Russland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rossijskaja Federatsija (Российская Федерация), Rossija (Россия)
Den russiske føderasjon
Flagg Riksvåpen
Innbyggernavn		Russer, russisk
Hovedstad		Moskva
Tidssone		UTC+2 til +12
Areal  – Totalt:  – Vann:		Rangert som nr. 1 17 075 200[a] km² 0,5 %
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 9 140 041 247[b]
Bef.tetthet		8,2 innb./km²
Styreform		Føderativ republikk
President		Dmitrij Medvedev
Statsminister		Vladimir Putin
Offisielt språk		Russisk
Uavhengighet fra		Sovjetunionen 26. desember 1991
Valuta		1 Rubel=100 kopek
Nasjonaldag		12. juni
Nasjonalsang		Hymne til den russiske føderasjonen
Toppnivådomene		.ru
Kart over Den russiske føderasjon
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Russland (russisk: Россия, Rossija), offisielt Den russiske føderasjon (russisk: Российская Федерация, Rossijskaja Federatsija) er et land i det nordlige Eurasia. Russland er med sine drøye 17 000 000 km² verdens største land og dekker en åttendedel av verdens landmasse, mens landets 142 millioner innbyggere gjør det til verdens niende mest befolkede. Russland grenser mot Norge, Finland, Estland, Latvia, Hviterussland, Litauen, Polen (via Kaliningrad-eksklaven), Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Folkerepublikken Kina, Mongolia og Nord-Korea.

Russlands hovedstad er Moskva, som ligger i den europeiske delen av landet. De vestlige delene av Russland dominerer både befolkningsmessig og økonomisk; mens områdene øst for Uralfjellene er langt tynnere befolket og dominert av endeløse stepper og skogområder. Fra øst til vest i landet er det elleve tidssoner og 11 250 km, noe som betyr at samtidig som folk legger seg for å sove i Moskva, står innbyggerne ved Stillehavet opp neste dag.

Russland har et semipresidentialistisk politisk system der Dmitrij Medvedev har vært president og statoverhode siden 2008. Vladimir Putin er statsminister og regjeringssjef. Russland er en føderasjon med mange delrepublikker med egne politiske ledere og forsamlinger; disse er typisk knyttet opp imot de mange ikke-russiske etniske gruppene i landet og har utstrakt selvstyre.

Siden Sovjetunionens fall i 1991 har Russland i stor grad overtatt den tidligere supermaktens rolle i internasjonal politikk. Russland er fast medlem i FNs sikkerhetsråd, og har også en ledende rolle i Samveldet av uavhengige stater (SUS). Russland er fortsatt en av verdens sterkeste militærmakter, og har også verdens største arsenal av kjernefysiske våpen.

Innhold 1 Etymologi 2 Naturgeografi 2.1 Landskap og geologi 2.2 Vann og vassdrag 2.3 Fjell 2.4 Klima 3 Demografi 3.1 Folkegrupper 3.2 Språk 3.3 Religion 4 Historie 4.1 Opprinnelse, Kievriket og invasjoner fra øst 4.2 Storfyrstedømmet Moskva 4.3 Tsar-Russland 4.4 Sovjetunionen 4.5 Russland etter Sovjets fall 5 Politikk og administrasjon 5.1 Politiske partier 5.2 Administrativ inndeling 5.3 Forsvars- og utenrikspolitikk 5.4 Rettsvesen og menneskerettigheter 5.5 Statens inntekter og utgifter 5.6 Flagg, symboler og ordener 5.7 Statistikkorganer 5.8 Forholdet til Norge 6 Næringsliv 6.1 Industri og naturressurser 6.2 Landbruk og fiske 6.3 Turisme 7 Samfunn 7.1 Kalender og helligdager 7.2 Utdanning 7.3 Massemedia 7.4 Helse 7.5 Likestilling og familiemønstre 7.6 Kriminalitet 7.7 Sivile organisasjoner 7.8 Urbanitet 8 Kultur 8.1 Musikk, dans og drama 8.2 Litteratur og skriftkultur 8.3 Folklore 8.4 Billedkunst, byggekunst og museer 8.5 Film 8.6 Mat og drikke 8.7 Idrett 9 Referanser 10 Eksterne lenker

[rediger] Etymologi

Det russiske språket har to navn for «Russland». Navnet Rossija (Россия) ble konstruert i det sekstende århundre, og ble gradvis tatt i bruk i løpet av det syttende og attende århundre. Begrepet ble brukt til å beskrive det nye imperiet til Peter den store, og hadde som funksjon å minne folk om de nye politiske realitetene. Begrepet Rossija var ment å erstatte det eldre navnet Rus` (Русь), et navn som har vært i bruk siden midten av det niende århundre og som ble brukt om folkegruppene som bodde i Russland, Hviterussland og Ukraina på den tiden. Likevel lever Rus`-navnet videre, side om side med Rossija. Mens Rossija betegner statsdannelsen, har Rus` en mer emosjonell betydning. Sistnevnte begrep er ofte brukt i litteraturens verden, der det signaliserer det «egentlige» Russland – folket, mentaliteten, kulturen.^[1]

En innbygger i Russland kalles på norsk «russer». På russisk finnes det på samme måte som for Rossija / Rus` flere betegnelse på russere; demonymene rossijkskij (российский) og rossijanin (россиянин) leder tankene hen til en russer i betydningen «innbygger i Den russiske føderasjonen», mens begrepet russkij (русский) har samme konnotasjoner som Rus`.^[1]

[rediger] Naturgeografi

Russland dekker det meste av de nordlige områdene av superkontinentet Eurasia. Siden Russland dekker så store områder er det både ensformig og mangfoldig. Både topografien, klimaet, vegetasjonen og jordsmonnet spenner over enorme avstander.^[2] Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette kledt med tundra lengst nord, så barskog (taiga), så blandings- og lauvskog, sletter (steppe) og halvørken (ved Kaspihavet) ettersom vegetasjonen endrer seg med klimaet. Sibir viser en lignende inndeling. Landet inneholder 40 biosfærereservater definert av UNESCO.^[3]

Russland ligger på nordlige og midlere breddegrader på den nordlige halvkule og er mye nærmere Nordpolen enn ekvator. Landet er enormt stort, til sammenligning nesten to ganger så stort som USA og mer enn 50 ganger så stort som Norge, og dekker et areal på 17,1 millioner kvadratkilometer. Fra vest til øst strekker landet seg fra Kaliningrad (eksklaven som siden 1991 har vært skilt fra resten av landet av Litauen) til øya Ratmanov (en av Diomedesøyene) i Beringstredet. Dette er omtrent samme avstand som fra Norge og vestover til Alaska. Fra nord til sør strekker landet seg fra de nordligste arktiske øyene i Frans Josefs land til sørenden av republikken Dagestan ved Kaspihavet, en avstand på 4500 km med særdeles variert, og ofte ugjestmildt, terreng.

[rediger] Landskap og geologi

Geografer har tradisjonelt delt inn de enorme områdene i Russland i fem naturlige soner: tundrasonen, taiga- eller skogssonen, steppe- eller slettesonen, den halvtørre sonen og fjellsonen. Det meste av Russland består av to sletter (Den østeuropeiske slette og Den vestsibirske slette), to lavland (det nordsibirske lavlandet og Kolymalavlandet lengst nordøst i Sibir), to platå (Det sentralsibirske platå og Lenaplatået i øst) og en rekke fjellområder som hovedsakelig ligger lengst nordøst eller langs grensen i sør.

Geologisk sett definerer to store deler av den prekambriske kontinentalplaten Russlands form: Den østeuropeiske kraton i vest og den sibirske kraton i øst. Disse skilles av det orogone beltet Ural-Okhotsk, som oppstod i sen prekambrisk tid og utviklet seg videre i Paleozoikum. I øst stopper den sibirske kraton i Stillehavsbeltet, der det fortsatt er stor geologisk aktivitet. Nord for det russiske fastlandet (i Arktis) ligger det eurasiske bassenget, som også lenge var preget av fjellkjedefoldinger.^[4]

[rediger] Vann og vassdrag

Kjente elver i den europeiske delen av Russland omfatter Volga, Don, Kama, Oka og Nordre Dvina. I tillegg kommer elver som Dnepr og Daugava, som har sin opprinnelse i Russland men renner gjennom andre land på veien ut til havet. I Asia er Ob, Irtysj, Jenisej, Angara, Lena, Indigirka og Kolyma viktige russiske elver. I den europeiske delen av Russland blir elvene drenert ut i Nordishavet, Østersjøen, Svartehavet og Kaspihavet, mens den asiatiske delen blir drenert ut i Nordishavet og Stillehavet. Mange av de elvene har opp igjennom historien tjent som sentrale kommunikasjonsårer for russisk handel og samferdsel, dette gjelder spesielt Volga i den europeiske delen av landet, men også elvene i Sibir i den grad de er isfrie.

