Universitetet i Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Universitetet i Oslo
(1811–1939: Det Kongelige Frederiks Universitet)
Universitetet i Oslo(1811–1939: Det Kongelige Frederiks Universitet)
Latinsk navn Universitas Osloensis
(Universitas Regia Fredericiana)
Kallenavn og forkortelser Det Kgl. Frederiks; Universitetet; UiO
Grunnlagt 2. september 1811
Type Universitet
Rektor Ole Petter Ottersen
Prorektor Vakant1
Viserektor(er) Ragnhild Hennum og Knut Fægri jr.
Direktør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe
Beliggenhet Oslo
Studenter 27376[1] (2012)
Ansatte 6028[2] (2012)
Medlemskap EUA, UHR
Nettsted www.uio.no
Posisjonskart
Universitetet i Oslo ligger i Oslo
Universitetet i Oslo
Koordinater: 59°56′24″N 10°43′19″Ø
1 Ruth Vatvedt Fjeld er valgt til prorektor for perioden 2013–2017, men trakk seg i 2014. Ragnhild Hennum er konstituert til å ivareta oppgavene inntil videre.

Universitetet i Oslo (forkortet UiO) er det største og eldste universitetet i Norge. Universitetet har 27 700 studenter og 6000 ansatte. Universitetet består av åtte fakulteter som driver forskning i og tilbyr undervisning i teologi, jus, medisin, humanistiske fag, matematisk-naturvitenskapelige fag, odontologi, samfunnsvitenskaper og utdanningsvitenskap. Den største delen av universitetet holder i dag til på Blindern-campusen, som ble utbygget fra 1930-tallet. Det juridiske fakultet holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate, mens Det medisinske fakultet ligger på Gaustad og universitetssykehusene i Oslo-området. Universitetet har bygninger spredt over hele det sentrale Oslo.

Universitetet ble grunnlagt i 1811 som Det Kongelige Frederiks Universitet, oppkalt etter kong Frederik VI, den siste dansk-norske unionskongen. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Universitetet ble frem til 1939 ofte kalt «Det Kgl. Frederiks», og ofte også bare kalt «Universitetet», ettersom det var det eneste universitetet i Norge frem til 1946. Professor Ole Petter Ottersen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2009.

Universitetet i Oslo er ved siden av universitetene i København, Uppsala og Lund et av Nordens største og mest anerkjente universiteter, og ble i 2013 bl.a. rangert som nr. 69 blant verdens fremste universiteter av Academic Ranking of World Universities.[3]

Organisering[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Oslo, HumSam-biblioteket – Georg Sverdrups hus.
Ragnar Frischs auditorium ved John Colletts plass

Universitetsledelsen[rediger | rediger kilde]

Universitetets øverste styringsorgan er Universitetsstyret, frem til 2003 Det akademiske kollegium. Opprinnelig bestod Det akademiske kollegium av alle professorene, som kollektivt ledet universitetet. I dag er det et representativt organ valgt blant vitenskapelig ansatte, studenter og teknisk-administrativt ansatte. Alle vitenskapelig ansatte og studentene fikk stemmerett i 1955 og de teknisk-administrativt ansatte i 1975. Universitetets øverste daglige ledelse består av en valgt rektor og dennes valgte stedfortreder, prorektor.

Fakulteter[rediger | rediger kilde]

Universitetet er delt inn i åtte fakulteter som igjen er delt inn i institutter eller avdelinger. I tillegg kommer to museer (Kulturhistorisk museum og Naturhistorisk museum), ett Universitetsbiblioteket i Oslo og en rekke tverrfaglige sentre. Universitet i Oslo eier Baroniet i Rosendal og Det norske institutt i Roma og driver flere forskningssentre i utlandet. Fakultetene er:

Studietilbudet[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Oslo tilbyr omlag 180 studieprogrammer.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Universitetet driver forskning både som en del av den løpende virksomheten, og gjennom ulike forskningsprogram og forskningssentre.

Universitetet i Oslo har åtte sentre for fremragende forskning (SFF), og ett desentralisert senter med noder i Tromsø og Oslo: Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap, Senter for geologiske prosessers fysikk, Senter for matematikk for anvendelser, Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling, Senter for økologisk og evolusjonær syntese, Senter for kreftbiomedisin, Senter for immunregulering og Senter for teoretisk og beregningsorientert kjemi.

UiO har ett senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI, Senter for innovative naturgassprosesser og -produkter.

