Innvandrere i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Innvandrere i Norge utgjør 10,6 % av befolkningen i Norge, eller 508 200 personer (pr 1.1.2009). ^[1]

Innvandrerne kommer fra 214 ulike land. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Pakistan, Tyskland, Irak og Danmark. Mange innvandrere bor i Oslo, hvor innvandrere utgjør 25 % av befolkningen.

Den største innvandrergruppen har lenge vært pakistanere, men fra 1.1.2008 er polakker den største gruppen. Polakkene drar fordel av bevegelsesfriheten som fulgte med landets EU-medlemskap. Den polskfødte innvandrerbefolkningen bor forholdsvis spredt i Norge, og den typiske polske innvandrer er håndverker. Norsk-pakistanere utgjør den nest største gruppen, og ettersom pakistanerne er tett konsentrert i Oslo-området er denne gruppen forholdsvis synlig.

Innvandrerne utgjør et svært sammensatt mønster når det gjelder integrering, utdanningsnivå, religion, sysselsetting og likestilling. Et hovedtrekk er at graden av integrering og tilpasning til norsk levemønster øker med lang botid, og at andre generasjon er mer tilpasset enn sine foreldre. Som følge av bølgen av arbeidsinnvandring fra 1965 og fram til i dag har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge: islam, buddhisme, hinduisme og den ortodokse kirke. Den katolske kirke har fått nye medlemmer fra flere land og språkgrupper, og betjener nå folk fra ca 150 land med sjelesorg på mer enn 20 språk.

Innhold 1 Definisjon 2 Demografi 2.1 Hvor i Norge 2.2 Sysselsetting 2.3 Boforhold 2.4 Utdanning 2.5 Kriminalitet 2.6 Innvandrerbefolkningen, sammenlignet 3 De største innvandrergruppene 3.1 Polakker i Norge 3.2 Norsk-pakistanere 3.3 Svensker i Norge 3.4 Norsk-irakere/kurdere 3.5 Norsk-somaliere 3.6 Norsk-vietnamesere 3.7 Norsk-bosniere 3.8 Norsk-tyrkere 3.9 Norsk-russere 3.10 Kosovarer 3.11 Norsk-filippinere 3.12 Andre større grupper 4 Innvandrere i politikken 5 Innvandrere i kulturen 5.1 Religioner 5.2 Bøker og forfattere 5.3 Film 5.4 Migrapolis 5.5 Mat og drikke 5.6 Statsborgerseremoni 6 Norske migrantoverføringer 7 Historie 7.1 Jøder i Norge 8 Se også 9 Referanser 10 Litteratur 11 Eksterne lenker

[rediger] Definisjon

Innvandrere er, i henhold til regjeringens definisjon ^[2] personer som selv har innvandret til Norge, og hvis foreldre begge er født i utlandet. Dette kalles også førstegenerasjons innvandrere. Innvandrerbefolkningen defineres derimot som bestående av «personer med to utenlandskfødte foreldre, både de som selv har innvandret til Norge (innvandrere) og de som er født i Norge av to utenlandskfødte foreldre (etterkommere)». Dette inkluderer altså også såkalte annengenerasjons innvandrere.

SSBs definisjon ^[3] omfatter personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet, det vil si både første- og andregenerasjonsinnvandrere ^[4]. Andre generasjons innvandrere kan også kalles etterkommere. I denne artikkelen, som i stor grad bruker tall fra SSB, vil SSBs definisjon bli brukt. I oktober 2008 besluttet SSB å endre navn på denne befolkningsgruppen, fra «innvandrerbefolkningen» til «innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre» ^[5].

Flere har tatt til orde for å erstatte begrepene etterkommere og andregenerasjonsinnvandrere med begrepet førstegenerasjons nordmenn ^[6].

I Norge regnes en person som «innvandrer» etter å ha bodd i landet i seks måneder. Andre lands statistikk har en terskelperiode på 12 måneder før personer regnes som bosatt. Dette berører særlig i hvilken grad sesongarbeidere og langpendling kan regnes som innvandring.

Innvandrerne utgjør etter SSBs definisjon 508 200 innbyggere. En annen definisjon ^[7], som f.eks. brukes i Nederland, er at alle personer med én utenlandskfødt forelder tilhører innvandrerbefolkningen. Dersom denne definisjonen ble anvendt i Norge, ville innvandrerbefolkningen øke med 199 700 personer. Av disse ville 151 100 være barn av «vestlige innvandrere», dvs med en forelder fra Europa eller Nord-Amerika.

SSBs statistikk skiller mellom innvandrerne etter opphavsland, fordelt i fire kategorier: Norden, Europa/Vesten, Øst-Europa og Den tredje verden. I mange sammenhenger brukes begrepet ikke-vestlige innvandrere. Som ikke-vestlige innvandrere regnes innvandrere fra Øst-Europa, Asia med Tyrkia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika.

