Middelalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Middelalderen (latin: medium aevum eller media ætas) er en periode i europeisk historie som strekker seg fra antikkens avslutning til tidlig moderne tid eller renessansen. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 4761453, med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene.

I dag brukes det vanligvis om perioden ca. 500–1500. Omskiftningene som markerer innledningen til middelalderen er Vestromerrikets fall, folkevandringene og kristendommens voksende innflytelse. Avslutningen av middelalderen skyldes den samlede effekt av endringene på 14001500-tallet, som skyldtes boktrykkerkunsten, reformasjonen, europeernes oversjøiske reiser, ildvåpnene og østromerrikets fall (1453).

Begrepet «middelalder»

Tegning i et håndskrift fra middelalderen.

«Middelalder» er et konstruert begrep som ble skapt av italienske humanister i renessansen på begynnelsen av 1400-tallet. Inntil da og i lang tid etter var det vanlig å dele historien opp i seks verdensaldre med utgangspunkt i de seks skapelsesdager i Bibelen, eller i de fire verdensmonarkier med utgangspunkt i Dan 2,40. De tidligste historikere i renessansen, med Francesco Petrarca som den første, opererte isteden med kun to perioder i historien: Antikken og «den mørke tid». På midten av 1400-tallet var det en utbredt oppfatning at historien var kommet ut av den mørke tid og inn i den moderne tid. Derfor beskrev man tiden mellom sin egen tid og antikken som den «tiden i mellom», derav «middelalderen».

Etter hva man vet var det italieneren Giovanni Andrea Bussi som var den aller første som benyttet betegnelsen media tempestas i 1469. Denne tredelingen av historien kom til å få en betydning i lang tid og danner egentlig også grunnlaget for historikernes oppdeling av historien den dag i dag. Derimot har man i høy grad forlatt renessansen negative syn på middelalderen som en unyttig ventetid på antikkens gjenfødelse i renessansen. I dag ser man mer en kontinuitet mellom middelalderen og den moderne tid.

Den latinske betegnelsen ble først fastlagt som media ætas etter en tid da flere betegnelser var i bruk. Det dreide seg om entallsformene (årstallene viser til første kjente bruk) media tempestas (1469), media ætas (1518), media antiquitas (1519), medium ævum (1604) og medium sæculum (1625) samt flertallsformene media tempora (1531) og media sæcula (1625). Denne vaklingen er sannsynligvis årsaken til at betegnelsen for perioden på engelsk (Middle Ages), nederlandsk (Middeleeuwen), russisk (Средние века) og islandsk (miðaldir) har flertallsform, mens den på de øvrige europeiske språk har entallsform. Det engelske begrepet «medieval», vanligvis stavet «mediaeval» ble første gang konstruert fra det latinske ordet medium ævum, eller mer presist «middle epoch» (midtepoken) i opplysningstiden som en nedsettende beskrivelse av middelalderen.

Byggeplass under høymiddelalderen.

I moderne tid, etter den første verdenskrig, etter påtrykk fra historikerne Henri Pirenne og Johan Huizinga, har det blitt vanlig å dele middelalderen inn i tre perioder:

Nordisk middelalder

Oppdelingen av historien i tre perioder ble introdusert i Danmark av den kongelige historiograf Jon Jakobsen Venusinus i skriftet De historia dissertatio prima, qva ejus definitio et divisio comprehenditur fra 1604 hvor han skjelner mellom ætas prisca, ætas media og ætas recentior. Så sent som i Ludvig Holbergs Synopsis Historiæ Universalis fra 1733 benyttes fortsatt oppdelingen av de fire verdensmonarkier, men Holberg kjente og brukte også begrepet middelalder («Middel Alder», «Middel-Alder», «middel Alderen») i likhet med de noe yngre historikere Peter Friderich Suhm («den midlere Historie») og Gerhard Schøning («de saakaldte midlere Tider»). Ove Høegh-Guldberg benyttet i sin Verdens Historie (17681772) en oppdeling i seks verdensaldre.

Middelalderen i nordisk sammenheng har en noe annen periodeinndeling enn i det sydlige Europa. Vanligvis brukes begrepet middelalder om perioden fra ca. 1000 til 1536 og betegner således den periode hvor kristendommen ble innført i Norden, helt frem til reformasjonen.

Ofte regner man middelalderens begynnelse da vikingtiden sluttet, noe som i Norge ofte blir satt symbolsk til kong Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. I Danmark settes denne tiden til ca. 1050 da Svein Estridsson brakte Danmark inn i middelalderen. I Sverige setter man ofte vikingtidens slutt ved omkring år 1060 da Ynglingeætten døde ut, og den varer fram til Gustav Vasa velges til konge i år 1523.

Grovt sett ser man middelalderens begynnelse i Norden som den kristne kirkens sentrale posisjon, og ved at makten i samfunnet var delt mellom kongemakt, adel og kirke. Både for Danmark og Norge ser man ofte på middelalderens slutt ved reformasjonen i 1536. Da ble det tredelte forholdet endret ved at kirken mistet mye av sin politiske makt. Siste del av nordisk middelalder er da preget av eneveldets stilling i samfunnet, foruten framveksten av en ny klasse i byene, borgerskapet.

Historikere bruker ofte følgende oppdeling av den nordisk middelalder:

Se også

Litteratur på norsk

  • Sverre Bagge: Europa tar form : år 300 til 1350 Vanligst brukte innføringsverk i middelalderhistorie ved norske universitet. Cappelen 2004 (1.utg. 1986) ISBN 82-02-19813-5
  • Steinar Imsen: Europa 1300-1550 Innføringsverk i senmiddelalderhistorie. Universitetsforlaget 2000 (1. utg. 1984) ISBN 82-00-45406-1

Eksterne lenker