77&1 584,77 Nøytral Namdalen
1740
Namsskogan kommune
Namsskogan komm.svg Namsskogan Namsskogan 3&502&922&922 3&503&1417.13&1 417,13 Nøytral Namdalen
1742
Grong kommune
Grong komm.svg Grong Grong 3&503&2449&2 449 3&503&1136.21&1 136,21 Nøytral Namdalen
1743
Høylandet kommune
Høylandet komm.svg Høylandet Høylandet 3&503&1257&1 257 3&502&754.4&754,40 Nøytral Namdalen
1744
Overhalla kommune
Overhalla komm.svg Overhalla Ranemsletta 3&503&3732&3 732 3&502&729.78&729,78 Nøytral Namdalen
1748
Fosnes kommune
Fosnes komm.svg Fosnes Jøa 3&502&642&642 3&502&544.63&544,63 Bokmål Namdalen
1749
Flatanger kommune
Flatanger komm.svg Flatanger Lauvsnes 3&503&1120&1 120 3&502&459.29&459,29 Nøytral Namdalen
1750
Vikna kommune
Vikna komm.svg Vikna Rørvik 3&503&4321&4 321 3&502&318.1&318,10 Nøytral Namdalen
1751
Nærøy kommune
Nærøy komm.svg Nærøy Kolvereid 3&503&5064&5 064 3&503&1066.7&1 066,70 Bokmål Namdalen
1755
Leka kommune
Leka komm.svg Leka Leknes 3&502&556&556 3&502&109.47&109,47 Nøytral Namdalen
1756
Inderøy kommune
Inderøy komm.svg Inderøy Straumen 3&503&6720&6 720 3&502&379.62&379,62 Nøytral Innherred
17
Nord-Trøndelag
Nord-Trøndelag våpen.svg Nord-Trøndelag Steinkjer 3&505&135142&135 142 22 414,98 Nøytral Trøndelag

Politi og domstoler[rediger | rediger kilde]

I Politi- og lensmannsetaten inngår hele fylket i Nord-Trøndelag politidistrikt, hvis politimester og administrasjon er lokalisert i Steinkjer. Politidistriktet omfatter også Bindal i Nordland og Bjørnør i Sør-Trøndelag. Nord-Trøndelag politidistrikt har fire sentrale enheter, én politistasjon og 20 lensmannskontorer. I rettsapparatet er fylket delt mellom førsteinstansdomstolene Inntrøndelag tingrett i sør og Namdal tingrett i nord. Videre tilhører hele fylket jurisdiksjonen til Frostating lagmannsrett, som har sete i Trondheim.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kystkultursenteret Norveg i Rørvik er fylkets tusenårssted.
Høylandet under Norsk revyfestival i 2007.

Kunst, musikk og litteratur[rediger | rediger kilde]

Fylkeskommunen deler årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen består av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982, og har senere blitt mottatt av kjente navn som Spelet om Heilag Olav, Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen. Det er to konsoliderte museumsenheter i fylket, Museet Midt IKS og Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Det sørsamiske museet Saemien Sijte ligger i Snåsa. Nord-Trøndelag historielag ble stiftet i 1919, og har utgitt egen årbok i mer enn 90 år. Museumsfartøyet «Pauline» er den siste jekt som fortsatt er under seil.[65] Hun deltok i jektefarten på Trondheimsfjorden og så langt som til Arkhangelsk på andre halvdel av 1800-tallet.[66]

Nord-Trøndelag huser en rekke friluftsspill og revyer. Norsk revyfestival arrangeres på Høylandet annenhvert år. Andre festivaler i Nord-Trøndelag inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene Spelet om Heilag Olav og Operaen Olav Engelbrektsson årlig. Nord-Trøndelag Teater ble utviklet til et regionteater for profesjonell scenekunst i løpet av 1990-årene.[67]

Fylket er kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kulturdepartementet. I Namsos finnes dessuten det nasjonale ressurs- og opplevelsessenteret for pop og rock, Rock City, samlokalisert med Rica Rock City Hotel. Senteret og hotellet ble åpnet i 2011.

Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa på andreplass. Av forfattere fra fylket har også Kristofer Uppdal fra Beitstad hatt stor betydning. Jakob Weidemann fra Steinkjer regnes som en av landets viktigste modernistiske kunstnere i etterkrigstiden.

Fylkets tusenårssted er kystmuseet Norveg i Vikna.