Russlands seks lengste elver

Navn	Lengde (km)	Vannføring (m³/s)	Nedslags- felt (km²)	Munner ut i
Lena	3&503&4400&4 400	3&504&16300&16 300	3&506&2490000&2 490 000	Nordishavet
Amur	3&503&4354&4 354	3&504&11000&11 000	3&506&1929955&1 929 955	Stillehavet
Irtysj	3&503&4248&4 248	3&503&2980&2 980	3&506&1673470&1 673 470	Nordishavet
Jenisej	3&503&4093&4 093	3&504&19800&19 800	3&506&2620000&2 620 000	Nordishavet
Volga	3&503&3700&3 700	3&503&7300&7 300	3&506&1350000&1 350 000	Kaspihavet
Ob	3&503&3650&3 650	3&504&12600&12 600	3&506&2990000&2 990 000	Nordishavet

Russland har flere av verdens største innsjøer. Spesiell er Bajkalsjøen, som er verdens største ferskvannssjø i volum. Denne er med en dybde på 1680 meter også verdens dypeste innsjø. Russland grenser også til Kaspihavet, som er verdens største innlandshav.

Russlands største innsjøer og innlandshav

Navn	Areal (km²)	Høyde over havet (m)	Dybde (m)	Kommentar
Kaspihavet	3&505&371000&371 000	1&499&720000&-28	3&503&1025&1 025	Ligger bare delvis i Russland
Bajkalsjøen	3&504&31500&31 500	3&502&456&456	3&503&1637&1 637
Ladoga	3&504&17703&17 703	3&500&4&4	3&502&225&225
Onega	3&503&9616&9 616	3&501&32&32	3&502&124&124
Tajmyrsjøen	3&503&4560&4 560	3&500&6&6	3&501&26&26
Khankasjøen	3&503&4190&4 190	3&501&68&68	3&501&10&10	Ligger på grensen til Folkerepublikken Kina

[rediger] Fjell

Russland har flere fjellrike områder. Syd i den europeiske delen av landet ligger fjellkjeden Kaukasus. Her ligger Elbrus, som Russlands høyeste fjell med 5 642 meter over havet. Andre høye fjell i russisk Kaukasus er Dykh-Tau (5 205 moh.), Sjkhara (5 200 moh., delvis i Georgia) og Kosjtan-Tau (5 144 moh.).

Uralfjellene regnes (sammen med Uralelven) som grensen mellom Europa og Russland. Uralfjellene strekker seg 2 498 kilometer fra steppene i Kasakhstan til Nordishavet, med øyene Vajgatsj og Novaja Semlja som en fortsettelse av fjellkjeden. Narodnaja (1 894 moh.) er den høyeste fjelltoppen i Ural.

Det sydlige Sibir er også et fjellrikt område. De sørsibirske fjellene strekker seg fra Sentral-Asia i vest til Okhotskhavet i øst, og deles igjen inn i flere spesifikke fjellkjeder. Blant disse er Kuznetsk Alatau, Abakanfjellene, Altaj og den platålignende Salairryggen. Kamtsjatkahalvøya helt øst i landet er også svært fjellrik, og har mange aktive vulkaner. Her ligger vulkanen Kljutsjevskaja Sopka (4 750 moh.), som også er det høyeste fjellet i det russiske fjerne østen. Øya Sakhalin (som er Russlands største med et areal på 78 000 km²) i Stillehavet er også fjellrik, med Lopatina (1 609 moh.) som høyeste punkt.

[rediger] Klima

Klimaet i Russland har et rykte på seg for være ekstremt kaldt. Likevel har store deler av landet en gjennomsnittlig dagtemperatur over 20 ºC om sommeren, og det kan til og med inntreffe enkelte hetebølger. Tordenbygene blir sjelden kraftige bortsett fra i fjellområdene og på de sørlige steppene. Det kan være perioder med lett regn eller snø over store deler av landet, og selv om periodene kan vare ganske lenge kommer det sjelden store mengder. De eneste stedene som har en normal årsnedbør over 1000 mm er kysten av Stillehavet og enkelte stasjoner i fjellet.

[rediger] Demografi

Russland har en befolkning på 141,9 millioner (2009 estimat).^[5] Folketallet er imidlertid på vei nedover, da landet har 12,1 fødsler og 14,7 dødsfall pr. 1000 innbyggere (2008).^[6]

Hoveddelen av befolkningen holder til i den europeiske delen av Russland, spesielt tett befolket er Moskva-området. Samtidig er store områder i blant annet Sibir mer eller mindre folketomme. Mens landet som helhet har en befolkningstetthet på åtte personer pr. kvadratkilometer har store deler av det rurale europeiske Russland en gjennomsnittlig befolkningstetthet på ca. 25 personer pr. kvadratkilometer. Mer enn ¹⁄₃ av landet har imidlertid en befolkningstetthet på under én innbygger pr. kvadratkilometer.^[7]

[rediger] Folkegrupper

Russland befolkes av et hundretall etniske grupper, og et titall nasjoner, men domineres av etniske russere. Dernest kommer nasjonaliteter fra de mange nabolandene, men også mange urbefolkningsgrupper fra blant annet Ural og Sibir.

I folketellingen i 2002 var 79,83 % av befolkningen registrert som etniske russere. De største minoritetsgruppene var tatarer (3,83 %), ukrainere (2,03 %), basjkirer (1,15 %) og tsjuvasjer (1,13 %).^[8]

Av spesiell interesse for nordmenn er gruppen kjent som kolanordmenn. Disse utvandret fra Norge til det nordvestlige Russland på slutten av 1800-tallet, og kom i medias søkelys på slutten av 1900-tallet da det ble reist krav om at de skulle få norsk statsborgerskap.

[rediger] Språk

Russland består av et utall folkegrupper, og det tales en rekke språk. Det eneste offisielle statsspråket er russisk, men mange delstater har gjort sitt lokale språk medoffisielt. I før-revolusjonær tid var russisk først og fremst bøndenes og provinsbefolkningens språk i det kjernerussiske området. Borgerskapet i de vestlige byene snakket gjerne tysk, og den russiske (høy)adelen, herunder tsarfamilien, snakket vanligvis fransk, evt. tysk.

Russisk skrives med kyrilliske bokstaver, og det russiske alfabetetet fikk sin nåværende form i 1918. Det finnes i hovedsak to tradisjoner for translitterasjon eller transkripsjon av russisk kyrillisk til norsk. Den mest vanlige metoden vedlikeholdes av Språkrådet, som vedtok sine nåværende retningslinjer i 1995. Disse bygger på fellesnordiske regler vedtatt i 1970.^[9] Dessuten finnes ISO 9-systemet, som har den fordelen over Språkrådets system at antallet bokstaver i den oversatte teksten forblir det samme som i originalteksten, og at man enkelt kan translitterere tilbake til russisk ved behov. ISO 9 kalles ofte «vitenskapelig transkripsjon» og er mer utbredt blant fagpersoner, men tar ikke på samme måte som Språkrådets retningslinjer hensyn til uttalen på norsk.^[10] Disse to parallelle systemene gjør at samme russiske navn kan skrives på to forskjellige måter i to forskjellige norske bøker, for eksempel vil navnet som vanligvis blir skrevet «Gorbatsjov» skrives «Gorbačëv» om det blir translitterert med ISO 9. Transkripsjon av russisk til norsk vil også ofte arte seg forskjellig sammenlignet med transkripsjoner fra russisk til andre europeiske språk; mens navnet «Пушкин» blir til «Pusjkin» på norsk (etter Språkrådets retningslinjer) blir det «Poesjkin» på nederlandsk, «Pushkin» på engelsk og spansk, «Pouchkine» på fransk og portugisisk, «Puschkin» på tysk og så videre.^[10]

Andre språk i Russland kan skrives med andre alfabeter.

[rediger] Religion

Russlands klart dominerende religion er ortodoks kristendom. Omtrent 100 millioner russere anser seg som russisk-ortodokse kristne, selv om majoriteten av disse ikke er regulære kirkegjengere.^[11] Den største minoritetsreligionen er islam, med omtrent 23 millioner tilhengere.^[12] Det finnes også flere mindre kristne trossamfunn i landet, slik som protestanter, armensk-ortodokse og romersk-katolske. Russland har også såkalte «gammeltroende», som betegner tilhørerne til flere konservative kirkesamfunn som brøt med Den russisk-ortodokse kirke på 1600-tallet.

Kristendommen kom til Russland på slutten av 900-tallet, da Vladimir I Svjatoslavitsj kristnet Kievriket. Russland har full religionsfrihet gjennom grunnloven og loven om religionsfrihet fra 1997, men loven nevner også den ortodokse kristendommens «spesielle bidrag» til landets historie og kultur.^[11] Den russisk-ortodokse kirkes overhode har siden 2009 vært patriark Kirill.

