Innvandrere i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Innvandrere fra nabolandet Sverige er den nest største innvandrergruppen, men er mindre synlige på grunn av sin lignende kultur og utseende. Her den svenskfødte kronprinsesse Märtha og den engelskfødte kronprins Olav, bilde fra 1950
Norsk-pakistanere er den største innvandrergruppen utenfra Europa, og har brakt nye kulturelle uttrykk til Norge, som klesplagget salwar kameez. De fleste har lang botid i Norge.

Innvandrere i Norge utgjør 13,1 % av befolkningen i Norge[1], eller 655 170 personer.[2] Innvandrerne kommer fra 219 ulike land og selvstyrte regioner. 546 732 er 1.generasjons innvandrere mens 108 438 er norskfødte med to innvandrerforeldre.[3] De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia, Tyskland, Irak og Danmark. Mange innvandrere bor i Oslo, hvor innvandrere utgjør 28,4 % av befolkningen.[4]

Den største innvandrergruppen har lenge vært pakistanere, men fra 1. januar 2008 er polakker den største gruppen. Polakkene drar fordel av bevegelsesfriheten som fulgte med landets EU-medlemskap. Den polskfødte innvandrerbefolkningen bor forholdsvis spredt i Norge, og den typiske polske innvandrer er håndverker.[5] Norsk-pakistanere utgjør den tredje største gruppen, og ettersom pakistanerne er tett konsentrert i Oslo-området er denne gruppen forholdsvis synlig.

Innvandrerne utgjør et svært sammensatt mønster når det gjelder integrering, utdanningsnivå, religion, sysselsetting og likestilling. Et hovedtrekk er at graden av integrering og tilpasning til norsk levemønster øker med lang botid, og at andre generasjon er mer tilpasset enn sine foreldre. Som følge av økt innvandring har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge: islam, buddhisme, hinduisme og den ortodokse kirke. Også den katolske kirke har fått nye medlemmer fra flere land og språkgrupper.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Innvandrere er, i henhold til regjeringens definisjon, personer som selv har innvandret til Norge, og hvis foreldre begge er født i utlandet.[6] Innvandrerbefolkningen defineres derimot som bestående av «personer med to utenlandskfødte foreldre, både de som selv har innvandret til Norge (innvandrere) og de som er født i Norge av to utenlandskfødte foreldre (etterkommere)». Statistisk sentralbyrå (SSB) sin definisjon omfatter «personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet».[7] I denne artikkelen, som i stor grad bruker tall fra SSB, vil SSBs definisjon bli brukt. I oktober 2008 besluttet SSB å endre navn på denne befolkningsgruppen, fra «innvandrerbefolkningen» til «innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre».[8] Tidligere ble begrepene første- og andregenerasjonsinnvandrere brukt både av SSB og andre. Flere argumenterte for å erstatte begrepene etterkommere og andregenerasjonsinnvandrere med for eksempel begrepet førstegenerasjons nordmenn.[9]

I Norge regnes en person som «innvandrer» etter å ha bodd i landet i seks måneder. Andre lands statistikk har en terskelperiode på 12 måneder før personer regnes som bosatt. Dette berører særlig i hvilken grad sesongarbeidere og langpendling kan regnes som innvandring. SSBs statistikk skiller mellom innvandrerne etter opphavsland, fordelt mellom de ulike verdensdelene. Tidligere brukte SSB en hovedinndeling mellom vestlige og ikke-vestlige innvandrere, denne todelingen er nå erstattet av verdensdelene. I de tilfellene hvor det er behov for en todeling anbefaler SSB at gruppene kalles «EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand» og «Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS».

Innvandrerne utgjør etter SSBs definisjon 546 732 innbyggere (per. 1.1.2012). Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør tilsammen 655 170. [10]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Antall personer i de største innvandrergruppene i Norge pr. 1. januar 2012. Kilde: ssb
Innvandrerne fordeles
i åtte hovedkategorier
Antall[11]  % av innvandrer-
befolkningen
 % av total-
befolkningen
Norden 67 201 11,2 % 1,4 %
Vest-Europa utenom Norden 60 325 10 % 1,2 %
Øst-Europa 159 907 26,6 % 3,2 %
Asia med Tyrkia 209 467 34,9 % 4,3 %
Afrika 73 480 12,2 % 1,5 %
Sør- og Mellom-Amerika 19 193 3,2 % 0,4 %
Nord-Amerika 9 533 1,6 % 0,2 %
Oseania 1 816 0,3 % 0,04 %

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre etter landsbakgrunn. Tall fra SSB, 1. januar 2011.

Det finnes innvandrere fra 213 forskjellige land i Norge.[12] Fra 54 av disse landene er det likevel 20 eller færre innvandrere, slik at hovedtyngden av innvandrerbefolkningen kommer fra et mindre antall land.[13][14] Den største innvandrergruppen er fra Polen, og står for omtrent 10 % av den totale innvandrerbefolkningen. Av de øvrige store gruppene innvandrere, som de med svensk eller pakistansk bakgrunn, så utgjør de hver ca. 5 % av innvandrerbefolkningen, slik at totalbildet av innvandrerbefolkningen er sammensatt. Nær halvparten av innvanderne har bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika

Hvor i Norge[rediger | rediger kilde]

Ungdom i Oslo. Det er særlig mange med innvandrerbakgrunn i de store byene. I Oslo utgjorde de i 2011 over 27 % av innbyggerne, hvorav flere enn 18 % hadde tilknytning til et ikke-vestlig land. (illustrasjonsfoto fra 2005)

Det bor innvandrere i alle kommunene i Norge.[15] I fjorten kommuner utgjør innvandrerne mer enn 10 % av befolkningen. I Oslo utgjør innvandrere 27 % av innbyggerne, tilsammen 160 500 personer. De neste kommunene er Drammen og Lørenskog. En tredjedel av alle innvandrere bor i Oslo. Bydelen Sentrum har størst andel innvandrere, i alt 54,4 %, mens bydelen Søndre Nordstrand har størst andel ikke-vestlige innvandrere, i alt 41,6 %.[4]

Nord-Norge har 9,5% av den norske befolkningen, men bare 5,1% av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen.[16] Innvandrere fra Norden og Russland er overrepresentert i Nord-Norge. Innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Afrika (særlig Somalia og Kongo), Øst-Europa og Latin-Amerika (særlig Chile) er overrepresentert på Vestlandet, og de fleste av disse bor i de største byene Bergen og Stavanger (Stavanger og Rogaland har en stor andel vestlige innvandrere i motsetning til andre deler av landet, blant annet fra Nord-Amerika). Vestlandet og Sørlandet har en lav andel asiatiske innvandrere i forhold til Østlandet, selv om en del mennesker fra Thailand og Vietnam er bosatt her. Innvandrere fra Asia og Afrika er overrepresentert i Oslo og Akershus: Over halvparten av alle innvandrere fra disse landene bor i hovedstadsområdet. Innvandrere fra Pakistan og Marokko er i spesielt stor grad bosatt i Oslo, med henholdsvis 71 % og 75 % av alle innvandrere fra disse landene.

Innvandrerne i Oslo er i stor grad bosatt i noen få bydeler. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre begynte det bare noen få.[17] I 2010 hadde 40 % av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn.[18] På 58 av byens 137 skoler har mindre enn 50 % norsk som morsmål.

