Arbeiderpartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet holder til i Folketeaterbygningen på Youngstorget.
Erklært ideologi Sosialdemokrati[a]
Politisk posisjon Sentrum-venstre[1]
Grunnlagt 21. august 1887
Leder Jens Stoltenberg (2002)
Partisekretær Raymond Johansen
Ungdomsorg. Arbeidernes ungdomsfylking
Hovedkontor Oslo
Nettsted Nettsted
Medlemstall 55 869 (2011)[2]
Representanter:
Ordførere
155 / 428
(2011)
Kommune
3 378 / 10 781
(2011)
Fylke
253 / 728
(2011)
Storting
55 / 169
(2013)

a^ Som definert av partiet selv, se Arbeiderpartiets partiprogram 2009–2013
Jens Stoltenberg leder partiet i dag.
Arbeiderpartiet kunne 14. september 2009 feire gjenvalg for Jens Stoltenbergs flertallsregjering, det første norske gjenvalget siden 1993 og det første for en flertallsregjering siden 1969.

Arbeiderpartiet (Ap eller A), tidligere Det norske Arbeiderparti[3], er et norsk sosialdemokratisk politisk parti stiftet i Arendal i 1887. Partiet ble stiftet for å organisere arbeidstakere og fagbevegelsen til kamp for et mer rettferdig, og sosialistisk samfunn. I mellomkrigstiden gjennomgikk partiet to partisplittelser som bidro til å avklare partiets ideologi som reformorientert og sosialdemokratisk, og partiet vant regjeringsmakt i 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971. . Partiet har særlig arbeidet for generelle velferdsordninger og sosiale rettigheter, gjennom nært faglig-politisk samarbeid med LO. Arbeiderpartiet har samtidig vært en forkjemper for den norske blandingsøkonomien.

Ap var det største partiet i Stoltenberg II-regjeringen sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg var Norges statsminister fra 17. oktober 2005 til 16. oktober 2013. Partiets nestleder er Helga Pedersen, og Raymond Johansen er partisekretær. Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. .

Historie[rediger | rediger kilde]

Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok iniativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte et avholdslag. Det første programmet hadde bare fire punkter [4] [5]

  • alminnelig stemmerett for menn og kvinner
  • lovfestet normalarbeidsdag,
  • direkte skatt
  • støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser

Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21. og 22.august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte. [6] :

Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.

1900–1918[rediger | rediger kilde]

I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.

Ved Stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.

1918–1927 Fra revolusjon til revisjon[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av den kommunistiske internasjonale også kalt komintern. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet.

I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er imidlertid hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Det er imidlertid verdt å merke seg at Ap etter bruddet med NKP i aller høyeste grad opprettholdt en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning.

1927–1935 Krisetid og ny politikk[rediger | rediger kilde]

Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Med dette valgresultatet økte også ønsket innad i partiet om at Arbeiderpartiet burde danne sin første regjering. I etterkant av valget ble dette kravet tydelig kommunisert, men i utgangspunktet var høyresiden lite lysten på å la Arbeiderpartiet danne regjering. Etter at Stortingspresident Mowinckel ikke maktet å henvise Kong Haakon til noen representant for de borgerlige partiene som kunne påta seg ansvaret for å danne regjering, henvendte Kongen seg til Stortingets visepresident Alfred Madsen, med spørsmål om Arbeiderpartiet kunne tenke seg å danne regjering. Madsen henviste Kongen videre til Chr. Hornsrud som etter betenkningstid takket ja til å danne regjering.

Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.

Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble imidlertid grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.

Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.

En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.

1935–1945 Ny regjeringsepoke og krigstid[rediger | rediger kilde]

I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935-1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på regjeringens brukne geværs taktikk som en av årsakene til tyskernes okkupasjon av Norge. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.

1945–1965 Arbeiderpartiets storhetstid[rediger | rediger kilde]

Ved Stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk Nato-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl.

I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i Nato-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

1965–1986 Nye regjeringsepoker og EF-strid[rediger | rediger kilde]

Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.

1986–1997 Ny Ap-epoke[rediger | rediger kilde]

Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.

1997–nå Opposisjon og ny kurs[rediger | rediger kilde]

Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Krf og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål i gasskraftsaken og tapte.

Stoltenbergs første regjeringstid varte kun ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924 og mistet dermed regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Partiets høyeste organ er landsmøtet som avholdes annethvert år, per 2013 har 64 ordinære landsmøter vært avholdt. Mellom landsmøtene er landsstyret som møtes 2-4 ganger i året høyeste organ. Landsstyret består av sentralstyret, to representanter fra alle fylkene som skal inkludere fylkeslederen, to representanter fra AUF samt en representant fra partiets samegruppe.[7]

Sentralstyret velges på landsmøtet og har ansvar for å iverksette landsmøtenens vedtak og lede partiet mellom landsmøtene. Det består av partiets leder, nestleder, partisekretær og leder av partiets kvinnenettverk samt 16 andre valgte medlemmer. I tillegg deltar AUFs leder med fulle rettigheter.[8]

Alle utvalg i partiet skal ha 50 % av hvert kjønn.[9]

Partikontoret på Youngstorget ledet av partisekretæren står for den daglige driften av partiet.