[rediger] Historie

[rediger] Opprinnelse, Kievriket og invasjoner fra øst

Steppene i dagens Russland ble tidlig befolket av folkegrupper som blant annet skytere. Senere slo greske kolonister seg ned rundt Svartehavet, og brakte med seg impulser fra den klassiske verden. Under folkevandringstiden ble også det senere Russland invadert av nomader som avarene og hunerne. Noe senere dannet khazarene ett rike i det nordlige Kaukasus.

Fra 500-tallet kom slavere fra Sentraleuropa, og ble gradvis over de neste par hundre årene den dominerende folkegruppen i det vestlige Russland. Fra midten av åttehundretallet dominerte skandinaviske vikinger vannveiene i det vestlige Russland og Ukraina. Datidens krøniker forteller at en Rurik skal ha blitt konge i Novgorod rundt 860, og etterkommerne hans ekspanderte sydover til Kiev og flyttet maktsenteret dit. I løpet av de neste par hundre årene var Kievriket dominerende i Øst-Europa.

I det ellevte og tolvte århundre ble slaverne invadert av tyrkiske folkegrupper som kiptsjakene og petsjenegene. Senere ble de tyrkiske rikene invadert av mongolene. Mongolene dannet staten Den gylne horde, og skulle kontrollere mesteparten av Russland i tre hundre år.

[rediger] Storfyrstedømmet Moskva

Storfyrstedømmet Moskva var det mektigste av arvtagerne til Kievriket. Moskvas dominans økte gradvis, og rivaler som Tver og Novgorod ble etterhvert annektert. Mongolene (eller tartarene som de etterhvert ble kjent som) ble også gradvis drevet tilbake, og Ivan III («den store») firedoblet Moskvas territorium på andre halvdel av 1400-tallet. Ivan tok tittelen «storfyrste over alle russere», og bygde Moskvas Kreml.

I 1547 ble Ivan IV («den grusomme») kronet til Tsar. Ivan innførte en rekke reformer – med Opritsjnina som den mest radikale – og Storfyrstedømmet Moskva ble omdannet til det multietniske imperiet Russland. På 1600-tallet ekspanderte Russland østover, og dannet kolonier i Sibir og ved Stillehavet.

[rediger] Tsar-Russland

Fra 1613 til 1917 ble Russland styrt av Romanov-dynastiet. Samfunnet var patriarkalsk og sterkt rangdelt, med liten grad av økonomisk frihet. Størstedelen av befolkningen var rettsløse landarbeidere som levde under godseierne. Hvis et gods ble solgt, fulgte gårdsarbeiderne automatisk med som eiendom. Loven om at gårdsarbeiderne lå under godseierne (livegenskapet) ble avskaffet i 1861, men selv om folk ble frie, levde de fortsatt et svært kummerlig liv. De fleste var analfabeter, og det var ofte problemer med å få nok mat.

Russland fremsto på 1800-tallet som en av de ledende maktene i Europa og verden. Seieren over Napoleon og den påfølgende russiske okkupasjon av Paris var et høydepunkt for russisk stormakt. Men det vokste også fram betydelig indre opposisjon, ikke minst av agrar-populistisk karakter (narodnikene) og tidlige sosialistiske opposisjonsgrupper omkring de nye fabrikkbyene. Mye av motstanden mot tsar-styret var derimot religiøs og tilbakeskuende, og rettet seg imot vestliggjøringen som startet med Peter den Store (1682-1725).

Russlands svakhet ble stadig tydeligere på 1900-tallet. Tapet i den russisk-japanske krig i 1904 utløste et revolusjonsforsøk som ble slått ned i St. Petersburg i januar 1905. Deltakelsen på Ententens side mot Tyskland og sentralmaktene i den første verdenskrig viste hvor svakt samfunnet var. I februar 1917 gjorde militærstyrker, arbeidere og bønder opprør og Tsar Nikolaj II ble tvunget til å abdisere. Dette forsterket motsetningene og oppløsningen av samfunnsmaskineriet. En midlertidig regjering ble innsatt i Petrograd (St. Petersburg), men denne maktet ikke å avslutte krigsdeltagelsen. Dette la grunnlaget for Oktoberrevolusjonen samme år, der bolsjevikene tok makten tross liten oppslutning i befolkningen. Tsaren og hans familie ble holdt fanget av bolsjevikene, før de ble likvidert natt til 17. juli 1918 i Jekaterinburg.

[rediger] Sovjetunionen

Gjennom andre trinn i Den russiske revolusjonen kom kommunistene under ledelse av Vladimir Lenin til makten 7 november 1917 (oktober etter datidens ortodokse kalender). De inngikk øyeblikkelig fred med Tyskland gjennom Freden i Brest-Litovsk. Etter at kommunistene seiret i Den russiske borgerkrigen fra 1918 til 1922 ble Sovjetunionen etablert. De delene av det gamle Tsarriket som var dominert av andre folkegrupper enn russere, fikk nå status som egne sovjetrepublikker, formelt likestilt med Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR), men reelt avhengige av og fullt underlagt den russisk-dominerte Sovjetunionen fra 1923. RSFSR utgjorde ²⁄₃ av folketallet og over 70 prosent av landarealet i Sovjetunionen, og russere hadde de fleste lederposisjoner i partiet.

Kampene mot Tyskland under andre verdenskrig ble en veldig påkjenning på Sovjetunionen, men seieren mot nasjonalsosialistene gjorde at Sovjetunionen ble en av verdens to supermakter. I etterkrigstiden var store deler av verden delt mellom amerikansk og sovjetisk innflytelse, i det som ble kjent som Den kalde krigen.

Det sovjetiske samfunnet var basert på planøkonomi og kommunisme. På 1980-tallet begynte sprekkene i sovjetsystemet å vise seg, og vanlige borgere kunne føle problemene på kroppen. På slutten av 1980-tallet innførte Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov store økonomiske og politiske reformer i landet, kjent som perestrojka og glasnost. Han fikk bragt den kalde krigen til en fredelig avslutning gjennom forhandlinger med USA om drastiske reduksjoner i de kjernefysiske våpenlagrene og ved å trekke de sovjetiske troppene tilbake fra satellittstatene i Øst-Europa. Da landene i øst et etter et vendte seg bort fra kommunismen og åpnet seg for den vestlige kapitalismen, unnlot Gorbatsjov å gripe inn, men han ønsket ikke at det samme skulle skje med Sovjetunionen.

I 1991 ble det tydelig at Gorbatsjovs økonomiske reformer ikke fungerte etter hensikten. Prisene på varer steg, og levestandarden sank. De politiske reformene var også mislykket, sett fra kommunistpartiets synspunkt. I løpet av 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning.

[rediger] Russland etter Sovjets fall

Tiden etter unionsoppløsningen ble preget av et brutal privatisering og økonomisk kaos. BNP ble halvert på første halvdel av nittitallet, mens korrupsjonen og den organiserte kriminaliteten ble åpenlys. I 1993 var Russland på randen av borgerkrig mellom president Boris Jeltsin på den ene sida og parlamentet på den andre. Jeltsin vant maktkampen, men fikk en turbulent tid som president med blant annet en blodig krig i Tsjetsjenia. Jeltsin gikk av nyttårsaften 1999, og ble etterfulgt av Vladimir Putin. Putin ble våren 2000 valgt på nedsettelse av skatter og avgifter og forenklinger, og det ble et stabilt styre som sammenfalt med sterk økonomisk vekst. I takt med den økonomiske veksten økte kritikken fra USA med allierte med påstander om bruk av udemokratiske midler. Putin ble etterfulgt av Dmitrij Medvedev i 2008, som har fortsatt politikken med styrking av sentralmakten i Moskva.

[rediger] Politikk og administrasjon

Russland er en republikk med en sterk presidentmakt. Presidenten velges for fireårsperioder, og velges direkte av folket. Presidenten er statsoverhode, og kan stille til valg for to perioder på rad. Russlands nåværende (2008) president er Dmitrij Medvedev.

Statsministeren utpekes av presidenten og godkjennes av parlamentet. Statsministeren er nummer to i rang i landet, og tar over for presidenten om han skulle dø. Siden 2008 har tidligere president Vladimir Putin vært statsminister.

Det russiske parlamentet har to kamre. Underhuset heter Statsdumaen, mens overhuset heter Føderasjonsrådet. Hver føderal enhet sender to representanter til Føderasjonsrådet, mens representantene til Statsdumaen velges i forholdstallsvalg. Boris Gryzlov har vært president for Statsdumaen siden 2003.

[rediger] Politiske partier

Russlands dominerende politiske parti er Forent Russland. Statsminister Vladimir Putin er partileder, og partiet fikk i Dumavalget 2007 rent flertall med 64,30 % av de avgitte stemmene. Det største oposisjonspartiet er Den russiske føderasjons kommunistparti, ledet av Gennadij Ziuganov. Dette partiet regnes som etterfølgeren til Sovjetunionens kommunistiske parti.

