Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 52°31′12″N 13°22′48″Ø

Berlin

Flagg

Våpen

Flagg Våpen

Kart over Berlin

Land Tyskland Tyskland
Status Delstat
Styreform
 – Regjeringssjef:
Byrepublikk
Klaus Wowereit (SPD)
Areal 891,82
Befolkning 3 419 623 (30. november 2013[1])
Bef.tetthet 3 834 innb./km²
Offisielle språk Tysk

Berlin er Tysklands føderale hovedstad, og en av dets delstater. Det er Tysklands største by, og den nest største byen i Den europeiske union definert etter offisielle grenser. Byen er et av de viktigste sentre for europeisk politikk, kultur og vitenskap. Byen er et viktig transportknutepunkt i Sentral-Europa og har noen av verdens fremste universiteter, museer, teatre og orkestre, samt tre operaer. Den multikulturelle metropolen har innbyggere fra over 180 nasjoner, og er en magnet for mennesker som tiltrekkes av den liberale livsstilen, urbane smeltedigelen og kunstneriske friheten i byen. Den er berømt for sine festivaler, uteliv, samtidsarkitektur og avantgardekunst.

Berlin sentrum 2005 sett fra Treptowers i Treptow-Köpenick. Bildet viser blant annet Universal-bygningen til høyre, elva Spree og tv-tårnet på Alexanderplatz.

Byens historie går tilbake til 1200-tallet. På 1400-tallet ble den residensby for kurfyrstene av Brandenburg, i 1701 ble den hovedstad i Kongeriket Preussen, og med den tyske rikssamlingen i 1871 rikshovedstad i nasjonalstaten Tyskland. Berlins historie i det 20. århundre var turbulent. Etter en blomstringsperiode som metropol i den første delen av århundret opplevde byen store ødeleggelser under andre verdenskrig. Etter å ha vært delt under den kalde krigen, siden 1960-årene av mur og minefelt, ble byen gjenforent og gjort til hovedstad igjen i 1990. Knapt noen by har så mange spor etter det tyvende århundre, og på 1990-tallet ble Berlin beskrevet som «verdens største byggeplass».

Sammenlignet med resten av Tyskland er levekostnadene lave og byen er et av de viktigste turistmål i Europa.

Geografi og klima[rediger | rediger kilde]

Berlin ligger i et temperert klimaområde på den nordtyske sletten, ved elvene Spree og Havel. Spree kommer inn fra Brandenburg sørøst i byen, i bydelen Treptow-Köpenick. Den fortsetter mot byens geografiske og historiske sentrum Mitte og tar opp i seg sideelvene Dahme, Neuenhagener Mühlenfließ, Wuhle og Panke. Elven fortsetter mot vest og munner ut i Havel i bydelen Spandau. Havel renner gjennom byens vestlige områder fra nord mot sør. Etter å ha passert grensen mot Brandenburg tar Havel etterhvert en nordlig retning og munner ut i Elben i Sachsen-Anhalt.

Gjennomsnittstemperaturen i Dahlem er 8,9 °C og nedbørsmengden utgjør årlig 581 mm. De varmeste månedene er juli og august med gjennomsnittlig 18,5 og 17,7 °C og de kaldeste januar og februar med −0,6 og −0,3 °C. Den største delen av nedbøren faller i juli med gjennomsnittlig 70 mm, den minste i mars med gjennomsnittlig 31 mm.

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Berlins rådhus ligger ved 52°31′6,2688″N 13°24′29,952″Ø. Byens største utstrekning i øst-vest-retning er omkring 45 kilometer, den største utstrekningen i nord-syd-retning omkring 38 km. Byens areal utgjør omkring 892 km². Berlin er fullstendig omkranset av delstaten Brandenburg.

Bydeler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Berlins bydeler

De tolv bydelene i Berlin

Etter bydelsreformen i 2001 ble antallet bydeler (Bezirke) redusert fra 23 til 12. Berlins bydeler er nå:

Bydel Innbyggere
31. oktober 2012[2]
Areal
i km²
Charlottenburg-Wilmersdorf 298 567 64,72
Friedrichshain-Kreuzberg 259 483 20,16
Lichtenberg 258 586 52,29
Marzahn-Hellersdorf 248 786 61,74
Mitte 329 969 39,47
Neukölln 308 342 44,93
Pankow 364 794 103,01
Reinickendorf 243 239 89,46
Spandau 218 935 91,91
Steglitz-Zehlendorf 281 604 102,50
Tempelhof-Schöneberg 320 917 53,09
Treptow-Köpenick 242 000 168,42

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Berlins historie

Navnet Berlin er av vendisk opprinnelse og har en ukjent betydning. Berlin vokste frem som en dobbeltby, bestående av Berlin og Cölln. Cölln, som fikk byrettigheter i 1237, lå på en øy i elven Spree og Berlin lå på fastlandet. I 1307 fikk byene felles rådhus.

I 1451 ble Berlin residensby for markgrevene og kurfyrstene av Brandenburg, og måtte gi avkall på sin status som fri hansestad. Brandenburg hadde siden 1415 blitt styrt av slekten Hohenzollern. Hohenzollern-slekten regjerte i Berlin frem til 1918, først som markgrever av Brandenburg, senere konger av Preussen og endelig tyske keisere.

Den lutherske reformasjonen ble gjennomført i 1539 i Berlin. Under tredveårskrigen mellom 1618 og 1648 ble en tredjedel av byen ødelagt og befolkningen redusert til halvparten. Kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg gav Berlins innbyggere stor religionsfrihet og oppmuntret til storstilt immigrasjon. Blant annet omfattet denne immigrasjonen franske hugenotter. I løpet av Fredrik Vilhelms regjeringstid økte Berlins befolkning til 20 000, hvorav en tredjedel var franskmenn. Også jøder ble gitt lov å slå seg ned i byen, og det kom mange innvandrere fra Bøhmen, Polen og Salzburg. I de følgende årene ble forstedene Friedrichswerder, Dorotheenstadt og Friedrichstadt grunnlagt.