Siden 2008 har UiO bygget opp syv tverrfakultære forskningsområder. Alle fakultetene og museene og UiOs to institusjonelle sentre er involvert i disse forskningsområdene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Etableringen[rediger | rediger kilde]

I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet, etter en vellykket kampanje som hadde ført til at Kong Fredrik den 6. ga opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. En rekke av landets ledende borgere samlet inn økonomisk støtte til opprettelsen. I 1813 åpnet Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, som den gang var den nest største byen i det norske lydriket. Bare et år senere erklærte Norge seg selvstendig og vedtok egen Grunnlov.

Da Norge som følge av krigen i 1814 måtte inngå i personalunion med Sverige og mistet sin kongemakt og viktige statsinstitusjoner, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet innenfor unionen med Sverige. Mens Norge i de første tiårene manglet både en egen regjering og parlament, og opplevde tunge pengepolitiske problemer, framstod universitetet som et kraftsentrum i utviklingen av en norsk egendefinisjon, historieskrivning og utviklingsstrategier. Fra første stund ble de sentrale fagdisiplinene de «universelle» fag som historie, naturforskning, medisin, filosofi og teologi, som ikke er særlig særegne for hvert enkelt land. Men nordmennene fikk også politisk gjennomslag for professorater i mer nasjonalt og selvstendig orienterte fag som språkstudier, oeconomie og jus.

Embetsmannstatens nasjonsbygging[rediger | rediger kilde]

Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn til kirke og statsapparat. Den suverene staten – om enn i union med Sverige – trengte utdannede folk til stadig flere ekspert- og lederfunksjoner. Universitetet ble sentrum for kartleggingen av landets kultur, språk, historie og naturressurser. Det ble gjennom 1800-tallet satset sterkt på utviklingen av slike kartleggingsdisipliner som økonomi og statistikk (Schweigaard), botanikk (Blytt), geologi (Keilhau, Brøgger) og zoologi. I politisk forstand utmerket særlig den juridiske og økonomiske tenkingen til Schweigaard som svært innflytelsesrik midt i århundret. Men ingeniørutdanning manglet - den viktige oppgaven med å bygge ut veinett og jernbane ble ivaretatt av offiserer utdannet ved Hærens ingeniørkorps eller ved de tekniske høyskolene hovedsakelig i Tyskland.

Universitetets opprinnelse og politiske tilblivelse tilsa at dette var nasjonens og det norske folkets universitet, og ikke kongens universitet. Riktignok var det Kongen i Sverige som i starten tillot (eller nektet) opprettelsen av de ulike professorater, men litt utpå 1800-tallet ble denne retten overført til det nye, norske Stortinget. En viktig tanke var tidlig å åpne universitetet for praktisk orientert undervisning for begavede, og ikke bare bemidlede menn.

Universitetets var inntil 1946 det eneste i landet, men fikk allerede fra 1859 sterk konkurranse på enkelte felt fra Norges LandbrukshøyskoleÅs, og fra 1910 også fra Norges tekniske høyskole i Trondheim. Landbrukshøyskolen fikk landets andre professorat i økonomi, og utfordret forøvrig universitetet innen naturfagene. Den tekniske høyskolen i Trondheim ble helt enerådende innen ingeniørfagene, og spesielt viktig etter at USA stengte for norske studenter midt på 1920-tallet. Fram mot første verdenskrig ble det stadig tydeligere at Universitetet i Oslo distanserte seg fra de mer praktisk orienterte fagutdanningene, og overlot dette til andre læresteder.

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Christiania i 1861, ved Christopher Hansteens avskjed. Fra venstre bak: Schübeler, Münster, Christie, Sexe, Kjerulf, Waage, Bjerknes, Fearnley. Fra venstre foran: Broch, M. Sars, Hansteen, Rasche, L. Esmark.

Faglig vekst og nye forskningsidealer[rediger | rediger kilde]

Gjennom 1800-tallet definerte universitetet seg selv gjennom vitenskapelige disipliner, i motsetning til de tidligere brede utdanningsområdene, og gradvis ble professoren en forsker som foreleste – og ikke en foreleser som også skrev bøker. Flere av universitetets hovedoppgaver har vært mer eller mindre uforanderlige: Å tilby landets høyeste utdanning innen ulike vitenskapsgrener. Universitetet skulle tilby og formidle allmenndanning, det vil si å være kilden til grunnleggende dannelsesideal i samfunn og skole. Den siste oppgaven var å fornye kunnskapsbasen – altså drive original forskning.