[rediger] Demografi

Antall personer i de største innvandrergruppene i Norge pr. 1. januar 2009. Kilde: ssb

Innvandrerne fordeles i fire hovedkategorier	Antall [8]	% av innvandrer- befolkningen	% av total- befolkningen
Norden	56 400	12,3 %	1,2 %
Vestlige land ellers (Vest-Europa og Nord-Amerika)	56 500	12,3 %	1,2 %
Øst-Europa	100 060	21,8 %	2,1 %
Den tredje verden (inkl Tyrkia)	246 500	53,6 %	5,2 %

Det finnes innvandrere fra 213 forskjellige land ^[9] i Norge. Fra 54 av disse landene er det likevel 20 eller færre innvandrere ^{[7] [10]}, slik at hovedtyngden av innvandrerbefolkningen kommer fra et mindre antall land. Det er likevel slik at norsk-pakistanere, som utgjør den største gruppen, bare utgjør 7 % av innvandrerbefolkningen, slik at totalbildet av innvandrerbefolkningen er sammensatt. På begynnelse av 1990-tallet var andelen vestlige og ikkevestlige innvandrere omtrent lik. I dag utgjør ikke-vestlige innvandrere 75 % av innvandrerne.

[rediger] Hvor i Norge

Det bor innvandrere i alle kommunene i Norge ^[11]. I fjorten kommuner utgjør innvandrerne mer enn 10 % av befolkningen. I Oslo utgjør innvandrere 24 % av innbyggerne, tilsammen 131 000 personer. De neste kommunene er Drammen og Lørenskog. En tredjedel av alle innvandrere bor i Oslo. Bydelen Søndre Nordstrand har størst andel ikke-vestlige innvandrere, i alt 38 %.

Nord-Norge har 10 % av den norske befolkningen, men bare 4 % av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. Innvandrere fra Norden og Russland er overrepresentert i Nord-Norge. Innvandrere fra Vest-Europa og Latin-Amerika er overrepresentert i Rogaland. Innvandrere fra Afrika, Norden og Nord-Amerika er overrepresentert i Hordaland, og mer enn 90 % av disse bor i og rundt Bergen. Innvandrere fra Asia og Afrika er overrepresentert i Oslo og Akershus: over halvparten av alle innvandrere fra disse landene bor i hovedstadsområdet. Innvandrere fra Pakistan og Marokko er i spesielt stor grad bosatt i Oslo, med henholdsvis 71 % og 75 % av alle innvandrere fra disse landene.

[rediger] Sysselsetting

Innvandrere deltar i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen som helhet. Språkferdigheter, botid og mangel på dokumentert kompetanse er de vanligste forklaringene på dette. Sysselsettingen øker med botid i Norge. Det er et tydelig skille mellom førstegenerasjonsinnvandrere som har bodd mer eller mindre enn fire år i Norge. Et tilsvarende skille går ved 10 års botid. De med lengst botid klarer seg i all hovedsak best, og etterkommerne gjør det bedre enn de som har innvandret selv ^[12]. En rapport fra SSB ^[13] viser at det er liten forskjell på etterkommere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid.

Ved årsskiftet 2007/08 var den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere 4,4 %, en nedgang på 1,6 prosentpoeng fra samme periode året før. I befolkningen utenom innvandrergruppen gikk den registrerte ledigheten ned fra 1,8 til 1,3 % ^{[14] [15]}.

[rediger] Boforhold

En undersøkelse fra 2005/06 ^[16] viser at andelen som bor i enebolig og som eier bolig har økt siden 1996. Pr 2006 eier 45 % av innvandrerne sin egen bolig ^[17]. Dette er en økning fra 22 % i 1996. Andelen som eier andel i borettslag har sunket fra 32 % til 18 %. Andelen som er leietakere har gått ned fra 46 % til 37 %. God bostandard og lang botid i Norge henger tett sammen, og bostandard må sees også som en viktig indikator på integrering og privatøkonomisk stabilitet. De gruppene hvor flest nå bor i enebolig er vietnamesere og pakistanere. Somaliere og irakere har på sin side dårlige boforhold; begge er grupper med kort gjennomsnittlig botid.

Men innvandrerfamiliene har fortsatt noe dårligere boliger enn gjennomsnittet av befolkningen. Andelen som bor trangt har både objektivt og subjektivt gått ned fra 1996 til 2006. 45 % av innvandrerne bor i en bolig som etter norske normer ^[18] regnes som trang. Likevel er det bare ca 20 % som oppfatter boligen som for liten.

[rediger] Utdanning

Bildet av innvandrernes deltagelse i utdanning har mange sider ^[19]. På den ene siden er det flere med innvandrerbakgrunn som avbryter videregående skole, mens det på den andre siden er større sannsynlighet for at innvandrere fortsetter med høyere utdanning etter fullført videregående skole.

90 % av alle ungdommer mellom 16 og 18 år går i videregående skole. For førstegenerasjons innvandrere var andelen 70 %, og for andregenerasjons innvandrere var andelen 88 %. Fullføringsgraden er imidlertid lavere for innvandrere.

Tall fra 2005 viser at 23 % av alle som fullførte videregående skole begynte i høyere utdanning samme høst. Andelen blant førstegenerasjons innvandrere var 30 %, og blant etterkommerne begynte hele 45 % i høyere utdanning. Andelen studenter i aldersgruppen 19-23 år er 30 % for hele befolkningen, 18 % blant førstegenerasjons innvandrere og 33 % blant etterkommere.

Enkelte ytringer tyder på at det finnes et sterkere utdanningspress i noen innvandrergrupper enn i befolkningen som helhet ^[20].