Fredrik Vilhelm, den store kurfyrsten. Maleri av G. Flinck, 1652

I 1701 ble markgrevskapet Brandenburg og hertugdømmet Preussen slått sammen til et kongerike, og Fredrik I kronet til konge av Preussen. Den brandenburgiske residensbyen ble valgt til kongerikets hovedstad, og kom dermed til å spille en større rolle i europeisk politikk. Byen ble formelt slått sammen med forstedene Cölln, Friedrichswerder, Dorotheenstadt og Friedrichstadt til Königliche Haupt- und Residenzstadt Berlin i 1710. Det ble grunnlagt ytterligere forsteder som senere ble innlemmet i Berlin.

Kong Fredrik den store

Preussens konger oppførte en rekke monumentale bygninger på 1700- og 1800-tallet, særlig under ledelse av den berømte arkitekten Karl Friedrich Schinkel, som kom til å prege klassisismen sterkt. Berlin ble et sentrum for Europas såvel politiske som kulturelle liv, særlig kunst, arkeologi og musikk. Ved dannelsen av det tyske riket i 1871 ble byen gjort til rikshovedstad.

Etter første verdenskrigs slutt i 1919 ble republikken utropt i Berlin. Byen var det året preget av uroligheter og kamper mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære. I 1920 ble Berlin utskilt fra Preussen og ble en egen bystat. Samtidig ble store områder rundt Berlin innlemmet i byen gjennom loven om Stor-Berlin. Byens befolkning økte dermed til omkring fire millioner innbyggere.

Som tysk hovedstad under den såkalte Weimarrepublikken opplevde Berlin en kulturell og økonomisk gullalder, til tross for landets problemer på riksnivå, og det ble sagt at byen hadde «forretninger som London og fornøyelser som Paris».

Spittelmarkt i Berlin i 1912. Maleri av Paul Hoeniger
Oversiktskart over Berlin delt inn i soner mellom de allierte og Sovjet.

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen på 1930-tallet ville nasjonalsosialistene gjøre Berlin om til Welthauptstadt Germania, en by ingen før hadde sett maken til, etter planer av i første rekke Albert Speer. Bare et fåtall av de enorme bygningene og monumentene ble påbegynt før alle ressurser måtte settes inn i det tyske krigsmaskineriet under andre verdenskrig. Enkelte kjente bygninger, som Tempelhof lufthavn og Olympiastadion, ble likevel ferdigstilt på 1930-tallet. Berlin arrangerte olympiske sommerleker i 1936.

I årene før og under andre verdenskrig forsvant Berlins jødiske befolkning på ca. 170 000 personer som følge av nasjonalsosialistisk forfølgelse. Mot slutten av krigen ble store deler av Berlin bombet og lagt i grus av allierte bombefly, og under slaget om Berlin i de siste dagene av krigen ble byen inntatt av den røde armé, som begikk mange krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen.[3] Etter krigen måtte byen ta imot mange flyktninger fra østområdene og forholdene for befolkningen var svært vanskelige.

Etter krigen ble byen, i likhet med resten av Tyskland, delt mellom de offisielle seiersmaktene i fire okkupasjonssoner. USAs, Frankrikes og Storbritannias soner (sektorer) ble kalt Vest-Berlin. Den sovjetiske okkupasjonssonen ble kalt Øst-Berlin og senere utropt til hovedstad i DDR, noe som likevel ikke var anerkjent i vest.

Helmut Kohl og Berlins regjerende borgermester Walter Momper ved åpningen av Brandenburger Tor i 1989

Den vestlige delen av byen var en demokratisk bystat som i henhold til sin forfatning var en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Dette var riktignok ikke akseptert av de vestallierte okkupasjonsmaktene, og Vest-Berlins representanter hadde ingen stemmerett i Forbundsdagen eller Forbundsrådet.

Vest-Berlin ble sett på som en demokratisk utpost midt inne i det som ble Østblokken, og fikk derfor stor symbolbetydning under den kalde krigen. Det økende motsetningsforholdet mellom de allierte og Sovjetunionen førte til at sovjeterne sperret av områdene rundt Vest-Berlin den 24. juni 1948 og gjennom den såkalte Berlinblokaden forsøkte å sulte ut byens innbyggere. Forsøket på å presse ut vestmaktene varte til mai 1949, og innbyggerne i Vest-Berlin fikk i mellomtiden fløyet inn forsyninger via «luftbroen til Berlin».

For å hindre at befolkningen flyktet fra DDR, bygget det sovjetisk-innsatte regimet i 1961 en 43 km lang mur, Berlinmuren, som delte byen i to. Muren, som kom til å symbolisere jernteppet og delingen av Europa, ble voktet med minefelt, piggtråd og soldater med hunder.

Som svar på byggingen av muren holdt USAs president John F. Kennedy i 1963 sin berømte Ich bin ein Berliner-tale foran Vest-Berlins rådhus, Rathaus Schöneberg.

Natten mellom 9. og 10. november 1989 falt muren, og året etter ble Tyskland – og Berlin – gjenforent. Det gjenforente Berlin ble faktisk hovedstad i et gjenforent Tyskland i juni 1991 (formelt var byen hele tiden hovedstad). Det var fra noen hold litt ubehag mot flyttingen også fordi Berlin med de nye tyske grenser lå enda mer geografisk usentralt i landet enn noensinne – alle tyske byer av noen størrelse ligger langt syd eller vest for Berlin. Men historien og tidligere beslutninger fikk råde. Mange departementer og en stor del av statsbyråkratiet flyttet til Berlin i 1999, men som et kompromiss ble en del værende igjen i Bonn. Fra 1990 har det foregått en omfattende byggeaktivitet i byen.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Berlinere i Tiergarten

Berlin har en befolkning på knapt 3,4 millioner. Frem til midten av 1600-tallet var Berlin bare sparsomt befolket. Takket være kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburgs immigrasjonspolitikk økte befolkningen fra omkring 6 000 i 1648 til 57 000 i 1709. Ettersom det kom mange hugenotter som slo seg ned i byen har mange av innbyggerne i Berlin franske aner. Byen passerte 100 000 innbyggere i 1740 og milliongrensen i 1875.