Partiets ungdomsorganisjon AUF er med over 13 000 medlemmer per 2013 Norges største partilag for ungdom.[10]

Kvinnenettverket i partiet er åpent for kvinnelige medlemmer og har som fokus å rekruttere og skolere kvinner til verv samt å fremme kvinnepolitiske saker. Nettvirket finnes i alle fylkene.[9]

Det samepolitiske arbeidet er organisert i et Samepolitisk Råd, samt samepolitiske forum i hver av de sju valgkretsene til Sametinget.[11]

Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES) og Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK).[12] De har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen etter å ha trukket seg fra fullt medlemskap i 2012 etter misnøye med organisasjonens utvikling, blant annet inkludering av lite demokratiske partier. Partiet har engasjert seg opprettelse av Progressive Alliance, et internasjonal nettverk av sentrum-venstre partier.[13]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Ledere

 

Parlamentariske ledere

 

Partisekretærer

Redaktører av Arbeiderbladet (landsmøtevalgt)

Social-Demokraten:

Vort Arbeide:

Valgresultater[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalg 1906–2009

Årstall Prosent av stemmene Mandater
1906 15,9 % 11
1909 21,5 % 11
1912 26,2 % 23
1915 32,0 % 19
1918 31,6 % 18
1921 21,3 % 29
1924 18,4 % 24
1927 36,8 % 59
1930 31,4 % 47
1933 40,1 % 69
1936 42,5 % 70
1945 41,0 % 76
1949 45,7 % 85
1953 46,7 % 77
1957 48,3 % 78
1961 46,8 % 74
1965 43,1 % 68
1969 46,5 % 74
1973 35,3 % 62
1977 42,3 % 76
1981 37,2 % 66
1985 40,8 % 71
1989 34,3 % 63
1993 36,9 % 67
1997 35,0 % 65
2001 24,3 % 43
2005 32,7 % 61
2009 35,4 % 64
2013 30,8 % 55

Kommunestyrevalg 1928–2011[14]

Årstall Prosent av stemmene
1928 36,4 %
1931 36,0 %
1934 40,9 %
1937 43,4 %
1945 39,8 %
1947 38,2 %
1951 42,4 %
1955 43,4 %
1959 43,7 %
1963 45,8 %
1967 43,8 %
1971 41,7 %
1975 38,0 %
1979 35,9 %
1983 38,9 %
1987 35,9 %
1991 30,2 %
1995 30,5 %
1999 28,6 %
2003 27,5 %
2007 29,6 %
2011 31,7 %


 

Fylkestingsvalg 1975–2011

Årstall Prosent av stemmene
1975 38,1 %
1979 36,0 %
1983 38,9 %
1987 35,9 %
1991 30,4 %
1995 31,3 %
1999 28,2 %
2003 27,0 %
2007 30,8 %
2011 33,2 %


Medlemstall[rediger | rediger kilde]

Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette.[15] Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer.

Medlemmer inkludert kollektivt tilsluttede:

  • 1890: 1 633
  • 1895: 6 000
  • 1900: 10 655
  • 1906: 19 100
  • 1910: 32 926
  • 1915: 62 952
  • 1920: 97 585
  • 1925: 40 874
  • 1930: 80 177
  • 1935: 122 007
  • 1938: 170 889
  • 1945: 191 045
  • 1950: 200 501
  • 1957: 177 000
  • 1960: 165 096
  • 1965: 150 262
  • 1970: 155 254
  • 1975: 137 954
  • 1980: 153 507
  • 1985: 174 143
  • 1990: 128 109
 

Individuelle medlemmer:

  • 1995: 72 557
  • 1996: 68 833
  • 1997: 64 415
  • 1998: 62 964
  • 1999: 71 037
  • 2000: 66 813
  • 2007: 51 163
  • 2008: 48 589
  • 2009: 50 269
  • 2010: 50 268
  • 2011: 55 869
  • 2012: 52 758
  • 2011: 55 869
  • 2012: 52 758
  • 2013: 52 661

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Evidence from Norway suggests that a rise in turnout not only benefits centre-left parties, but can also benefit the radical right "...Using data from Norway, they illustrate that the right-wing Progress Party appears to benefit from high turnout as much as Norway's center-left Labour Party...
  2. ^ http://arbeiderpartiet.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Partiet/Historisk-oekning-i-medlemstallet
  3. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article4088256.ece Slutt på Det norske Arbeiderparti
  4. ^ Harald Flodda: Samholdbevegelsen i Arendalsområdet i 1880-åra – bakgrunn og innhold, hovedoppg., Universitetet i Oslo. 1980.
  5. ^ Johannes G. Torstveit: Storsvindel bankkrakk og nytt politisk parti 1886-88, Arendal 1886-1888, Arendals Tidende, 2012. Flodda og Torstveit bygger begge på referat fra møtet gjengitt i en lokal avis.
  6. ^ Arbeidernes leksikon. Arbeidermagasinets forlag. Oslo 1932. Oppslagsord: Det norske Arbeiderparti. Bind 2, s.291 -292
  7. ^ Landsstyret Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  8. ^ Sentralstyret Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  9. ^ a b Kvinnenettverket Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  10. ^ AUF Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  11. ^ Samepolitisk arbeid Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  12. ^ Internasjonalt arbeid Arbeiderpartiet.no. Hentet 21. november 2013
  13. ^ Stein Inge Jørgensen (15. mai 2013) Internasjonalen får rival Morgenbladet. Hentet 21. november 2013
  14. ^ Statistisk Sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
  15. ^ Lengre mellom partimedlemmene i dag, Aftenposten, 07. januar 2009

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo.svg
Wikinytt har nyheter relatert til: