Monopol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler markedsformen monopol. For brettspillet, se: Monopol (brettspill)

Et monopol (fra gresk monos = en, polein = å selge) er en markedsform hvor det kun er én tilbyder (selger) av et produkt eller en tjeneste. I dagligtale betyr monopol en bedrift som ikke har noen konkurrenter i sitt produkt- eller tjenestemarked. Monopoler er karakterisert av fraværet av økonomisk konkurranse om å tilby godet eller tjenesten, og eventuelt en mangel på levedyktige substitutter. Monopoltilstanden regnes normalt som en markedssvikt dersom det forventes å finne konkurranse i det aktuelle markedet. Man bruker normalt ikke begrepet monopol om slike offentlige monopoler som forsvar, politi, myntvesen, osv.

Et monopol skiller seg fra et monopsoni, hvor det kun er én kjøper av produktet eller tjenesten. Men monopoler har ofte kontroll over en del av verdikjeden i et marked. Monopsonier er tidvis ønsket og organisert av produsentene selv, særlig innen primærnæringene. Samtidig skiller et monopol seg fra et kartell, hvor flere tilbydere i samme marked samarbeider om å oppheve reell konkurranse i dette markedet, gjennom for eksempel skjult prissamarbeid.

Økonomisk analyse[rediger | rediger kilde]

Primære karakteristikker ved et monopol[rediger | rediger kilde]

  • Én tilbyder: Situasjonen med kun én tilbyder er definerende for et rent monopol. En bedrift kan ha monopol på et bestemt gode selv om bedriften ikke har monopol på andre goder den tilbyr. Det enkelte gode utgjør i så fall et eget, monopolistisk marked.
  • Ingen direkte substitutter: Et monopol er ikke kun tilstanden av å ha et unikt eller differensiert produkt, men også at det ikke eksisterer noen tilgjengelige substitutter for den funksjonen som varen fyller.
  • Signifikante inngangsbarrierer: I et monopol er det vanligvis vanskeligere for andre bedrifter å komme inn i markedet for å tilby samme gode eller tjeneste som bedriften som allerede er den dominerende bedriften i industrien.
  • Prissetter: Fordi én enkelt bedrift totalt kontrollerer tilgjengeligheten i et rent monopol, kan den utøve en betydelig grad av kontroll over markedsprisen ved å endre tilbudt mengde.
  • Skalafordeler: En bedrift eller en produksjon kan ha skalafordeler i form av betydelige faste kostnader kombinert med lave eller fallende grensekostnader i produksjonen (stordriftsfordeler), kan bidra til å drive et marked i retning av monopol.
  • Nettverkseffekter: En bedrift eller en produksjon kan nyte godt av nettverkseffekter i brukernes anveldelse av varen eller tjenesten. Dersom den enkelte brukers nytte av godet forutsetter at også andre brukere har det samme godet, kan det oppstå nettverkseffekter. Gode eksempler er programvare og telekommunikasjon, hvor hver enkelt brukers nytte av godet er null så lenge de er alene om å disponere det, og øker med antallet andre brukere som anvender det samme godet. Proprietære teknologier eller formater kan bidra til at nettverkseffekter skaper monopoltilstander.

Forutsetningene betyr at en bedrift med monopolmakt ikke blir utsatt for prispress fra konkurrenter, fordi det ikke finnes konkurrenter. Men bedriften kan møte prispress fra potensiell konkurranse. Dersom monopolisten øker prisen for mye blir andre fristet til å ta opp konkurransen med monopolet hvis de kan tilby det samme godet, eller en nær substitutt, til en lavere pris. I monopolteori er det også vanlig å anta at det eksisterer flere kjøpere, at alle kjøperne betaler samme pris, at det er inngangsbarrierer og asymmetrisk informasjon.

Monopoler og effektivitet[rediger | rediger kilde]

I grunnleggende økonomisk teori vil et monopol selge en lavere kvantitet av godet til en høyere pris enn bedrifter ville gjort i et rent konkurranseutsatt marked. På denne måten sikrer monopolet seg profitt ved å tilegne seg deler av eller hele konsumentoverskuddet: selv om den høyere prisen gjør at noen kunder faller av, er de fleste villige til å betale den høyere prisen. Dersom man antar at kostnadene er de samme, vil ikke dette lede til et ineffektivt resultat; ingen kan bedrestilles ved at ressursene omallokeres uten at noen andre værrestilles. Allikevel minker den totale sosiale velferden, fordi noen konsumenter må velge annenrangs produkter, klare seg uten eller få mindre ressurser til å skaffe seg andre goder.

Det blir ofte argumentert med at monopoler har en tendens til å bli mindre effektive over tid, fordi de ikke behøver å være effektive eller innovative for å konkurrere i markedet. Noen ganger kan dette effektivitetstapet øke en potensiell konkurrents verdi nok til å komme over inngangsbarrierene, eller gi incentiver til forskning og investeringer i nye alternativer. Teorien om konkurranseutsatte markeder argumenterer med at i noen tilfeller blir (private) monopoler tvunget til å oppføre seg som om det var konkurranseutsatt på grunn av risikoen for å miste monopolet til nye konkurrenter. Det er sannsynlig at dette skjer dersom et markeds inngangsbarrierer er lave eller på grunn av tilgjengeligheten til substitutter på lang sikt.

Noen argumenterer at det kan være bra å tillate en bedrift å forsøke å monopolisere et marked, siden noen virkemidler slik som prisdumping kan være fordelaktige for konsumentene på kort sikt; og så snart bedriften vokser seg for stor, kan den håndteres gjennom statlig regulering. Når monopoler ikke brytes ned gjennom det åpne markedet, vil ofte staten akkumulere, regulere eller ved bryte opp monopolet med makt (konkurranselovgivning). Offentlige institusjoner, som ofte er naturlige monopoler og sannsynligvis vanskeligere å bryte, er ofte sterkt regulerte eller statlig eid. I USA har vi sett eksempler på dette blant annet gjennom brudd på tele- og olje monopoler.

Se også[rediger | rediger kilde]