Ved utvidelsen av bygrensene til Stor-Berlin i 1920 økte befolkningen til omkring 4 millioner. Under annen verdenskrig falt befolkningen på grunn av sivile og militære tap og flukt. Siden har befolkningstallet ligget forholdsvis konstant på mellom 3,1 og 3,5 millioner.

Berlin har alltid tatt imot immigranter. Etter hugenottene på 1600-tallet fulgte på 1800-tallet mange østeuropeere. Etter den andre verdenskrigen kom mange gjestearbeidere fra sør-Europa, særlig Italia og Tyrkia til Vest-Berlin. En relativt stor innvandring til Øst-Berlin kom fra Vietnam.

Berlin tiltrekker seg mennesker også fra resten av landet som følge av sin kulturelle og politiske betydning. Under den kalde krigen var innbyggerne i Vest-Berlin fritatt for verneplikt, og mange medlemmer av 68-bevegelsen søkte til byen på grunn av dens liberale samfunnsklima.

Bydelen Kreuzberg fikk etterhvert den største tyrkiske befolkning utenfor Tyrkia. Kreuzberg er kjent for sitt folkeliv, lave boligpriser og alternative kultur.

Den stedsegne dialekten i Berlin kalles Berlinisch.

Religion[rediger | rediger kilde]

Berliner Dom, en viktig protestantisk kirke i Berlin

Av byens 3,4 millioner innbyggere er 60 % konfesjonsløse[4], 19,3 % protestanter, 9,3 % katolikker, 2,7 % tilhengere av andre kristne konfesjoner, 7,2 % muslimer, 0,3 % jøder, mens 0,6 % tilhører andre religioner.

Berlin er sete for et protestantisk bispedømme, som tilhører Evangelische Kirche Berlin-Brandenburg-schlesische Oberlausitz. Videre er byen sete for et katolsk erkebispedømme, Berlin erkebispedømme. Som reaksjon på tvangsforeningen av den lutherske kirken og den reformerte (kalvinistiske) tradisjonen oppstod på 1800-tallet Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche, også kalt «den gammellutherske kirke». Fra 1800-tallet har også baptister vært representert i Berlin, og er med sine 36 menigheter den største frikirken i hovedstaden. De driver også flere diakonale institusjoner.

Berlins jødiske menighet, som ble grunnlagt i 1671, har ca. 12 000 medlemmer, men antallet personer av jødisk opprinnelse er antakelig større. Byen har 11 synagoger og flere andre jødiske institusjoner, bl.a. to rituelle bad, jødisk sykehus, jødisk museum, jødisk gymnasium og den største jødiske gravlunden i Vest-Europa. Berlin har den raskest voksende jødiske befolkningen i verden utenfor Israel, etter at et stort antall jøder fra de tidligere sovjetrepublikkene har valgt å slå seg ned i byen etter kommunismens sammenbrudd. Se også jødedom i Berlin.

Den islamske menigheten ble grunnlagt i 1922. Moskeen i Wilmersdorf fra 1926 er byens eldste og i dag finnes det 76 moskeer i Berlin.

Det finnes fem buddhistiske templer i byen. Tempelet Das Buddhistische Haus er fra 1924 og regnes som det eldste i Europa.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Se også: Politiske institusjoner i Berlin

Føderal politikk[rediger | rediger kilde]

Som føderal hovedstad er Berlin sete for Forbundsdagen, Forbundsrådet og den føderale regjeringen (deriblant Forbundskanslerens kontor). Forbundspresidentens residens, Schloss Bellevue, ligger også i Berlin. Forbundsrådet møtes i Preußisches Herrenhaus, det gamle prøyssiske overhuset, og Forbundsdagen i Riksdagsbygningen.

De sentrale føderale institusjonene ble gradvis flyttet tilbake til Berlin fra Bonn på 1990-tallet. Berlin er likevel ikke noen veldig sentralistisk hovedstad, ettersom mange av ministeriene og andre føderale institusjoner fremdeles befinner seg i Bonn.

Delstatspolitikk[rediger | rediger kilde]

Berlin er en av Tysklands delstater, og har sin egen forfatning, parlament, regjering og høyesterett.

Berlins regjering er Berlins senat. Senatet ledes av en regjerende borgermester og består ellers av inntil åtte senatorer, som tilsvarer ministre i andre delstater. Senatet velges av Berlins parlament, som velges gjennom delstatsvalg hvert femte år.[5]

Klaus Wowereit har vært regjerende borgermester siden 2001. Han ble 24. november 2011 gjenvalgt av delstatsparlamentet for en tredje valgperiode, denne gang med støtte fra CDU.[6] Partiene SPD, Die Linkspartei, CDU, De grønne og Piratpartiet er representert i parlamentet.

Berlin er, og har alltid vært, en utpreget «rød» by, i den forstand at sosialdemokrater og sosialister her har et tyngdepunkt.

Staten Berlin har i dag fire seter i det tyske Forbundsrådet.