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Matkulturen i Trøndelag blir gjerne omtalt som rik.[68] Den tradisjonelle matkulturen gjenspeiler landsdelens opphav som et bondesamfunn. Nord-Trøndelag er særlig kjent for gårdsutsalgene med lokale spesialiteter langs «Den gylne omvei» i Inderøy kommune, mens også for de lokale variantene av den trønderske tradisjonsretten sodd. «Festsodd fra Trøndelag» er en beskyttet geografisk betegnelse.[69] De mest kjente variantene er innherredssodd og inderøysodd. På Innherred er det vanlig å spise skjenning, en type flatbrød, til sodd.[70]

Når det gjelder drikkevarer, har fylket lange tradisjoner for brygging av ingefærøl og maltøl.[71] På Innherred tok mye av denne virksomheten slutt på 1800-tallet, og man gikk over til sirupsøl, men i Stjørdal ble bryggingen av det tradisjonelle stjørdalsølet videreført.[71] Før almengjøringen av legalt brennevin var også hjemmebrenning utbredt. Karsk, som er kaffe blandet med brennevin, ble utbredt fra slutten av 1800-tallet.[72] En akevitt med lokalt særpreg er Steinvikholm Aquavit, som selges gjennom Vinmonopolet.

Dialekt[rediger | rediger kilde]

Sitat Med Hensyn til formerne maae de nordenfjeldske Sprogarter regnes til de slettere eller mere forvanskede … Fornemmelig er Vokalsystemet forstyrret ved en Mængde Lydforandringer, saa at en stor Deel af de alminnelige Ord blive derved næsten ukjendelige. Dette er dog især Tilfeldet i den indre Deel av Trondhjems Stift. Sitat
Ivar Aasen (1844).[73]

Dialektene er trønderske i den østnorske dialektgruppen, og kan grovt deles inn i innherreds- og namdalsdialekter.[73] Det tradisjonelle skillet mellom inntrøndersk og uttrøndersk defineres av graden av vokalutjevning. Både innherreds- og namdalsdialektene regnes således som inntrønderske dialekter. Andre typiske kjennetegn er apokope, kløvd infinitiv, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter.

Forekomsten av palatalisering er minst av alle trønderske dialekter i Lierne, og er tiltagende desto lengre sør i fylket man befinner seg.[73] Forekomsten av retrofleks flapp er omtrent like stor over hele fylket.[73] Svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel «okse» og «bakke», ender med i nord for Verdal, full apokope mellom Verdal og Stjørdal, samt den mer typiske e vest og sør for Stjørdal. Nord for Stjørdal finnes utjevning med både u og o i svake hunkjønnsord med overvekt.[74] Tradisjonelt har mange inntrønderske dialekter hatt én vokallyd mer enn de fleste andre norske dialekter, en såkalt dyp ø (/œ/), altså en halvåpen, fremre vokal, en mellomlyd mellom æ og ø.[73] Noen har også hatt cirkumflekstonelag.[75]

Fylkesvåpen[rediger | rediger kilde]

Nord-Trøndelags fylkesvåpen, «på sølv bunn et gull utbøyet kors.»

Fylkesvåpenet viser i heraldisk forstand «på sølv bunn et gull utbøyet kors.»[76] Dette motivet finnes også i våpnene til Olav den hellige, paven, kong Vilhelm Erobreren, keiser Fredrik Barbarossa og Kongeriket Jerusalem.[77] I henhold til de heraldiske reglene av 1150 er gull på sølv ikke tillatt, men disse våpnene har vært unntak. Fylkesvåpenet spiller på Olav den helliges skjold, som han ifølge Snorre Sturlason bar under slaget på Stiklestad. Olav den hellige skal også ha sagt: «Vi skal merke alt vårt folk og gjøre et hærtegn på våre hjelmer og skjold og male det hellige kors på dem i hvit farge.»[76]

Initiativtager til et fylkesvåpen for Nord-Trøndelag var amtmann Thorvald Løchen i 1906, men forslaget ble først presentert av en nemnd under ledelse av Johan E. Mellbye i Norges Bondelag i 1928.[77] Seglet til Frostatinget var også vurdert brukt som fylkesvåpen, noe amtstinget i vedtak fra 1907 også ønsket.[77] Hovedbegrunnelsen for å avvise seglet, var dets manglende heraldiske karakter.[77] Fylkesvåpenet ble uformelt brukt av Norges Bondelag, og senere av Nasjonal Samling under andre verdenskrig.[77]

I midten av 1950-årene dukket spørsmålet om et offisielt fylkesvåpen opp igjen. Arkivar Hallvard Trætteberg ved Riksarkivet ble ansett som landets fremste sakkyndige innen heraldikk i samtiden, og hans anbefaling ble forelagt fylkestinget. Nord-Trøndelag fylkesting vedtok fylkesvåpenet den 13. juni 1956, og våpenet ble godkjent av kongen i statsråd den 8. mars 1957.[76]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Fylket har lange tradisjoner innen organisert idrettsliv. Idrettslaget Sverre i Levanger og Steinkjer Skiklubb er blant landets eldste idrettslag. Norges idrettsforbund hadde 461 idrettslag registrert i Nord-Trøndelag i 2012.[78] Den 1. januar 2012 var 47 % av innbyggerne i fylket medlemmer av ett eller flere idrettslag, hvilket er den største andelen i landet.[78] Det samlede antallet medlemskap i fylket samme dato var 76 025.[78]

Befolkningens fysiske aktivitet er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Undersøkelsen viser en positiv utvikling i fysisk aktivitet blant både voksne og ungdom, og tendensen gjelder både menn og kvinner.[79] Undersøkelsen viser også at 50–60 % av respondentene i de fleste kommunene i fylket hadde drevet med friluftsliv i løpet av de siste 6 månedene.[79] Den 1. januar 2012 ble 45 % av fylkets innbyggere regnet som aktive i idrettslag; sammen med Sogn og Fjordane den høyeste andelen i landet.[78]

Idretten med flest aktive medlemmer er skiidretten, foran fotball og håndball.[78] Skiidretten i fylket har på 2000-tallet fostret utøvere som Petter Northug, Anders Bardal, Eldar Rønning, Johan Kjølstad og Frode Estil. Nina Solheim har konkurrert på internasjonalt toppnivå i taekwondo. Kvinnelaget til Levanger Håndballklubb spiller i Eliteserien. Stod Idrettslag spiller i Eliteserien i volleyball for kvinner. I motsetning til Steinkjer Idretts- og Fotballklubb1960-tallet har ikke herrelagene i fotball i Steinkjer Fotballklubb, Idrettslaget Stjørdals-Blink, Levanger Fotballklubb og Verdal Idrettslag hevdet seg i divisjonene i de senere årene. Mangelen på en felles satsing mellom lagene i innherredsbyene har vært nevnt som en mulig årsak.[80] Av større idrettshaller i fylket kan nevnes Steinkjerhallen, Trønderhallen i Levanger og Stjørdalshallen.

Religion[rediger | rediger kilde]

Den over 900 år gamle Værnes kirke i Stjørdal er Norges eldste bygning som fremdeles er i bruk.
Stiklestad kirke skal være bygd der Olav den hellige falt i 1030.

Kristendommen er den dominerende religionen. I 2012 var 6 116 personer i fylket ikke registrerte medlemmer av Den norske kirke.[81] Av disse var 3 256 medlemmer av andre kristne trossamfunn, mens 1 779 var medlemmer av livssynssamfunn som Human-Etisk Forbund, 837 var muslimer, 190 var buddhister, og 54 var tilknyttet andre religioner.[81] Tilslutningen til Den norske kirke som andel av fylkets befolkning er blant de største i landet.

På begynnelsen av 1800-tallet fikk haugianismen mange tilhengere i herredene Skatval, Frosta og Åsen, og spredte seg deretter nordover til Innherred.[82][83] Skatval, Frosta og Levanger regnes stadig som kjerneområdene for vekkelseskristendom i fylket.[82] Vekkelseskristendommen satte også sitt preg på Verdal, Leksvik, Mosvik og Ytterøy.[82] På begynnelsen av 1900-tallet kom nye vekkelser i opposisjon til Den norske kirke, men som ikke dannet frikirker.[82] Frikirkelige miljøer finnes først og fremst i Inndal i Verdal, Mosvik, Frol og Ytterøy.[82] I Steinkjersområdet og mesteparten av Namdalen har Den norske kirke vært mer enerådende, ifølge Idar Kjølsvik.[82] Indremisjonen har dog hatt betydning i Indre Namdal, hvor predikanter som Thomas von Westen og Hans Peter Schnitler Krag misjonerte blant samer og andre. I Ytre Namdal fikk vekkelseskristendom noe feste, særlig i Vikna og Otterøy.[82]

I Den norske kirke er Nord-Trøndelag en del av Nidaros bispedømme, og deler inn fylket i prostiene Stjørdal, Sør-Innherad, Nord-Innherad, Namdal og Nærøy. Sognene Leksvik og Stranda i Nord-Trøndelag omfattes av Fosen prosti. Stjørdal prosti omfatter også sognene Selbu, Tydal, Malvik og Hommelvik i Sør-Trøndelag. Det finnes nærmere 120 kirkebygg i fylket. Av disse er Værnes, Alstadhaug, Stiklestad, Mære, Hustad og Ranem kirker og Sakshaug gamle kirke bevarte middelalderkirker. Logtun kirke har også spesielt lange tradisjoner.