Sysselsetting[rediger | rediger kilde]

Innvandrere deltar i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen som helhet. I 2009 var andelen sysselsatte i arbeidsdyktig alder 64% for innvandrere mot 76% for personer uten innvandrerbakgrunn.[19] Manglende språkferdigheter og mangel på dokumentert kompetanse er de vanligste forklaringene på dette.[20] Sysselsettingen øker med botid i Norge. Det er markerte forskjeller mellom innvandrere av ulik nasjonalitetsbakgrunn. Innvandrere fra EU-land og andre vestlige land har høy sysselsettingsandel. Innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. har betydelig lavere deltakelse i arbeidslivet. I 2009 var sysselsettingsandelen for denne gruppen 55 pst.

Det er et tydelig skille mellom førstegenerasjonsinnvandrere som har bodd mer eller mindre enn fire år i Norge. Et tilsvarende skille går ved 10 års botid. De med lengst botid klarer seg i all hovedsak best, og etterkommerne gjør det bedre enn de som har innvandret selv.[20]

En rapport fra SSB i 2008 viste at det var liten forskjell på etterkommere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid.[21]. En rapport fra SSB i 2012 som undersøkte andelen aktive (i arbeid eller under utdannelse) blant unge mellom 20 og 29 viste at ungdom med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn hadde noe lavere aktivitetsgrad enn majoriteten, henholdsvis 6.7 prosentpoeng lavere aktivitet for etterkommere og 11.8 prosentpoeng lavere aktivitet for gruppen som var innvandret til Norge før fylte 18 år.[22]

Boforhold[rediger | rediger kilde]

En undersøkelse fra 2005/06 viser at andelen som bor i enebolig og som eier bolig har økt siden 1996.[23] Pr 2006 eier 45 % av innvandrerne sin egen bolig.[24] Dette er en økning fra 22 % i 1996. Andelen som eier andel i borettslag har sunket fra 32 % til 18 %. Andelen som er leietakere har gått ned fra 46 % til 37 %. God bostandard og lang botid i Norge henger tett sammen, og bostandard må sees også som en viktig indikator på integrering og privatøkonomisk stabilitet. De gruppene hvor flest nå bor i enebolig er vietnamesere og pakistanere. Somaliere og irakere har på sin side dårlige boforhold; begge er grupper med kort gjennomsnittlig botid.

Innvandrerfamiliene har fortsatt noe dårligere boliger enn gjennomsnittet av befolkningen. Andelen som bor trangt har både objektivt og subjektivt gått ned fra 1996 til 2006. 45 % av innvandrerne bor i en bolig som etter norske normer regnes som trang.[25] Likevel er det bare ca. 20 % som oppfatter boligen som for liten.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Bildet av innvandrernes deltagelse i utdanning har mange sider.[26] På den ene siden er det flere med innvandrerbakgrunn som avbryter videregående skole, mens det på den andre siden er større sannsynlighet for at innvandrere fortsetter med høyere utdanning etter fullført videregående skole. 90 % av alle ungdommer mellom 16 og 18 år går i videregående skole. For førstegenerasjons innvandrere var andelen 70 %, og for andregenerasjons innvandrere var andelen 88 %. Fullføringsgraden er imidlertid lavere for innvandrere.

Tall fra 2005 viser at 23 % av alle som fullførte videregående skole begynte i høyere utdanning samme høst. Andelen blant førstegenerasjons innvandrere var 30 %, og blant etterkommerne begynte hele 45 % i høyere utdanning. Andelen studenter i aldersgruppen 19-23 år er 30 % for hele befolkningen, 18 % blant førstegenerasjons innvandrere og 33 % blant etterkommere.

Enkelte ytringer tyder på at det finnes et sterkere utdanningspress i noen innvandrergrupper enn i befolkningen som helhet.[27]

Helse[rediger | rediger kilde]

Det er ikke gjort mye forskning om innvandreres helse i Norge, men noe kunnskap finnes. Et viktig trekk ved studiene som er gjort viser at sykdomsbilde mellom innvandrergrupper kan være større enn mellom enkelte innvandringsgrupper og øvrige befolkning. SSB gjennomførte to omfattende undersøkelser i 1995 og 1996[28] og 2005/2006[29]. I den første undersøkelsen fant man overraskende nok at flere nordmenn er kronisk syke enn innvandrere. Samtidig når ikke-vestlige innvandrere først blir syke rammes de hardere og dette kan føre til større konsekvenser for deres livskvalitet. I den andre store undersøkelsen fant man blant annet at innvandrerer og etterkommere vurderer sin helse som noe dårligere enn øvrige befolkningen. Oversikt over andre undersøkelser er lagt ut på MIGHEALTHNET, som er en interaktiv database om migrasjon, minoriteter og helse.[30] Databasen drives av NAKMI (Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse).

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Da innvandrere er i mindretall i Norge begås de aller fleste lovbrudd av ikke-innvandrede nordmenn, og blir begått mot ikke-innvandrere.[31] For det totale kriminalitetsnivået har innvandrere og innvandring dermed relativt liten betydning. Men sett i forhold til sin andel av den totale befolkningen, er – hovedsakelig såkalte ikke-vestlige – innvandrere overrepresentert både som gjerningspersoner og som ofre i en rekke ulike kriminalstatistikker, og i større grad for mer alvorlig kriminalitet.[32] Dette kan leses i statistikker basert på den kriminaliteten som rettsapparatet får kjennskap til, og for noen lovbrudd som blir spurt om i selvrapporteringsundersøkelser. Ellers ligner befolkningen med innvandringsbakgrunn i stor grad på den øvrige når det gjelder spredningen av kriminalitet: De aller fleste blir aldri registrert av politiet som gjerningspersoner, og av de som blir det ligger hovedvekten av lovbruddene på noe få, som oftest unge menn.

Kriminalitet blant innvandrere og innvandrerungdom kan langt på vei forklares med de samme mønstre som brukes for å observere annen kriminalitet: Manglende deltagelse i skole og arbeidsliv, økonomiske forhold og boforhold, foreldres utdanningsnivå og deltagelse i arbeidslivet. Mye av overrepresentasjonen kan, statistisk sett, også forklares ved at innvandrere som gruppe skiller seg fra den norske befolkningen, demografisk og i forhold til levekår. Innvandringsbefolkningen er yngre, bor oftere i byer, har lavere inntekt og flere levekårsproblem enn – og kan dermed ikke direkte sammenlignes med – den øvrige befolkningen. Både det å være mann, å være ung, det å ikke ha fullført videregående skole, eller å ha foreldre med lav utdanning er av større betydning enn innvandrerbakgrunn for hvorvidt en blir registrert som gjerningsperson av politiet (å bo i Oslo omtrent den samme). I tillegg finnes det tendenser i statistikken som tyder på at politiets kontroll er sterkere overfor personer med ikke-vestlige bakgrunn enn for befolkningen ellers.[33]

Alle innvandringsgrupper kan heller ikke sees under ett. Andregenerasjons innvandrergutter har en tendens til å være mer representert enn første generasjon. Og jenter med innvandringsbakgrunn er underrepresentert i forhold til andre jenter. I tillegg til «vestlige» innvandrere generelt, er innvandrere fra noen «ikke-vestlige» land (som Kina og Filippinene) også tydelig underrepresentert i statistikk over personer straffet for kriminalitet.[34]

Innvandrerbefolkningen, sammenlignet[rediger | rediger kilde]

Det er ikke enkelt å sammenligne tall for innvandrerbefolkningen i ulike land, delvis på grunn av ulike definisjoner av hvem som tilhører innvandrerbefolkningen, og delvis på grunn av ulikt datagrunnlag.