Våpen og flagg[rediger | rediger kilde]

Berlins våpen er en oppreist sort bjørn. Våpenets herkomst er uklar. Det har vært antatt at det kan være en henspilling på grunnleggeren av Mark Brandenburg, Albrecht «Bjørnen». Våpenmotivet har også vært forklart som en tolkning av byens navn, men det er mindre sannsynlig da navnet mest sannsynlig stammer fra ordet brl, et slavisk ord som betyr myr. Bjørnen kjennes første gang fra et segl fra 1280. Gjennom historien har det forekommet i ulike kombinasjoner med Preussens og Brandenburgs ørner. Først på 1800-tallet ble bjørnen uomstridt som byens våpen fremfor den brandenburgiske ørnen.

Berlins flagg viser bjørnen på hvit bakgrunn, med en rød stripe over og under. Flagget forekommer i to varianter. Byens ordinære flagg, det som Berlins innbyggere står fritt til å bruke, har bjørnen stående fritt i det hvite feltet. Berlins delstatsflagg som ble innført i 1954, har bjørnen i et kronet våpenskjold.

Bydelene i Berlin har egne våpen og flagg. Våpnene er særegne for hver enkelt av de tolv distriktene, men de har alle en murkrone der skjoldet med bjørnen inngår. Bydelenes flagg har de respektive våpenskjold i en duk som tilsvarer byflaggets: Et vannrett midtre felt med smalere røde felter langs øvre og nedre kant.

Forvaltning[rediger | rediger kilde]

Ettersom Berlin er en enhetskommune utgjør Berlins tolv bydeler ikke egne kommuner. De er derfor i sterk grad avhengige av senatet og senatsforvaltningen. Hvert bydel (Bezirk) har en bydelsforsamling kalt Bezirksverordnetenversammlung, som igjen velger en bydelsborgermester og fem byråder. Borgermestrene, ledet av den regjerende borgermesteren, utgjør borgermesterrådet, som gir råd til senatet.

Økonomi og næringsliv[rediger | rediger kilde]

Potsdamer Platz

Bruttoinnlandsprodukt[rediger | rediger kilde]

Berlins bruttoinnlandsprodukt i 2010 var 94,7 milliarder €,[7] en økning på 3,1 fra året før. Til sammenligning hadde i 2009 Hamburg, som er bare halvparten så stor som Berlin, et bruttoinnlandsprodukt på 83,8 milliarder €.

Prisutvikling[rediger | rediger kilde]

Forbrukerprisindeksen (Verbraucherpreisindeks) var i 2010 107,5 mot 100 i basisåret 2005.[8] I kjøpekraft ligger Berlin litt under snittet i Den europeiske union, mens de fleste vesttyske byer ligger betydelig over.

De største virksomhetene og arbeidsmarkedet[rediger | rediger kilde]

Over 80 % av bedriftene i Berlin tilhører tjenestesektoren, og hovedvekten ligger på kunnskaps-, teknikk-, design- og servicenæringer. Omkring 591 000 personer, eller 41 % av arbeidsstyrken, jobber i denne tjenestesektoren. De 15 største virksomheter i Berlin etter antall ansatte i 2010:[9]

Plass
Navn
Hovedkontor
Medarbeidere
i Berlin
Medarbeidere
totalt
1. Deutsche Bahn AG Berlin 18 543 276 310
2. Siemens AG Berlin/ München 13 066 405 000
3. Berliner Verkehrsbetriebe Berlin 10 597 10 597
4. Vivantes Berlin 10 104 10 104
5. Charité Berlin 9 887 9 887
6. Deutsche Telekom AG Bonn 7 500 247 000
7. Deutsche Post DHL Bonn 6 500 470 000
8. Landesbank Berlin Holding AG Berlin 6 430 6 430
9. Kaiser’s Tengelmann Mülheim a. d. Ruhr 6 226 18 350
10. Daimler AG Stuttgart 6 000 260 100
11. Metro AG Düsseldorf 5 632 301 063
12. Dussmann Berlin 5 600 56 377
13. Berliner Stadtreinigung Berlin 5 459 5 459
14. Vattenfall Europe Berlin 5 421 38 179
15. Wisag Service Holding GmbH Frankfurt am Main 5 100 23 300

Det fantes i 2010 i gjennomsnitt 231 304 arbeidsledige i Berlin og disse utgjorde 13,6 prosent av befolkningen.[8]

Besøkende[rediger | rediger kilde]

Berlin hadde i 2010 9 051 430 besøkende og det ble registrert 20 795 643 overnattinger.[8]

Messer og kongresser[rediger | rediger kilde]

Berlin er kjent for flere viktige messer, f.eks. Grüne Woche og Internationale Funkausstellung Berlin. Internationales Congress Centrum Berlin er et viktig sted for møter i næringslivet i Berlin.

Medier[rediger | rediger kilde]

Berlin er sete for et stort antall mediebedrifter, deriblant de offentlige kringkastingsselskapene RBB, Deutsche Welle og Deutschlandradio, og private fjernsynsstasjoner som MTV, Nickelodeon, VIVA, Sat.1, N24 og TV.Berlin. Det finnes også et stort antall private radiokanaler. De store nasjonale fjernsynsstasjonene ARD, ZDF og RTL har også egne redaksjoner i Berlin.

I Berlin utkommer dagsavisene Berliner Zeitung, Berliner Morgenpost og Der Tagesspiegel, samt aviser av nasjonal betydning som Bild-Zeitung, Die Welt, die tageszeitung, B.Z..

Forlagene Verlag Walter de Gruyter og Axel Springer AG har hovedkontor i Berlin.

Kultur og severdigheter[rediger | rediger kilde]

Se også:Liste over severdigheter i Berlin

Teatre, operahus, film, orkestre og kor[rediger | rediger kilde]

Berlin er kjent for sine tallrike teatre og kunstscener. De mest berømte teaterscenene er Berliner Ensemble, Volksbühne am Rosa-Luxemburg-Platz, Schaubühne am Lehniner Platz, Theater des Westens, Renaissance-Theater, Deutsches Theater Berlin, Maxim-Gorki-Theater og GRIPS-Theater.