Kjente personer fra Nord-Trøndelag[rediger | rediger kilde]

 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 13–18. ISBN 82-91316-28-7. 
  2. ^ a b c d e f g «Nord-Trøndelag – næringsliv». Store norske leksikon. 
  3. ^ a b c «Nord-Trøndelag». Store norske leksikon. 
  4. ^ «Samlet areal, arealfordelinger og kystlinjens lengde, etter fylke. 2011». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 11. desember 2012. 
  5. ^ «Spesielt dype fjorder». Direktoratet for naturforvaltning. 1. juni 2011. Besøkt 2. april 2013. 
  6. ^ a b c Dahl, Rolv; Sveian, Harald; Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. s. 21–27. ISBN 82-7385-170-2. 
  7. ^ Henriksen, Petter (1998). Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 11 (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 228–230. ISBN 82-573-0687-8. 
  8. ^ a b «Vernede områder, etter naturmangfoldloven. Antall og areal. 31. desember». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 11. desember 2012. 
  9. ^ «Fylkesblomst for Nord-Trøndelag: Marisko». Naturhistorisk museum. 2. februar 2009. Besøkt 30. januar 2013. 
  10. ^ «Vet du hvor Norges midtpunkt er?». Statens kartverk. 18. november 2009. Besøkt 30. januar 2013. 
  11. ^ a b Dahl, Rolv; Sveian, Harald; Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. s. 88–92. ISBN 82-7385-170-2. 
  12. ^ a b c d e f Dannevig, Petter. «Nord-Trøndelag – klima». Store norske leksikon. Besøkt 12. desember 2012. 
  13. ^ «Nord-Trøndelag». Meteorologisk institutt. Besøkt 12. desember 2012.  Normalene for Værnes er for perioden 1981–2010.
  14. ^ «Folkemengd etter alder, kjønn, sivilstand og statsborgarskap, 1. januar 2013». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2013. Besøkt 6. mars 2013. 
  15. ^ a b Henriksen, Kristin; Østby, Lars; Ellingsen, Dag (2010). Innvandring og innvandrere 2010 (2 utg.). Oslo: Statistisk sentralbyrå. s. 23–24. ISBN 82-537-8011-7. 
  16. ^ a b «Folkemengde i tettbygde og spredtbygde strøk, etter fylke. 1. januar 2011». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 6. mars 2013. 
  17. ^ Statistisk sentralbyrå (1. juli 2014). «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Besøkt 3. juli 2014. 
  18. ^ «Utdanning». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 27. januar 2012. 
  19. ^ «Årsmelding og årsberetning 2011». Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2012. Besøkt 27. januar 2013. 
  20. ^ «Studenter i høyere utdanning i Norge og norske studenter i utlandet etter kjønn, skoleslag og lærested. 1. oktober 2001, 2010 og 2011». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 27. januar 2013. 
  21. ^ «Om HiNT». Høgskolen i Nord-Trøndelag. Besøkt 27. januar 2013. 
  22. ^ «Jobb». Helse Nord-Trøndelag. Besøkt 30. januar 2013. 
  23. ^ INFORMASJON OM ÅFJORD OG ROAN LEGETJENESTE – Roan kommune. Besøkt 5. april 2013
  24. ^ «Om oss». Helse Nord-Trøndelag. Besøkt 30. januar 2013. 
  25. ^ «HUNT forskningssenter». NTNU. Besøkt 5. februar 2012. 
  26. ^ Krokstad, Steinar; Knudtsen, Margunn Skjei (2011). Folkehelse i endring : Helseundersøkelsen Nord-Trøndelag. NTNU: Institutt for samfunnsmedisin. ISBN 82-91725-08-X. 
  27. ^ «Strategi for folkehelsearbeidet i Nord-Trøndelag 2011-2014». Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2011. Besøkt 5. februar 2013. 
  28. ^ «Veg». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 27. januar 2013. 
  29. ^ «Reglement for Nord-Trøndelag fylkesting». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 2. august 2014. 
  30. ^ a b c d Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 423–429. ISBN 82-519-2003-5. 
  31. ^ Kirkhusmo, Anders. «Anton Qvam». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 27. januar 2013. 
  32. ^ a b c d e f g h Bjørkvik, Eilert (1976). «Trøndelag gjennom tusenåra». I Søraa, Gerd. Trøndelag. Oslo: Gyldendal. s. 91–131. ISBN 82-05-08224-3. 
  33. ^ a b «Folkeavstemninger. Stemmeberettigede, deltakelse og avstemningsresultat, etter fylke». Statistisk sentralbyrå. 2004. Besøkt 27. januar 2013. 
  34. ^ a b c d e f g «Landbruksmelding for Trøndelag». Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2010. Besøkt 1. mars 2013. 
  35. ^ Barstad, Haakon (16. september 2012). «Her er landets største grunneiere». Nationen. Besøkt 30. mars 2013.  Skjønt hovedtyngden ligger i Nord-Trøndelag, inkluderer tallene også selskapenes eventuelle eiendommer utenfor fylket.
  36. ^ Odenrud, Hans Iver (18. juli 2013). «Her tror Norske Skog på full fart til høsten». E24.no. Besøkt 22. september 2013. 
  37. ^ «Regionalt utviklingsprogram (RUP) for Nord-Trøndelag 2013». Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2012. Besøkt 4. mars 2013. 
  38. ^ «Meld. St. 22 (2011–2012). Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF». Nærings- og handelsdepartementet. 27. april 2012. Besøkt 4. mars 2013. 
  39. ^ Westeren, Knut Ingar (2012). Foundations of the Knowledge Economy: Innovation, Learning and Clusters. Edward Elgar Publishing. s. 64–66. ISBN 978-0-85793-771-1. 
  40. ^ «Who we are». Lyng Group. Besøkt 6. mars 2013. 
  41. ^ «Skogmo Industripark». Besøkt 2. april 2013. 
  42. ^ «Pharmaq». Besøkt 10. april 2013. 
  43. ^ «Nord-Trøndelag – energi». Store norske leksikon. Besøkt 4. mars 2013. 
  44. ^ «Den Gyldne Omvei – i hjertet av Trøndelag». Den gylne omvei. Besøkt 5. mars 2013. 
  45. ^ «Rangeringsliste for Nord-Trøndelag 2011». Norges største bedrifter. Besøkt 23. mars 2013. 
  46. ^ Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 43–48. ISBN 82-91316-28-7. 
  47. ^ a b c Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 165–171. ISBN 82-91316-28-7. 
  48. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 1. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0. 
  49. ^ Mundal, Else (21. mars 2003). «Kva fortel dei norrøne skriftlege kjeldene om historia til sørsamane?». kulturnett.no. Besøkt 19. februar 2013. 
  50. ^ a b Røskaft, Merete (2012). «Frostatingsloven og kristenretten». I Raaen, Per Steinar; Følstad, Eskil. Mennesker, makt og myndighet. Stiklestad Nasjonale Kultursenter. s. 9–24. ISBN 82-91350-13-2. 
  51. ^ Langslet, Lars Roar (2011). «Hellig Olav som nasjonsbygger i det nye Norge». I Langslet, Lars Roar; Ødegård, Knut. Olav den hellige. Spor etter helgenkongen. Oslo: Forlaget Press. s. 273–286. ISBN 82-7547-402-7. 
  52. ^ a b c Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 341–346. ISBN 82-91316-28-7. 
  53. ^ a b Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 142–148. ISBN 82-91316-28-7. 
  54. ^ Tromsdal, Bjørnar (22. august 1986). «Slik gikk det til at Levanger ble kjøpstad». Trønder-Avisa. 
  55. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 255–256. ISBN 82-519-2003-5. 
  56. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 2. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2002-7. 
  57. ^ a b Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2003-5. 
  58. ^ «Nasjonalt senter for gjenreisningsarkitektur». Besøkt 20. mars 2013. 
  59. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 429–436. ISBN 82-519-2003-5. 
  60. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 351–352. ISBN 82-519-2003-5. 
  61. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie, 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 263–264. ISBN 82-519-2003-5. 
  62. ^ Vinsand, Geir; Langset, Magne (2012). Alternative forvaltningsretninger i Nord-Trøndelag. NIVI Analyse. s. 13–15. 
  63. ^ Vinsand, Geir; Langset, Magne (2012). Revidert status for interkommunalt samarbeid i Nord-Trøndelag. NIVI Analyse. s. 3–6. 