Tall fra OECD tyder på at innvandrerbefolkningen i hovedtrekk utgjør mellom 6 og 12 prosent i de vesteuropeiske landene, men OECD's definisjon inkluderer ikke etterkommere.[35]

  • I Norge, Sverige, Tyskland og Østerrike er andelen ca. 12 %,
  • I Frankrike, Nederland, Belgia, Hellas og Irland er andelen ca. 10 %
  • I Storbritannia, Danmark og Portugal utgjør innvandrerbefolkningen ca. 6-9 %
  • I Finland utgjør innvandrerbefolkningen 2,5 %

I Sverige utgjør innvandrerbefolkningen 1 592 375 personer (17,3 prosent), hvorav 1 227 770 (13,4 prosent) er født utenfor Sverige.[36] De største innvandrergruppene, beregnet etter tallet på utenlandsk fødte, er fra Finland (180 000), Irak (82 000), Serbia(Jugoslavia) (73 000), Iran (55 000) og Bosnia (55 000).

I Danmark utgjør innvandrerbefolkningen 477 700 personer, eller 8,8 % av befolkningen. De største innvandrergruppene er fra Tyrkia (56 140), Irak (27 370), Tyskland (26 928), Libanon 22 962, Bosnia-Hercegovina 21 106, og Pakistan 19 244.[37] Tallene er fra 1. januar 2007, og omfatter både førstegenerasjonsinnvandrere og etterkommere. 21 % av innvandrerne bor i København, og totalt bor 48 % av innvandrerne i Region hovedstaden, mot 30 % av befolkningen som helhet.

I Storbritannia utgjorde innvandrerbefolkningen 7,53 % av befolkningen i 2001.[38] De største innvandrergruppene kommer fra Irland (494 000), India (466 000), Pakistan (320 000), Tyskland (262 000), Karibia (254 000), USA (155 000), Bangladesh (154 000), Sør-Afrika (140 000) og Kenya (129 000). Tallene omfatter ikke etterkommere. De fleste innvandrerne i Storbritannia bor i London, hvor de utgjør 25 % av befolkningen.[trenger referanse]

De største innvandrergruppene[rediger | rediger kilde]

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra alle land i verden. Kun land med over 1 000 migranter til Norge er her fargelagt. Norge er vist i blått.[39]

██ + 1 000

██ + 2 000

██ + 3 000

██ + 5 000

██ + 10 000

██ + 15 000

██ + 20 000

Polakker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Polakker i Norge

Siden 2004 har polakker vært den raskest økende innvandrergruppen i Norge, og siden 1. januar 2008-statistikken har polakkene vært den største innvandrergruppen. Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene. Størstedelen av innvandrerne fra Polen er unge menn, som regel håndverkere.[40] Det er også økende familieinnvandring fra Polen. Av den polske innvandrerbefolkningen på 72 103 personer pr. 1.januar 2012 er 4 764 født i Norge.[41] Det betyr at det er en stor andel førstegenerasjonsinnvandrere som ikke har etablert seg i Norge og fått egne barn her.[42]

Svensker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Svensker i Norge

Personer med bakgrunn fra Sverige er den nest største innvandrergruppen i Norge. Det er få av de svenske innvandrerne som er andre generasjons; det skyldes blant annet at svenske innvandrere i de fleste tilfeller er gift med og får barn med nordmenn, eller at de, når de får barn, i langt større grad flytter tilbake til Sverige.

Når kun 15 % av de svenske innvandrerne har norsk statsborgerskap (som de kan få etter 2 års botid), kan det enten skyldes at det er stor sesongmigrasjon, eller at nordiske statsborgere har så store rettigheter i Norge at behovet for statsborgerskifte ikke er til stede. Mange av de svenske innvandrerne er unge, og oppholder seg forholdsvis kort tid i Norge. Til forskjell fra annen innvandring til Norge, skjer det også en stor utvandring til Sverige fra Norge, slik at flyttestrømmen kan svinge i begge lands favør. Migrasjonen mellom Norge og Sverige er svært konjunkturfølsom og avhenger av arbeidsmarkedet i begge landene.[43]

I 1865, da nasjonal bakgrunn for første gang ble registrert i norske folketellinger, var innvandrere fra Sverige den klart største gruppen med 15 784 personer av totalt 21 247 (74%).

Pakistanere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pakistanere i Norge

Personer av pakistansk opprinnelse er den tredje største gruppen innvandrere i Norge, med 32 737 innbyggere (1. januar 2012).[44] Av disse er 17 893 født i Norge. I tillegg har drøyt 4 000 personer i Norge én pakistanskfødt forelder. De første innvandrerne fra Pakistan kom som arbeidsinnvandrere i 1967, og en forholdsvis stor andel av dem (30 %) har bodd i Norge i mer enn 25 år. 77 % er norske statsborgere.

71 % av norsk-pakistanerne bor i Oslo, og 85% i Oslo/Akershus. Dette er den høyeste Osloandelen av noen innvandrergruppe, og norsk-pakistanere utgjør 3,67 % av innbyggerne i Oslo. 85 % av norsk-pakistanerne bor i egen eid bolig (samme nivå som etniske nordmenn og 22 % høyere enn resten av minoritetsbefolkningen). Norsk-pakistanere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning og politikk.[45][46][47][48][49] Pakistanske menn er mer yrkesaktive enn gjennomsnittet av innvandrerbefolkningen, mens pakistanske kvinner har lavere andel yrkesaktive enn gjennomsnittet. Men med inntog av andre generasjons norsk-pakistanske jenter i arbeidslivet er yrkesaktiviteten blant norsk-pakistanske jenter økende, og snart likt gjennomsnittet.[trenger referanse]

Irakere/Kurdere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irakere i Norge

Irakere i Norge er den femte største innvandrergruppen, de fleste er flyktninger.
(illustrasjonsfoto)

Personer med bakgrunn fra Irak/Kurdistan er den femte største innvandrergruppen i Norge, og omfatter 28 935 personer (2012).[50] De fleste irakerne eller kurdere har kommet til Norge som flyktninger, eller gjennom familiegjenforening. Irakerne har relativt kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998. Det er en overvekt av menn blant norsk-irakerne, og relativt mange har giftet seg med en norsk statsborger. Irakerne bor forholdsvis spredt i Norge. Bare 27 % bor i Oslo. De fleste irakere og kurdere i Norge er muslimer, men det er en stor kristen minoritet.

Somaliere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Somaliere i Norge

Personer fra Somalia er den fjerde største innvandrergruppen i Norge og omfatter 29 395 personer (2012).[51] De fleste har kommet til Norge som flyktninger, og har kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998, med et toppår i 2002. 49 % har bodd i Norge mindre enn 5 år.

Somaliere er den innvandrergruppen med størst arbeidsledighet. 44 % av somalierne bor i Oslo, og den somaliske innvandrerbefolkningen er svært ung.

Vietnamesere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vietnamesere i Norge

Det er 20 871 av vietnamesisk opprinnelse i Norge (1. januar 2012). 13 222 er 1.generasjons innvandrere mens 7 649 er norskfødte barn av disse.[52] De første vietnamesiske flyktninger kom som båtflyktninger etter Vietnamkrigen i 1975. De fleste båtflyktningene kom i tidsperioden 1978-1985. Senere innvandrere fra Vietnam har for det meste kommet som økonomiske flyktninger eller gjennom familiegjenforeninger.

En fjerdedel av norsk-vietnameserne bor i Oslo. Norskvietnamesere er mindre engasjert i politikk enn befolkningen som helhet. Forholdsvis mange innvandrere fullfører høyere utdanning. Det er 10% høyere sannsynlighet for en vietnameser enn for en av majoritetsbefolkningen å fullføre høyere utdanning.

Bosniere[rediger | rediger kilde]

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Europa. Kun land med over 1 000 migranter til Norge er her fargelagt. Norge er vist i blått.[39] Kosovo, som ikke er markert på dette kartet, har ifølge SSB 12 719 innvandrere til Norge.