Videre har Berlin tre operahus: Staatsoper Unter den Linden, Deutsche Oper og Komische Oper.

Hvert år finner Den internasjonale filmfestivalen i Berlin (Berlinalen) sted, hvor Gullbjørnen og Sølvbjørnen deles ut.

Berlin har også flere verdensberømte symfoniorkestre og kor, deriblant Berliner Philharmoniker (dirigent: Simon Rattle), Staatskapelle Berlin (Daniel Barenboim) og Konzerthausorchester Berlin, foruten en rekke kringkastingsorkestre og -kor, som Deutsches Symphonie-Orchester Berlin (Tugan Sokhiev), Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin (Marek Janowski), Rundfunkchor Berlin (Simon Halsey) og RIAS Kammerchor (Hans-Christoph Rademann).

Orkestrene og korene samarbeider ofte om konserter i f.eks. Konzerthaus Berlin og Berliner Philharmonie.

Museer[rediger | rediger kilde]

Se også: Museer i Berlin

Berlin er verdensberømt for sine 160 museer. Byens største museumskompleks ligger på Museumsinsel, «Museumsøya», på en øy i Spreekanalen i sentrum av byen. Museumsinsel ble anlagt fra 1841 av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen. Den omfatter bl.a. Altes Museum i Lustgarten, Neues Museum, Alte Nationalgalerie, Bodemuseum og Pergamonmuseum hovedsakelig viser samlinger fra antikken. Museumsinsel ble i 1999 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Utenfor Museumsinsel finnes det museer som beskjeftiger seg med de mest forskjellige områder. Gemäldegalerie og Neue Nationalgalerie er kunstmuseer, Bauhaus-Archiv et arkitekturmuseum. Deutsches Historisches Museum i Berlins tøyhus i Unter den Linden viser 2 000 års tysk historie. Jüdisches Museum Berlin viser et like langt tidsrom med tysk-jødisk historie. Jagdschloss Grunewald inneholder en malerisamling fra det 15. til det 19. århundre. I Dahlem finnes det en rekke etnologiske museer. I Lichtenberg ligger Stasimuseet. Et nasjonalt minnesmerke over Berlinmuren finnes i Bernauerstrasse. Murmuseet ved «Haus am Checkpoint Charlie» tar også for seg Berlinmurens historie.

En sentral institusjon i Berlins museumsverden er Stiftung Preußischer Kulturbesitz, en av verdens største kulturstiftelser. Den eier størstedelen av de offentlige museene. En annen viktig stiftelse er Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg, som forvalter prøyssiske slott og parker.

Berlins bymuseum er en stiftelse som eier og driver flere tradisjonsrike museer som viser Berlins historie, bl.a. Märkisches Museum, grunnlagt 1874.

Bygninger[rediger | rediger kilde]

Brandenburger Tor, symbol på deling og gjenforening

Brandenburger Tor (Brandenburg-porten) ble bygget av Carl Gotthard Langhans mellom 1788 og 1791, og er Berlins vartegn. Den er inspirert av propyleene på Akropolis, og er kronet med en kvadriga med seiersgudinnen Victoria, utført av Johann Gottfried Schadow. Porten var den vestlige enden av gaten Unter den Linden, som fører til Museumsinsel i Spree og Berliner Dom. Under den kalde krigen lå Brandenburger Tor på grensen mellom Vest-Berlin og Øst-Berlin.

Bysten av Nefertiti i Neues Museum er blant de mest kjente gjenstander i Berlins museer.

I samme område ligger Staatsoper Unter den Linden, bygget i rokokkostil i 1743, det prøyssiske statsbiblioteket, bygget 1774–1780, det barokke tøyhuset i Berlin, bygget 1695–1706 etter planer av Andreas Schlüter, og den katolske kirkes hovedkirke i Berlin, Sankt Hedwigkatedralen, bygget 1747–1773. Französischer DomGendarmenmarkt var på 1600-tallet midtpunktet i det franske kvartalet. Humboldt-Universität zu Berlin ligger også ved Unter den Linden.

En kjent handlepromenade i Berlin er Kurfürstendamm med mange hoteller, forretninger og restauranter. Den ødelagte Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche markerer boulevardens østlige ende. Kirkens tårnruin er bevart, og det er bygget en ny kirke ved siden av.

Videre østover går Kurfürstendamm over i Tauentzienstraße, med KaDeWe, Europas største varehus og kjent for sitt eksklusive utvalg. Her ligger også Europa-Center, bygget mellom 1963 og 1965. Bygningen med 22 etasjer inneholder en rekke forretninger, restauranter, kontorer og en utsiktsplattform. I nordøstlig retning ligger Berlins største park, Tiergarten.

I nærheten av Brandenburger Tor ligger Riksdagsbygningen, Forbundskanslerens kontor og den tyske presidentens residens, Schloss Bellevue.

Oranienburger Straße var før annen verdenskrig sentrum i det jødiske kvartalet, og omfatter bl.a. den kjente Neue Synagoge bygget 1866 Kunsthaus Tacheles. Rykestrasse synagoge i Prenzlauer Berg er Tysklands største. Blant de mest kjente jødiske gravlunder er gravlunden i Mitte med blant andre Moses Mendelssohns grav, og gravlunden i Weissensee, den arealmessig største i Europa.

Øst for Spreeinsel ligger Alexanderplatz, med tallrike forretninger og restauranter. I umiddelbar nærhet ligger Fernsehturm, med 368 meter Tysklands høyeste bygning. Der ligger også den gotiske Marienkirche og Rotes Rathaus, sete for byregjeringen i Berlin. To statuer, en mannlig og en kvinnelig, med blikket rettet mot rådhusinngangen, skal minne om alle ruinene etter krigen.