  64. ^ Statistisk Sentralbyrå (1. januar 2014). «Kvartalsvise befolkningsendringer». 
  65. ^ Jekta Pauline – Egge museum, besøkt 26. mars 2013
  66. ^ Jekta Pauline – Informasjonsbrosjyre om Jekta Pauline. Besøkt 26. mars 2013
  67. ^ «Om teatret». Nord-Trøndelag Teater. Besøkt 11. mars 2013. 
  68. ^ Nøklebye, Kirsten K. Bertheau (2002). «Historisk tilbakeblikk». I Angelvik, Roy. Matgleder fra Trøndelag. Kristiansund: Kom forlag. ISBN 82-90823-85-1. 
  69. ^ «FOR 2012-10-17 nr 976: Forskrift om beskyttelse av Festsodd fra Trøndelag som geografisk betegnelse». Lovdata. 16. oktober 2012. Besøkt 5. mars 2013. 
  70. ^ Dybdahl, Audun (1992). Matstell i eldre tid. Skikker og hjelpemidler i Inn-Trøndelag. Steinkjer. s. 35. ISBN 82-99-1868-3-8. 
  71. ^ a b Dybdahl, Audun (1992). Matstell i eldre tid. Skikker og hjelpemidler i Inn-Trøndelag. Steinkjer. s. 75–79. ISBN 82-99-1868-3-8. 
  72. ^ Riddervold, Astri (1997). Drikkeskikker. Oslo: Teknologisk Forlag. s. 73. ISBN 82-512-0452-6. 
  73. ^ a b c d e Dalen, Arnold (1990). «Dei trønderske dialektene». I Jahr, Ernst Håkon. Den store dialektboka. Oslo: Novus forlag. s. 119–139. ISBN 82-7099-167-8. 
  74. ^ Dalen, Arnold (2005). «Dialekt og gardsnamn på Skatval». I Vinge, Olav. Skatval. Vår historiske arv, 4. Skatval Historielag. s. 239–260. ISBN 82-995735-6-4. 
  75. ^ Dalen, Arnold (1970). «Målføret». I Leirfall, Jon. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, 1. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 148–166. 
  76. ^ a b c «Fylkesvåpenet». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 7. januar 2013. 
  77. ^ a b c d e «Da Nord-Trøndelag fikk eget våpen». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 7. januar 2013. 
  78. ^ a b c d e Myhr, Anne Irene (2. oktober 2012). «Tema: Norges sprekeste fylke?». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 11. desember 2012. 
  79. ^ a b «Strategi for idrett og friluftsliv i Nord-Trøndelag 2013-2016. Ta anleggene og naturen i bruk!». Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2012. Besøkt 11. desember 2012. 
  80. ^ Koldaas, Erling (8. desember 2012). «Samarbeidsvilje». Trønder-Avisa Pluss+, s. 23. 
  81. ^ a b «Medlemmer i trus- og livssynssamfunn som mottek offentleg stønad og er utanfor Den norske kyrkja, etter religion/livssyn. Fylke. 2006-2012». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 10. desember 2012. 
  82. ^ a b c d e f g Kjølsvik, Idar (2009). «Det nordtrønderske religionskartet : om pietismegrense og livssynsmangfold fra Hans Nielsen Hauge til i dag». Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2009. Nord-Trøndelag historielag. s. 33–47. 
  83. ^ Kjølsvik, Idar (2008). Trøndertro : lærerstudenters forskning på tro og livssyn i Nord-Trøndelag. Levanger: Høgskolen i Nord-Trøndelag. ISBN 978-82-7456-593-7. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0.  [3 bind]
  • Dahl, Rolv; Sveian, Harald; Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. ISBN 82-7385-170-2. 
  • Johansen, O.J. (1942–1947). Trøndelags bygder i tekst og billeder : jordbruk, fiskeri, skogdrift, kultur, handel, industri. Trondheim.  [2 bind]
  • Nissen, Harald August (2000). Trøndelagsbibliografien : oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. ISBN 82-991360-4-0. 
  • Sakshaug, Dagfinn (1996). Nord-Trøndelag fylkeskommune : oversikt for tiden etter Andre verdenskrig. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-27-9. 
  • Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-28-7. 
  • Søraa, Gerd et. al. (1976). Trøndelag. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-08224-3.  [I serien «Bygd og by i Norge»]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Nord-Trøndelag – bilder, video eller lyd