Ekeberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°53′44,664″N 10°46′32,210″Ø

for Ekeberg i Sande, se Ekeberg (Sande)
Ekebergsrestauranten

Ekeberg er høydedraget som stiger opp sydøst for Bjørvika i Gamlebyen i Oslo. Særpregende for berget er det langstrakte og helt flate Ekebergplatået som ligger jevnt over ca. 140 moh., mens Ekebergs høyeste punkt ligger 207 moh. og befinner seg på Brannfjellhøyden.[1] Ekebergåsen heller ned mot Oslofjorden i vest med den såkalte Ekebergskråningen, og mot Lodalen i nord med den brattlendte Ekebergskrenten. Riksantikvaren har uttalt følgende om Ekebergs friområder:

Ekeberg er Oslos største og viktigste fortidsminneområde. Ved Universitetets Oldsaksamlings registreringer i 1972 ble nærmere ett hundre fortidsminner dokumentert innenfor friarealene. Foruten gravhauger finnes det her helleristninger, skålgroper, steinsettinger, oldtidsveier, diabas-brudd, rydningsrøyser og andre dyrkningsspor. Til sammen inngår disse fortidsminnene i et enestående kulturlandskap i sentrumsnære omgivelser som hovedstaden Oslo er alene om i Europa. Ekebergs nasjonale og regionale verneverdi er fra før tilstrekkelig avklart på grunnlag av de fredede objekter alene. Ekebergåsen tilhører det sørøstlige grunnfjellområde og er geologisk meget interessant med svart alunskifer og eruptivganger av lys bergart.

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Ekeberg avgrenses av Konows gate og Ryenberget mot nord. Mot vest grenser berget til Grønlia og Kongshavn. Ekebergveien går over hele berget.

De første bosetningene[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske funn viser at mennesker har bodd på Ekeberg i 10000 år, 2000 år lenger enn man hittil har visst.[2]

Ekeberg gård[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ekeberg gård (Oslo)

Ekeberg gård er trolig den eldste av Osloområdets urgårder. Det er gjort flere arkeologiske funn i området. I skogholtet sydvest for hovedbølet er det et gravfelt fra jernalderen. Ekeberg gård ble utlagt til bymark i 1582, men solgt av Kronen til S.A. Røhrt i 1778. Eiendommen var stamhus fra 1781; overdratt til Oslo kommune i 1933. Gårdsbygningene, med unntak av våningshuset fra 1771/77, ble revet ved opprettelsen av Ekeberg Camping på 1960-tallet.

Friluftsliv og idrett[rediger | rediger kilde]

Ekebergsletta under Norway Cup i 2009

Ekeberg var et populært utfartsområde allerede på 1800-tallet. I 1937 ble området sikret som Oslos største parkområde. Fordi Ekebergsletta ble benyttet til militære formål av den tyske okkupasjonsmakten, ble frimorådene først opparbeidet fra 1947. I 1958 ble Landbruksutstillingen avholdt her. Foruten Sletta omfatter parken Brannfjell og Ekebergskogen (tradisjonelt lokalnavn «Byskauen»). I tilknytning til parken ligger Ballsletta med Ekeberg ridesenter. Tidligere var det her også flere innhegninger med ulike dyrearter, andedam m.m. Til parkområdet hører også Hestehagan, der det er blitt arrangert konserter og andre friluftsarrangementer, og Svenskesletta (kamper mellom norske og svenske styrker i 1567). Her lå den tyske okkupasjonsmaktenes gravlund 1940–45. Ekeberg idrettshall (Ekeberghallen) ble åpnet 1973. Fotballlturneringen Norway Cup er arrangert på Ekebergsletta siden 1972. Terrengløpet Ekeberg Norway Cross ble første gang arrangert i 2011. Sletta brukes ellers til seriespill i Oslo fotballkrets, eller bedriftsfotball. Ridebane og tennisbane ved Svenskesletta. Det har også vært mindre anlegg for bueskyting og friidrett i området, og mindre skøytebaner ved Ekeberg og Brannfjell skoler. Lysløype på Brannfjell og søndre del av Sletta.

Bebyggelse[rediger | rediger kilde]

Før opprettelsen av parken ble gårdens jorder vurdert som areal for hovedstadens flyplass. Luftskipet Norge lå fortøyd her før nordpolsferden i 1926. Ekeberg hageby sør for Sletta ble imidlertid påbegynt i mellomkrigstiden. På Nordjordet, en tidligere husmannsplass i skråningen langs Ekebergveien, oppsto det i mellomkrigstiden et kunstnermiljø, av pressen kalt Ekebergkolonien, med Eivind Groven og Ingeborg Refling Hagen som sentrale skikkelser. Boligbyggingen fortsatte etter krigen; da også med blokkbebyggelse (Lille Ekeberg). Ekeberg skole ble åpnet i 1954.[3] Ekebergbanen langs vestsiden av høydedraget ble anlagt 1917, med sidespor mellom Jomfrubråten og Simensbråten 1931–67. Brannfjell ungdomsskole åpnet 1974.

Ekebergrestauranten, i den nordvestlige utkanten av parkområdet, er et av Norges fremste eksempler på funkis-arkitektur. Like ved ligger Sjømannsskolen, og et felt med helleristninger fra bronsealderen.

Folklore[rediger | rediger kilde]

Peter Christen Asbjørnsen gjenforteller sagnet om Ekebergkongen; en huldrekonge som bodde i Ekeberg, og gjerne påtok seg Bernt Ankers skikkelse når han la seg etter kvinnene i Oslo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ekeberg – bilder, video eller lyd
  1. ^ Knut Are Tvedt, red. (2000). Oslo byleksikon (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 117. ISBN 82-573-0815-3. 
  2. ^ Aftenposten – Steinalder frem i dagen på Ekeberg
  3. ^ Iflg. Oslo byleksikon. Skolen feirer imidlertid 50-årsjubileum i 2006.