Det høyreradikale og nasjonalistiske Russlands liberaldemokratiske parti, ledet av Vladimir Zjirinovskij, er landets tredje største. Russlands fjerde største parti er Rettferdig Russland, som regnes som et Putin-vennlig, venstreorientert parti.

Med en relativt høy sperregrense på 7 prosent er det kun de fire nevnte partiene som er representert i Dumaen. Av de mindre politiske partiene er de liberale Jabloko det mest kjente.

[rediger] Administrativ inndeling

Russland har i alt 83 administrative områder som hver har to delegater i forbundsrådet i Det russiske føderasjonsrådet, som er overhuset i den russiske nasjonalforsamlingen. De 83 områdene deles inn i seks forskjellige kategorier, med forskjellige grader av selvstyre:

• 21 republikker har egen grunnlov, parlament og president. De har selvstyre på mange områder og er normalt hjemland for et bestemt ikke-russisk folkeslag. Republikkene har også rett til å ha et eget offisielt språk ved siden av russisk.
• 4 selvstyrte distrikter (okruger) har mer selvstyre enn provinsene, men mindre enn republikkene. Disse har normalt en betydelig ikke-russisk etnisk minoritet.
• 2 føderale byer: Moskva og St. Petersburg, disse er ikke underlagt noe oblast.
• 46 provinser (oblaster) som omtrent tilsvarer norske fylker.
• 9 territorier (krajer, «land») kan sammenlignes med provinser, men er vanligvis mer perifere og tynt befolkede. Forfatningsmessig sett er det ingen forskjell meller obster og krajer, og det er kun historiske årsaker til at det eksisterer to betegnelser.
• 1 autonom oblast: Den jødiske autonome oblast.

Det er opp til de enkelte føderale enheter å bestemme hvordan de deles inn administrativt på lavere nivåer. Den vanligste administrative enheten på lavere nivå er rajon, som omtrent tilsvarer kommuner i Norge. Under dette igjen finnes det mange steder såkalte selsovjeter, spesielt i rurale områder.

Hver føderale enhet tilhører ett føderalt distrikt. Det er totalt syv føderale distrikter, der Russlands president utpeker den øverste administrative lederen. Hovedoppgaven til de føderale distriktene er å holde overoppsyn med at de føderale enhetene implementerer direktiver og innpasser endringer i føderasjonens sentrale lovverk inn i sine lokale lovverk. Russland deles også inn i 12 økonomiske regioner. Dette er en arv fra den sentralstyrte planøkonomien i sovjettiden, og regionene er ment å lette økonomisk samhandling og planlegging på makronivå.

[rediger] Forsvars- og utenrikspolitikk

Det russiske forsvaret har de tre hovedgrenene Hæren, Marinen og Luftforsvaret. I tillegg kommer de strategiske rakettstyrkene, de militære romstyrkene og de luftbårne stykene, som har en uavhengig stilling og ikke er underlagt noen av de tre forsvarsgrenene. Forsvaret er organisert under Forsvarsdepartementet, med Russlands president som øverstkommanderende. Russland har verneplikt, der menn har plikttjeneste i ett år og kalles inn i løpet av alderen 18 til 27 år. De årlige forsvarsutgiftene utgjør 3,9 % av BNP.^[13] Det er stadig synkende mannskapstall i det russiske forsvaret; mens forsvarsstyrkene i 1992 telte 2,8 millioner mann gikk tallet ned til 1,2 millioner i 1999 og til 850 000 i 2003.^[14]

Sovjetunionen var en av grunnleggerne av FN, og etter 1991 overtok Russland den fast plassen i FNs sikkerhetsråd. Russland er også medlem av Samveldet av uavhengige stater (SUS), Det nordatlantiske samarbeidsrådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Russland har også undertegnet en avtale med nabolandet Hviterussland som i prinsippet oppretter Unionsstaten Russland og Hviterussland, men denne avtalen har i liten grad blitt implementert.

Russland har fortsatt stor politisk innflytelse på de andre tidligere sovjetrepublikkene, og har militærbaser i flere av dem. Disse betraktes ofte som Russlands «bakgård», og Russland har vært involvert i flere militære konflikter i dem – senest i krigen mot Georgia i 2008. Russland er et av få land som anerkjenner utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia.

[rediger] Rettsvesen og menneskerettigheter

Den russiske høyesteretten er delt i tre:

• Den russiske føderasjons høyesterett er øverste domstol i kriminalsaker og i sivile saker
• Den russiske føderasjons forfatningsdomstol har ansvaret for å etterse at lover og president-dekreter er i overensstemmelse med den russiske grunnloven
• Den russiske føderasjons øverste voldgiftsrett er øverste domstol for voldgift

Det russiske rettsvesenet har i liten grad forandret seg siden sovjettiden, og innblanding i rettssaker fra statlige institusjoner er et problem. Domstolene er ofte lydige overfor den utøvende makt, samtidig som landets sikkerhetstjeneste, påtalemyndigheter og politi er svært politisert. Dette har ført til internasjonal kritikk mot at det russiske politiske lederskapet har benyttet domstolene til å bli kvitt brysomme konkurrenter, som blant annet i dommen mot forretningsmannen Mikhail Khodorkovskij i 2005.^[15]

Amnesty International ser en rekke trusler mot grunnleggende menneskerettigheter i Russland. Amnesty kritiserer blant annet russiske myndigheter for manglende ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet, og er også kritiske til voldsbruken fra russiske myndigheter i forbindelse med konfliktene i Tsjetsjenia og andre steder i Nord-Kaukasus.^[16]

[rediger] Statens inntekter og utgifter

Den russiske staten hadde i 2008 totale inntekter på 16 003 milliarder rubler (omtrent 3 billioner norske kroner, ikke justert for kjøpekraftsparitet), noe som utgjorde 38,4 % av BNP. Den største inntektskilden i statsbudsjettet er hva Russlands statistiske sentralbyrå omtaler som «eksterne økonomiske aktiviteter» (3 585 milliarder rubler), deretter følger skatter fra bedrifter (2 513 milliarder rubler) og inntektsskatt (1 666 milliarder rubler). Merverdiavgift og ulike importavgifter utgjorde henholdsvis 999 og 1 134 milliarder rubler.^[17]

Til samme tid hadde den russiske staten totale kostnader på 13 989 milliarder rubler. Av disse gikk 2 253 milliarder rubler til ulike subsidier og investeringer, 1 665 milliarder rubler til utdanningssektoren, 1 548 milliarder rubler til helsevesenet, 3 608 milliarder rubler til trygder, pensjoner og andre stønader, 1 044 milliarder rubler til forsvaret, 1 092 milliarder rubler til politi og sikkerhetstjeneste og 189 milliarder rubler til å betale offentlig gjeld.^[17][18]

[rediger] Flagg, symboler og ordener

Russlands flagg ble først tatt i bruk i handels- og orlogsflåten fra slutten av 1600-tallet, og er en trikolor med tre horisontale flåter i hvitt, rødt og blått. Flagget ble imidlertid ikke offisielt nasjonalflagg før i 1896, tidligere ble Romanov-flagget brukt i offisielle sammenhenger. Etter Oktoberrevolusjonen ble trikoloren erstattet med Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikks flagg, før det opprinnelige flagget igjen ble tatt i bruk i 1991. Flaggdesignet gjennomgikk mindre endringer i 1993.

Russlands riksvåpen viser en dobbeltørn og en rytter i kamp med en drage. Dobbeltørnen har vært et russisk statssymbol siden Ivan III på 1400-tallet, mens ryttermotivet skriver seg fra Storfyrstedømmet Moskva og finnes også i Moskvas byvåpen. Riksvåpenet ble tatt i bruk fra 1993.

De russiske statsordenene har to distinkte opprinnelser. Noen har sin opprinnelse i Det russiske keiserriket, og ble nyinnstiftet etter Sovjetunionens fall på 1990-tallet. Mange ordener er også lett modifiserte versjoner av tidligere sovjetiske ordener. I førstnevnte kategori kan nevnes Andreasordenen og Sankt Georgsordenen, mens Helt av Den russiske føderasjon (etter modell av Helt av Sovjetunionen) er et eksempel på sistnevnte. I en mellomstilling kommer Aleksander Nevskij-ordenen, som opprinnelig kom i keisertiden, ble gjeninnført i 1942 under andre verdenskrig, og videreført i Den russiske føderasjon etter Sovjets fall.