En av universitetets store endringer kom på 1870-tallet idet forskningen ble tillagt større vekt. Styringen av universitetet ble mer profesjonalisert, studiefagene ble lagt om og undervisningsformene endret. Forskningen ble mer spesialisert, disiplinene differensiert og den klassiske dannelse med tverrfaglige studier kom under økt press.

Forskningen endret seg rundt århundreskiftet kvalitativt – med nye metoder, vitenskapsteoretiske ideer, og praksisformer. Universitetets lærere skulle være høyt kvalifiserte vitenskapsmenn ved utnevnelsen, og fortsette å arbeide vitenskapelig ved siden av lærergjerningen. Vitenskapelig virksomhet med å fremsette og prøve nye teorier, åpne for nye erkjennelser, gjøre nye oppdagelser – inngikk også etter hvert i samfunnets forventninger til universitetet. Samfunnsutviklingen forutsatte mer og mer spesialisert kunnskap, ikke bare moralsk og juridisk dømmekraft. Dette satte universitetet seg fore å levere gjennom økt faglig spesialisering.

Universitetet i mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Waldemar Christoffer Brøgger var professor i geologi og ble universitetets første rektor, da rektorstillingen ble opprettet av Stortinget i 1905 etter Unionsoppløsningen. I sin festtale i anledning hundreårsjubileumet presenterte han Universitetet først og fremst som en internasjonal institusjon i en større familie av universiteter. Det var de vitenskapelige, erkjennelsesfremmende, grensesprengende funksjoner som skulle bringe Norge ut i verden og opp på høyde med andre kulturnasjoner. Brøgger viste en energisk holdning til det å skaffe penger til forskningen. Utfordringen lå i evnen til å tilby praktisk og anvendt forskning og undervisning. Da Norge opprettet et eget ingeniørstudium i mellomkrigstiden skjedde det i Trondheim, og ikke i Oslo. Universitetet i Oslo utviklet en sterk fagtradisjon innenfor økonomifaget, men etter eksperimenter med kortere utdanningsløp kom undervisningen i mellomkrigstiden inn i et stadig mer teoretisk spor under ledelse av Frisch. Næringslivets behov for en mer praktisk orientert høyere handelsutdanning kulminerte med opprettelsen av Norges handelshøyskole i 1936, som etterhvert vokste fram som en faglig utfordrer også innen teoretisk økonomi.

Utbyggingen av universitetsområdet på Blindern tok til på 1930-tallet, og først ute var Farmasi-, Kjemi- og Fysikkbygningene. Øvre Blindern var fortsatt jorder frem til utbyggingen fortsatte på 1960-tallet.

Universitetets navnebyttet til Universitetet i Oslo skjedde i 1939.

På to fagfelt ble det i mellomkrigstiden lagt grunnlag for Nobelpriser, nærmere bestemt innen sosialøkonomi, anført av Ragnar Frisch, og innenfor kjemi, hvor Nobelpårisen etter krigen ble tildelt Odd Hassel. Innenfor lingvistikk oppnådde flere forskere verdensry. Den økende forskningsaktiviteten i første halvdel av 1900-tallet var del av en internasjonal utvikling som også omfattet Norge. Studenttallet doblet seg fra 1911 til 1940, og rekrutteringen skjedde fra en stadig bredere geografisk, kjønnsmessig og sosial basis, men arbeiderklassen var fortsatt ikke med.

Andre verdenskrig og etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen 1940-1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektoren, polarforsker Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til krigens slutt. Flere årskull av studenter mistet undervisningen under krigen, og dette førte til at uvanlig store kull startet på Universitetet i 1946, med dertil betydelig nyanettelse av vitenskapelig personale. En av dem som fikk sjansen som ung foreleser dette året var filosofen Arne Næss.

Universitetet kom ut av okkupasjonstiden med styrket anseelse. Det var store forventninger til hva vitenskapen kunne bidra med for å skape vekst og velstand i et frigjort Norge. Studentene ble integrert i velferdsstaten. Det offentlige påtok seg ansvar for å skaffe studielån til studenter som ikke kunne få økonomisk støtte hjemmefra, gjennom Statens lånekasse for studerende ungdom, opprettet i 1947. Etterkrigsårene medførte rekordtilstrømning av studenter. Mange hadde fått avbrutt studiene sine eller var ikke kommet i gang på grunn av krigen og meldte seg nå ved universitetet. Høstsemesteret 1945 ble det registrert 5951 studenter. Det høyeste studenttallet gjennom hele UiOs historie til da. I 1947 var tallet over 6000 studenter – tilsvarende 50 prosent flere studenter enn det hadde vært før krigen.

