Adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


For mannsnavnet, se Adel (navn)
Kong Kristian IVs krone
Fyrstelige og adelige titler
Keiser og keiserinne
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne

Markgreve og markgrevinne

Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse

Baron og baronesse

Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Herre og dame

Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.

I europeisk middelalder og tidlig moderne tid var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: «de som bad» (geistligheten, også kalt førstestanden), «de som sloss» (adel, også kalt andrestanden), og «de som arbeidet» (bønder og borgere, også kalt tredjestanden). Dette samfunnssynet var, med betydelige lokale variasjoner, temmelig utbredt frem til den franske revolusjon og nedfelte seg i de fleste europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet. Det var imidlertid en rekke unntak fra dette, og stendersystemet ble allerede fra middelalderen utfordret av det velstående kjøpmannsborgerskapet i byene. I mektige bystater som Hamburg var adel ikke anerkjent, og det var forbudt for adelige å eie eiendom eller delta i det politiske livet.[trenger referanse]

Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ydet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.[trenger referanse]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet kommer av middellavtysk ādel «avstamning, fornem fødsel, adelsstand» men er i slekt med det norrøne ordet aðal som betydde «iboende natur; hjem, odel; hoved-, stor-, ekte-» som gjennom lavtysk er avledet til ordet ēdel som angir at noe er av fin (ren) rase.[1] Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513.[2] Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.[3]

Adelens opphav[rediger | rediger kilde]

Adelig status for en slekt kan ha blitt til på mange ulike måter. Adelen i moderne form oppstod i middelalderen som en formalisering av privilegier og en særskilt status for stormenn og krigere. Det ble etterhvert vanlig for monarker å tildele arvelig adelskap til fremtredende personer og som belønning for fortjenester. Mange[trenger referanse] slekter er blitt adelige ved rett og slett å påberope seg å være det (ofte på tynt grunnlag), og oppnå sosial/formell anerkjennelse av det. Adelskap eller adelige titler kunne være knyttet til det å eie en (større) jordeiendom eller følge med automatisk hvis man innehadde en høyere stilling eller mottok en bestemt orden. I mange stater kunne adelskap erhverves ved å betale monarken for det direkte eller indirekte (f.eks. gjennom donasjoner). I de fleste europeiske monarkier ble adelskap i sin tradisjonelle, arvelige form utdelt inn i det 20. århundre. Det er bare noen få land som fortsatt tildeler slik status eller titler, og da som oftest ikkearvelig (unntak forekommer).

Prinsipper for definisjon av adel[rediger | rediger kilde]

  • Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.
  • Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods.
  • Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.

Adelskap er i Europa i prinsippet basert på de saliske lover, slik at det kun nedarves gjennom agnatisk avstamning (sverdsiden, fra far til sønn/datter), det vil si farssiden (enkelte unntak forekommer).

Norge, Finland, Danmark og Sverige tilhører den tysk-nordiske kulturkrets, således at det er den tyske adelsrett og tysk skikk som er gjeldende der. Den tysk-nordiske adelsrett avviker fra for eksempel den franske, skotske, spanske og italienske på noen områder, blant annet ved at alle medlemmer av en slekt i prinsippet ansees som like og alle mannlige medlemmer arver adelskapet (kvinner født av adelsmann er adelige, men de fører ikke adelskapet videre til sine barn) og eventuelle titler, med visse unntak for høyadelige slekter og for slekter adlet etter 1809 i Sverige og etter 1851 i Danmark.

I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som Lord og Lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler (såkalte courtesy titles) inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtitel, men en rang lavere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Vikingtiden[rediger | rediger kilde]

I perioder med stor befolkningsvekst utviklet samfunnene seg mot at områdene oftere fikk besøk av områdeledere fra områder som lå langt borte, spesielt da skipsbyggingsteknikken i Norden hadde utviklet båttyper som knarr. Knarrene gjorde det mulig for en områdeleder, med sønner, nevøer, brødre, svogere og fettere å trekke seg raskt tilbake, om nødvendig. Dette bedret jo sjansene for overlevelse i slag, samt at disse båtene lastet mye. Disse områdelederne ble etter hvert kalt herser. Etter Norges første rikssamling, da Harald Hårfagre fikk alle landets herser til å anerkjenne seg som overherse, eller konge ble Norge i mye større grad enn sine nordiske naboer et samfunn med et sterkt aristokrati. Hersene, eller drottene som enkelte ble kalt var nå ledere i de facto selvstendige småriker, med en kongemakt over seg som skulle hindre bytteraid og krig. Vikingraid hadde derimot pågått noen decennier mot Eirann (Irland), Anglerland (England), Skottland og Frankland (Frankrike) Riket ble oppløst da Hårfagresønnene delte riket mellom seg. Kriger oppstod igjen. Despotiet som Harald Hårfagre hadde hatt som styreform, gjorde at noen herser tok landHjaltland (Shetland), Færøyar, Island, Grønland, Helluland og Vinland.

