Adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For mannsnavnet, se Adel (navn)
Kong Kristian IVs krone
Fyrstelige og adelige titler
Keiser og keiserinne
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne

Markgreve og markgrevinne

Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse

Baron og baronesse

Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Herre og dame

Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.

Ordet kommer av tysk «edel, egentlig, uforfalsket». Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513[1]Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.[2]

I europeisk middelalder var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: de som sloss (adel), de som bad (geistligheten) og de som arbeidet (bønder og borgere). Dette samfunnssynet var det dominerende frem til den franske revolusjon og nedfelte seg i nesten samtlige europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet.

Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ydet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.

Adelens opphav[rediger | rediger kilde]

Adelig status for en slekt kan ha blitt til på mange ulike måter. Adelen i moderne form oppstod i middelalderen som en formalisering av privilegier og en særskilt status for stormenn og krigere. Det ble etterhvert vanlig for monarker å tildele arvelig adelskap til fremtredende personer og som belønning for fortjenester. Mange[trenger referanse] slekter er blitt adelige ved rett og slett å påberope seg å være det (ofte på tynt grunnlag), og oppnå sosial/formell anerkjennelse av det. Adelskap eller adelige titler kunne være knyttet til det å eie en (større) jordeiendom eller følge med automatisk hvis man innehadde en høyere stilling eller mottok en bestemt orden. I mange stater kunne adelskap erhverves ved å betale monarken for det direkte eller indirekte (f.eks. gjennom donasjoner). I de fleste europeiske monarkier ble adelskap i sin tradisjonelle, arvelige form utdelt inn i det 20. århundre. Det er bare noen få land som fortsatt tildeler slik status eller titler, og da som oftest ikkearvelig (unntak forekommer).

Prinsipper for definisjon av adel[rediger | rediger kilde]

  • Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.
  • Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods.
  • Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.

Adelskap er i Europa i prinsippet basert på de saliske lover, slik at det kun nedarves gjennom agnatisk avstamning (sverdsiden, fra far til sønn/datter), det vil si farssiden (enkelte unntak forekommer).

Norge, Finland, Danmark og Sverige tilhører den tysk-nordiske kulturkrets, således at det er den tyske adelsrett og tysk skikk som er gjeldende der. Den tysk-nordiske adelsrett avviker fra for eksempel den franske, skotske, spanske og italienske på noen områder, blant annet ved at alle medlemmer av en slekt i prinsippet ansees som like og alle mannlige medlemmer arver adelskapet (kvinner født av adelsmann er adelige, men de fører ikke adelskapet videre til sine barn) og eventuelle titler, med visse unntak for høyadelige slekter og for slekter adlet etter 1809 i Sverige og etter 1851 i Danmark.

I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som Lord og Lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler (såkalte courtesy titles) inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtitel, men en rang lavere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Vikingtiden[rediger | rediger kilde]

I perioder med stor befolkningsvekst utviklet samfunnene seg mot at områdene oftere fikk besøk av områdeledere fra områder som lå langt borte, spesielt da skipsbyggingsteknikken i Norden hadde utviklet båttyper som knarr. Knarrene gjorde det mulig for en områdeleder, med sønner, nevøer, brødre, svogere og fettere å trekke seg raskt tilbake, om nødvendig. Dette bedret jo sjansene for overlevelse i slag, samt at disse båtene lastet mye. Disse områdelederne ble etter hvert kalt herser. Etter Norges første rikssamling, da Harald Hårfagre fikk alle landets herser til å anerkjenne seg som overherse, eller konge ble Norge i mye større grad enn sine nordiske naboer et samfunn med et sterkt aristokrati. Hersene, eller drottene som enkelte ble kalt var nå ledere i de facto selvstendige småriker, med en kongemakt over seg som skulle hindre bytteraid og krig. Vikingraid hadde derimot pågått noen decennier mot Eirann (Irland), Anglerland (England), Skottland og Frankland (Frankrike) Riket ble oppløst da Hårfagresønnene delte riket mellom seg. Kriger oppstod igjen. Despotiet som Harald Hårfagre hadde hatt som styreform, gjorde at noen herser tok landHjaltland (Shetland), Færøyar, Island, Grønland, Helluland og Vinland.

Kongeverdigheten i Norge ble gjenstand for valgting, da herser og haulder ville ha med et ord i laget. Tross alt kunne en krigerkonge med sine menn kjempe seg til overhøyhet over et område eller tinglag, men han kunne lett styrtes, hersene kunne samle seg mot ham, og dessuten medførte jo kamp en risiko. Valget fikk preg av en kontrakt, denne avtalen ble kalt håndfestning.