Da det ble opprettet nasjonale forskningsråd etter andre verdenskrig, ble Brøggers visjon i stor grad realisert, på den måten at forskning fikk en finansiering som var uavhengig av undervisning. Dette falt sammen med det massive inntoget av studenter på 1960-tallet, som igjen gjorde det vanskelig å balansere forskning med etterspørselen etter undervisning.

Studenteksplosjon og studentopprør[rediger | rediger kilde]

Ikke i noen tidligere epoke har et tiår medført så store forandringer for universitetet som 1960-tallet. Fra 1960 til 1970 ble studenttallet tredoblet, fra 5600 til 16 800. Denne veldige tilstrømningen var i seg selv nok til å endre bildet av universitetet slik det ble oppfattet innad og utad. Endringene var imidlertid enda mer omfattende. Universitetsområdet på Blindern ble bygget ut, og staben av vitenskapelig og administrativt ansatte økte sterkt. Antallet vitenskapelige stillinger ble fordoblet, fra under 500 til omtrent 1200. Økningen i antallet studenter og ansatte sprengte etablerte arbeidsmåter og organisasjonsformer. Blindern-utbyggingen skulle gi plass til 7000 studenter. Studenteksplosjonen på 1960-tallet ble særlig et Blindernfenomen. Fakultetene i sentrum, jus og medisin, opplevde bare en dobling av studenttallet gjennom 60-årene, mens humaniora og samfunnsvitenskap fikk en tredobling.

Politisk revolusjonære synspunkter hadde for alvor slått inn over universitetet fra 1968. ”Studentopprøret” ble stående som et vendepunkt i universitetenes historie over hele den vestlige verden. Fremtidsutsiktene for 60-tallets studenter var usikre. Flere studenter enn tidligere kom fra miljøer uten akademiske tradisjoner og hadde få rollebilder å forholde seg til. Masseuniversitetet kunne ikke føre alle studentene til en eliteposisjon tilsvarende tidligere tiders akademikere, og mange studenter tok avstand fra etablerte eliter og måten de fungerte på. Mange var utålmodige med å få brukt sin kunnskap til å forandre samfunnet. Akademikerne skulle være solidariske med de underpriviligerte.

Det mest grunnleggende endringstrekket i studentbefolkningen var den økende kvinneandelen. Gjennom 70-tallet økte kvinnene til et flertall av studentene. Samtidig ble universitetet et sentrum for den organiserte kvinnebevegelsen, som vokste frem fra 70-tallet.

Foran tusenårsskiftet vokste studenttallet med eksplosiv kraft. I 1992 måtte UiO for første gang håndheve adgangsbegrensning ved alle sine fakulteter. Mye av forklaringen på det høye studenttallet lå i et dårlig arbeidsmarked. I 1996 var det 38 265 studenter ved UiO. Nivået lå cirka 75 prosent over gjennomsnittet i 70- og 80-årene.

Segl[rediger | rediger kilde]

En eldre versjon av universitetsseglet

Universitetets segl viser Apollon med lyren. Apollon var i gresk og romersk mytologi gud for bl.a. musikk, poesi og kunstartene. Seglet ble vedtatt i 1828 og tatt i bruk i 1835.[4][5] Universitetet har brukt flere ulike design av seglet gjennom historien, og det ble senest nytegnet i 2009. Frem til 2009 brukte universitetet et design fra 1980-tallet.

Bygningene[rediger | rediger kilde]

Universitetet i sentrum. Domus Media til venstre, Domus Academica til høyre. Bygningene huser i dag bare Det juridiske fakultet. Bygningene er fredet etter lov om kulturminner.

I begynnelsen måtte universitetet leie bygninger i sentrum av byen, blant annet de samme lokaler som Stortinget brukte under sine tidlige samlinger (Stortinget kom kun sammen hvert tredje år). De fleste er i dag revet, men ved Christiania torv står i dag to bygninger som har huset deler av universitetet. I 1831 ble den første universitetsbygningen oppført, Observatoriet, etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch.