[rediger] Kriminalitet

Innvandrere er, sett under ett, overrepresentert i kriminalstatistikken ^[21]. Det er imidlertid ikke innlysende at alle innvandrere skal sees under ett. Andre generasjons innvandrergutter er overrepresentert i kriminalstatistikken når det gjelder alvorlige kriminelle forhold (ran over 1000 kr, vold, slåsskamp med våpen), mens etniske norske ungdommer oftere begår småkriminalitet (snike på trikk/buss, naske, drive hærverk). Innvandrerjenter begår mindre ulovligheter enn norske jenter.

Som helhet straffes ikkevestlige innvandrere langt oftere enn etnisk norske ungdommer. (7,7 % mot 3,9 %). Bildet må likevel nyanseres: Innvandrere fra noen land (Kina og Filippinene) er tydelig underrepresentert i statistikken, mens andre land (Iran, Somalia, Irak, Marokko) er overrepresentert. Innvandrerungdom er overrepresentert i rusmiddelkriminalitet, men samtidig er det flere totalavholdende innvandrerungdommer enn etnisk norske ungdommer. Menn med utenlandsk opprinnelse er kraftig overrepresentert blant anmeldte voldtektsforbrytere ^[22]. Kriminaliteten er ikke spredt jevnt utover. En gruppe på 3 % av alle siktede står for 35 % av alle oppklarte forbrytelser.

Kriminalitet blant innvandrere og innvandrerungdom kan langt på vei forklares med de samme mønstre som brukes for å observere annen kriminalitet: Manglende deltagelse i skole og arbeidsliv, økonomiske forhold og boforhold, foreldres utdanningsnivå og deltagelse i arbeidslivet, psykisk ustabilitet som følge av traumatiske erfaringer, og generelt fraværet av positive bindinger til samfunnet. Polarisering i forhold til storsamfunnet og til andre grupper kan også bidra til å øke kriminaliteten.

[rediger] Innvandrerbefolkningen, sammenlignet

Det er ikke enkelt å sammenligne tall for innvandrerbefolkningen i ulike land, delvis på grunn av ulike definisjoner av hvem som tilhører innvandrerbefolkningen, og delvis på grunn av ulikt datagrunnlag.

Tall fra OECD^[23] tyder på at innvandrerbefolkningen i hovedtrekk utgjør mellom 6 og 12 prosent i de vesteuropeiske landene, men OECD's definisjon inkluderer ikke etterkommere.

• I Sverige, Tyskland og Østerrike er andelen 12 %,
• I Frankrike, Nederland, Belgia, Hellas og Irland er andelen ca 10 %
• I Storbritannia, Danmark og Portugal utgjør innvandrerbefolkningen ca 6-9 %
• I Finland utgjør innvandrerbefolkningen 2,5 %

I Sverige utgjør innvandrerbefolkningen 1 592 375 personer (17,3 prosent), hvorav 1 227 770 (13,4 prosent) er født utenfor Sverige ^[24]. De største innvandrergruppene, beregnet etter tallet på utenlandsk fødte, er fra Finland (180 000), Irak (82 000), Jugoslavia (73 000), Iran (55 000) og Bosnia (55 000).

I Danmark utgjør innvandrerbefolkningen 477 700 personer, eller 8,8 % av befolkningen. De største innvandrergruppene ^[25] er fra Tyrkia (56 140), Irak (27 370), Tyskland (26 928), Libanon 22 962, Bosnia-Hercegovina 21 106, og Pakistan 19 244. Tallene er fra 1.1.2007, og omfatter både førstegenerasjonsinnvandrere og etterkommere. 21 % av innvandrerne bor i København, og totalt bor 48 % av innvandrerne i Region hovedstaden, mot 30 % av befolkningen som helhet.

I Storbritannia utgjorde innvandrerbefolkningen 7,53 % av befolkningen i 2001 ^[26]. De største innvandrergruppene kommer fra Irland (494 000), India (466 000), Pakistan (320 000), Tyskland (262 000), Karibia (254 000), USA (155 000), Bangladesh (154 000), Sør-Afrika (140 000) og Kenya (129 000). Tallene omfatter ikke etterkommere. De fleste innvandrerne i Storbritannia bor i London, hvor de utgjør 25 % av befolkningen^[27].

[rediger] De største innvandrergruppene

[rediger] Polakker i Norge

Siden 2004 har polakker vært den raskest økende innvandrergruppen i Norge, og siden 1. januar 2008-statistikken har polakkene vært den største innvandrergruppen. Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene. Størstedelen av innvandrerne fra Polen er unge menn ^[28], som regel håndverkere. Det er også økende familieinnvandring fra Polen. Av den polske innvandrerbefolkningen på 44 482 personer er bare 2011 født i Norge. Det betyr at det er en stor andel førstegenerasjonsinnvandrere som ennå ikke har etablert seg i Norge og fått egne barn her.

[rediger] Norsk-pakistanere

Personer av pakistansk opprinnelse er den nest største gruppen innvandrere i Norge, med 30 161 innbyggere (1.1. 2009). De første innvandrerne fra Pakistan kom som arbeidsinnvandrere i 1967, og en forholdsvis stor andel av dem (30 %) har bodd i Norge i mer enn 25 år. 77 % er norske statsborgere, og norsk-pakistanerne eier egen bolig i større grad enn andre innvandrergrupper.