Kongeverdigheten i Norge ble gjenstand for valgting, da herser og haulder ville ha med et ord i laget. Tross alt kunne en krigerkonge med sine menn kjempe seg til overhøyhet over et område eller tinglag, men han kunne lett styrtes, hersene kunne samle seg mot ham, og dessuten medførte jo kamp en risiko. Valget fikk preg av en kontrakt, denne avtalen ble kalt håndfestning.

Var en konge valgt på et ting, ble han lettere valgt på neste, da hersene visste at han hadde avtale med hersene på det forrige tinget. Kongen lovte hersene at gamle skikker og avtaler skulle holdes, og kongen skulle garantere fred innad. For å slå tilbake angrep utenfra organiserte kongen skipreider og leidang. Hersene måtte stille med soldater i et slikt område, til forskjell fra det tidligere systemet med at våpenføre menn stilte ved tinget.

Dansketiden[rediger | rediger kilde]

Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen blott ble en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det opprettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.

Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.

Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes ca. 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det ca. 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.

Adelskapets opphevelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Fra 1600-tallet var det i Norge bare tre adelige len: grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, og baroniet Rosendal. Grunnloven av 1814 forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser, samt titler som ikke var knyttet til noe embede. Adelsloven av 1821 iverksatte en langvarig avskaffelse av adelige titler og privilegier/forrettigheter. Adelsmenn og -kvinner som var født før lovens ikrafttreden, beholdt sin adelige status og eventuell tittel for sin levetid. Etter disse personenes død opphørte alt arvelig adelskap i Norge, ifølge lovens § 6. Se eksterne linker til adelsloven av 1821 og Stortingets vedtak av 1824 nederst på siden.

Høyadelige titler[rediger | rediger kilde]

Norsk Dansk Tysk Svensk Italiensk Fransk Engelsk Nederlandsk Finsk Skotsk-engelsk
Fyrste Fyrste Fürst
(også Prinz
[-essin])
Furste Principe Prince Prince Prins Ruhtinas Prince
Hertug,tidl. jarl Hertug Herzog Hertig Duca Duc Duke Hertog Herttua Duke
Markis/Marki Markis (også Markgreve) Markgraf Markis Marchese Marquis Marquess Markgraaf Markiisi Marquess
Greve Greve Graf Greve Conte Comte Earl
(Utenfor
UK:Count, brukt på utenlandske grever)
Graaf Kreivi Earl
Vicomte Intet
tilsvarende
Burggraf Intet
tilsvarende
Visconte Vicomte Viscount Burggraaf Intet
tilsvarende
Viscount
Baron
(friherre)
Baron
(friherre)
Freiherr
(Baron)
Friherre
(I tiltale: baron)
Barone Baron Baron Baron Vapaaherra
I tiltale:
Paroni
Lord (of
Parliament)

Lavadelige titler[rediger | rediger kilde]

Norsk Dansk Tysk Svensk Italiensk Fransk Engelsk Nederlandsk Finsk
Ridder Ridder Ritter Riddare Cavaliere Chevalier Knight Ridder Ritari
Væpner Væbner Edelknecht Väpnare Scutare Écuyer Esquire Edelknecht Asemies

I Storbritannia blir en knight tiltalt som Sir både i brev og tale. For eksempel: Sir John. Dette er uavhengig av om han er Knight Bachelor (uten ordenstilknytning), eller om han er Knight Grand Cross eller Knight Commander i en britisk orden. Tilsvarende for kvinner er Dame. Baronet (forkortet Bart eller Bt) er en britisk spesialitet, denne tiltales som Sir, men har høyere rang enn alle riddere unntatt hosebåndsriddere og tistelriddere, og tittelen er arvelig på mannsiden. I Skottland er en baron lavadelig, og tituleres laird, om han ikke har en annen tittel. Han kommer etter en knight i rang.

Kvinners titler[rediger | rediger kilde]

Adelskap arves normalt agnatisk (mannslinjen), ikke kognatisk (kvinnelinjen). Det er imidlertid enkelte unntak fra dette, bl.a. i Storbritannia og Spania. Kvinner som tilhører betitlede adelsslekter får ofte titler ved fødselen. De beholder disse til de eventuelt gifter seg, mens deres egne barns eventuelle adelige status og tittel vil være avhengig av barnets far. En kvinne kan, i motsetning til menn, gifte seg til adelskap (fordi slektstilhørigheten og dermed adelskapet følger mannen).

I Tyskland kalles en fyrstes hustru «fyrstinne». Fyrstens døtre kalles derimot «prinsesser». Friherrers hustruer er Freifrau. Døtrene kalles Baronesse eller Freiherrin/Freiinn.

