Jan Mayen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jan Mayen

Geografi

Plassering	Nordishavet
Koordinater	70°59′14″ N 8°28′54″ V
Areal	377 km²
Høyeste punkt	Beerenberg (2277 moh)
Administrasjon
Norge
Fylke	Tilhører intet fylke, men er underlagt Fylkesmannen i Nordland
Demografi
Befolkning	Ingen fastboende. Forsvaret og Meteorologisk institutt har henholdsvis 14 og 4 ansatte stasjonert på øya

Jan Mayen er en 377 km² stor arktisk øy. Øya er delvis tildekket av en isbre. Øya ligger på 70,59° N 8,28° vest. Her ligger også verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2277 meter også er et av Norges høyeste fjell. Andre norske vulkaner er Bouvetøya og Peter 1.s øy. Fiskerisonen ved Jan Mayen er 293 049 km². I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra naboøyene Island og Grønland.

Jan Mayen er en del av Kongeriket Norge, er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Øya administreres av Fylkesmannen i Nordland, men er ikke en del av Nordland fylke.

[rediger] Historie

[rediger] Oppdagelsen av øya

De første mulige belegg for kunnskap om Jan Mayen skriver seg fra 500-tallet, og det er grunn til å regne med at Jan Mayen var kjent i vikingtiden ^[1]. Henry Hudson gjenoppdaget øya i 1607 og kalte den Hudson's Tutches. Etter det ble øya observert flere ganger av navigatører og hvalfangere som gjorde krav på den eller endret navn på den. Hvalfangere fra Hull i England kom til øya i 1611 og ga øya navnet Trinity Island, i 1612 kom den franske hvalfangeren Jean Vrolicq til øya og ga den navnet en Île de Richelieu. I 1614 ga den engelske kapteinen John Clarke øya navnet Isabella, samme år som Jan Mayen fikk dagens navn. Joris Carolus ga øya navnet etter en av hans kapteiner, Jan Jacobs May van Schellinkhout, som hadde kommet til øya tre år tidligere.

[rediger] Hvalfangst

På begynnelsen av 1600-tallet etablerte nederlandske hvalfangere flere hvaloljekokerier på øya, slik at de kunne utvinne olje fra hvalspekket. På det meste var 1000 menn i aktivitet på øya under sommermånedene og flere mindre festningsverk ble bygget for å hindre plyndring. Intensiv fangst medførte nesten utryddelse av grønlandshvalen, og hvalfangsten rundt Jan Mayen ble avsluttet mellom 1640 og 1650. Øya ble forlatt og i løpet av de neste 230 årene besøkte kun få skip øya.

Det er fremdeles enkelte rester av spekk-kokeriene og noen hvalfangergraver, og for noen år siden ble to større skytevåpen funnet nær hovedfangststasjonen.

[rediger] Ny aktivitet

Etter hvalfangstperioden på 1600-tallet var det ingen aktivitet på øya før mot slutten av 1800-tallet. En østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon gjennomførte kartlegging og utforskning av øya i 1882-83. Deres kart var i vanlig bruk frem til 1950-årene.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn med fangst av fjellrev. Revejakten ble avsluttet i slutten av 1920-årene, da intensiv fangst hadde ført til en sterk nedgang i revebestanden. Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen.

Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921 av Hagbart Ekerold og med unntak av vinteren 1940-41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. Av den første meteorologiske stasjonen finnes det bare tuftene og løse rester igjen.

[rediger] Øya annekteres av Norge

Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge i 1922, og hele øya i 1926. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930, jf. Jan Mayen-lovens § 1 ^[2].

Før de norske anneksjonsplanene var kjent, besøkte kaptein Christoffer Evensen Ruud fra Rjukan øya i 1917, og meddelte deretter Utenriksdepartementet at han hadde okkupert den. Snart måtte han imidlertid innse at han ikke hadde midler til å utnytte stedets ressurser, og 28.august 1920 rykket han inn en annonse i Norges Handels- og Sjøfartstidende der han averterte Jan Mayen for salg. Forretningsmannen Thorleif Imerslund kjøpte i 1921 okkupasjonsrettighetene for Jan Mayen av Ruud for tusen kroner, trolig med tanke på eksport av guano til Tyskland, der landbruksjorden var blitt utpint av fire krigsår med mangel på kunstgjødsel. Imerslund tapte imidlertid på dette foretaket. ^[3]

Jan Mayen var administrert fra Oslo, gjennom Sysselmannen på Svalbard frem til 1. januar 1995. Deretter ble Jan Mayen lagt under Fylkesmannen i Nordland. At Jan Mayen er en del av riket, i motsetning til de antarktiske besittelser som er gjort til biland, gjør at konvensjoner som Norge er forpliktet av, også gjelder i forhold til Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjonen.

[rediger] Andre verdenskrig

Junkers JU 88

Focke-Wulf Fw 200

Med unntak av vinteren 1940-41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. I frykt for tyske angrep, ble det i 1940 besluttet å brenne stasjonen og evakuere mannskapet til England. Men overveielser om den strategiske betydning av værobservasjonene, blant annet for konvoitransporten til Murmansk, gjorde at man ønsket å starte opp virksomheten igjen. Året etter, i 1941, returnerte mannskapet sammen med norske soldater. På det meste talte styrken 52 mann. Det ble ikke gjort forsøk fra tysk side på å landsette tropper på øya, men tyske fly og ubåter avla flere ganger Jan Mayen visitter for å rekognosere samt skaffe seg værobservasjoner. Unntaksvis skjøt tyske fly mot menn og anlegg på bakken, men uten at større skade ble gjort, slik at mannskapet kunne levere meteorologiske data gjennom hele krigen.

To tyske fly krasjet på Jan Mayen i løpet av andre verdenskrig og besetningene på totalt 13 omkom. Det første flykrasjet skjedde 15. juli 1942 ved Flykollen, men var ukjent inntil restene av et tysk Junkers Ju 88 D1 ble oppdaget 23. august 1950 med fire omkomne besetningsmedlemmer. Det andre flykrasjet skjedde 7. august 1942 ved Danielsenkrateret. Flyet var av typen Focke-Wulf Fw 200 og alle ni besetningsmedlemmene omkom. Området var dekket av tykk tåke denne dagen, så bombing var ikke mulig. Av samme grunn ble ikke flyet beskutt fra bakken, da de norske styrkene på grunn av tåka ikke kunne avgjøre om flyet var venn eller fiende.

I 1959 ble levningene av besetningene på de to flyene gravlagt på krigskirkegården i Narvik.

Høsten 1943 ga den norske regjeringen amerikanerne lov til å etablere en radiolyttestasjon på Midt-Jan, i den hensikt å peile inn den hemmelige tyske radio- og meteorologiske stasjonen på Grønland. Den amerikanske basen gikk under navnet Atlantic City. Et vilkår var at amerikanerne skulle fjerne stasjonen og forlate øya straks etter krigens opphør. Amerikanerne ble stående på Jan Mayen til februar 1946. Den norske regjeringen var sterkt opptatt av amerikansk tilbaketrekking for å hindre at Sovjetunionen skulle få et påskudd for å kreve liknende eller større militære anlegg på Svalbard.

Jan Mayen var den eneste del av Kongeriket Norge som fullt ut var under den lovlige norske regjeringens kontroll.

[rediger] Utvidelse av den økonomiske sonen

I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra naboøyene Island og Grønland. I forhold til Island godtok Norge ved avtaler med Island 28. mai 1980 og 22. oktober 1981 en innsnevring av Jan Mayen-sonen, ved at Jan Mayens økonomiske sone blir avgrenset av den islandske 200-mils sonen og ikke ved midtlinjen. Tvisten med avgrensningen mot Grønlands økonomiske sone ble avgjort i Jan Mayen-saken mellom Danmark og Norge av den internasjonale domstolen i Haag i 1993 ^[4]. Avtalene med Danmark og Island ble fremmet av Kongen i statsråd 13. februar 1998 ^[5] og vedtatt av Stortinget 2. april 1998 ^[6]

[rediger] Nedtrapping av virksomheten

Ekspedisjonen på kystradiostasjonen Jan Mayen radio ble i 1995 nedlagt og overført til Bodø radio, hvor den styres via satellitt.