Var en konge valgt på et ting, ble han lettere valgt på neste, da hersene visste at han hadde avtale med hersene på det forrige tinget. Kongen lovte hersene at gamle skikker og avtaler skulle holdes, og kongen skulle garantere fred innad. For å slå tilbake angrep utenfra organiserte kongen skipreider og leidang. Hersene måtte stille med soldater i et slikt område, til forskjell fra det tidligere systemet med at våpenføre menn stilte ved tinget.

Etterhvert ble avtaler og sedvaner som regulerte ofte forekommende problemer nedskrevet, det ble kalt lover. Kongen benyttet nå sin kongeverdighet til å innsette sysselmenn, lendmenn og til slutt jarler.[trenger referanse] Ofte var det herser eller folk fra hersefamilier som fikk disse embedene.[trenger referanse]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

På 1200-tallet får vi den første hertugtittelen i Norge.[trenger referanse] Den skulle erstatte jarletittelen.[trenger referanse] Kongen hadde en del lendmenn og andre stormenn i sitt riksråd, disse skulle utgjøre stammen til det vi kan kalle den norske høyadelen. Resterende ledere i landdistriktene kan man kalle landadelen.[trenger referanse]

Leidangsforsvaret hadde utspilt sin rolle, og en ny type dugnadsforsvar oppstod, et forsvar til hest med full rustning. De som ikke kunne stille måtte betale erstatning eller skatt. På samme tid oppnådde kirken i Norge skattefrihet, og kirkelige embeder ble lukrative da kirken hadde begynt med sin kirkeskatt på 10 prosent, tienden.

Man kan altså på 1200-tallet se en fullt utviklet adel (som dog ikke betegnet seg selv som adel). For å tilhøre adelen måtte man også ha et levesett som betinget at man ikke arbeidet manuelt, eller som kjøpmann.[trenger referanse] Renter var forbudt,[trenger referanse] så formuen måtte vedlikeholdes med jordbruk, skatt på underlydende eller krigstokt.

Etterhvert ble tingene avløst av herredager, og da kan man si at de som møtte der tilhørte høyadelen, men det kunne være ulikt hvem som møtte, så det var andre enn de som møtte der også. Norge hadde gått fra å være valgrike til arverike, til forskjell fra Danmark og Sverige som fortsatt var valgriker.[trenger referanse]

Etter at Svartedauen kom til Norge i 1349, ble adelen muligens rammet hardere enn andre grupper, uansett så var mannefallet så stort at store deler av adelen ikke lyktes å holde sine gårder i fullt bruk. Svartedauden førte også til et drastisk fall i adelens inntekter, det såkalte landskyldfallet. Mange norske adelsslekter var ikke lenger rike og sank ned i bondestanden.[trenger referanse]

Under møtet i Kalmar der dronning Margrete ble valgt til de tre rikenes husbond og regent, var de norske stormennene fraværende. At det norske riksrådet ble avskaffet på 1500-tallet spilte mindre rolle, Norge hadde til forskjell fra Sverige og Danmark ikke noe forbud mot at utenlandske adelsmenn giftet seg inn i norske slekter og overtok setegårdene,[trenger referanse] derfor var det mest dansker og tyskere i rådet allikevel.[trenger referanse]

Dansketiden[rediger | rediger kilde]

Det hadde utviklet seg en skikk der kongen kunne utnevne riddere i sine egne ordener, (Elefantorden i unionsriket Norge-Sverige-Danmark), og gi skattefrihet (frelse) uten krav om hest og rustning. Dette var vel ment som belønning for ulike tjenester. Etterhvert mente man at kongen kunne adle hvem som helst, og at de hadde rett til å møte sammen med andre herrer. Den gamle adelen fikk da ofte titler som baroner og grever. Adelen fremstod som en samlet stand av kongens nåde.[trenger referanse]

Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen blott ble en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det opprettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.

Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. I Danmark-Norge regnes den adelen som kjennes fra før reformasjonen som uradel.[trenger referanse] Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.

På 1600-tallet ble det hevdet at adelig var den som hadde samtlige oldeforeldre som hadde levd som adelige (rikdom uten kjöpmannskap eller tyveri), de som hadde far eller farfar som var eller hadde vært riksråd eller de som hadde kongelig brev på adelsskapet.[trenger referanse] De fleste norske adelsslekter var døde ut omkring 1500,[trenger referanse] mange ble rammet av Svartedauen i 1349-1350.[trenger referanse] Allikevel har vi i Norge en håndfull adelsslekter, for det meste danskættede.[trenger referanse] Ellers finnes en rekke slekter av tysk opprinnelse som gjør krav på adelskap, dessuten noen franske, foruten innflyttede svenske og svensk-finske slekter.

Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes ca. 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det ca. 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.

Adelskapets opphevelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Fra 1600-tallet var det i Norge bare tre adelige len: grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, og baroniet Rosendal. Grunnloven av 1814 forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser, samt titler som ikke var knyttet til noe embede. Adelsloven av 1821 iverksatte en langvarig avskaffelse av adelige titler og privilegier/forrettigheter. Adelsmenn og -kvinner som var født før lovens ikrafttreden, beholdt sin adelige status og eventuell tittel for sin levetid. Etter disse personenes død opphørte alt arvelig adelskap i Norge, ifølge lovens § 6. Se eksterne linker til adelsloven av 1821 og Stortingets vedtak av 1824 nederst på siden.

I Danmark ble adelens privilegier opphevet i 5. juni grunnloven i 1849;[trenger referanse] i 1919 blev lenene fri eiendom.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

I nyere tid forveksles adelen i Storbritannia ofte med the Peerage eller medlemskap i Overhuset (som heter House of Peers eller House of Lords). Adelen er større, og omfatter den historisk-politiske adel (peers), inntil nylig dommere (law lords) og en del geistlige (biskoper, som ikke alltid er peers selv når de sitter i House of Lords mens i bispevervet). Adelen (the aristocracy eller nobility) omfatter også den politisk-juridiske adels familier, riddere (knights), baronetter og landadel (gentry), spesielt de med tiltaleformer som Lord, Lady, Sir.[trenger referanse]

Høyadelige titler[rediger | rediger kilde]

Norsk Dansk Tysk Svensk Italiensk Fransk Engelsk Nederlandsk Finsk Skotsk-engelsk
Fyrste Fyrste Fürst
(også Prinz
[-essin])
Furste Principe Prince Prince Prins Ruhtinas Prince
Hertug,tidl. jarl Hertug Herzog Hertig Duca Duc Duke Hertog Herttua Duke
Markis/Marki Markis (også Markgreve) Markgraf Markis Marchese Marquis Marquess Markgraaf Markiisi Marquess
Greve Greve Graf Greve Conte Comte Earl
(Utenfor
UK:Count, brukt på utenlandske grever)
Graaf Kreivi Earl
Vicomte Intet
tilsvarende
Burggraf Intet
tilsvarende
Visconte Vicomte Viscount Burggraaf Intet
tilsvarende
Viscount
Baron
(friherre)
Baron
(friherre)
Freiherr
(Baron)
Friherre
(I tiltale: baron)
Barone Baron Baron Baron Vapaaherra
I tiltale:
Paroni
Lord (of
Parliament)

Lavadelige titler[rediger | rediger kilde]

Norsk Dansk Tysk Svensk Italiensk Fransk Engelsk Nederlandsk Finsk
Ridder Ridder Ritter Riddare Cavaliere Chevalier Knight Ridder Ritari
Væpner Væbner Edelknecht Väpnare Scutare Écuyer Esquire Edelknecht Asemies

I Storbritannia blir en knight tiltalt som Sir både i brev og tale. For eksempel: Sir John. Dette er uavhengig av om han er Knight Bachelor (uten ordenstilknytning), eller om han er Knight Grand Cross eller Knight Commander i en britisk orden. Tilsvarende for kvinner er Dame. Baronet (forkortet Bart eller Bt) er en britisk spesialitet, denne tiltales som Sir, men har høyere rang enn alle riddere unntatt hosebåndsriddere og tistelriddere, og tittelen er arvelig på mannsiden. I Skottland er en baron lavadelig, og tituleres laird, om han ikke har en annen tittel. Han kommer etter en knight i rang.

Kvinners titler[rediger | rediger kilde]

Adelskap arves normalt agnatisk (mannslinjen), ikke kognatisk (kvinnelinjen). Det er imidlertid enkelte unntak fra dette, bl.a. i Storbritannia og Spania. Kvinner som tilhører betitlede adelsslekter får ofte titler ved fødselen. De beholder disse til de eventuelt gifter seg, mens deres egne barns eventuelle adelige status og tittel vil være avhengig av barnets far. En kvinne kan, i motsetning til menn, gifte seg til adelskap (fordi slektstilhørigheten og dermed adelskapet følger mannen).

I Tyskland kalles en fyrstes hustru «fyrstinne». Fyrstens døtre kalles derimot «prinsesser». Baroners hustruer benytter tittelen Baronin,[trenger referanse] mens friherrers hustruer er Freifrau. Døtrene kalles Baronesse eller Freiherrin/Freiinn.

I Danmark og Norge kalles en greves hustru «grevinne». En greves døtre kalles derimot «komtesser». En barons døtre kalles «baronesser». Enkelte grevelige slekter har sitt adelspatent fastsatt slik at kun slektens hovedmann er greve, yngre medlemmer av slekten baroner. Kvinner som ikke selv er døtre av en greve, men av et yngre medlem av slekten (en baron) kalles «baronesser». En barons hustru kalles også «baronesse».