71 % av norsk-pakistanerne bor i Oslo, og 85% i Oslo/Akershus. Dette er den høyeste Osloandelen av noen innvandrergruppe, og norsk-pakistanere utgjør 3,67 % av innbyggerne i Oslo. Førstegenerasjons norsk-pakistanere gifter seg i 74 % av tilfellene med personer bosatt i et annet land. Pakistanske menn er mer yrkesaktive enn gjennomsnittet av innvandrerbefolkningen, mens pakistanske kvinner har en mye lavere andel yrkesaktive enn gjennomsnittet.

[rediger] Svensker i Norge

Personer med bakgrunn fra Sverige er den tredje største innvandrergruppen i Norge. Det er få av de svenske innvandrerne som er andre generasjons; det skyldes blant annet at svenske innvandrere i de fleste tilfeller er gift med og får barn med nordmenn, eller at de, når de får barn, i langt større grad flytter tilbake til Sverige.

Når kun 15 % av de svenske innvandrerne har norsk statsborgerskap (som de kan få etter 2 års botid), kan det enten skyldes at det er stor sesongmigrasjon, eller at nordiske statsborgere har så store rettigheter i Norge at behovet for statsborgerskifte ikke er til stede. Mange av de svenske innvandrerne er unge, og oppholder seg forholdsvis kort tid i Norge. Til forskjell fra annen innvandring til Norge, skjer det også en stor utvandring til Sverige fra Norge, slik at flyttestrømmen kan svinge i begge lands favør. Migrasjonen mellom Norge og Sverige er svært konjunkturfølsom og avhenger av arbeidsmarkedet i begge landene^[29].

I 1865, da nasjonal bakgrunn for første gang ble registrert i norske folketellinger, var innvandrere fra Sverige den klart største gruppen med 15 784 personer av totalt 21 247 (74%).

[rediger] Norsk-irakere/kurdere

Personer med bakgrunn fra Irak/Kurdistan er den fjerde største innvandrergruppen i Norge, og omfatter 23 787 personer (1.1.2009). De fleste irakerne eller kurdere har kommet til Norge som flyktninger, eller gjennom familiegjenforening. Irakerne har relativt kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998. Det er en overvekt at menn blant norsk-irakerne, og relativt mange har giftet seg med en norsk statsborger. Irakerne bor forholdsvis spredt i Norge. Bare 27 % bor i Oslo.

[rediger] Norsk-somaliere

Personer fra Somalia er den femte største innvandrergruppen i Norge, og omfatter 23 633 personer. De fleste har kommet til Norge som flyktninger, og har kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998, med et toppår i 2002. 49 % har bodd i Norge mindre enn 5 år.

Somaliere er den innvandrergruppen med størst arbeidsledighet. 44 % av somalierne bor i Oslo, og den somaliske innvandrerbefolkningen er svært ung.

[rediger] Norsk-vietnamesere

Det er 19 726 av vietnamesisk opprinnelse i Norge (1.1.2009). De første vietnamesiske flyktninger kom som båtflyktninger etter Vietnamkrigen i 1975. De fleste båtflyktningene kom i tidsperioden 1978-1985. Senere innvandrere fra Vietnam har for det meste kommet som økonomiske flyktninger eller gjennom familiegjenforeninger.

En fjerdedel av norsk-vietnameserne bor i Oslo. Norskvietnamesere er mindre engasjert i politikk enn befolkningen som helhet. Forholdsvis mange innvandrere fullfører høyere utdanning. Det er 10% høyere sannsynlighet for en vietnameser enn for en av majoritetsbefolkningen å fullføre høyere utdanning.

[rediger] Norsk-bosniere

Det er ca 15 700 innbyggere i Norge som stammer fra Bosnia-Hercegovina, noe som gjør bosnierne til den åttende største innvandrergruppen. De fleste kom i løpet av Bosnia-krigen fra 1992 til 1995, og mange kom som familier. Alderssammensetningen ligner i stor grad på alderssammensetningen i hele befolkningen i Norge. Bosnierne bor over hele Norge, og bare 13 % bor i Oslo. Bosniere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning, høy sysselsetting og liten andel sysselsatte i «typiske innvandrernæringer».

[rediger] Norsk-tyrkere

Det er ca 15 400 innbyggere av tyrkisk opprinnelse i Norge. De første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere på 1960- og 1970-tallet. De kom fra en relativ middelklasse, og var verken spesielt rike eller fattige. Omlag en tredjedel bor i Oslo. Relativt få tyrkere tar høyere utdannelse.

[rediger] Norsk-russere

Innvandrere fra Russland utgjør 13 900 personer. En tredjedel av disse er flyktninger fra Tsjetsjenia, mange av de øvrige er russiske kvinner som kommer til Norge for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn. Norsk-russerne er en av de innvandrergruppene med høyest andel kvinner, og mange av disse kvinnene er høyt utdannede. Det er relativt få andregenerasjons norskrussere, i alt 540 personer; til sammenligning er det 1500 barn i Norge med én norsk- og en russiskfødt forelder. Relativt flest norsk-russere bor i Finnmark, hvor de utgjør 1,2 % av befolkningen.

[rediger] Kosovarer

Innvandrere fra Kosovo er blitt statistisk mer synlig etter at SSB utskilte tallet fra tallet for Serbia. Kosovo erklærte sin uavhengighet fra Serbia i 2008, og mange land har anerkjent dette. Kosovarene i Norge utgjør ca 12 531 personer. Dette er alt overveiende albanere (i tillegg har Norge ca 400 albanere fra selve Albania). De fleste kosovoalbanere i Norge er muslimer, men det finnes også et lite innslag av katolikker blant dem.