Loran-C-stasjonene i Norge ble i 2004 besluttet nedlagt innen 1. januar 2006, inkludert stasjonen på Jan Mayen. Regjeringen kunngjorde 9. desember 2005 at de ønsket å fremme et forslag for videre drift av stasjonene ^[7] og 23. juni 2006 kunngjorde Fiskeri- og kystdepartementet at driften ved de fire norske Loran-C-stasjonene blir forlenget til ut 2009 ^[8]. Årsaken til forlengelsen av driften er knyttet til økt interesse for det bakkebaserte navigasjonssystemet i Europa. Departementet har fått oppfordring fra blant annet EU, Storbritannia og Frankrike om videre drift av stasjonene.

[rediger] Verneplan

Direktoratet for naturforvaltning skulle høsten 2007 sende ut et høringsforslag til verneplan for Jan Mayen. I følge forslaget vil to områder bli vernet, et lengst sør på Sør-Jan og et annet lengst nord på Nord-Jan. Området på Midt-Jan med Forsvaret og Meteorologisk institutts stasjoner, blir flerbruksområde. Verneområdet vil gå ut til 12 n.m., men fiskeriene vil unntas og det blir en minstehøyde for overflyving og minsteavstand til fuglefjell. Fylkesmannen i Nordland forventes å bli forvaltningsmyndighet for verneområdet. Verneplanen skal tre i kraft i 2008.

[rediger] Geografi

Jan Mayens plassering i forhold til fastlandsnorge

Øya er 377 km² stor, og ligger 600 km nordøst for Island og 500 km øst for Grønland. Øya ligger omtrent 1000 km fra både norskekysten og Svalbard. Den strekker seg 53 km i retning sørvest til nordøst mellom 70° og 72°N og mellom 8° og 9°V. 2,5 km bred på det smaleste og 15,8 km på det bredeste.

Øya deles inn i tre deler, det smale og lave midtpartiet Midt-Jan og de berglendte Nord-Jan og Sør-Jan.

[rediger] Naturforhold

Jan Mayen er en del av den midtatlantiske ryggen. Denne undervannskjeden strekker seg helt sør til Bouvetøya, og består av vulkansk fjell, dannet for inntil en million år siden i sprekksonen mellom kontinentalplatene til Amerika og Europa/Afrika. Jan Mayen er den synlige toppen på et av disse vulkanske fjellene, der fjellfoten er ca. 3000 meter under havet. Jan Mayens kjennetegn er den 2277 meter høye vulkanen Beerenberg som for en stor del er dekket av isbreer og utgjør hele den nordlige delen av øya (Nord-Jan). Beerenberg, som fortsatt er en aktiv vulkan, hadde sitt siste utbrudd i 1985. Hele øya er av vulkansk opprinnelse, men om sommeren gir mose, gress og hardføre blomster farge til det ellers svarte landskapet. Berggrunnen ligner mye på store deler av Island.

[rediger] Fjell

Beerenberg

Foto: Gernot Hecker

Jan Mayen er det eneste området i Norge som har aktive vulkansystemer og vulkanske bergarter avsatt etter istiden. Den snødekte vulkanen Beerenberg er fremdeles aktiv og er verdens nordligste aktive vulkan. Beerenberg er en stratovulkan og har hatt seks utbrudd siden 1732, hvor siste utbrudd var i 1985. Fremdeles stiger det damp både av hovedkrateret og enkelte andre steder på øya.