Bygningene på Karl Johan[rediger | rediger kilde]

I 1852 stod de nye universitetsbygninger endelig klare øverst på Karl Johans gate, også de etter tegninger av Grosch. Festsalen i Domus Academica ble brukt til Stortingssal inntil Stortinget fikk en egen bygning i 1866.

Bygningene er regnet som selve hovedverket til arkitekt Grosch. Groschs tegninger ble vesentlig modifisert av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel og preget av hans klassisistiske bygninger i Berlin. Schinkel besøkte selv Norge og deltok i utformingen av universitetsbygningene. Et viktig forbilde var Humboldtuniversitetet i Berlin.

Universitets aula, med malerier av Edvard Munch, ble bygget til i 1911. Samme år kom det nye Universitetsbiblioteket i OsloSolli plass.

Universitetet i Oslo, Universitetsområdet på Blindern.

Museumsbygningene på Tøyen[rediger | rediger kilde]

I de første to tiårene etter århundreskiftet ble de tre museumsbygningene i Botanisk hage på Tøyen reist, og de naturhistoriske samlingene flyttet dit. Zoologisk museum stod ferdig i 1908, Botanisk museum i 1913 og Geologisk museum i 1917. I Botanisk hage var fra før veksthusene, Palmehuset (1868) og Victoriahuset (1876) bygget for vitenskapelige formål.

De første spadestikk på Blindern[rediger | rediger kilde]

I 1923 begynte planleggingen av utbyggingen på Blindern, men disse planene gikk sakte fremover grunnet dårlig økonomi, og de første bygningene stod først klare i 1931, og er bygget i funksjonalistisk stil (i dag holder Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet til i dette bygget som kalles «Fysikkbygningen»).

Krigsårene[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen 1940-1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektor Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen, beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til oppimot krigsslutt. Utdypning om Tysklandsstudentene

Campus Blindern[rediger | rediger kilde]

På sekstitallet begynte utbyggingen av Øvre Blindern, med de firkantede og høye murbygningene som preger Blindern campus i dag.

Også ved Rikshospitalet på Gaustad er det oppført bygninger for å huse administrasjon og de prekliniske deler av Det medisinske fakultet, og flere bygninger er oppført i Gaustadbekkdalen, like ved Blindern.

Fra og med 1991 var det bare Det juridiske fakultet som var igjen i sentrumsbygningene fra 1852. Det nye Universitetsbiblioteket på Blindern ble ferdigstilt i 1999.

I 2004 ble arbeidet med oppussingen av Urbygningen (Domus Academica) ferdigstilt. Aulaen er ferdig rehabilitert i 2011. Bygget inneholder både kontorer, undervisningsrom, og representasjonsrom som rektors gamle kontor, og Gamle festsal, som brukes ved høytidelige anledninger.

Arbeidet på et nytt informatikkbygg, Ole-Johan Dahls hus, ble startet i 2006 med en budsjettramme på omtrent en milliard kroner. Det er det største prosjektet i Norges IT-historie. Bygget ble tatt i bruk i 2011.


Hoveddelen av universitet holder til i Campus Blindern, altså det sammenhengende området på Blindern og Gaustadbekkdalen (Gaustadbekkdalen ligger på andre siden av Sognsvannsbanen). Blindern ble som nevnt utbygget fra 1930-tallet, mens de første byggene i Gaustadbekkdalen stod ferdig på slutten av 80-tallet, og har fremdeles store planlagte byggeprosjekter i seg. Her er følgende fasiliteter i bruk:

Blinderndelen[6]

  • Annekset (Domus Theologica)
  • Bamsebo barnehage
  • Blindernveien 11
  • Blindernveien 46
  • Domus Theologica
  • Duehaugveien 10
  • Eilert Sundts barnehage
  • Eilert Sundts hus blokk A
  • Eilert Sundts hus blokk B
  • Farmasibygningen
  • Frederikke
  • Fysikkbygningen
  • Geologibygningen
  • Georg Morgenstiernes hus (tidligere Preklinisk Odontologi)

Blinderndelen forts.

  • Georg Sverdrups hus
  • Gydas vei 8
  • Harriet Holters hus
  • Helga Engs hus
  • Henrik Wergelands hus
  • Husmannsplassen 1
  • Husmannsplassen 2
  • Idrettsbygningen
  • Kjemibygningen
  • Kristian Ottosens hus
  • Kristine Bonnevies hus
  • Lucy Smiths hus
  • Moltke Moes vei 18
  • Moltke Moes vei 20
  • Moltke Moes vei 22

Blinderndelen forts.

  • Moltke Moes vei 24
  • Niels Henrik Abels hus
  • Niels Treschows hus
  • P. A. Munchs hus
  • Parkanlegget
  • Pennalet
  • Sophus Bugges hus
  • Sophus Lies auditorium
  • Svein Rosselands hus
  • Ullevål kino
  • Vilhelm Bjerknes' hus
  • Villa Eika
  • ZEB-bygningen

Gaustadbekkdalen:

  • Domus Athletica
  • Forskningsparken i Oslo
  • Forskningsveien 3b
  • Harald Schjelderups hus
  • Informatikkbygningen
  • Ole-Johan Dahls hus (IFI2, ferdigstilles 2010)
  • Nemko
  • Universitetets barnehage
  • Veglaboratoriet, foreslått revet for å gi plass til:
  • Et planlagt forskningsanlegg for
    kjemi, farmasi og molekylær Life Science.
    Dette skal ligge nord i dalen og være,
    nært knyttet til medisindelen av UiO som ligger
    på Gaustad (andre siden av Ring 3)

Campus i Oslo sentrum[rediger | rediger kilde]

Det juridiske fakultet holder til i de gamle universitetsbygningene ved Karl Johans gate og nærliggende bygninger, men også mange andre steder, til sammen 17 forskjellige lokaliteter rundt om i Oslo.[7] Byrådet i Oslo foreslo derfor i august 2010 «en utvidelse av juridisk fakultet til å omfatte bygningene som i dag huser Nasjonalgalleriet, Kulturhistorisk museum og kanskje også noen av bygningene bak Tullinløkka» i forbindelse med flyttingen av de to nevnte institusjonene.[8] Forslaget ble støttet av rektor Ole Petter Ottersen, begge parter ønsket en styrking av Oslo sentrum som campus (med parkområde for studenter/allmennheten) og offentlig bruk av de historiske bygningene i området.

Universitetssykehusene (MED) og Geitmyrsveien (OD)[rediger | rediger kilde]

Det medisinske fakultet holder til på universitetssykehusene i Oslo-området: Ullevål universitetssykehus og Rikshospitalet på Gaustad. De odontologiske fagene holder hus i GeitmyrsveienLindern.

Universitetet i Oslo, Festplassen på Blindern. I forgrunnen sees Arnold Haukelands skulptur «Air».

Nobelprisvinnere[rediger | rediger kilde]

Tre forskere ansatt ved Universitetet i Oslo har mottatt Nobelprisen for forskning utført ved institusjonen:[9]

I tillegg kommer Fridtjof Nansen, som fikk Nobels fredspris for sin innsats under sult- og flyktningekatastrofen i Sovjetunionen i 1920-årene.

Fakultetenes rang[rediger | rediger kilde]

Fakultetetene rangeres på en bestemt måte, i tråd med den tradisjonelle fakultetsinndelingen ved europeiske universiteter og forøvrig etter opprettelsesår. De teologiske, juridiske og medisinske fakultetene, dvs. de tradisjonelle høyere fakultetene, rangerer øverst. Det filosofiske fakultet, som siden er delt opp i en rekke andre fakulteter, rangerer tradisjonelt nederst. Rangeringen av fakultetene ved UiO blir da:

  1. Det teologiske fakultet (1811)
  2. Det juridiske fakultet (1811)
  3. Det medisinske fakultet (1811)
  4. Det humanistiske fakultet (1811/1861)
  5. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (1811/1861)
  6. Det odontologiske fakultet (1959)
  7. Det samfunnsvitenskapelige fakultet (1963)
  8. Det utdanningsvitenskapelige fakultet (1990)

Rangeringen av fakultetene innebærer at de korrekt skal nevnes i denne rekkefølgen og at professorene har sete og gang i tråd med rangeringen.

Rangeringer[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Oslo er rangert slik på forskjellige internasjonale universitetsrangeringer:

Rangeringens navn 2012 2011 2010 2009 2008 2007 2006 2005 2004 2003
Academic Ranking of World Universities[10] 67 75 75 65 64 69 68 69 68 63
THE World University Rankings[11] 202 181 186[12][13][14]
THE-QS World University Rankings /

QS World University Rankings[15]

111 108 100[16] 101[17] 177 188[18] 177 138[19] 101

• = Undersøkelsen ikke utført dette året.

THE-QS World University Rankings publisert av tidsskriftet Times Higher Education (THE) er fra 2010 delt i to separate rangeringer, der QS World University Rankings viderefører metoden som tidligere er benyttet, mens THE World University Rankings baserer seg på ny metode. THE-QS-studien fra før 2010 bygger på intervju med 6-7.000 forskere over hele verden, samt rangering etter indikatorer som lærertetthet, publisering, og opplevd forskningskvalitet (peer review). Det gjøres separate analyser innen fagområdene teknologi, naturfag, helsefag, og humaniora.

Studentliv[rediger | rediger kilde]

Chateau Neuf er tilholdssted for Det Norske Studentersamfund og brukes som kulturhus, blant annet med konserter.

Studentdemokratiet er organisert i Studentparlamentet og Velferdstinget i Oslo. I nærheten av Blindern, på Majorstuen, ligger studenthuset Chateau Neuf hvor forskjellige studentaktiviteter finner sted, og er tilholdssted for Det Norske Studentersamfund og konsertscenen Betong. I tillegg finnes det fakultetsforeninger, studentforeninger som har ansvar for studentenes sosiale og faglige tilhørighet ved det enkelte fakultet(se www.uio.no). Universitetet har også et symfoniorkester og fem kor.

Studentavisen til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus heter Universitas.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Universitetet utgir internavisen Uniforum[20] og det populærvitenskapelige tidsskiftet Apollon.[21]

Annet[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch: Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år, Aschehoug 1984
  • John Peter Collett: Historien om Universitetet i Oslo, Universitetsforlaget 1999
  • Jorunn Sem Fure: Forskningsuniversitetet - retorisk ideal eller realitet? i John Peter Collett, Jan Eivind Myhre og Jon Skeie (red): Kunnskapens betingelser, Vidarforlaget 2009
  • Kunnskapsdepartementets rapport desember 2010: Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020
  • Aslaksby, Truls: «Hvem tegnet Universitetet - Grosch eller Schinkel?». I Byminner nr.3-2011, s.22-27

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Totalt antall registrerte studenter i følge Database for statistikk om høgre utdanning DBH
  2. ^ Antall ansatte i forskjellige kategorier i følge Database for statistikk om høgre utdanning DBH
  3. ^ http://www.shanghairanking.com/World-University-Rankings/University-of-Oslo.html
  4. ^ http://www.uio.no/for-ansatte/aktuelt/nyhetsbrev/nyheter/2009/grafisk_profil.html
  5. ^ http://www.uio.no/om/designmanual/grunnelementer/segl/
  6. ^ UiO.no – Finn fram
  7. ^ Aftenposten 28 august 2010, kultur side 8-9
  8. ^ Aftenposten 28 august 2010, kultur side 8-9
  9. ^ Nobelprisvinnere, UiO.
  10. ^ Academic Ranking of World Universities
  11. ^ THE World University Rankings ble startet i 2010.
  12. ^ På grunn av en feil som skjedde under rapporteringen av datagrunnlaget for rankingen i 2010, fikk UiO ikke noen plassering på denne rankingen. Men en reanalyse av dataene, gjort av Thomson Reuters, viste at Universitetet i Oslo ville ha havnet på plass 186 om universitetet hadde fått en plassering. UiO er, imidlertid ikke kommet med i rangeringen for 2010. THE World University Rankings 2010 forklarer i en fotnote: «Unfortunately, since the rankings list was published last week, the University of Oslo has contacted Times Higher Education to inform us that, because of an error on its part and an oversight in the data quality-control process, some of the data it supplied were incorrect. A reanalysis of the data by Thomson Reuters has found that Oslo would have been ranked at 186th in the world.»
  13. ^ Tabell 4.1 i Er norske universiteter gode nok?, Forskningsbarometeret 2011, Kunnskapsdepartementet.
  14. ^ Litt opp, men ikke nok, Forskerforum, 27.09.2010.
  15. ^ QS World University Rankings, viderefører THE-QS World University Rankings fra før 2010.
  16. ^ QS World University Rankings 2010.
  17. ^ THE Top 200 World Universities 2009 - to års rangering i tabellen
  18. ^ THE Top 200 World Universities 2007 - to års rangering i tabellen
  19. ^ THE Top 200 World Universities 2005 - to års rangering i tabellen
  20. ^ Uniforum
  21. ^ Apollon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Universitetet i Oslo – bilder, video eller lyd