██ + 1 000

██ + 2 000

██ + 3 000

██ + 5 000

██ + 10 000

██ + 15 000

██ + 20 000

Utdypende artikkel: Bosniere i Norge

Det er ca. 15 700 innbyggere i Norge som stammer fra Bosnia-Hercegovina, noe som gjør bosnierne til den åttende største innvandrergruppen. De fleste kom i løpet av Bosnia-krigen fra 1992 til 1995, og mange kom som familier. Alderssammensetningen ligner i stor grad på alderssammensetningen i hele befolkningen i Norge. Bosnierne bor over hele Norge, og bare 13 % bor i Oslo. Bosniere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning, høy sysselsetting og liten andel sysselsatte i «typiske innvandrernæringer».

Tyrkere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tyrkere i Norge

Det er ca. 15 400 innbyggere av tyrkisk opprinnelse i Norge. De første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere på 1960- og 1970-tallet. De kom fra en relativ middelklasse, og var verken spesielt rike eller fattige. Om lag en tredjedel bor i Oslo. Relativt få tyrkere tar høyere utdannelse.

Russere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Russere i Norge

Innvandrere fra Russland utgjør 13 900 personer. En tredjedel av disse er flyktninger fra Tsjetsjenia, mange av de øvrige er russiske kvinner som kommer til Norge for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn. Norsk-russerne er en av de innvandrergruppene med høyest andel kvinner, og mange av disse kvinnene er høyt utdannede. Det er relativt få andregenerasjons norskrussere, i alt 540 personer; til sammenligning er det 1500 barn i Norge med én norsk- og en russiskfødt forelder. Relativt flest norsk-russere bor i Finnmark, hvor de utgjør 1,2 % av befolkningen.

Kosovarer, albanere[rediger | rediger kilde]

Innvandrere fra Kosovo er blitt statistisk mer synlig etter at SSB utskilte tallet fra tallet for Serbia. Kosovo erklærte sin uavhengighet fra Serbia i 2008, og mange land har anerkjent dette. Kosovarene i Norge utgjør ca. 13 231 personer. Dette er alt overveiende albanere (i tillegg har Norge ca. 1.500 albanere fra Makedonia og 400 albanere fra selve Albania). De fleste kosovoalbanere i Norge er muslimer, men det finnes også et lite innslag av katolikker blant dem.

Filippinere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Filippinere i Norge

Innvandrergruppen fra Filippinene utgjør 16 431 personer, hvorav 14 903 er 1.generasjons innvandrere (2012).[53] Den filippinske innvandrergruppen er nokså uensartet. Mange av filippinerne er godt utdannede kvinner som gifter seg med norske menn. Andre er filippinske sjøfolk, mest menn, som har fått opphold i Norge etter å ha hatt hyre på norske skip. Det er fire ganger så mange kvinner som menn blant de filippinske innvandrerne. Ingen annen innvandrergruppe har så mange barn med en norskfødt og en utenlandskfødt forelder. En tredjedel av norsk-filippinerne bor i Oslo, for øvrig bor det innvandrere fra Filippinene i over 200 norske kommuner. Norsk-filippinerne er godt integrert, med høy sysselsetting, god valgdeltagelse og høy utdanningsdeltagelse blant etterkommerne.

Andre større grupper[rediger | rediger kilde]

Banner til støtte for tamilene på Sri Lanka. 1. mai-toget i Oslo, 2012. Særlig blant flyktninger er ofte engasjementet stort for forhold i opprinnelseslandet.

Alle de ovenfor nevnte grupper er representert med minst 10 000 personer fast bosatte i Norge. Ikke særskilt omtalt er dem med innvandrerbakgrunn fra Danmark (19 220 i 2008), Tyskland (17 472), Serbia (14 542), Sri Lanka (13 163) og Storbritannia (11 784).

I kjølvannet av dem representert med over 10 000, kommer femten andre grupper, som alle teller mer enn 3 000. Ifølge SSB pr. 1. januar 2009 dreier det seg om:

Innvandrere i politikken[rediger | rediger kilde]

Stortingsrepresentant Hadia Tajik.

Den første ikke-vestlige innvandreren som møtte på Stortinget var Athar Ali (RV, Oslo), som møtte som vararepresentant 23.-25. mars 1994 for Erling Folkvord. Norskpakistanske Shahbaz Tariq (Ap, Oslo) var vararepresentant 1989-2005; og møtte fast mens Bjørn Tore Godal var statsråd i oktober 1997 og under Stoltenberg 1 (mars 2000-oktober 2001).

Afshan Rafiq (H, Oslo), som er andregenerasjons norskpakistaner, var fast møtende representant 2001-2005, og vararepresentant 2005-2009. I perioden 2005-2009 var Saera Khan (Ap, Oslo) fast møtende representant.

Norsk-pakistaneren Akhtar Chaudhry (SV) ble i 2009 den første med minoritetsbakgrunn som ble medlem av Stortingets presidentskap. Han har vært fast møtende vararepresentant for Kristin Halvorsen etter at Heidi Sørensen, som første vararepresentant, ble statssekretær oktober 2007. Han var også vararepresentant 2001-2005.

Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var den andre innvandreren i nyere tid som var statsråd (Barne- og familiedepartementet, oktober 2007 – februar 2008).[55] Tidligere har Nita Kapoor (Ap) vært rådgiver i Kulturdepartementet 1996-97 og Fatma Bhanji Jynge (Ap) statssekretær i Kommunaldepartementet en kort periode 2000; Hadia Tajik (Ap) var rådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2006, stortingsrepresentant fra 2009 og statsråd 2012-2013.

Innvandrere er underrepresentert i lokalpolitikken.[56] Ved kommunestyrevalget i 2003 ble det valgt inn 11 138 faste representanter i landets kommunestyrer, herav 92 ikke-vestlige innvandrere. Dette utgjorde en andel i underkant av 1 prosent av representantene, på samme tid utgjorde denne gruppen over 5 prosent av befolkningen.

Den norsk-indiske kvinnen Harjeet Jassal var varaordfører på Røst fra 2003 til 2007, og ble den første ikke-vestlige innvandrer i et så fremtredende verv.[57]

Innvandrere i kulturen[rediger | rediger kilde]

Innvandrere og flyktninger som kommer til Norge har satt flere typer spor i kulturen, både kultur skapt av etniske nordmenn, og kultur skapt av innvandrerne selv.

Det finnes foreløpig få eksempler i reklame og film/teater for voksne på at innvandrere deltar som ordinære aktører; i den grad de medvirker, er det i kraft av å representere innvandreren. Motsatt er det i nyere norsk fjernsynsdramatikk for barn og ungdom lagt vekt på å demonstrere vennskap mellom barn med ulik bakgrunn.[trenger referanse]

Religioner[rediger | rediger kilde]

St.Olav i Oslo er en flerspråklig og flerkulturell menighet
World Islamic Missions moské i Åkebergveien 28b

Historisk sett er de fleste trossamfunn i Norge oppstått som følge av innvandring. Som følge av økt innvandring fra 1965 av har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge. De fleste medlemmer av islamske trossamfunn er innvandrere fra India, Pakistan, Irak, Tyrkia, Somalia og andre muslimske land; mens innvandrere fra Filippinene, Polen og Chile og flere andre land i stor grad tilhører den katolske kirke. Den katolske kirke har fått nye medlemmer fra flere land og språkgrupper, og betjener nå folk fra ca. 150 land med sjelesorg på mer enn 20 språk. Det er i dag mellom 200 000 og 230 000 katolikker i Norge. Fordi de fleste med katolsk bakgrunn går i kirken uten å være registrert, er det offisielt bare 57 000 katolikker i Norge.[58] Det er betegnende at St. Olav katolske menighet i Oslo i perioden 1997-2002 feiret messe på 24 forskjellige språk.[59]