I den østlige delen av Berlins sentrum er også den gamle bydelen Prenzlauer Berg spesielt severdig. Det samme gjelder forretningsgatene Schönhauser Allee og Kastanienallee.

DDRs tidligere parlament, Palast der Republik, som sto på Spreeinsel ved siden av Museumsinsel, er revet og på tomten skal gjenoppføres Berliner Stadtschloss, Berlins byslott. Slottet var vinterresidens for Brandenburgs, Preussens og Tysklands herskere. Det er planer om å bruke slottet som museum, i utvidelsen av Museumsinsel.

Schloss Charlottenburg i det vestlige Berlin

Potsdamer Platz er et trafikknutepunkt i Berlins sentrum, og her møtes flere store gater. Plassen ble anlagt av kong Fredrik Vilhelm I av Preussen i 1741. Frem til 1940 var Potsdamer Platz den travleste plassen i hele Europa. Etter krigen lå den i ruiner og ble delt av muren. Etter gjenforeningen ble plassen revitalisert, og det er bygget en rekke nye bygninger der med bl.a. mange forretninger og restauranter. Det er markert på bakken hvor muren gikk.

I Charlottenburg-Wilmersdorf ligger Olympiastadion, bygget for de olympiske sommerlekene i 1936. I nærheten ligger også Funkturm (kringkastingstårnet), bygget 1924–1926 i forbindelse med den internasjonale kringkastingsutstillingen.

Berlin har en rekke slott, deriblant Schloss Charlottenburg, et barokk representasjonsslott for Hohenzollerne bygget fra 1695, med en betydelig malerisamling. Andre slott omfatter Zitadelle Spandau, Schloss Schönhausen og det klassisistiske Schloss Tegel, bolig for naturforskeren og geografen Alexander von Humboldt.

I bydelen Steglitz-Zehlendorf og i nabobyen Potsdam, finnes en rekke slott og parker som fra 1990 er oppført på UNESCOs liste over verdensarven under tittelen Slott og parker i Potsdam og Berlin.

Fem store boligområder oppført i funksjonalistisk stil av arkitekter fra Bauhausskolen, ble i 2008 som det foreløpig siste anlegg i Berlin, oppført på UNESCOs verdensarvliste under overskriften Modernistiske boligområder i Berlin.

Parkområder[rediger | rediger kilde]

Berlin har skoger i både vest og sørøst, og flere store parkområder inne i byen. Også fordi det står trær ved veldig mange av byens gater regnes Berlin som en meget «grønn by».

De over 2 500 park- og grøntområdene i byen utgjør et areal på over 5 500 hektar og gir store muligheter til fritid og rekreasjon.

Seierssøylen i Großer Tiergarten

I sentrum av byen ligger Großer Tiergarten. Det er den eldste, største og mest betydningsfulle park i Berlin. Parkens historie går over 500 år tilbake i tid, og den har et areal på 210 hektar. Opprinnelig var den et skogsområde utenfor byporten, brukt av Brandenburgs adelige som jakt- og utfluktsområde. Etterhvert som byen vokste ble Tiergarten gradvis omgitt av bybebyggelse. i dag strekker parken seg fra Bahnhof Zoo til Brandenburger Tor og ligger i umiddelbar nærhet av det føderale parlaments- og regjeringskvartalet. Noen store gater krysser parken, bl.a. Straße des 17. Juni. Gatene møtes ved Großer Stern, hvor Seierssøylen har stått siden 1939. Parken er utformet som naturlignende parklandskap, med store grøntarealer krysset av små bekker, tregrupper, småsjøer og tallrike broer og alleer.

Ved siden av Tiergarten er Treptower Park i sydøst en av byens viktigste parker. Den ble anlagt mellom 1876 og 1882, og ligger ved elven Spree.

I sørvest ligger Botanischer Garten Berlin, som ved siden av sin vitenskapelige funksjon også blir brukt som utfluktssted. Den botaniske haven ble opprettet i 1697 der hvor dagens Kleistpark i Schöneberg ligger, og i 1897 ble dagens hageområde i Dahlem bygget ut. Med et areal på 43 hektar og omkring 22 000 forskjellige plantearter er det den tredje største botaniske have i verden. Den har også verdens største veksthus.

Berlin har også to zoologiske hager: Zoologischer Garten Berlin og Tierpark Berlin. Zoologischer Garten ble åpnet i 1844 i Tiergarten, og er Tysklands eldste zoo og den zoologiske hage med flest arter i verden. Den omfatter også Aquarium Berlin. Tierpark Berlin er Europas største landskapsdyrepark.

En rekke andre parkanlegg preger også Berlin: Ved siden av slottshavene i Charlottenburg, Glienicke og på Pfaueninsel, hvorav de to siste hører til UNESCOs verdensarvliste, omfatter byens parker bl.a. anlegg som Lustgarten, Viktoriapark, Rudolph-Wilde-Park og Schillerpark, men også de tallrike folkeparkene. I sør ligger Britzer Garten, hvor den føderale park-, og hageutstillingen Bundesgartenschau fant sted i 1985. Marzahnparken øst i byen med hager fra mange deler av verden, ble etablert mens byen var delt, men er siden revitalisert og utbygget. Nyere parker omfatter Mauerpark i den tidligere dødsstripen ved Berlinmuren, Südgelände naturpark, Park Görlitzer Bahnhof og Spreebogenpark i nærheten av Hauptbahnhof og regjerings- og parlamentskvartalet.

Fritid og rekreasjon[rediger | rediger kilde]

Veksthuset i Botanischer Garten

I Berlin er omkring 18 prosent av byarealet skog. Skogene dekker områder på tilsammen 290 000 dekar og utgjør det største skogsområde i noen tysk by. Den mest kjente skogen er Grunewald vest i byen, langs bredden av Havel. I Grunewald ligger en rekke av sjøer kjent som Grunewaldseenkette.