[rediger] Norsk-filippinere

Innvandrergruppen fra Filippinene utgjør 12 262 personer. Den filippinske innvandrergruppen er nokså uensartet. Mange av filippinerne er godt utdannede kvinner som gifter seg med norske menn. Andre er filippinske sjøfolk, mest menn, som har fått opphold i Norge etter å ha hatt hyre på norske skip. Det er fire ganger så mange kvinner som menn blant de filippinske innvandrerne. Ingen annen innvandrergruppe har så mange barn med en norskfødt og en utenlandskfødt forelder. En tredjedel av norsk-filippinerne bor i Oslo, for øvrig bor det innvandrere fra Filippinene i over 200 norske kommuner. Norsk-filippinerne er godt integrert, med høy sysselsetting, god valgdeltagelse og høy utdanningsdeltagelse blant etterkommerne.

[rediger] Andre større grupper

Alle de ovenfor nevnte grupper er representert med minst 10.000 personer fast bosatte i Norge. Ikke særskilt omtalt er dem med innvandrerbakgrunn fra Danmark (19 220 i 2008), Tyskland (17 472), Sri Lanka (13 163) og Storbritannia (11 784).

I kjølvannet av dem representert med over 10.000, kommer femten andre grupper, som alle teller mer enn 3.000. Ifølge SSB pr. 1.1.2009 dreier det seg om:

• 9 989 med bakgrunn fra Thailand
• 9 349 med bakgrunn fra India
• 8 991 med bakgrunn fra Afghanistan
• 7 811 med bakgrunn fra Marokko
• 7 562 med bakgrunn fra Litauen
• 7 452 med bakgrunn fra Chile
• 7 450 med bakgrunn fra USA
• 6 699 med bakgrunn fra Kina ^[30]
• 6 654 med bakgrunn fra Finland
• 6 554 med bakgrunn fra Nederland
• 4 420 med bakgrunn fra Etiopia
• 4 127 med bakgrunn fra Eritrea
• 3 749 med bakgrunn fra Island
• 3 571 med bakgrunn fra Frankrike
• 3 490 med bakgrunn fra Romania
• 3 184 med bakgrunn fra Kroatia

[rediger] Innvandrere i politikken

Den første ikkevestlige innvandreren som møtte på Stortinget var Athar Ali (RV, Oslo), som møtte som vararepresentant 23.-25. mars 1994 for Erling Folkvord. Norskpakistanske Shahbaz Tariq (Ap, Oslo) var vararepresentant 1989-2005; og møtte fast mens Bjørn Tore Godal var statsråd: i oktober 1997 og under Stoltenberg 1 (mars 2000-oktober 2001).

Afshan Rafiq (H, Oslo), som er andregenerasjons norskpakistaner, var fast møtende representant 2001-2005, og er vararepresentant 2005-2009. I perioden 2005-2009 er Saera T. Khan (Ap, Oslo) fast møtende representant.

Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var den andre innvandreren^[31] i nyere tid som var statsråd (Barne- og familiedepartementet, okt. 2007 - feb. 2008). Tidligere har disse vært statssekretærer og personlige rådgivere: Nita Kapoor (Ap), rådgiver i Kulturdepartementet 1996-97; Fatma Bhanji Jynge (Ap), statssekretær i Kommunaldepartementet en kort periode 2000; Hadia Tajik (Ap), rådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2006.

Innvandrere er underrepresentert i lokalpolitikken ^[32]. Ved kommunestyrevalget i 2003 ble det valgt inn 11 138 faste representanter i landets kommunestyrer, av disse var 92 ikke-vestlige innvandrere. Dette utgjorde en andel i underkant av 1 prosent av representantene, på samme tid utgjorde denne gruppen over 5 prosent av befolkningen.

Den norsk-indiske kvinnen Harjeet Jassal var varaordfører på Røst fra 2003 til 2007, og ble med det den første ikke-vestlige innvandrer i et så høyt verv.^[33]

[rediger] Innvandrere i kulturen

Innvandrere og flyktninger som kommer til Norge har satt flere typer spor i kulturen, både kultur skapt av etniske nordmenn, og kultur skapt av innvandrerne selv.

Det finnes foreløpig få eksempler i reklame og film/teater for voksne på at innvandrere deltar som ordinære aktører; i den grad de medvirker, er det i kraft av å representere innvandreren. Motsatt er det i nyere norsk fjernsynsdramatikk for barn og ungdom lagt vekt på å demonstrere vennskap mellom barn med ulik bakgrunn.

[rediger] Religioner

Historisk sett er de fleste trossamfunn i Norge oppstått som følge av innvandring. Som følge av bølgen av arbeidsinnvandring fra 1965 og fram til i dag har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge. De fleste medlemmer av islamske trossamfunn er innvandrere fra India, Pakistan, Irak, Tyrkia, Somalia og andre muslimske land; mens innvandrere fra Filippinene, Polen og Chile og flere andre land i stor grad tilhører den katolske kirke. Det er betegnende at St. Olav katolske menighet i Oslo i perioden 1997-2002 feiret messe på 24 forskjellige språk ^[34].