I Danmark og Norge kalles en greves hustru «grevinne». En greves døtre kalles derimot «komtesser». En barons døtre kalles «baronesser». Enkelte grevelige slekter har sitt adelspatent fastsatt slik at kun slektens hovedmann er greve, yngre medlemmer av slekten baroner. Kvinner som ikke selv er døtre av en greve, men av et yngre medlem av slekten (en baron) kalles «baronesser». En barons hustru kalles også «baronesse».

I Storbritannia har en gift kvinne samme rang som sin ektemann (f.eks. er Duchess gift med en Duke, Countess gift med en Earl, og Lady gift med en Lord), men bare sammen med hans adelstittel eller etternavn. Barna til peers bruker høflighetstitler som Lady, Lord eller the Honourable i henhold til farens rang, med spesielle titler/regler for eldste sønn. En ridders hustru blir tiltalt som Lady, mens en kvinne som som selv har blitt tildelt en ridderorden blir tiltalt som Dame.

Adelen idag[rediger | rediger kilde]

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark er adelen ikke avskaffet, bare dens forrettigheter i 1849, så titlene er det eneste som finnes.

I Danmark bruker greves døtre tittelen komtesse.

Spania[rediger | rediger kilde]

Spanske titler kan være av Kastilja, Katalonia, hele kongeriket eller grande av 1., 2. eller 3. klasse. Disse grander kan være ubetitlet, og en ubetitlet grande er alltid av høyere rang enn en kastiljansk, katalonsk, eller adelsmann av kongeriket, selv om denne skulle være hertug. Dette gjelder uansett klasse på granden. Riddere kalles i Spania hidalgos.

Italia[rediger | rediger kilde]

I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, siciliansk adelskap. Disse titlene er nå en del av navnet.

Tyskland og Østerrike[rediger | rediger kilde]

I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nå en del av etternavnet i Tyskland og fullstendig avskaffet i Østerrike. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og høyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland og, hvis kjennelig, også i Østerrike.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: Ancien Régime og Régime Napoléon.

Benelux-landene[rediger | rediger kilde]

I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.

Sverige[rediger | rediger kilde]

I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003 (dog var disse forrettigheter ikke reelle). Så adelens status er lik den i Danmark fra 1. juli 2003.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble nyadling forbudt i 1814, mens alle særrettigheter (privilegier) og titler ble gradvis opphevet med Adelsloven av 1821, mot kongens ønske. De personer som da hadde tittel, kunne beholde disse i sin levetid dersom de ønsket det – i praksis ble dette bare enkelte medlemmer av slekten Wedel Jarlsberg med greve- og barontittel.

Visse særregler finnes det imidlertid fortsatt i reglene som gjelder for innehaveren av Stamhuset Jarlsberg, bl.a. i en særlov av 4. juli 1927 nr 11 (arvefølgen), samt i skatteloven av 26. mars 1999 nr 14 § 2-33 (2) med skattlegging av besitteren av stamhuset som om vedkommende forpaktet eiendommen.

Finland[rediger | rediger kilde]

I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forrettighetene opphevet samme år. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Adelen eksisterer og opprettholdes i det britiske samfunn og av konstitusjonell (spesielt kongelig) praksis, f.eks. ved at monarken kan utdele arvelige adelstitler (spesielt til den kongelige familie). Likevel omfatter adelen idag (the aristocracy) i Storbritannia først og fremst de mennesker som har fått titler gjennom slektskap, eller er i nær slekt eller gift med disse. Hvor nær slekt man må være for å være adelig er ikke definert. Adelskapet er derved idag i mindre grad knyttet til Overhuset (House of Lords). Nyutnevnte medlemmer (life peers) og biskoper oppfatter seg sjelden som adelige. Noen arvelig-adelige har forsatt medlemskap i Overhuset på livstid, men (nesten) ingen kan lenger oppnå medlemskap i Overhuset gjennom arv. I tillegg sitter ikke nye Høyesteretts-dommere (tidligere kalt law lords) i Overhuset lenger.[4]

Internasjonal courtoisie[rediger | rediger kilde]

Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag på tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Grunnen er at de tyske kongelige og adelige bruker titlene sine som en del av navnet. Et eksempel på dette er Ernst August Prinz von Hannover. Et annet eksempel er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Phillipp Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg, som er tidligere næringsminister i Tyskland. Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det Kongelige Hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), som er den beste kilde til dansk-norske adelsslekter. Det finnes ellers et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nåværende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. Også Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ oppslagsord Adel i Caprona Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet ISBN 9788248910541
  2. ^ lokalhistriewiki.no Norsk historisk leksikon: Adel
  3. ^ Moseng, Ole G. et al.: Norsk Historie 750-1537 Aschehoug 1999 ISBN 978-82-518-3739-2 s.364
  4. ^ House of Lords House of Lords Briefing: Membership, 2009 (referert April 2010).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]