I 2008 var det 163 180 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge fra land der islam er hovedreligion.[60] En god del av disse innvandrerne er dog ikke muslimer, da eksempelvis land som Libanon, Sudan, Nigeria og Bosnia-Hercegovina har en befolkning der mellom 40 og 80 % er av islamsk tro. Den totale innvandrermassen var samme år på 716 967, som betyr at ca. 88,2 % av innvandrerbefolkningen kom fra land der en annen religion enn islam er hovedreligion.[61]

Trossamfunn og
tilskuddsutløsende medlemstall[62][63]
1971 1980 1990 2000 2010 2012 2013
Katolsk 9 366 13 923 26 580 42 598 66 972 102 286 121 130
Islam 1 006 19 189 56 458 98 953 112 236 120 882
Buddhisme 3 012 7 031 13 376 15 436 16 001
Ortodoks 1 222 2 315 8 492 11 205 12 959
Hinduisme 1 303 5 175 5 690 6 797
Sikhisme 1 078 1 772 2 713[64] 2 975[64] 3 323
Baha'i 1 012 1 088 1 122
Jødedom 803[64] 819[64] 788

Denne oppstillingen kan ikke vise i hvilken grad innvandrere fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika tilhører protestantiske kirkesamfunn. Men fenomenet er såpass merkbart at det er oppstått flere utenlandske menigheter, eller grupperinger innen allerede etablerte protestantiske trosfellesskap, særlig blant baptister og forskjellige grupper av pinsevenner.

Den gresk-ortodokse kirken fikk sin spede start i Norge med greske innvandrere i Oslo. I begynnelsen hadde de ikke eget lokale, og fikk prest på besøk fra Sverige kun en gang i måneden[65]. I dag har de egne lokaler i Maria bebudelses kirke i Oslo.

Muslimsk gravferd

Gravferdsfirmaet Al-Khidmat ble etablert i 2002, og er Norges første og eneste muslimske begravelsesbyrå. Byrået avvikler flere hundre begravelser i året, og søker så langt som mulig å ivareta islams bestemmelser om begravelse innen 24 timer. Halvparten av alle norsk-pakistanere begraves i Norge, mens halvparten begraves i Pakistan. Andelen som begraves i Norge er økende.[66]

Bøker og forfattere[rediger | rediger kilde]

Barnetimeboka Toya (1955) handlet om ei jente som kommer til Norge som flyktning fra et europeisk land i krig. Boken fikk uventet aktualitet da det året etter brøt ut opptøyer i Ungarn, og mange ungarske flyktninger kom til Norge. Boken var skrevet som en skrivestafett av 16 norske barn, og ble sendt som opplesning i Barnetimen. Den ble filmatisert i 1956.

Den første barneboka som skildrer innvandreres møte med Norge er Aimée Sommerfelts Den farlige natten (1971), om en italiensk familie som etablerer seg i et norsk kystsamfunn. Sommerfelt skrev også boken Reisen til ingensteder (1974) om sigøynernes kultur. Like kjent er kanskje Sverre Asmerviks Og så kom vi til Norge... (1977), som er karakteristisk for 1970-tallets sosialrealisme.

Den første boka skrevet i Norge av en ikke-vestlig innvandrer var Pakkis (1986) av den da 16 år gamle forfatteren Khalid Hussain. Hussain skrev senere kriminalromanen Ondt landskap (1990), og har laget film. Norskpakistanske Nasim Karim har skrevet romanen Izzat: for ærens skyld (1996). Adelheid Seyfarth har skrevet romanen Fars hus (2005), med basis i egne erfaringer med det multikulturelle Norge.[67]

Romanen Fundamentalt nå (2002) ble skrevet av Steffen R.M. Sørum under psevdonymet Kazzab Al-Abyad. Torgrim Eggens Hilal (1995) er en roman om kjærlighet og kulturmøter i et tenkt, fremtidig Oslo.

Sju norske byer har siden 1995 inngått samarbeid med skribentorganisasjonen Norsk PEN om en ordning med fribyforfattere, en beskyttelse og en talerstol for forfulgte forfattere. Den første byen og forfatteren var Stavanger, som i 1995 tok imot Araz Elses fra Aserbajdsjan.

Film[rediger | rediger kilde]

Den første norske filmen som tematiserer møtet med ikke-vestlige innvandrere er Afrikaneren (1966).[68][69] Wenche Foss spiller moren som møter datterens (Lise Fjeldstad) nye kjæreste (Earle Hyman). Filmen var basert på en novelle av Sigurd Evensmo. I filmen Øye for øye (1985) er hovedpersonen en innvandrer (Amjad Munir) som ikke tør å ta affære når han blir vitne til at arbeidsgiveren hans begår et lovbrudd. Frøydis Armand spiller hovedpersonens kjæreste. Filmen ble regissert av norsk-italienske Gianni Lepre.

Barnefilmen Bak sju hav (1991) av norskpakistanske Saeed Anjum og norske Espen Thorstenson skildrer en åtteårig gutts reise fra Lahore til Norge for at familien skal gjenforenes med faren. Også Mendel (1997) av Alexander Røsler skildrer en gutts møte med Norge, denne gang en jødisk flyktning på 1950-tallet. I Schpaaa (1998) av Erik Poppe skildres med en autentisk intensjon et ungdomsmiljø på Oslo øst; de fleste av ungdommene har innvandrerbakgrunn, og alle er på vei nedover skråplanet mot en kriminell karriere.

Filmen Bryllupet (2000) av Leidulv Risan skildrer et kjærlighetsforhold mellom en norsk mann (Mads Ousdal) og en norsk-irakisk kvinne (Susan Badrkhan), og konfliktene som oppstår i møtet med hennes foreldres forventinger. Filmen Izzat (2005) av norskpakistanske Ulrik Imtiaz Rolfsen skildrer andregenerasjons norskpakistanske innvandrere på vei inn i gjengkriminalitet på 1980-tallet. Khalid Hussains Import Eksport (2006) skildrer forholdet mellom norsk gutt, norskpakistansk jente og norskpakistansk far; i rollene: Talat Hussain, Iram Haq og Bjørnar Lisether Teigen.

I Marius Holsts Blodsbånd (2007) er hovedpersonen en 15-årig gutt som kommer fra Kosovo til Norge for å finne igjen faren, bare for å oppdage at faren er viklet inn i et mafia-nett.

Migrapolis[rediger | rediger kilde]

Fjernsynsprogrammet Migrapolis har siden 1997 blitt vist ukentlig på NRK. Programmet, som har en overvekt av innvandrere i redaksjonen, skildrer innvandreres liv og integrering i Norge, og vant prisen Gullruten i 2007.

Spisepinner er karakteristisk for kinesisk og japansk kjøkken

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Da kinarestauranten «China House» ble etablert av Chen Te Hu i Sofies gate i Oslo i 1963 var det landets første innvandrerrestaurant.[70] Anno 2007 finnes det kinarestauranter i 158 av landets kommuner.