I Storbritannia har en gift kvinne samme rang som sin ektemann (f.eks. er Duchess gift med en Duke, Countess gift med en Earl, og Lady gift med en Lord), men bare sammen med hans adelstittel eller etternavn. Barna til peers bruker høflighetstitler som Lady, Lord eller the Honourable i henhold til farens rang, med spesielle titler/regler for eldste sønn. En ridders hustru blir tiltalt som Lady, mens en kvinne som som selv har blitt tildelt en ridderorden blir tiltalt som Dame.

I Norge ble til 1600-tallet riddere tiltalt som Herr og deres kroner som Fru, mens kvinner av væpnerfamilie kaltes Hustru.[trenger referanse]

Adelen idag[rediger | rediger kilde]

Danmark[rediger | rediger kilde]

De danske titler lensgreve og lensbaron kan ikke uten videre innordnes i dette systemet.[trenger referanse] Titlene betyr at innehaveren har fått tildelt et len av kongen, i motsetning til de som kun er titulære grever eller baroner.

I Danmark er adelen ikke avskaffet, bare dens forrettigheter i 1849, så titlene er det eneste som finnes.

I Danmark bruker greves døtre tittelen komtesse.

Spania[rediger | rediger kilde]

Spanske titler kan være av Kastilja, Katalonia, hele kongeriket eller grande av 1., 2. eller 3. klasse. Disse grandeer kan være ubetitlet, og en ubetitlet grande er alltid av høyere rang enn en kastiljansk, katalonsk, eller adelsmann av kongeriket, selv om denne skulle være hertug. Dette gjelder uansett klasse på grandeen. Riddere kalles i Spania hidalgos.

Italia[rediger | rediger kilde]

I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, siciliansk adelskap. Disse titlene er nå en del av navnet.

Tyskland og Østerrike[rediger | rediger kilde]

I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nå en del av etternavnet i Tyskland og fullstendig avskaffet i Østerrike. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og høyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland og, hvis kjennelig, også i Østerrike.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: Ancien Régime og Régime Napoléon.

Benelux-landene[rediger | rediger kilde]

I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.

Sverige[rediger | rediger kilde]

I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003 (dog var disse forrettigheter ikke reelle). Så adelens status er lik den i Danmark fra 1. juli 2003.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble nyadling forbudt i 1814, mens alle særrettigheter (privilegier) og titler ble gradvis opphevet med Adelsloven av 1821, mot kongens ønske. De personer som da hadde tittel, kunne beholde disse i sin levetid dersom de ønsket det – i praksis ble dette bare enkelte medlemmer av slekten Wedel Jarlsberg med greve- og barontittel.

Visse særregler finnes det imidlertid fortsatt i reglene som gjelder for innehaveren av Stamhuset Jarlsberg, bl.a. i en særlov av 4. juli 1927 nr 11 (arvefølgen), samt i skatteloven av 26. mars 1999 nr 14 § 2-33 (2) med skattlegging av besitteren av stamhuset som om vedkommende forpaktet eiendommen.

Finland[rediger | rediger kilde]

I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forrettighetene opphevet samme år. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Adelen eksisterer og opprettholdes i det britiske samfunn og av konstitusjonell (spesielt kongelig) praksis, f.eks. ved at monarken kan utdele arvelige adelstitler (spesielt til den kongelige familie). Likevel omfatter adelen idag (the aristocracy) i Storbritannia først og fremst de mennesker som har fått titler gjennom slektskap, eller er i nær slekt eller gift med disse. Hvor nær slekt man må være for å være adelig er ikke definert. Adelskapet er derved idag i mindre grad knyttet til Overhuset (House of Lords). Nyutnevnte medlemmer (life peers) og biskoper oppfatter seg sjelden som adelige. Noen arvelig-adelige har forsatt medlemskap i Overhuset på livstid, men (nesten) ingen kan lenger oppnå medlemskap i Overhuset gjennom arv. I tillegg sitter ikke nye Høyesteretts-dommere (tidligere kalt law lords) i Overhuset lenger.[3]

Internasjonal courtoisie[rediger | rediger kilde]

Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag på tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Grunnen er at de tyske kongelige og adelige bruker titlene sine som en del av navnet. Et eksempel på dette er Ernst August Prinz von Hannover. Et annet eksempel er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Phillipp Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg, som er tidligere næringsminister i Tyskland. Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det Kongelige Hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), som er den beste kilde til dansk-norske adelsslekter. Det finnes ellers et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nåværende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. Også Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ lokalhistriewiki.no Norsk historisk leksikon: Adel
  2. ^ Moseng, Ole G. et al.: Norsk Historie 750-1537 Aschehoug 1999 ISBN 978-82-518-3739-2 s.364
  3. ^ House of Lords House of Lords Briefing: Membership, 2009 (referert April 2010).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]