[rediger] Statistikkorganer

Det russiske statistiske sentralbyrået kalles Rosstat og har siden 1998 blitt ledet av Vladimir Sokolin. Rosstats hovedmålsetning er å stå til tjeneste for offentlige aktører på alle nivåer, media, forskningsmiljøer, næringslivet, internasjonale organisasjoner og allmennheten. Rosstat har omtrent 30 000 ansatte, og er delt inn i 89 regionale kontorer og omtrent 2 200 lokalkontorer.^[19]

Organisert statistikkinnsamling i offentlig regi i Russland begynte i 1802. I 1811 ble en egen statistikkavdeling opprettet under Politidepartementet, og alle keiserrikets provinser fikk rapporteringsplikt til dette. Etter etableringen av Sovjetunionen ble de statlige statistikkorganene kraftig rustet opp, da tilgang på gode data var en forutsetning for en fungerende planøkonomi. Siden 1932 har Moskvas statsuniversitet for økonomi, statistikk og informatikk stått for utdanningen av kandidater til det sovjetiske og senere russiske statistiske sentralbyrået.^[20]

[rediger] Forholdet til Norge

Under den kalde krigen dominerte den militære trusselen fra Sovjetunionen norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Trusselbildet omfattet både det sterke russiske militære nærværet i grenseområdene mot Norge og det kjernefysiske kappløpet. For Norge ble NATO-medlemskapet ansett for å være den viktige avskrekkingsfaktor, men samtidig ønsket norske myndigheter også å berolige Sovjetunionen, blant annet gjennom selvpålagte restriksjoner. Avslutningen av den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen førte med seg at trusselen om invasjon forsvant, blant annet på grunn av nedrustningsavtaler og indre kaos i Russland. Likevel har russerne beholdt en betydelig militær kapasitet i nordområdene, noe som utgjør en potensiell sikkerhetspolitisk utfordring for Norge også etter den kalde krigen.^[21]

Et sensitivt spørsmål i forholdet mellom Norge og Russland er avgrensingen av kontinentalsokler og økonomiske soner i Barentshavet, der partene pr. 2007 forsatt ikke er enige om grensetrekkingen. Et relatert spørsmål er også Svalbard, der Sovjetunionen og senere Russland har lenge har hatt et nærvær og har ønsket samstyre og krav om særlig medbestemmelse. Russland har heller ikke alltid respektert Norges krav om retten til å regulere virksomheten i den såkalte Fiskevernsonen ved Svalbard, der blant annet den norske arrestasjonen av tråleren «Tsjernigov» for ulovlig fiske i 2001 førte til kraftige diplomatiske reaksjoner fra russerne.^[21]

Det store russiske miljøutfordringene på Kolahalvøya har vært et viktig samarbeidsområde mellom Russland og Norge helt siden 1980-tallet. I 1988 undertegnet de to landene en miljøavtale og opprettet en blandet miljøkommisjon som det sentrale organet for utvikling av miljøsamarbeidet, og i 1992 kom en ny og reforhandlet avtale på plass. En av de viktigste sakene i dette miljøvernsamarbeidet er utslippene fra Petsjenganikel-kombinatet i grensebyen Nikel. Et annet hovedelement i det norsk-russiske samarbeidet i nord er tiltak mot spredning av radioaktiv forurensning, og av en samlet norsk innsats på omkring tre milliarder kroner til prosjektsamarbeid med Russland i perioden 1993-2007 har ulike bilaterale og mulitilaterale atomprosjekter stått for en tredel.^[22]

Russlands ambassade i Oslo ligger i Drammensveien 74 på Skarpsno, og Russlands ambassadør heter Sergej Andrejev. Norges ambassade i Moskva ligger i Ulitsa Povarskaja 7 sentralt i byen, og Knut Hauge er ambassadør. Norge har også generalkonsulater i Murmansk og i St. Petersburg.

[rediger] Næringsliv

I Sovjetunionen var all økonomisk aktivitet styrt av staten, og etter Sovjets fall i 1991 har Russland slitt med overgangen fra en kommandobasert planøkonomi til en moderne markedsøkonomi. Den såkalte sjokkterapien under Boris Jeltsins første år ved makten kastet landet i et økonomisk kaos, med hyperinflasjon, massearbeidsløshet og en økende korrupsjon og organisert kriminalitet. Asiakrisen i 1997 fikk også store følger for Russland, og fallet i internasjonale råvarepriser førte til økonomisk krise i landet i 1998. Dette gjorde blant annet at Russland måtte gi opp å betjene den store utenlandsgjelden.

Etter 1998 opplevde Russland en stabil vekst. Inflasjonen nådde et håndterbart nivå, samtidig som gode råvarepriser på verdensmarkedet kom den russiske økonomien til gode. Etter den økonomiske oppgaven erklærte Verdensbanken at Russland hadde fått en «enestående makroøkonomisk stabilitet».^[23] Likevel rammet Finanskrisen 2007–2009 landet hardt, da utenlandsk kapital har forlatt landet og oljeprisen har blitt mer enn halvert.^[24]

Russlands sentralbank ble opprettet i 1991 etter at den sovjetiske sentralbanken ble oppløst, og ledes av sentralbanksjef Sergej Ignatjev. Russlands valuta er rubel (valutakode: RUB). Pr. oktober 2009 er én rubel verdt ca. 20 norske øre.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	986,9 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst)	7,8 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon	6,1 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser	7,1 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd	10,00 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008	-6,7 %		The Economist mai 2008
Arbeidsløshet	8,9 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd	121,6 mrd $		Aug 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd	73,5 mrd $	5,5 %	Q3 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse		4,0 %	Q3 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp	- 0,08 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	5 349 US$		2005, UNDP Database

[rediger] Industri og naturressurser

Industrien omfatter produksjon av stål, tekstiler, landbruksmaskiner og næringsmiddelindustri. De fleste industrivarene lages i og omkring byene.

Landet har rike mineralforekomster, spesielt i Sibir. I tillegg finnes det andre naturressurser som råolje, kull, naturgass, sink, jernmalm, bauksitt, kobber, bly, gull og andre edle metaller. Russland har verdens største naturgass-reserver og verdens nest største kull-reserver.

[rediger] Landbruk og fiske

Landbruk står for omtrent 5 % av landets bruttonasjonalprodukt. Hvete er landets viktigste jordbruksprodukt. Det dyrkes også en del bygg, sukkerrør og poteter. Mindre enn 10 % av Russland er dyrket opp til åkerjord og omtrent halvparten av kornet som trengs blir importert.

I Russland og særlig i Sibir finnes det gigantiske skoger. I senere tid har det blitt hogget store mengder skog som har blitt solgt som tømmer. World Wide Fund for Nature mener at nesten halvparten av tømmeret har blitt hogget uten tillatelse. Inntektene fra tømmereksporten har økt fra 1,65 milliarder dollar i 1994 til 3,5 milliarder dollar i 2003. Dermed har de blitt mer enn doblet på 9 år.

Fiskefangsten var på omtrent 3 millioner tonn i 2002. Fiskerinæringen ble privatisert i 1990 og etter dette har eksporten gått kraftig ned. En av grunnene er at fisken ble for dyr, og folk foretrakk å kjøpe fisk fra andre land som for eksempel Norge.

[rediger] Turisme

Russland satser tungt på turisme, og i 2007 besøkte nesten 19 millioner turister landet. Hovedstaden Moskva er motoren i turistnæringen, og byen hadde over fire millioner gjester i løpet av 2007. Dette tallet har økt med 10-15 prosent årlig siden årtusenskiftet.^[25]

Det er flere klassiske turist-ruter i Russland. Førstegangsreisende velger typisk å ta en runde med (tidligere og nåværende) russiske hovedsteder, og besøker enten en eller flere av St. Petersburg, Novgorod, Moskva, Vladimir og Suzdal. De tre sistnevnte er også en del av «Den gyldne ring», en samling historiske byer med en spesielt rik arkitektonisk og kulturell arv. Et annet populært alternativ er å dra på elvecruise ned Volga, der man fra Moskva kan dra via Nizjnij Novgorod, tatar-hovedstaden Kazan og Volgograd (kjent fra Slaget om Stalingrad) ned til Astrakhan og Kaspihavet. Russland har også en av verdens mest klassiske togreiser med Den transsibirske jernbane, der man i løpet av ni døgn reiser fra Moskva i vest via byer som Jekaterinburg, Krasnojarsk, Irkutsk (like ved Bajkalsjøen), Ulan-Ude og Khabarovsk til endestasjonen Vladivostok ved Stillehavet.^[26]

Russland har visum-plikt for turister fra de fleste land (inkludert Norge), noe som kan gjøre en Russlandstur til en byråkratisk affære. Visum må ordnes flere uker i forveien, og koster fra NOK 315. Det er også nødvendig å forhåndsbetale hotell for hele reisens varighet, eller eventuelt å reise i regi av et statsautorisert russisk reisebyrå.^[27]

[rediger] Samfunn

[rediger] Kalender og helligdager

Russland brukte opprinnelig en egen kalender, der årene var nummerert etter det påståtte tidspunktet for skapelsen av jorden. I 1699 sørget Peter den store for å innføre den julianske kalender, noe som gjorde at årstallet ved neste årsskifte gjorde et hopp fra 7208 ned til 1700. Samtidig endret Peter tidspunktet for begynnelsen av året fra 1. september til 1. januar. Denne kalenderen var i bruk frem til 1918, da russerne tok etter resten av Europa og innførte den gregorianske kalender.^[28]

Russland har åtte offisielle helligdager. Årets første helligdag er nyttårsdagen, som innleder den ortodokse julen. Den russisk-ortodokse kirke følger forsatt den julianske kalenderen, noe som fører til at juledagen faller på 7. januar – to uker etter i Vest-Europa. Den 23. februar følger fedrelandsforsvarernes dag, der de som tjenestegjør eller har tjenestegjort i de militære styrkene feires. 8. mars – Den internasjonale kvinnedagen – er langt viktige enn i Norge, og feires Russland rundt.