Trossamfunn og tilskuddsutløsende medlemstall[35] [36]	1971	1980	1990	2000	2007
Islam	?[37]	1 006	19 189	56 458	79 068
Katolsk	9 366	13 923	26 580	42 598	51 508
Ortodoks	?	?	1 222	2 315	6 075
Buddhisme	?	?	3 012	7 031	10 753
Hinduisme	?	?	?	1 303	4 098
Sikhisme	?	?	1 078	1 772	2 440
Baha'i					1 015

Denne oppstillingen kan ikke vise i hvilken grad innvandrere fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika tilhører protestantiske kirkesamfunn. Men fenomenet er såpass merkbart at det er oppstått flere utenlandske menigheter, eller grupperinger innen allerede etablerte protestantiske trosfellesskap, særlig blant baptister og forskjellige grupper av pinsevenner.

Muslimsk gravferd

Gravferdsfirmaet Al-Khidmat ble etablert i 2002, og er Norges første og eneste muslimske begravelsesbyrå. Byrået avvikler flere hundre begravelser i året, og søker så langt som mulig å ivareta islams bestemmelser om begravelse innen 24 timer. Halvparten av alle norsk-pakistanere begraves i Norge, mens halvparten sendes «hjem» til Pakistan. Andelen som begraves i Norge er økende ^[38].

[rediger] Bøker og forfattere

Barnetimeboka Toya (1955) handlet om ei jente som kommer til Norge som flyktning fra et europeisk land i krig. Boken fikk uventet aktualitet da det året etter brøt ut opptøyer i Ungarn, og mange ungarske flyktninger kom til Norge. Boken var skrevet som en skrivestafett av 16 norske barn, og ble sendt som opplesning i Barnetimen. Den ble filmatisert i 1956.

Den første barneboka som skildrer innvandreres møte med Norge er Aimée Sommerfelts Den farlige natten (1971), om en italiensk familie som etablerer seg i et norsk kystsamfunn. Sommerfelt skrev også boken Reisen til ingensteder (1974) om sigøynernes kultur. Like kjent er kanskje Sverre Asmerviks Og så kom vi til Norge... (1977), som er karakteristisk for 1970-tallets sosialrealisme.

Den første boka skrevet i Norge av en ikke-vestlig innvandrer var Pakkis (1986) av den da 16 år gamle forfatteren Khalid Hussain. Hussain skrev senere kriminalromanen Ondt landskap (1990), og har laget film. Norskpakistanske Nasim Karim har skrevet romanen Izzat: for ærens skyld (1996). Adelheid Seyfarth har skrevet romanen Fars hus (2005), med basis i egne erfaringer^[39] med det multikulturelle Norge.

Romanen Fundamentalt nå (2002) ble skrevet av Steffen R.M. Sørum under psevdonymet Kazzab Al-Abyad. Torgrim Eggens Hilal (1995) er en roman om kjærlighet og kulturmøter i et tenkt, fremtidig Oslo.

Sju norske byer har siden 1995 inngått samarbeid med skribentorganisasjonen Norsk PEN om en ordning med fribyforfattere, en beskyttelse og en talerstol for forfulgte forfattere. Den første byen og forfatteren var Stavanger, som i 1995 tok imot Araz Elses fra Aserbajdsjan.

[rediger] Film

Den første norske filmen som tematiserer møtet med ikke-vestlige innvandrere^[40] er Afrikaneren (1966)^[41]. Wenche Foss spiller moren som møter datterens (Lise Fjeldstad) nye kjæreste (Earle Hyman). Filmen var basert på en novelle av Sigurd Evensmo. I filmen Øye for øye (1985) er hovedpersonen en innvandrer (Amjad Munir) som ikke tør å ta affære når han blir vitne til at arbeidsgiveren hans begår et lovbrudd. Frøydis Armand spiller hovedpersonens kjæreste. Filmen ble regissert av norsk-italienske Gianni Lepre.

Barnefilmen Bak sju hav (1991) av norskpakistanske Saeed Anjum og norske Espen Thorstenson skildrer en åtteårig gutts reise fra Lahore til Norge for at familien skal gjenforenes med faren. Også Mendel (1997) av Alexander Røsler skildrer en gutts møte med Norge, denne gang en jødisk flyktning på 1950-tallet. I Schpaaa (1998) av Erik Poppe skildres med en autentisk intensjon et ungdomsmiljø på Oslo øst; de fleste av ungdommene har innvandrerbakgrunn, og alle er på vei nedover skråplanet mot en kriminell karriere.

Filmen Bryllupet (2000) av Leidulv Risan skildrer et kjærlighetsforhold mellom en norsk mann (Mads Ousdal) og en norsk-irakisk kvinne (Susan Badrkhan), og konfliktene som oppstår i møtet med hennes foreldres forventinger. Filmen Izzat (2005) av norskpakistanske Ulrik Imtiaz Rolfsen skildrer andregenerasjons norskpakistanske innvandrere på vei inn i gjengkriminalitet på 1980-tallet. Khalid Hussains Import Eksport (2006) skildrer forholdet mellom norsk gutt, norskpakistansk jente og norskpakistansk far; i rollene: Talat Hussain, Iram Haq og Bjørnar Lisether Teigen.

I Marius Holsts Blodsbånd (2007) er hovedpersonen en 15-årig gutt som kommer fra Kosovo til Norge for å finne igjen faren, bare for å oppdage at faren er viklet inn i et mafia-nett.

[rediger] Migrapolis

Fjernsynsprogrammet Migrapolis har siden 1997 blitt vist ukentlig på NRK. Programmet, som har en overvekt av innvandrere i redaksjonen, skildrer innvandreres liv og integrering i Norge, og vant prisen Gullruten i 2007.