Großer Wannsee er en stor sjø i bydelen Steglitz-Zehlendorf, og som krysses av elven Havel. Sjøen er 2 600 dekar stor. Området ved Wannsee er et av de mest eksklusive boligområder i Berlin, og for den innestengte befolkningen i Vest-Berlin var det under den kalde krigen et kjærkomment utfluktsområde.

Müggelsee og Müggelberge i sydøst er også populære utfartssteder. Müggelsee er den største av sjøene i Berlin, og omfatter 7,4 km². Grosser Müggelberg er med 114 meter over havet, det høyeste naturlige punktet i Berlin. Bergene og sjøene oppstod under pleistocen.

Natteliv og festivaler[rediger | rediger kilde]

Kulturenes karneval arrangeres hver pinse

Berlin har et av de mest mangfoldige og aktive uteliv i Europa. Etter murens fall ble mange bygninger i Mitte renovert, og mange tomme bygninger i den østlige delen ble tatt i bruk av ungdommer, hvor det oppstod sub- og motkulturscener. Kjente nattklubber omfatter Kunsthaus Tacheles, teknoklubbene Tresor, WMF, Ufo , E-Werk, Kitkatclub og Berghain.

Det gamle Vest-Berlin har også flere kjente nattklubber, bl.a. SO36 i Kreuzberg. SOUND, som fra 1971 til 1988 lå i Tiergarten og i dag ligger i Charlottenburg, ble beryktet på slutten av 1970-tallet for bruken av narkotika, som beskrevet i boken Wir Kinder vom Bahnhof Zoo. Linientreu, i nærheten av Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche, har siden 1990-tallet blitt kjent for teknomusikk. Diskoteket LaBelle ble mål for et terrorangrep i 1986.

Årlig arrangeres Kulturenes karneval, en multietnisk gateparade i Kreuzberg, og de homofiles Christopher Street Day. Berlin er også kjent for kulturfestivalen Berliner Festspiele, som omfatter jazzfestivalen JazzFest Berlin.

Sport[rediger | rediger kilde]

Olympiastadion i Berlin

Det finnes tallrike sportsklubber i Berlin. De fleste er aktive innen breddesport, men flere driver også med profesjonell sport.

Berlin er hjemby for Hertha BSC Berlin, et fotballag i Bundesliga, og 1. FC Union Berlin, og for ALBA Berlin, et basketballag, som vant det nasjonale mesterskapet alle år fra 1997 til 2003.

Berlin var tildelt olympiske sommerleker for 1916, men lekene ble avlyst på grunn av den første verdenskrigen. Byen arrangerte imidlertid sommerlekene i 1936. Olympiaparken i Westend er et resultat av forberedelsene til begge disse to olympiske lekene. I 2006 ble finalen i verdensmesterskapet i fotball spilt på Olympiastadion, som før mesterskapet var blitt fullstendig renovert. Berlin Marathon og friidrettsstevnet ISTAF finner årlig sted i byen. Da Berlin forsøkte å få OL i 2000, ble mange sportsanlegg bygget eller renovert.

Blant de største idrettsarenaer i Berlin er Olympiastadion med 74 200 plasser, Friedrich Ludwig Jahn Sportpark med 19 000 plasser, Stadion An der Alten Försterei med 18 300 plasser, O2 World med 17 000 plasser, samt Velodromen, Max Schmelinghallen og Mommsenstadion, hver med en kapasitet på ca. 12 000 tilskuere.

Transport[rediger | rediger kilde]

Hauptbahnhof ble åpnet i 2006 og er med hensyn til passasjerer Tysklands fjerde største jernbanestasjon

Som en av de største byer i Europa utviklet Berlin allerede fra slutten av 1800-tallet et komplekst transportsystem. Under den kalde krigen ble Vest-Berlin adskilt fra omkringliggende områder, og måtte bygge ut sin egen infrastruktur. I DDR ble det bygget jernbaner og motorveier som gikk rundt den vestlige delen av byen. Gjenforeningen har ført til en reintegrering av byens transportsystem.

Kollektivtransport og jernbane[rediger | rediger kilde]

Berlins kollektivtransportsystem omfatter Berlins undergrunnsbane (U-Bahn) med ni linjer, Berlins forstadsbaner (S-Bahn) med 15 linjer og Berlins sporvei med 22 linjer, i tillegg til 150 bussruter og seks fergelinjer. S-Bahn (egentlig lokaltog) drives av S-Bahn Berlin GmbH – et datterselskap av Deutsche Bahn, resten drives av det offentlige kollektivtransportselskapet BVG.

U-Bahn krysser Landwehrkanal

Berlins hovedjernbanestasjon er Berlin Hauptbahnhof som ble åpnet sommeren 2006. Med 300 000 passasjerer daglig er den Tysklands fjerde største etter jernbanestasjonene i Hamburg, München og Frankfurt.

Gjennom sentrum av byen går det en stor jernbanelinje i øst-vest-retning (Berliner Stadtbahn) som gir plass både til S-Bahn og regional- og langdistansetrafikk. Langs denne ligger de fleste av byens større jernbanestasjoner, deriblant Berlin-Charlottenburg, Berlin Zoologischer Garten, Berlin Hauptbahnhof, Friedrichstraße, Alexanderplatz og Berlin Ostbahnhof. To jernbanetunneler krysser byens sentrum i retning sør-nord: S-banetunnelen via Potsdamer platz, Friedrichstraße og Nordbahnhof, og den nye jernbanetunnelen for fjern- og regionaltrafikk under Tiergarten til Hauptbahnhof.

Lufthavner[rediger | rediger kilde]

Tempelhof lufthavn, kjent som «alle moderne lufthavners mor» ble nedlagt i 2008. Flyplassen ble i 2010 åpnet for allmennheten under navnet Tempelhofparken.