Tidligere var Arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) landets viktigste helligdag, med store opptog landet rundt. Etter Sovjetunionens fall har feiringene blitt tonet noe ned, og dagen er nå kjent som «vårens og arbeidets dag». 9. mai feires Seiersdagen, som markerer seieren i andre verdenskrig. Dagen feires med minnesmarkeringer, militærparader og fyrverkeri.

12. juni feires «Russlands dag». Denne dagen har blitt feiret siden 1992, og markerer at Russland erklærte sin uavhengighet fra Sovjetunionen 12. juni 1990. Russlands nasjonale enhetsdag den 4. november er årets siste helligdag, og minnes at Kuzma Minin og Dmitrij Pozjarskij drev polakkene ut av landet i 1612 og gjorde slutt på Den store urotiden.

[rediger] Utdanning

Skoleplikten i Russland begynner når barna er seks eller syv år gamle og går over elleve år. De elleve skoleårene deles inn i tre grupper: Grunnskole (1.-4. trinn), middelskole (5.-9. trinn) og videregående skole (10. og 11. trinn). Skoleåret går fra 1. september til slutten av mai. Karaktersystemet går fra 1 (stryk) til 5 (beste karakter), og elevene kan i liten eller ingen grad velge fag selv.

På videregående-nivå kan elevene velge mellom en teoretisk allmennfaglig variant og et yrkesfaglig skoleløp. Sistnevnte variant går på grunn av den praktiske opplæringsbiten over tre år, i motsetning til to år for allmennfag. I prinsippet gir begge løpene mulighet for opptak til høyere utdanning, selv om dette er relativt uvanlig for elever med yrkesfaglig bakgrunn.

Høyere utdannelse har tradisjonelt vært et offentlig anliggende i Russland, og landet har ca. 650 offentlige universiteter og høyskoler (sistnevnte ofte kalt «institutter»). Det kreves egne opptaksprøver for å bli tatt inn ved offentlige universiteter og høyskoler, men de senere årene har landet også fått mange private institusjoner for høyere utdanning. Disse er i motsetning til de offentlige universitetene og høyskolene finansiert igjennom skolepenger. Russland har nå implementert Bologna-prosessen, og har i hovedsak det samme gradssystemet som Norge.

Russlands største universitet er Statsuniversitetet i Moskva. Dette er sammen med Statsuniversitetet i Sankt Petersburg det mest prestisjefylte. Andre kjente høyskoler er MGIMO (for utenrikstjenesten) og Plekhanov-akademiet for økonomi.

[rediger] Massemedia

Den største russiske TV-kanalen er Pervyj kanal. Denne er en videreføring av det gamle sovjetiske kringkastingsselskapet, og er forsatt delvis i statlig eie. Den største utfordreren er kringkastingsselskapet VGTRK, som ble etablert i statlig regi i 1990. VGTRK har fem nasjonale TV-kanaler, to internasjonale, fem radiokanaler og over 80 regionale TV- og radionettverk.

Russlands største dagsaviser er Trud, Komsomolskaja Pravda og Izvestija. Kommunistpartiets gamle organ Pravda kommer også fortsatt ut, men har mistet sin tidligere dominerende rolle i russisk media.

Internasjonale organisasjoner, slik som Reportere uten grenser, rangerer Russland lavt når det gjelder pressefrihet.^[29] Hendelser slik som drapet av journalisten Anna Politkovskaja har videre ført til bekymring over pressefriheten i Russland verden over.^[30]

[rediger] Helse

På tross av at Russland har blant de beste forholdstallene mellom helsearbeidere og befolkning og blant de høyeste antall sykehusplasser i Europa, sliter landet med store sosialmedisinske problemer. Likevel er andelen av BNP brukt på helse blant de laveste i Europa.^[31]

Den forventede levealderen i Russland er blant de laveste i Europa, og det er stor forskjell i levealder mellom menn og kvinner. Levealderen var i 2003 på 58 år for menn og 72 år for kvinner. Med en gjennomsnittlig levealder på 64,9 år er Russland omtrent fire år under gjennomsnittet for sammenlignbare land i Øst-Europa og i Sentral-Asia, og levealderen er hele 14 år under tilsvarende tall for Vest-Europa. Den forventede levealderen har falt betydelig siden sovjettiden, med hjerte- og karsykdommer og utbredt alkohol- og tobakkmisbruk som de viktigste risikofaktorene.^[31][32]

Forekomsten av tuberkulose har økt kraftig siden 1990, og var i 2006 på 83 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Dette er blant de høyeste i Europa, til sammenligning ligger tilsvarende tall i Vest-Europa på 7-10.^[33] Russland ligger også på Europatoppen i seksuelt overførbare sykdommer, og i perioden 1989-1997 var det en sekstidobling i forekomsten av syfilis.^[31] Frem til 1996 var aids et relativt ukjent fenomen i landet, men antallet smittede har senere økt kraftig, spesielt på grunn av økningen i antallet sprøytenarkomane. I 2005 ble det estimert at 940 000 russere hadde HIV, og Russland har anslagsvis 1,5-3 millioner sprøytenarkomane.^[34]

[rediger] Likestilling og familiemønstre

I Russland er det vanlig å gifte seg atskillig tidligere enn i det vestlige Europa, og det er ikke uvanlig å ha stiftet familie allerede i femogtyveårsalderen. Det blir imidlertid gradvis mer vanlig med samboerskap, men fortsatt er bare 10 % av par som bor sammen ugifte. Barn er svært viktige i russisk familieliv, og utledninger som besøker russiske hjem ser fort at barna ofte er sentrum for oppmerksomheten. Likevel er fødselstallene relativt lave; 33 % av russiske familier har bare ett barn, mens to barn finnes i 27 % av familiene.^[36]

I familieforholdet mellom mann og kvinne dominerer en mer patriarkalsk holdningstype enn i mange andre europeiske land. Rester av gamle Domostroj-verdier henger ofte igjen, og ansvaret for hjem og barn har tradisjonelt sett falt på dobbeltarbeidende kvinner. Dessuten anser den eldre generasjon av russere det ofte som sosialt uakseptabelt for en mann å delta i «kvinnearbeid» i huset. Som mange andre steder i verden er imidlertid holdningene i endring, og trenden går på mer demokratiske familieforhold og en utjevning av rettighetene mellom menn og kvinner.^[36]

Historisk hadde russiske kvinner flere økonomiske og politiske rettigheter enn i andre deler av Europa. Den gang kvinner i vesten ikke kunne styre over egen økonomi hadde russiske kvinner rett til å disponere egen medgift, drive forretninger og kunne bruke bankvesenet uten mannens forhåndsgodkjenning. Sovjetmakten bidro videre til å styrke kvinners sosiale stilling, og kvinner i Sovjetunionen fikk for eksempel stemmerett 30 år tidligere enn i Frankrike, rett til arbeid og likelønn, og rett til utdannelse. Kvinnedagen ble tidlig gjort til offisiell høytidsdag og fridag, noe som fortsatt holdes i hevd i det moderne Russland.^[36]

[rediger] Kriminalitet

Antallet årlige drap i Russland er blant de høyeste i verden. I 2000 var det 30 drap pr. 100 000 innbyggere, noe som var fem ganger så mye som i USA. Områdene øst for Ural er klart overrepresentert på drapsstatistikken.^[37]

Korrupsjon har vært et stort samfunnsproblem i Russland helt siden sovjettiden. På Transparency Internationals CPI-indeks over korrupte land for 2008 ligger Russland på 147. plass av 180 land, og får samme vurdering som Bangladesh, Syria og Kenya.^[38]

Den organiserte kriminaliteten i Russland oppstod på 1970-tallet i grenselandet mellom korrupte partifunksjonærer, bedrifter og kriminelle organisasjoner. Senere ble den organisert kriminaliteten mer voldelig av natur, og dagens kriminelle organisasjoner er på mange måter et samarbeidsprosjekt mellom korrupte politikere, byråkrater og kriminelle gjenger. De viktigste aktivitetsområdene for den organiserte kriminaliteten i Russland omfatter fiktive eiendomstransaksjoner, biltyverier og påfølgende -salg, alkoholsmugling, våpensmugling, gambling, prostitusjon, narkotikahandel og hvitvasking av penger. Den kriminelle aktiviteten er har et stort omfang, og organisert kriminalitet har kontroll over 40–60 % av landets bedrifter og 60–80 % av bankene.^[39]