[rediger] Innsjøer

Ved den smaleste delen av øya ligger øyas to innsjøer, Nordlaguna og Sørlaguna. Nordlaguna er 40 meter på det dypeste og var en viktig ferskvannskilde. Men i løpet av de siste tiårene har området som skiller lagunen fra sjøen blitt smalere, slik at høye bølger slår over og gjør vannet brakt. Sørlaguna er mye større, men så grunn at den kan tørke ut om sommeren.

[rediger] Klima

Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med relativt milde vintre og kalde somre, med en månedlig middeltemperatur på Midt-Jan som varierer mellom +5°C og -6°C. Øya ligger i en lavtrykksbane som ofte fører mild luft sørfra. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Øya er ofte dekt av tåke, og de omkringliggende havområdene er islagt mellom februar og april.

[rediger] Flora

Vegetasjonen domineres av småvokste urter, lav og moser. Det vokser ikke busker og trær på Jan Mayen. Enkelte arter er endemiske.

[rediger] Fauna

Havhest

Foto: Michael Haferkamp

Avstand fra andre landområder gjør at artsrikdommen er begrenset på Jan Mayen, men øya er likevel et viktig hekkested for flere sjøfuglarter, og 27 fuglearter hekker fast på øya ^[9]. De store koloniene med havhest, alkekonge og polarlomvi anses å ha både nasjonal og internasjonal verneverdi. ^[10]. Andre store forekomster av fuglearter er krykkje og lunde. Totalt er det observert 98 forskjellige fuglearter som besøker øya periodisk.

Fjellrev var tidligere det eneste tallrike pattedyret på øya, men intensiv fangst i begynnelsen av 1900-tallet førte til at fjellreven nesten ble utryddet. Klappmyss og grønlandssel har yngleplasser på den nordvestlige delen av Jan-Mayen. Isbjørn opptrer streifmessig når iskanten ligger opp mot Jan Mayen vinterstid.

De to mest kommersielt verdifulle marine ressursene rundt øya er reke og haneskjell.

Nordlaguna på Midt-Jan er det eneste ferskvanns økosystemet som ikke tørker inn i tørre perioder og har en bestand av ferskvannsrøye som man antar har vært isolert fra omverdenen mellom 1500 og 4000 år.

[rediger] Administrasjon

Jan Mayen ble okkupert i 1925 og er regulert ved lov av 27. februar 1930 nr. 2 . Det heter her at Øen Jan Mayen er en del av Kongeriket Norge, dvs. samme formulering som i Svalbardloven. Begrunnelsen ligger i å knytte disse to områder fast til riket, slik at Grunnlovens krav om udeleligt og uafhændeligt Rige skal gjelde. Men loven sier ikke noe om administrasjonen, bortsett fra rettsvesenet.

Det er gitt en rekke forskrifter til loven og i forskrift om administrasjonen av 21. november 1980 er det fastsatt at sysselmannen på Svalbard tjenestegjør inntil videre som sysselmann på Jan Mayen^[11], med samme «forretningsområde» som i Svalbardloven, unntatt forretningene som politimester, notarius publicus og hjelpedommer. Denne ordning ble endret høsten 1994, slik at arbeidsoppgavene fra 1. januar 1995 ligger til Fylkesmannen i Nordland, men uten at Jan Mayen er del av noe fylke eller selv er gjort til noe fylke.

[rediger] Demografi

De eneste innbyggerne på øya er personell fra Forsvaret og Meteorologisk institutt, i alt 18 personer. Av disse er 14 personer ansatt i Forsvaret mens de resterende fire er ansatt av Meteorologisk institutt .^[12]. Antall innbyggere øker i sommerhalvåret da vedlikehold blir utført på øyas installasjoner. Tjenestetiden er seks måneder eller et år, og personellbytte skjer i april og oktober. Forsvarets personell drifter en Loran-C stasjon. Både den meteorologiske stasjonen og Loran-C-stasjonen ligger få kilometer fra Olonkinbyen, hvor alt personell bor.

[rediger] Næringsliv

Det finnes ingen utnyttbare naturressurser på Jan Mayen, unntatt fisk i havet. Den økonomiske aktiviteten er begrenset til drift av den norske radio- og værstasjonen som ligger på øya og Loran-C-stasjonen til Forsvaret (Forsvarets logistikkorganisasjon IKT).