Rotisseriet/restauranten La petite cuisine ble også etablert i 1963, i Cort Adelers gateFrogner, og regnes av noen som det første glimt av et internasjonalt kjøkken i Norge.[71]

De første kinarestaurantene ble startet av kinesiske sjømenn som etter fem års tjeneste på norske skip hadde fått oppholdstillatelse i Norge.[72] Få av dem hadde kokkeutdannelse, men mange kom fra en kultur hvor menn deltok i matlaging i like stor grad som kvinner. De første årene ekspanderte kinarestaurantene langsomt; i 1972 fantes det bare 5 av dem. Den store veksten kom på 1980-tallet: i 1987 var annenhver nye restaurant i Oslo en kinarestaurant. Pr 2002 var 95 av Oslos ca. 800 restauranter kinarestauranter.

Og det kom flere andre restaurant-typer.[71] Den første amerikanske pizzarestauranten var Peppes Pizza i 1970. I 1975 kom Bella Napoli, den første italienske restauranten. I 1985 ble Peacock, den første indiske restauranten etablert. Den første sushirestauranten ble etablert i 1985.[73] Nippon Art var likevel bare en forløper, og et avantgardetilbud for få. Det tok mer enn 15 år før sushi ble alminnelig blant folk flest.

Matvanene spredte seg fra restaurantene og inn i husholdningene. Journalist Arnhild Skre og TV-kokk Ingrid Espelid Hovig samarbeidet i 1988 om kokeboka Innvandra mat, som presenterte og introduserte etnisk mat fra flere kulturer.[74] I dag sier 76 % av nordmenn at de «liker utenlandsk mat».[71] De vanligste inspirasjonskildene er mat fra middelhavslandene og fra asiatiske land.[75] Flere av de innvandrede matskikkene adopteres først av trendsettermiljø, som flytter videre til nye trender når matvanene får bred oppslutning.[76][77]

Statsborgerseremoni[rediger | rediger kilde]

I 2006 introduserte regjeringen et tilbud om en frivillig seremoni for markering av norsk statsborgerskap.[78] Tilbudet gis til alle over 12 år som får norsk statsborgerskap etter 1. september 2006. Det er frivillig for personer under 18 år å avlegge troskapsløfte. Personer fra 18 år må avlegge troskapsløfte. Seremonien, som arrangeres av fylkesmannen i de ulike fylkene skal være «en høytidelig og verdig markering av overgangen til norsk statsborgerskap». Det er laget en egen bok som deles ut til alle som deltar i seremonien.

De fem første frivillige seremoniene ble arrangert 17. desember 2006. Våren 2007 ble det arrangert statsborgerseremonier i alle landets fylker.

Norske migrantoverføringer[rediger | rediger kilde]

Migrantoverføringer vil si at migranter sender penger tilbake til familie i opphavsland. Norske innvandrere sender penger hjem i samme omfang som andre lands innvandrere.[79] De fleste som svarer i undersøkelser viser til omsorg for foreldre som hovedgrunn til overføringene. Overføringene varierer i en viss grad med botid. De første årene er overføringene små, de tar seg opp når innvandrerne er etablert, og det er lite som tyder på at de går ned med lang botid i Norge. Både arbeidsinnvandrere og flyktninger sender penger, i omtrent like stor grad.

Betydningen av migrantoverføringene fra Norge er størst i landene Bosnia-Hercegovina, Kapp Verde, Serbia og Montenegro og Somalia.[80] Dette er beregnet utfra migrantoverføringenes kjente andel av landenes BNP, og hvor stor andel av landets emigranter som bor i Norge.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norsk innvandringshistorie

De første innvandrerne vi kjenner i norsk historie, er like gamle som historien om den norske staten. De to første kongene over hele NorgeHarald Hårfagre og Eirik Blodøks – var begge gift med danske kongsdøtre: Ragnhild Eiriksdatter og Gunhild Kongemor. De aller fleste av de tidligste norske kongene fant sine dronninger gjennom nordiske allianser, og det er sannsynlig at det var disse alliansene som ga Harald og Eirik den nødvendige makten.[81]

Annen, tidlig innvandring omfatter munker (som Ansgar) fra England og fra kontinentet, og slaver fra blant annet Irland.

Senere innvandringshistorie omfatter hanseater, danske embetsmenn i den dansk-norsk helstatens periode fra 1500-tallet til 1814, tyske bergmenn i gruvedriftens tidsalder, rallarer som deltok i jernbanebygging og annet anleggsarbeid. På 1700 og 1800-tallet var det en betydelig innvandring til Finnmark og Troms fra Finland, særlig i forbindelse med hungersnøden i Finland i 1860-årene. Denne befolkningsgruppen er i dag kjent som kvener. Fra 1870-årene av kom sveitsere som ble sveisere i meieridrift og storfehold.

Ungarerne kom til Norge etter opptøyene i 1950-årene, tsjekkerne kom etter 1968, og chilenerne etter 1973. Arbeidsinnvandringen som begynte i 1960-årene – først fra India og Pakistan, utvidet seg og etterhvert til å omfatte flere land. Fra 1970-årene av kom flyktninger fra Vietnam, Irak, Jugoslavia, Afghanistan og flere andre land.

Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene.[43] EU-utvidelsen førte til store endringer i de registrerte flyttestrømmene til Norge, mest fra Polen og Litauen. Fra disse to landene økte innvandringen med henholdsvis 127 og 70 prosent fra 2005 til 2006. Dessuten har det de siste ti årene kommet et økende antall kvinner fra særlig Russland, Thailand og Filippinene for å gifte seg med norske menn. Antallet innvandringsekteskap er økende: i 1990 fikk 1300 personer opphold i Norge for gifte seg; mens det tilsvarende tallet for 2006 var 4500.[82] Innvandrerbefolkningen er yngre enn gjennomsnittet av hele befolkningen i Norge, og er med på å holde gjennomsnsittsalderen i befolkningen nede.[83]

Innvandringen til Norge kan forklares både med behov og muligheter i det norske samfunnet, og med forhold i samfunnene som innvandrerne reiser fra.

Jøder i Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jøder i Norge

Den jødiske synagogen i Oslo ligger i Bergstien 15 ved St. Hanshaugen

Allerede den kristenretten Olav den hellige satte opp på Moster i 1025, krevde at alle kongens undersåtter skulle være kristne. Fram til 1851 var jøder uavbrutt uønsket i Norge i 826 år.[84] Etter de katolske kristnes gjenerobring av Sør-Spania (Granada) i 1492 og den påfølgende anti-jødiske politikken (som følge av mistenksomhet mot både jøder og muslimer pga. den langvarige muslimske ekspansjonen og okkupasjonen av Spania) flyktet likevel en del iberiske (sefardiske) jøder til Nord-Europa og fikk opphold der. Enkelte norske byer lot katolikker og jøder oppta handelsnæring, åpent eller i skjul. Kong Frederik IIs fremmedlov av 1569 fastslo at ikke-lutherske utlendinger skulle forlate riket innen tre dager – eller henrettes.[85] Forbudet mot utøvelse av annen religion enn statens egen lutherske kirke gjaldt forøvrig alle mennesker, og endog norske ikke-lutherske kristne var uten rettigheter fram til 1800-tallet, da Norge fikk Dissenterloven av 1845 som 6 år senere ble etterfulgt av en lov som også omfatter rettigheter for jøder.

Det første eksplisitte forbud som nevnte jøder spesielt, vedtok Christian IV i 1651, men noen år etter fikk de iberiske jødene dispensasjon. Fra 1687 måtte jøder i Norge ha leidebrev. Flere iberiske jøder tok opphold i landet som handelsborgere på 1600-tallet, men på 1700-tallet ble forbudet håndhevet nesten totalt.[86] I Danmark gikk utviklingen motsatt vei – allerede i andre halvdel av 1600-tallet fikk jødene oppholde seg i landet, og endog ta akademiske grader.[87]

Eidsvoldsmennene vedtok i 1814 en Grunnlov som, med 94 mot 7 stemmer, uttrykte (§2): ...Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. I juli 1851 ble Jødeparagrafen opphevet, i september ble det tillatt for jøder å utøve sin religion og i 1852 bosatte den første jøde seg i Oslo.[88] Innvandringen skjøt fart etter 1880, mange jøder kom da til Norge som følge av antisemittisme i Russland og Øst-Europa forøvrig. I 1892 ble den første synagoge opprettet i Oslo. Under andre verdenskrig ble 790 norske jøder drept. Den totale jødiske befolkningen ved krigsutbruddet var ca. 2 100.