[rediger] Sivile organisasjoner

Antallet ikke-statlig organisasjoner (NGOer) som opererer i Russland estimeres til å være i størrelsesorden 450 000 til 600 000.^[40][41] Det russiske lovverket har imidlertid gjort det vanskelig for sivile organisasjoner å etablere seg i landet. I 2006 kom en ny lov som i praksis gir staten kontroll over store deler av organisasjonslivet. Loven har introdusert en enorm papirmølle som alle NGOer må igjennom, der over 100 sider med dokumentasjon og personlig informasjon om grunnleggere og medlemmer må leveres inn til myndighetene. Prosessen er svært kostbar og omfattende, og ved de minste feil kan organisasjonen risikere å bli tvangsoppløst. Byråkratiet er spesielt vanskelig å komme igjennom for utenlandske organisasjoner, som på detaljert vis må gjøre rede for sin finansiering. Loven førte til sterke reaksjoner fra internasjonale organisasjoner, som fryktet at de måtte trekke seg ut fra Russland.^[42]

Det sivile samfunn i Russland er sterkt påvirket av tradisjonelle russiske filantropiske verdier. Over 80 % av russiske bedrifter donerer penger til ideelle organisasjoner og saker, i gjennomsnitt mellom 11 og 17 prosent av overskuddet. Den store majoriteten av russisk filantropisk virksomhet skjer i samarbeid med offentlige institusjoner eller andre offentlige programmer, for eksempel nyter ting som barnehjem og sykehus godt av privat giverglede.^[41]

[rediger] Urbanitet

Mesteparten av Russlands befolkning er konsentrert i et triangel med St. Petersburg i nord, Sotsji i sør og Irkutsk i øst. Områdene utenfor dette triangelet er i stor grad ubeboelig, med permafrost i nord og ørken og halvørken i sør. 73 % av russerne er bosatt i urbane og 27 % i rurale strøk.^[5]

På tross av at Sibir dekker nesten ³⁄₄ av Russlands landareal har området under en fjerdel av innbyggerne. De vestre og sentrale delene av europeisk Russland er tettest befolket og mest urbanisert. I disse områdene er flesteparten av Russlands største byer og de tradisjonelle industri- og kultursentra. I Ural er befolkningen i stor grad bosatt mellom byene Nizjnij Tagil og Magnitogorsk. I Sibir bor befolkningen i stor grad langs den transsibirske jernbane og i Kuznetskbekkenet. Landet som helhet har tretten byer med mer enn én million innbyggere.

#	By	Føderal enhet	Innbyggertall	#	By	Føderal enhet	Innbyggertall	Moskva St. Petersburg
1	Moskva	Moskva	10 126 424	11	Ufa	Basjkortostan	1 042 437
2	St. Petersburg	St. Petersburg	4 661 219	12	Volgograd	Volgograd	1 011 417
3	Novosibirsk	Novosibirsk	1 425 508	13	Perm	Perm	1 001 653
4	Nizjnij Novgorod	Nizjnij Novgorod	1 311 252	14	Krasnojarsk	Krasnojarsk	909 341
5	Jekaterinburg	Sverdlovsk	1 293 537	15	Saratov	Saratov	873 055
6	Samara	Samara	1 157 880	16	Voronezj	Voronezj	848 752
7	Omsk	Omsk	1 134 016	17	Toljatti	Samara	702 879
8	Kazan	Tatarstan	1 105 289	18	Krasnodar	Krasnodar	646 175
9	Tsjeljabinsk	Tsjeljabinsk	1 077 174	19	Uljanovsk	Uljanovsk	635 947
10	Rostov-na-Donu	Rostov	1 068 267	20	Izjevsk	Udmurtia	632 140
Kilde: Folketellingen i 2002[43]

[rediger] Kultur

Russland har en svært rik kulturarv med berømt kunst, musikk, arkitektur og litteratur. Den ortodokse kirke, som bidro til å spre den bysantinske kulturen til de slaviske folkene, forbindes med sine kirker og ikoner ofte med Russland.

[rediger] Musikk, dans og drama

Russlands store antall etniske grupper har alle distinkte tradisjoner innenfor folkemusikk. På 1800-tallet var det en åndskamp i det russiske musikklivet, mellom «De Fem» og Mikhail Glinka på den ene siden, og de mer konservative Nikolaj og Anton Rubinstein på den andre siden. Senere kom Pjotr Tsjajkovskij, en av de mest kjent romantikerne. Den russiske romantiske tradisjonen ble tatt videre av Sergej Rakhmaninov inn i det tyvende århundre.

På 1900-tallet var Rakhmaninov, Aleksandr Skrjabin, Igor Stravinskij, Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj russiske komponister i verdensklasse. I sovjettiden var den klassiske musikken i Russland under stramme tøyler, og var gjerne svært konservativ i tråd med doktrinen om sosialistisk realisme.

Russiske konservatorier har gitt verden generasjoner av utmerkede solister. Blant de mest kjente er fiolinisten David Ojstrakh, cellisten Mstislav Rostropovitsj, pianistene Vladimir Horowitz, Svjatoslav Richter og Emil Gilels, og sopranen Galina Visjnevskaja.

Pjotr Tsjajkovskij stod bak verdens mest kjent balletter med Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose. Tidlig på 1900-tallet ble ballettdanserne Anna Pavlova og Vatslav Nizjinskij verdensberømte, og senere ble tradisjonen tatt videre av dansere som Maja Plisetskaja, Rudolf Nurejev og Mikhail Barysjnikov. Bolsjoj i Moskva og Mariinskij i St. Petersburg er verdensberømte ballettscener.

Blant populærmusikken er jenteduoen T.A.T.u. Russlands største eksportvare. Av russiske rockeband er Mumij Troll kjente, og har en betydelig tilhengerskare i Skandinavia.

[rediger] Litteratur og skriftkultur

Russlands litterære historie skriver seg tilbake til det tiende århundre, og på starten av attenhundretallet hadde det utviklet seg en egen nasjonal litterær tradisjon. Aleksandr Pusjkin regnes ofte som grunnleggeren av den moderne russiske litteraturen. Andre kjent forfattere fra denne tiden er Anton Tsjekhov, Mikhail Lermontov, Ivan Turgenev, Lev Tolstoj, Nikolaj Gogol og Fjodor Dostojevskij.

På 1880-tallet var den russiske litteraturen i endring, og romaner ble erstattet av poesi og noveller som de dominerende sjangere. Denne perioden kalles ofte for «sølvalderen». Mellom 1893 og 1914 ble også realisme erstattet av symbolisme i litteraturen. Kjente forfattere fra denne epoken er Andrej Belyj, Aleksandr Blok, Dmitrij Merezkovskij, Fjodor Sologub, Anna Akhmatova, Osip Mandelstam, Leonid Andrejev, Ivan Bunin og Maksim Gorkij.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble det russiske åndslivet liggende nede. En ny generasjon forfattere kom på 1920-tallet, og fikk stor artistisk frihet. Under Josef Stalin ble imidlertid den sosialistiske realismen den foretrukne skrivestilen. Det var først etter Stalins død at sensuren og restriksjonene ble myket opp noe. Blant de ledende forfatterne fra sovjettiden var Jevgenij Zamjatin, Isaak Babel, Ilf og Petrov, Vladimir Nabokov, Mikhail Bulgakov, Boris Pasternak, Aleksandr Solzjenitsyn, Vladimir Majakovskij, Mikhail Sjolokhov, Jevgenij Jevtusjenko og Andrej Voznesenskij.

