Forstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Strandstedet Barbu lå like utenfor bygrensen til Arendal og utviklet seg som en forstad på 1800-tallet.

En forstad er historisk begrep for et byområde som ligger utenfor bygrensen, utenfor den egentlige byen. Begrepet forutsetter en by med en definert bygrense. Forstedene var uregulerte byområder som vokste fram i en landkommune. I første omgang kom bosetningen langs landeveien som førte til byen, i neste omgang fortettet denne bebyggelsen seg til kvartaler med tett bybebyggelse. Historisk var forstedene ofte bosted for arbeiderklassen.

Ordet stammer fra det tyske vorstadt, «for-by», som er dannet etter mønster av det latinske suburbium, «under-by». Ordet forstad brukes ofte i flertallsformen forsteder.

Forstadsdrivende fenomener[rediger | rediger kilde]

Innenfor bygrensene gjaldt spesielle bestemmelser for bebyggelsen. Krav om at hus skulle oppføres i mur, såkalt murtvang, var ett av dem. Murhus var mer kostbare å oppføre enn trehus, derfor var det å bygge murhus forbeholdt de velstående. Fattige som flyttet fra landdistriktene for å skaffe seg bedre levekår i byene hadde ingen mulighet til å bygge murhus innenfor bygrensene.

Trange bygrenser var et annet fenomen som førte til utvikling av forsteder. Mangel på byggetomter innenfor bygrensen gjorde at fattige måtte bosette seg lenger unna sentrum.

Industriområder ved elver og fossefall utenfor bygrensene genererte også forstedsbebyggelse.

På 1800-tallet utviklet byenes forsteder seg til et politisk problemområde i Europa. Deler av forstedene hadde tendens til å utvikle seg til slumområder som var uønsket både i byene og i byenes omegnskommuner. I mange tilfelle utviklet det seg rene forstedskommuner, kommuner som ble dominert av sin forstedsbebyggelse. Forstedskommunene hadde gjerne en ung befolkning og større utgifter til fattigomsorg.

En politisk løsning på forstedsproblematikken var å innlemme forstedene i byene, men byenes innbyggere hadde motforestillinger til dette.

Norge[rediger | rediger kilde]

Den tidligere Aker landkommune, som omringet byen Oslo eller Kristiania fullstendig og ble slått sammen med den i 1948, var opprinnelig en bondebygd. På 1800-tallet vokste en krans av forsteder fram i de områdene av Aker som lå nærmest byen. Mange av forstadsboerne arbeidet i byen eller ved industribedrifter rett utenfor. Jernbanen og senere forstadsbanene åpnet for en mer spredt bosetning i villastrøk på tidligere jordbruksarealer. Ved sammenslåingen med Oslo var mesteparten av Aker å regne som en forstad.

I Oslo var Vaterland, Grønland, Enerhaugen, Fjerdingen, Hammersborg, Sagene og Pipervika noen av de tidlige forstedene som ble innlemmet i byen ved utvidelsen i 1859. Etter byutvidelsen vokste det fram nye trehusforsteder som Kampen, Vålerenga, Rodeløkka, Balkeby og Briskeby, men disse kom innenfor bygrensen i 1878, og det satte en stopper for bygging av flere trehus.

Arendal var en by som på 1800-tallet hadde svært trange bygrenser. Strandstedet Barbu var en typisk forstad som vokste fram rett utenfor Arendals grenser på 1800-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]