Jødene i Norge er et eksempel på en historisk innvandringsgruppe som er godt integrert, men som allikevel har holdt på sin egen identitet. De har i dag status som nasjonal minoritet. Det er synagoger i Oslo og Trondheim, og mange jøder bor i eller nær disse byene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innvandring og innvandrereSSB, hentet 17. august 2012
  2. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 17. august 2012
  3. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 17. august 2012
  4. ^ a b «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn1 og alder. Bydeler i Oslo. 1. januar 2011». SSB. 
  5. ^ http://www.mojanorwegia.pl/polakker_info.html
  6. ^ «Sentrale begreper». Arbeids- og inkluderingsdepartementet. 
  7. ^ «Innvandring og innvandrere». SSB. 
  8. ^ «SSB Magasinet: Nye betegnelser om innvandrere». SSB. 
  9. ^ Aftenposten, 19.11.2006. Mariam Javed «Å være ung muslim i Norge»
    ssb.no Marte Kristine Bjertnes: «Når ordene teller», fra Samfunnsspeilet, nr 2, 2001
    Thomas Hylland Eriksen: Flerkulturell forståelse
    Det motsatte synspunktet finnes også: http://www.antirasistisk-senter.no/infobanken/dokumenter/presse_horing/statistisk.html
  10. ^ «Folkemengde 1. januar 2011 og 2012 og endringene i 2011, etter innvandringskategori og landbakgrunn. Absolutte tall.». SSB. 
  11. ^ SSB-tall pr 1. januar 2011
  12. ^ Kristin Henriksen (2007). «Ingeniører fra India og flyktninger fra Afghanistan». Samfunnsspeilet. ISSN 0801-7603.  Tallet 213
  13. ^ Lars Østby (2006). «Innvandrerne i det norske samfunnet». Samfunnsspeilet (4). ISSN 0801-7603. 
  14. ^ For eksempel 3 fra Andorra, 12 fra Benin og 12 fra Bhutan, jfr http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/tab-2007-05-24-05.html
  15. ^ Og bare to kommuner (Beiarn og Osen) har ingen ikke-vestlige innvandrere
  16. ^ «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn1. Fylke. 1. januar 2011». SSB. 
  17. ^ VG; 23. juni 2010 Nesten ingen etnisk norske i 1. klasse
  18. ^ Elever med et annet morsmål enn norsk og samisk i grunnskolen i Oslo - skoleåret 2010/2011:Elever med et annet morsmål enn norsk og samisk (kilde: SATS)
  19. ^ NOU 2011: 7 Kap.8 Arbeidsmarkedstilknytning
  20. ^ a b Kilde for avsnittet er Bjørn Olsen «Arbeid» i: Innvandrere og innvandring 2006. Statistisk Sentralbyrå, 2006 (SA; 83) ISBN 82-537-7090-1 pdf, alle tall som oppgis er derfor tidfestet i forhold til denne artikkelen med mindre noe annet oppgis.
    Se også SSB Magasinet: Gunnlaug Daugstad: Gode tider - også for innvandrere? (desember 2007)
  21. ^ SSB Magasinet: Innvandrerungdom og etterkommere i arbeid og utdanning, september 2008; se også den omtalte rapporten Bjørn Olsen: Innvandrerungdom og etterkommere i arbeid og utdanning. Rapport 2008/33
  22. ^ Bjørn Olsen: Unge med innvandrerbakgrunn i Skandinavia Hvor mange er i arbeid eller utdanning? SSB, Rapport 32/2012 (sammendrag og kapittel 3). Hentet 1. desember 2012
  23. ^ Svein Blom og Kristin Henriksen (red.) Levekår blant innvandrere i Norge 2005/2006. SSB, 2008. pdf, alle tall som oppgis er derfor tidfestet i forhold til denne artikkelen med mindre noe annet oppgis.
  24. ^ Til sammenligning eier 56 % av etniske nordmenn sin egen bolig
  25. ^ Norsk norm for trangboddhet er flere personer enn rom i husstanden
  26. ^ Kilde for avsnittet er Trude Fjeldseth og Cassie Trewin «Utdanning» i: Innvandrere og innvandring 2006. Statistisk Sentralbyrå, 2006 (SA; 83) ISBN 82-537-7090-1 pdf, og alle tall som oppgis er derfor tidfestet i forhold til denne artikkelen med mindre noe annet oppgis.
  27. ^ Intervju med Ulrik Imitiaz Rolfsen og Wazim Zahid i KK nr 46, 2007
  28. ^ Blom, Svein og Ramm, Jorun (1998), Ikke flere syke, men når de først blir syke... Samfunnsspeilet, 1998/3
  29. ^ Blom, Svein (2008). "Innvandreres helse 2005/2006". Rapporter 2008/35 - SSB
  30. ^ "MIGHEALTHNETMIGHEALTHNET - Et informasjonsonsnettverk om helse og helsetjenester for migranter og minoriteter i Europa"
  31. ^ Kilde for tall – som i hovedsak er fra 1990-tallet og tidlig 2000-tall – og vurderinger om kriminalitet i dette avsnittet er basert på rapporten Kriminalitet blant innvandrerungdom (utgitt av Det kriminalitetsforebyggende råd i april 2007), samt tall og analyser publisert av Statistisk sentralbyrå, spesielt kapitlene 4 (ofre) og 12 (gjerningsperson) i Kriminalitet og rettsvesen 2009 For mer oppdaterte tall (straffede 2004-2009) se også artikkelen Straffede innvandrere: Stor variasjon i innvandreres kriminalitet.
  32. ^ Spesielt tydelig er det for de relativt få anmeldte overfallsvoldtektene i Oslo (i perioden 2006-2008 41 voldtekter, av totalt flere tusen anmeldte voldtekter til sammen i Norge i samme periode), som ifølge ofrene i alle tilfeller var «ikke-vestlige». Ifølge uoffisielle tall fra politiet referert i Aftenposten
  33. ^ Kriminalitet blant innvandrerungdom (utgitt av Det kriminalitetsforebyggende råd i april 2007), Statistisk sentralbyrå
  34. ^ Kriminalitet blant innvandrerungdom (utgitt av Det kriminalitetsforebyggende råd i april 2007), Statistisk sentralbyrå
  35. ^ Tall fra 2003, publisert http://www.oecd.org/dataoecd/27/5/33868740.pdf
  36. ^ Kilde for de svenske tallene, som følger SSBs definisjon, er [http://www.scb.se/Pages/TableAndChart____26040.aspx
  37. ^ Danmarks Statistikbank
  38. ^ BBC NEWS | UK | British immigration map revealed
  39. ^ a b «4 Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori og landbakgrunn. 1. januar 2010» (norsk). Statistisk sentralbyrå (SSB). 1. januar 2010. Besøkt 2010–2011. 
  40. ^ I 2006 var 75 av de polske innvandrerne menn ssb.no «Befolkningsutviklingen» i: Økonomiske analyser, 1/2007
  41. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 22. august 2012
  42. ^ http://www.mojanorwegia.pl/polakker.html
  43. ^ a b ssb.no «Befolkningsutviklingen» i: Økonomiske analyser, 1/2007
  44. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 17. august 2012
  45. ^ Kristin Henriksen: Flere studenter, færre unge bruder
  46. ^ Aftenposten: Ali inntar akademia
  47. ^ Dagens Medisin: - Studenter med holdninger
  48. ^ Valberg, Anna (17. februar 2012). «Innvandrerspagaten». forskning.no. Besøkt februar 2012. 
  49. ^ Jakub Godzimirski (2011). «Diasporaer og norsk utenrikspolitikk». Internasjonal Politikk, 69 (4), s. 579-617. Besøkt februar 2012. 
  50. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 17. august 2012
  51. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 17. august 2012
  52. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 17. august 2012
  53. ^ Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori, landbakgrunn og kjønn. 1. januar 2012 SSB, hentet 17. august 2012
  54. ^ Tallet for Kina gjelder Folkerepublikken Kina unntatt Hongkong og Macao. Se også artikkelen Kinesiske innvandrere studerer eller jobber fra Statistisk Sentralbyrå (s008).
  55. ^ etter danskfødte Astrid Gjertsen. Med «nyere tid» ser vi bort fra danskfødte embetsmenn på 1800-tallet.
  56. ^ ssb:no: Vebjørn Aalandslid og Kristian Rose Tronstad: Er ikke-vestlige innvandrere underrepresentert? (mars 2005)
  57. ^ NRK.no – Valg 2003 Nordland
  58. ^ Vårt Land – Over 200.000 katolikker
  59. ^ Norsk, latin og 22 andre språk; kilde: http://www.katolsk.no/okb/Oslo/Olav/stats/sprak.htm
  60. ^ SSB: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra land der islam er hovedreligion, etter landbakgrunn; kilde: http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200903/03/tab-2009-06-15-02.html
  61. ^ SSB: Folkemengde 1. januar 2007 og 2008 og endringene i 2007, etter innvandringskategori og landbakgrunn; kilde: http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2008-04-29-01.html
  62. ^ Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja; ssb.no
  63. ^ Tallene i tabellen underestimerer kraftig den reelle situasjon.[trenger referanse] Det eneste presist målbare antallet for alle trossamfunn er tallet for hvor mange trossamfunnet kjenner det norske fødselsnummeret til og kan benytte i krav om lovfestede tilskudd. Dette antallet er nødvendigvis lavere enn det reelle antallet; det er en stor del av Norges reelle innvandrerbefolkning som ikke har fått tildelt vanlig fødselsnummer, og trossamfunnene evner ikke å innhente alle disse fødselsnumrene, særlig ikke fra de ferskest innvandrede.
  64. ^ a b c d For noen trossamfunn mangler deler av tallmaterialet for 2010 og 2012. Da er det brukt tall for hhv 2009 og 2011
  65. ^ Knudsen, Vibeke 1980: Greske innvandrere i Norge. Magistergradsavhandling, Institutt for sosiologi, UiO
  66. ^ dagbladet.no: Trude Lorentzen: Avskjed under halvmånen desember 2007
    Se også firmaets hjemmeside alkhidmat.no
  67. ^ Ingunn Økland: Et lite stykke norgeshistorie; Aftenposten 5. okt 2005
  68. ^ Hovedkilde til dette avsnittet er nrks omtale av Jenny Bull Tuhus' avhandling i filmvitenskap
  69. ^ Full informasjon: Afrikaneren | Filmfront
  70. ^ En hyllest til kinarestaurantene : Dagsavisen
  71. ^ a b c Mat fra hele verden i Oslo - Oslopuls.no
  72. ^ Kilde til opplysningene om kinarestaurantenes historie er artikkelen «Kinamatdynastiet»; VG 27. september 2002
  73. ^ Økonomisk rapport
  74. ^ http://www.samlaget.no/item.cfm?id=12862
  75. ^ Norske spisevaner under lupen - KSLMatmerk
  76. ^ http://www.detnye.no/kropp/article134135.ece
  77. ^ forskning.no > Hva skal vi ha til middag?
  78. ^ Om statsborgerseremoni: http://www.imdi.no/templates/Tema____6028.aspx
  79. ^ Jørgen Carling. «Innvandrere prioriterer å sende penger til familien» I: Samfunnsspeilet nr. 6, 2004 (pdf)
  80. ^ Tall fra 2002: http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200406/08/tab-2004-12-09-02.html
  81. ^ «Alle de ti dronningene vi kjenner til mellom (Harald Hårfagres dronning) Ragnhild Eriksdatter og (Håkon Håkonssons) Margaret Skulesdatter var utlendinger av fyrstelig herkomst». [Med to unntak]. «Dronningene danner et [...] mønster som forankrer det norske rikskongedømmet i et nordisk fellesskap», Steinar Imsen. Våre dronninger. Grøndahl og Dreyer, 1991. ISBN 82-09-10678-3
  82. ^ SSB-magasinet: Ekteskap på tvers av landegrensene; Koner frå Thailand, ektemenn frå Tyrkia
  83. ^ SSB Magasinet: Vi blir flere og yngre - av økt innvandring
  84. ^ Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud: Norge – et lite stykke verdenshistorie. Cappelen 2005 (2008), side 250.
  85. ^ Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud: Norge – et lite stykke verdenshistorie. Cappelen 2005 (2008), side 253.
  86. ^ Oscar Mendelsohn, Jødenes historie i Norge. Oslo 1969, side 25-26.
  87. ^ Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud: Norge – et lite stykke verdenshistorie. Cappelen 2005 (2008), side 257.
  88. ^ Det mosaiske trossamfunn: Den første jødiske innvandring