[rediger] Folklore

Det finnes få tidlige nedtegnelser av russisk folklore. Dette kommer av folkekulturens hedenske opprinnelse, noe som gjorde at den russisk-ortodokse kirke var lite begeistret for den. Med unntak av enkelte krøniker fra middelalderen var det først i det syttende århundre at man i større grad begynte å nedtegne verk fra den muntlige tradisjonen. Tidlige pionerer var britene Richard James, som samlet inn russiske sanger i 1619-20, og Samuel Collins, som utgav en samling russiske folkeeventyr i 1671. På midten av attenhundretallet ble en større samling episke folkeviser utgitt, tilskrevet en kosakk ved navn Kirsja Danilov. Disse skal ha vært samlet inn i det vestlige Sibir. Innsamlingen av russisk folklore skjøt fart utover århundret, og mot slutten av det nittende århundre var boksamlinger med folkesanger og folkeeventyr i vid sirkulasjon. Ved inngangen til 1900-tallet fikk folkekulturen innpass i scenekunsten, og folkesanger og -danser ble populære elementer i operaer og vaudeviller.^[44]

[rediger] Billedkunst, byggekunst og museer

Den tidlige russiske billedkunsten har sine røtter i Det bysantinske rike, blant annet med ikoner, mosaikker og fresker. Den betydeligste russiske ikon- og freskomaleren fra middelalderen var Andrej Rubljov. Fra og med Peter den store ble den russiske kunsten mer vestvendt, og kjente russiske kunstnere fra 1700-tallet omfatter Aleksej Antropov, Fjodor Rokotov, Dmitrij Levitskij og Vladimir Borovikovskij. På andre halvdel av 1800-tallet var Peredvizjnikij-bevegelsen sentral i russisk kunst. Sentrale Peredvizjnikij-kunstnere omfatter Ilja Repin, Ivan Kramskoj, Vasilij Surikov og Nikolaj Gay. Omkring 1900 ble Mir iskusstva-bevegelsen toneangivende, en gruppe som blant annet omfattet Leon Bakst og Aleksandr Golovin. Fra 1920 kom «Ruter knekt-malerne», med Mikhail Larionov, Natalja Gontsjarova, Marc Chagall, Vasilij Kandinskij, Kasimir Malevitsj og Vladimir Tatlin.^[45]

Den russiske arkitekturen er spesielt kjent for kirker og klostre. Tidlige eksempler omfatter St. Sofia-katedralen i Novgorod, Uspenskijkatedralen i Moskva og Troitse-Sergijeva Lavra-klosteret i Sergijev Posad. Senere ble kirkene enda mer overdådige, med Kazan-katedralen i Moskva og Vasilijkatedralen som de mest kjente eksemplene. Med Peter den store og senere også Katarina den store kom barokken til Russland, noe som blant annet resulterte i palasset Tsarskoje Selo og en rekke sentrale bygg i St. Petersburg. Inn mot 1800-tallet kom klassisismen til Russland, noe som ble den dominerende retningen for gjenoppbyggingen av Moskva etter at byen ble svidd ned i forbindelse med Napoleons felttog i 1812. Mot slutten av 1800-tallet kom nasjonalromantikken til russisk byggekunst, men etter Oktoberrevolusjonen og etableringen av Sovjetunionen kom konstruktivismen til å dominere. Under Stalin kom den sosialistiske klassisismen, som kom til uttrykk i blant annet «Stalin-skyskraperne» i Moskva.

Russland har en rekke museer i verdensklasse. Best kjent er kanskje Eremitasjen i St. Petersburg. Dette museet omfatter hele seks bygninger, med Vinterpalasset som det mest kjente. I tillegg til russisk kunst slik som Fabergés berømte egg er Eremitasjen store på vesteuropeisk kunst, og har blant annet verdens største Rembrandtsamling. Av museene med fokus på russisk kunst er Tretjakovgalleriet i Moskva størst, med en samling bygget opp siden midten av 1800-tallet. Samlingen omfatter nå over 130 000 verker, og inneholder alt fra Rubljov-ikoner, Kandinskij-malerier og avantgarde-verker av Kasimir Malevitsj.

Russland har totalt 23 steder på UNESCOs verdensarvliste. De første kom i 1990 med gamlebyen i St. Petersburg, Kreml i Moskva og Kirkegruppen på Kizji. Senere har blant annet Solovkiklosteret, Kristi himmelfartskirke i Kolomenskoje, økosystemet på Wrangeløya og urskogene i Komi kommet med på listen.

[rediger] Film

Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 ble montasjefilm den viktige filmatiske uttrykksformen i Russland og Sovjetunionen. Sovjetiske regissører ble kjente for innovative filmer som Panserkrysseren Potemkin, og arbeidene til blant annet Sergej Eisenstein, Lev Kulesjov og Andrej Tarkovskij ble kjent langt utenfor landets grenser. Vladimir Gardin grunnla samtidig verdens første filmskole i Moskva.

I 1932 gjorde Stalin den sosialistiske realismen til landets eneste tillatte sjanger, men etter Stalins død blomstret igjen filmkunsten i Sovjetunionen. Leonid Gajdajs komedier fra 60- og 70-tallet ble enormt populære, og filmene hans selger fortsatt bra i det tidligere Sovjetunionen. I 1969 kom Vladimir Motyl med filmen Ørkenens hvite sol, noe som skapte sjangeren «Ostern», Sovjetunionens svar på Westernfilmer.

1980- og 90-tallet var roligere år for den sovjetrussiske filmindustrien, men siden årtusenskiftet har bransjen vært i kraftig vekst. Russland produserer nå flere filmer hvert år enn Storbritannia og Tyskland.

[rediger] Mat og drikke

Det russiske kjøkken er som i mange andre steder i Øst-Europa kjent for relativt fet mat og utstrakt bruk av kjøtt. Blant de tradisjonelle russiske middagsrettene finnes gryteretten zjarkoje, kylling Kiev (som på tross av navnet ikke er ukrainsk) og den opprinnelig tatariske kebabvarianten sjasjlyk. Blant suppene er sjtsji (basert på kål), grønnsaksuppen okrosjka (laget på kvass) og borsjtsj (laget på rødbeter) de mest populære. Fisk er også en viktig del av det russiske kostholdet, og populære fiskesorter omfatter stør, gjedde, laks og karpe.^[46]

Alkohol er en viktig del av den russiske kulturen. Det klassiske brennevinet er vodka, som lages på hvete, rug eller poteter. Russisk vodka tilsettes ofte forskjellige smaker etter destilleringen, ofte tranebær, pepper, eple, pære eller sitron. Øl er også populært blant russere, med Baltika som markedsleder. Blant alkoholfrie drikker er te utbredt, og er tradisjonelt laget i en samovar. Drikken kvass er også vanlig, og brukes ofte som et alternativ til brus.^[46]

[rediger] Idrett

Av lagidrettene er ishockey blant de mest populære i Russland. 21 av 24 lag i Kontinental Hockey League er russiske, og det russiske landlaget har hatt stor suksess i internasjonale mesterskap, senest med gullmedaljen i VM i 2009. Tidligere var Sovjetunionens ishockeylandslag verdens desidert beste, med syv gull, én sølv og én bronse på ni olympiske deltagelser. Den dominerende russiske ishockeyklubben har tradisjonelt vært CSKA Moskva, som også vant Europacupen 20 av 22 ganger i perioden 1969-90.

Russlands herrelandslag i fotball er pr. september 2009 rangert på sjetteplass på FIFAs verdensranking. I Euro 2008 tok laget bronsemedalje, noe som var Russlands beste plassering siden Sovjets fall. Det gode spillet i mesterskapet gjorde også at flere russiske spillere nå spiller på europeiske topplag, dette gjelder blant annet Jurij Zjirkov på Chelsea og Andrej Arsjavin på Arsenal. Likevel er den russiske toppserien pengesterk og holder et høyt nivå, og de fleste landslagsspillerne spiller derfor i hjemlandet. Tradisjonelt har Moskva-klubbene CSKA, Lokomotiv, Spartak og Dynamo vært de sterkeste, men de siste årene har St. Petersburg-baserte Zenit utfordret moskovittenes dominans.

Av de individuelle idrettene har tennis blitt stadig mer populært siden 1990-tallet, noe som i stor grad kan tilskrives tidligere president Boris Jeltsins interesse for sporten.^[47] De senere årene har de beste russiske tennisspillerne vært i verdenstoppen, med blant annet Jevgenij Kafelnikov på herresiden og Anastasija Myskina, Anna Kurnikova og Marija Sjarapova på kvinnesiden. Blant vinteridrettene har Russland hatt stor suksess i langrennssporet, kanskje spesielt på kvinnesiden. Jelena Välbe og Ljubov Jegorova dominerte stort på 1990-tallet, senere kom blant annet Larisa Lazutina, Julija Tsjepalova og Jevgenija Medvedeva-Abruzova. På herresiden har blant annet Aleksej Prokurorov og Mikhail Ivanov utmerket seg med sterke resultater; den etniske russeren Vladimir Smirnov hadde også suksess på 1980- og 90-tallet, men valgte å konkurrere for Kasakhstan etter at Sovjetunionen ble oppløst.

Tilsammen har Russland tatt 323 medaljer i sommer-OL og 76 medaljer i vinter-OL (inkludert Det russiske keiserrike til og med 1912). I tillegg kommer Sovjetunionen, med totalt 1204 medaljer (sommer og vinter kombinert) i perioden 1952-88, og SUS med 135 medaljer i 1992. Legger man sammen alle disse vil Russland komme på andreplass (bak USA) i antall medaljer samlet i alle olympiske leker; hvis man bare regner med de medaljer utøvere fra den russiske føderasjonen har tatt som selvstendig nasjon fra og med 1994 kommer russerne på femtendeplass.

Russland (da en del av Sovjetunionen) arrangerte sommer-OL i 1980. Lekene ble avholdt i Moskva, men ble skjemmet av en internasjonal boikott der blant annet Norge holdt seg hjemme. Vinter-OL 2014 vil avholdes i Sotsji i det sydvestlige Russland.

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Kategori:Russland – bilder, video eller lyd

Wiktionary: Russland – ordboksoppføring