[rediger] Mat og drikke

Da kinarestauranten «China House» ble etablert av Chen Te Hu i Sofies gate i Oslo i 1963^[42] var det landets første innvandrerrestaurant. Anno 2007 finnes det kinarestauranter i 158 av landets kommuner.

Rotisseriet/restauranten La petite cuisine ble også etablert i 1963, i Cort Adelers gate på Frogner, og regnes av noen^[43] som det første glimt av et internasjonalt kjøkken i Norge.

De første kinarestaurantene ble startet^[44] av kinesiske sjømenn som etter fem års tjeneste på norske skip hadde fått oppholdstillatelse i Norge. Få av dem hadde kokkeutdannelse, men mange kom fra en kultur hvor menn deltok i matlaging i like stor grad som kvinner. De første årene ekspanderte kinarestaurantene langsomt; i 1972 fantes det bare 5 av dem. Den store veksten kom på 1980-tallet: i 1987 var annenhver nye restaurant i Oslo en kinarestaurant. Pr 2002 var 95 av Oslos ca 800 restauranter kinarestauranter.

Og det kom flere andre restaurant-typer^[43]. Den første amerikanske pizzarestauranten var Peppes Pizza i 1970. I 1975 kom Bella Napoli, den første italienske restauranten. I 1985 ble Peacock, den første indiske restauranten etablert. Den første sushirestauranten ble etablert i 1985^[45]. Nippon Art var likevel bare en forløper, og et avantgardetilbud for få. Det tok mer enn 15 år før sushi ble alminnelig blant folk flest.

Matvanene spredte seg fra restaurantene og inn i husholdningene. Journalist Arnhild Skre og TV-kokk Ingrid Espelid Hovig samarbeidet i 1988 om kokeboka Innvandra mat^[46], som presenterte og introduserte etnisk mat fra flere kulturer. I dag sier 76 % av nordmenn^[43] at de «liker utenlandsk mat». De vanligste inspirasjonskildene er mat fra middelhavslandene og fra asiatiske land^[47]. Flere av de innvandrede matskikkene adopteres først av trendsettermiljø, som flytter videre til nye trender når matvanene får bred oppslutning^{[48] [49]}.

[rediger] Statsborgerseremoni

I 2006 introduserte regjeringen et tilbud om en frivillig seremoni for markering av norsk statsborgerskap^[50]. Tilbudet gis til alle over 12 år som får norsk statsborgerskap etter 1. september 2006. Det er frivillig for personer under 18 år å avlegge troskapsløfte. Personer fra 18 år må avlegge troskapsløfte. Seremonien, som arrangeres av fylkesmannen i de ulike fylkene skal være «en høytidelig og verdig markering av overgangen til norsk statsborgerskap». Det er laget en egen bok som deles ut til alle som deltar i seremonien.

De fem første frivillige seremoniene ble arrangert 17. desember 2006. Våren 2007 ble det arrangert statsborgerseremonier i alle landets fylker.

[rediger] Norske migrantoverføringer

Migrantoverføringer vil si at migranter sender penger tilbake til familie i opphavsland. Norske innvandrere sender penger hjem i samme omfang som andre lands innvandrere ^[51]. De fleste som svarer i undersøkelser viser til omsorg for foreldre som hovedgrunn til overføringene. Overføringene varierer i en viss grad med botid. De første årene er overføringene små, de tar seg opp når innvandrerne er etablert, og det er lite som tyder på at de går ned med lang botid i Norge. Både arbeidsinnvandrere og flyktninger sender penger, i omtrent like stor grad.

Betydningen av migrantoverføringene fra Norge er størst^[52] i landene Bosnia-Hercegovina, Kapp Verde, Serbia og Montenegro og Somalia. Dette er beregnet utfra migrantoverføringenes kjente andel av landenes BNP, og hvor stor andel av landets emigranter som bor i Norge.

[rediger] Historie

De første innvandrerne vi kjenner i norsk historie, er like gamle som historien om den norske staten. De to første kongene over hele Norge – Harald Hårfagre og Eirik Blodøks – var begge gift med danske kongsdøtre: Ragnhild Eiriksdatter og Gunhild Kongemor. De aller fleste av de tidligste norske kongene fant sine dronninger gjennom nordiske allianser, og det er sannsynlig at det var disse alliansene som ga Harald og Eirik den nødvendige makten.^[53].

Annen tidlig innvandring omfatter munker (som Ansgar) fra England og fra kontinentet, og slaver fra blant annet Irland.

Senere innvandringshistorie omfatter hanseater, danske embetsmenn i den dansk-norsk helstatens periode fra 1500-tallet til 1814, tyske bergmenn i gruvedriftens tidsalder, rallarer som deltok i jernbanebygging og annet anleggsarbeid. Fra 1870-årene av kom sveitsere som ble sveisere i meieridrift og storfehold.

Ungarerne kom til Norge etter opptøyene i 1950-årene, tsjekkerne kom etter 1968, og chilenerne etter 1973. Arbeidsinnvandringen som begynte i 1960-årene – først fra India og Pakistan, utvidet seg og etterhvert til å omfatte flere land. Fra 1970-årene av kom flyktninger fra Vietnam, Irak, Jugoslavia, Afghanistan og flere andre land.

Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene^[54]. EU-utvidelsen førte til store endringer i de registrerte flyttestrømmene til Norge, mest fra Polen og Litauen. Fra disse to landene økte innvandringen med henholdsvis 127 og 70 prosent fra 2005 til 2006. Dessuten har det de siste ti årene kommet et økende antall kvinner fra særlig Russland, Thailand og Filippinene for å gifte seg med norske menn. Antallet innvandringsekteskap er økende: i 1990 fikk 1300 personer opphold i Norge for gifte seg; mens det tilsvarende tallet for 2006 var 4500 ^[55]. Innvandrerbefolkningen er yngre enn gjennomsnittet av hele befolkningen i Norge, og er med på å holde gjennomsnsittsalderen i befolkningen nede ^[56].

Innvandringen til Norge kan forklares både med behov og muligheter i det norske samfunnet, og med forhold i samfunnene som innvandrerne reiser fra.

[rediger] Jøder i Norge

Allerede den kristenretten Olav den Hellige satte opp på Moster i 1025, krevde at alle kongens undersåtter skulle være kristne. Fram til 1851 var jøder uavbrutt uønsket i Norge i 826 år.^[57] Etter de katolske kristnes gjenerobring av Sør-Spania (Granada) i 1492 og den påfølgende anti-jødiske politikken (som følge av mistenksomhet mot både jøder og muslimer pga. den langvarige muslimske ekspansjonen og okkupasjonen av Spania) flyktet likevel en del iberiske (sefardiske) jøder til Nord-Europa og fikk opphold der. Enkelte norske byer lot katolikker og jøder oppta handelsnæring, åpent eller i skjul. Kong Frederik IIs fremmedlov av 1569 fastslo at ikke-lutherske utlendinger skulle forlate riket innen tre dager - eller henrettes.^[58] Forbudet mot utøvelse av annen religion enn statens egen lutherske kirke gjaldt forøvrig alle mennesker, og endog norske ikke-lutherske kristne var uten rettigheter fram til 1800-tallet, da Norge fikk Dissenterloven av 1845 som raskt ble etterfulgt av en lov som også omfatter rettigheter for jøder.

Det første eksplisitte forbud som nevnte jøder spesielt, vedtok Christian IV i 1651, men noen år etter fikk de iberiske jødene dispensasjon. Fra 1687 måtte jøder i Norge ha leidebrev. Flere iberiske jøder tok opphold i landet som handelsborgere på 1600-tallet, men på 1700-tallet ble forbudet håndhevet nesten totalt.^[59] I Danmark gikk utviklingen motsatt vei - allerede i andre halvdel av 1600-tallet fikk jødene oppholde seg i landet, og endog ta akademiske grader.^[60]

Eidsvoldsmennene vedtok i 1814 en Grunnlov som, med 94 mot 7 stemmer, uttrykte (§2): ...Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. I 1851 ble Jødeparagrafen endret, og i 1852 bosatte den første jøde seg i Oslo ^[61]. Innvandringen skjøt fart etter 1880, mange jøder kom da til Norge som følge av antisemittisme i Russland og Øst-Europa forøvrig. Under andre verdenskrig ble 790 norske jøder drept. Den totale jødiske befolkningen ved krigsutbruddet var ca 2 100.

Jødene i Norge er et eksempel på en historisk innvandringsgruppe som er godt integrert, men som allikevel har holdt på sin egen identitet. De har i dag status som nasjonal minoritet. Det er synagoger i Oslo og Trondheim, og mange jøder bor i eller nær disse byene.

[rediger] Se også

Arbeidsinnvandring Asylsøker Flyktning

Hjerneflukt Innvandring Innvandrerbutikk

Migrasjon Minoritet Morsmålsopplæring

Statsborgerskap

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

• Jørgen Carling. «Innvandrere prioriterer å sende penger til familien» I: Samfunnsspeilet nr. 6, 2004 (www)
• Gunnlaug Daugstad (red.) Innvandrere og innvandring 2008. Statistisk Sentralbyrå, 2008 (Statistiske analyser; 103) ISBN 978-82-537-7471-8. (www) omtale
• Kristin Henriksen. Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge. Statistisk Sentralbyrå, 2007. ISBN 978-82-537-7221-9 (pdf)
• Knut Kjeldstadli (red.) Norsk innvandringshistorie, Norsk innvandring 1100 år, 900-2000. Pax, 2003. 3 bind. ISBN 82-530-2541-6
• Levekår blant unge med innvandrerbakgrunn, unge oppvokst i Norge med foreldre fra Pakistan, Tyrkia og Vietnam. Statistisk Sentralbyrå, 2008. ISBN 978-82-537-7361-2 (pdf)
• Ingeborg Kongslien. «Dei nye stemmene i norsk samtidslitteratur, innvandrarlitteratur i Norge» I: Norsk litterær årbok, 2002
• Samfunnsspeilet, nr 4, 2006 = Temanummer om Innvandrere i det norske samfunnet. Utgitt av Statistisk Sentralbyrå. (www)
• St.meld. nr. 18 (2007-2008). Arbeidsinnvandring. Oslo, 2008. (www/pdf)

[rediger] Eksterne lenker

• ssb.no/innvandring
• regjeringen.no/Innvandring_og_inkludering
• ssb.no Innvandring, etter fraflyttingsland. 1966-2006
• mangfoldigeminner.no - kulturminner, fortellinger og historiske avtrykk fra den nye innvandringen