[rediger] Jan Mayen radio

Utfyllende artikkel: Jan Mayen radio

Jan Mayen radio var en norsk kystradiostasjon på Jan Mayen som ble bygd i 1921. I september 1940 ble stasjonen ødelagt av norske styrker og besetningen sendt til Island. I 1941 ble en ny stasjon bygd. Etter krigen ble den flyttet til et nytt sted. Stasjonen kontrolleres i dag fra Bodø Radio via satellitt, men kan tas i lokal kontroll ved sambandsbrudd mot Eik jordstasjon.

[rediger] Kommunikasjon

Atkomstmulighetene til Jan Mayen er begrenset. Enkleste adkomst er med fly, hvor man lander på øyas 1585 meter lange flystripe. Jan Mayens flyplass er værutsatt og brukes hovedsakelig av Forsvarets C-130 Hercules, som kommer med forsyninger hver andre eller tredje måned. Byggingen av Jan Mayen flyplass ble påbegynt i august 1960 og det første flyet, et Catalinafly fra Luftforsvaret, landet 17. september 1960 for å hente en person akutt syk med bukhinnebetennelse. Det første sivile flyet landet 29. oktober 1961 og var en Douglas DC-4 fra Braathens SAFE. Før flyplassen ble bygget fikk Jan Mayen postforsendelser på vinterstid ved flyslipp fra Catalinafly. Øya har ingen naturlig havn og ilandstigning fra båt kan være farlig, men er mulig både på nord- og sørsiden.

Under en tur til Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen i 1954 forulykket postflyet på Bjørnøya.

Jan Mayens postnummer er 8099 og amatørradiokoden er JX. Internettdomenet .sj er tildelt Svalbard og Jan Mayen, men er ikke tatt i bruk.

[rediger] Tidslinje

1607 – Henry Hudson oppdaget øya i og kalte den Hudson's Tutches
1614 – Jan Mayen får det navnet den har i dag, da Joris Carolus ga øya navnet etter en av hans kapteiner, Jan Jacobs May van Schellinkhout
1882 – En østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon gjennomførte kartlegging og utforskning av øya
1929 – Jan Mayen ble annektert av Norge ved kongelig resolusjon 8. mai.
1930 – Jan Mayen ble en del av kongeriket 27. februar, jf. Jan Mayen-lovens § 1.
1940 – Den meteorologiske stasjonen ble brent og mannskapet evakuert til England.
1941 – Virksomheten ved den meteorologiske stasjonen ble gjenopptatt.
1942 – Et tysk bombefly styrtet og hele besetningen på ni omkom.
1942 – Et tysk fly av typen Junkers Ju 88 D1 krasjet ved Flykollen og besetningen på fire omkom. Hendelsen forble ukjent frem til 23. august 1950.
1942 – Et tysk fly av typen Focke-Wulf Fw 200 krasjet ved Danielsenkrateret 7. august og besetningen på ni omkom.
1943 – Amerikanerne etablerte en lyttestasjon på Midt-Jan.
1960 – Jan Mayen flyplass ble åpnet.
1970 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd.
1973 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd.
1980 – Fiskerisonen ved Jan Mayen ble utvidet til 200 nautiske mil.
1985 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd.
1995 – Administreringen av Jan Mayen ble overført fra Sysselmannen på Svalbard til fylkesmannen i Nordland.

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

Susan Barr: Jan Mayen, Norges utpost i vest - øyas historie gjennom 1500 år. ISBN 82-516-1353-1
Torbjørn Braset: Jan Mayen, et besøk i bilder. ISBN 82-92096-15-9
(en) Andreas Umbreit, Bradt Travel Guide: Spitsbergen: Svalbard, Franz Josef, Jan Mayen. ISBN 1-84162-092-0
(en) Stig Skreslet: Jan Mayen Island in Scientific Focus. ISBN 1-4020-2956-X