Berlin har to kommersielle lufthavner: Tegel lufthavn og Schönefeld lufthavn. Schönefeld ligger rett utenfor byens sydøstlige grense i delstaten Brandenburg, mens Tegel ligger inne i byen.

Frem til 30. oktober 2008 kunne en tredje flyplass medregnes: Den tradisjonsrike Tempelhof lufthavn, som lenge var den viktigste, men som hadde for korte rullebaner for moderne passasjerfly og sikkerhetsforskrifter. Tempelhof er kjent som «alle moderne lufthavners mor» og fikk sin nåværende form på 1930-tallet. Den var hovedflyplassen der flyene landet under Berlinblokaden; da lettet og landet det ca. ett fly i minuttet på Tempelhof. Andre fly landet på Tegel og Gatow.

Schönefeld bygges for tiden ut til å bli Berlins nye hovedflyplass, Berlin Brandenburg lufthavn, og når den er ferdig skal Tegel legges ned. Arbeidet ble begynt i september 2006, og planen er at flyplassen skal åpnes i oktober 2013.

Berlins første flyplass ble åpnet i 1909 som Motorflugplatz Johannisthal-Adlershof. På Tempelhof var det bare zeppelinere på den tiden. I 1923 overtok Tempelhof for Johannisthal som hovedflyplass for moderne motorfly.

Få andre storbyer, om noen, har hatt så mange flyplasser i sin nærhet. Før og under annen verdenskrig ble det anlagt svært mange flyplasser for det tyske Luftwaffe. Etter krigen ble det også bygget enkelte nye store flybaser. Etter Tysklands gjenforening er bare noen få tatt i militær bruk av tyske myndigheter, men mange av dem har småflytrafikk eller noe linjetrafikk for billigselskaper.

Autobahn[rediger | rediger kilde]

Autobahn

Berlin er omgitt av en Autobahn-halvkrets (A 100, Berlins byring), som på sikt skal utbygges til en fullstendig ring. A 100 er en ren bymotorvei.

Fra A 100 finnes følgende motorveier ut av byen:

  • A 111 i retning nordvest (Hamburg og Rostock)
  • A 113 i retning sydøst (Dresden og Cottbus)
  • A 115 i retning sydvest (Hannover og Leipzig)
  • A 114 i retning nord

Kanalskipsfart[rediger | rediger kilde]

Vesthavnen

Berlin ligger i sentrum av et omfattende nettverk av kanaler, og er Tysklands nest største kanalhavneby. Det er tre kanaler inn i Berlin som brukes til skipsfart. I tillegg kommer forbindelsen over Havel, Elbe-Havelkanalen og midtlandskanalen til Elben og Nordsjøen samt Weser og Rhinen. Oder-Havel-kanalen forbinder Berlin blant annet gjennom Berlin-Spandau skipskanal med den nedre Oder og Østersjøen. Mindre utbygget er kanalen Spree-Oder som forbinder Berlin med den øvre Oder og fører til Schlesien.

Byen har fire kanalhavner: Østhavnen, Neukölln, Sydhavnen og Vesthavnen. Vesthavnen ligger i Moabit i den indre byen og er den største og viktigste.

Vitenskap og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Juridisk fakultet ved Humboldt-Universität zu BerlinBebelplatz.

Berlin har det høyeste antallet vitenskapelige institusjoner i Europa. Byen har tilsammen ca. 160 000 studenter, fordelt på fire universiteter, tre kunsthøyskoler, syv høyskoler og ti private høyskoler.

Universitetene i Berlin er:

De medisinske fakulteter ved Freie Universität og Humboldt-Universität ble i 2003 slått sammen til Charité – Universitätsmedizin Berlin, som er Europas største medisinske fakultet.

Over 50 000 mennesker arbeider ved de over 70 offentlig finansierte forskningsinstitusjonene utenfor universitetene. Store forskningsinstitusjoner som Fraunhofer-Gesellschaft, Helmholtz-Gemeinschaft, Leibniz-Gemeinschaft og Max-Planck-Gesellschaft er representert i byen med flere institutter.

Berlin i kunsten[rediger | rediger kilde]

Berlin har vært omfattende behandlet i litteratur, film, billedkunst, og andre kunstformer. Romaner om Berlin omfatter bl.a. Alfred Döblins verdensberømte storbyroman Berlin Alexanderplatz fra 1929. Innen filmkunsten kan nevnes stumfilmklassikeren Berlin: Storbyens symfoni fra 1927. Nyere filmer som finner sted i eller tar for seg Berlin omfatter Christiane F. – Å være ung er for jævlig fra 1981, Himmelen over Berlin fra 1987, Løp, Lola, løp! fra 1998, Good bye, Lenin! fra 2003, Alles auf Zucker fra 2004 og Knallhardt fra 2006. Fjernsynsserien Berlin, Berlin (2002–2005) har blitt vist i mange land.

Sitater[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Berlin – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Amt für Statistik Berlin-Brandenburg. Bevölkerungsstand in Berlin am 30. November 2013. [1]
  2. ^ Internettsiden til Berlin og Brandenburgs statistikkontor besøkt 9. januar 2014
  3. ^ Antony Beevor: Berlin – The Downfall 1945, 2002, norsk utgave Berlin – nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4 2003
  4. ^ Statistikk på statistikk-berlin-brandenburg.de
  5. ^ Bundeswahlleiter.de
  6. ^ Berlins offisielle hjemmeside om gjenvalget i november 2011. Besøkt 27.11.11
  7. ^ Amt für Statistik-Berlin Brandenburg
  8. ^ a b c Amt für Statistik Berlin Brandenburg
  9. ^ Berliner Wirtschaft in Zahlen 2011, besøkt 27. september 2011.