Kulturminneloven
Lov om kulturminner («kulturminneloven») er en norsk lov fra 1978 som skal verne om norske kulturminner og kulturmiljøer, det vil si gjenstander eller områder som har kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi.
Innhold |
Innhold[rediger]
- §9 Ved planlegging av offentlige og større private tiltak plikter den ansvarlige leder eller det ansvarlige forvaltningsorgan å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredede kulturminner på en måte som nevnt i §3 første ledd, jfr. §8 første ledd (...)
- §10 Utgifter til særskilt gransking av automatisk fredede kulturminner eller særskilte tiltak for å verne dem på grunn av tiltak som nevnt i §§8 og 9 bæres av tiltakshaveren (...)
Etter loven er alle fredede kulturminner av nasjonal verdi, og skal i utgangspunktet reguleres til spesialområde med formål bevaring. Inngrep i slike kulturminner tillates bare der hvor bevaring vil medføre så store negative konsekvenser at det ikke står i rimelig forhold til kulturminnenes bevaring. Det er Riksantikvaren som eventuelt gir tillatelse til inngrep.
Historikk[rediger]
Den første, norske fredningsloven, Lov om Fortidsminder, som omfattet forhistoriske og middelalderske monumenter, gjenstander og bygninger kom i 1905. I 1912 ble institusjonen Riksantikvaren opprettet. I 1920 ble loven av 1905 supplert med en lov som også omfattet enkelte bygninger fra etter reformasjonen. I 1927 ble det vedtatt lovforbud mot å føre bygninger og gjenstander som var eldre enn 100 år eller som hadde særlig historisk interesse ut av landet. Disse fredningsbestemmelser ble så føyd sammen i lov av 29. juni 1951 om fornminner. Denne loven ble siden erstattet av lov om kulturminner av 9. juni 1978. Denne er seinere revidert (2001). Dagens lovbestemmelser omfatter faste kulturminner, løse kulturminner, skipsfunn og arkitektonisk eller kulturhistorisk verdifulle byggverk og anlegg.