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grete Brochmann og Knut Kjeldstadli Innvandringen til Norge : 900-2010, Pax 2014 ISBN 9788253035932
  • Jørgen Carling. «Innvandrere prioriterer å sende penger til familien» I: Samfunnsspeilet nr. 6, 2004 (www)
  • Gunnlaug Daugstad (red.) Innvandrere og innvandring 2008. Statistisk Sentralbyrå, 2008 (Statistiske analyser; 103) ISBN 978-82-537-7471-8. (www) omtale
  • Alexa Døving. Norsk-pakistanske begravelsesritualer. Unipub forlag 2007. ISBN 978-82-7477-328-8
  • Ram Gupta. Being a Hindu in Oslo: youth, change, and continuity. Novus, 2006. ISBN 978-82-7099-429-8. omtale
  • Kristin Henriksen. Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge. Statistisk Sentralbyrå, 2007. ISBN 978-82-537-7221-9 (pdf)
  • Knut Kjeldstadli (red.) Norsk innvandringshistorie, Norsk innvandring 1100 år, 900-2000. Pax, 2003. 3 bind. ISBN 82-530-2541-6
  • Levekår blant unge med innvandrerbakgrunn, unge oppvokst i Norge med foreldre fra Pakistan, Tyrkia og Vietnam. Statistisk Sentralbyrå, 2008. ISBN 978-82-537-7361-2 (pdf)
  • Ingeborg Kongslien. «Dei nye stemmene i norsk samtidslitteratur, innvandrarlitteratur i Norge» I: Norsk litterær årbok, 2002
  • Tor Bjørklund, Johannes Bergh. «Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge : partivalg, valgdeltakelse, representasjon» Cappelen Damm. 2013 ISBN 978-82-02-39698-5
  • Samfunnsspeilet, nr 4, 2006 = Temanummer om Innvandrere i det norske samfunnet. Utgitt av Statistisk Sentralbyrå. (www)
  • St.meld. nr. 18 (2007-2008). Arbeidsinnvandring. Oslo, 2008. (www/pdf)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]