Tuneskipet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tuneskipet
Tuneskipet utstilt i Vikingskipshuset i Oslo
Foto: John Erling Blad
Generell info
SkipstypeVikingskip
ByggetCa. 900 evt.
Flaggstat–
StatusSkipet ble funnet i Båthaugen på Rolvsøy i dagens Fredrikstad kommune i 1867. Det kom til Vikingskipshuset 1932
Tekniske data[a]
LengdeOpprinnelig ca. 19 meter (15 m er bevart)
Bredde4,4 m
Tuneskipet på Commons
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

Tuneskipet er et vikingskip fra rundt 900 e.Kr. Skipet ble funnet i en gravhaug på Haugen gård på Rolvsøy i Fredrikstad kommune i Østfold. Skipet er klinkbygd og hovedsakelig bygd av eik. Tuneskipet er utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo, med museumsnummer C23838 i Universitetets Oldsaksamling.

Dette var det første vikingskipet som ble gravd ut i Norge. Selv om det er i dårlig forfatning, er det likevel verdens tredje best bevarte vikingskip.[1]

Funnet

Tuneskipet i oversikt

Tuneskipet ble funnet på Nedre Haugen gård på Rolvsøy,[2] ca. 1,5 km nordvest for Rolvsøy kirke.[3] Det lå i en meget stor gravhaug, kalt Båthaugen, som var ca. 80 meter i diameter og fire meter høy, og den kunne trolig måle seg med de aller største gravhaugene i landet for eksempel Jellhaugen. Ifølge Sigurd Grieg ble Tuneskipet funnet i landets nest største gravhaug.[4]

Tidlig på 1860-tallet begynte broren til grunneieren å kjøre ut masser fra gravhaugen, som allerede da var blitt skadet av skattejegere.[5] Dette gjorde at gammelt delvis nedbrutt treverk tørket ut, og at oksygen kom inn i selve gravanlegget. Dette kan være en av årsakene til at skipet er såvidt dårlig bevart.[6] Sommeren 1867 var man kommet ned på skipsrestene, og akterdelen ble liggende åpen. Da ble det sendt melding til Fortidsminneforeningen og Universitetets Oldsaksamling.[7] Utgravningen foregikk over en periode på to uker samme høst, ledet av professor Oluf Rygh og assistert av sivilingeniør B.Chr. Arntzen. I oktober 1867 var det utgravde skipet sendt til Kristiania.[8]

Skipet var gravd et stykke ned i leire, under bakkenivå, og dermed fylt opp med leire innvendig. Slik ble den nederste delen av skipet fuktet og godt bevart. Men haugen over skipet var mer sandholdig, noe som slapp igjennom nok oksygen til å bryte ned skipet og gravgavene. Haugen kan også ha blitt åpnet alt i vikingtiden og iallfall på midten av 1700-tallet. Da Tuneskipet ble utgravd i 1867, fant man bare skipets nederste del som var konservert i leiren, men lite av gravgodset.[9]

Skipet har stått på kjølen inne i haugen, orientert tilnærmet nord-sør. Midt i haugen var et gravkammer bygd av stående eikeplank. Innvendig var skipet foret med mose og einerkvist. Det er bare bevart deler av gravgodset, men det finnes deler av en sadel, et par glassperler, og en del fullstendig korroderte jerngjenstander, blant annet en brynje, et sverd, to spydspisser og en skjoldbule. Man fant også rester av ubrente ben av et menneske og av hester. Det ble også funnet glassperler og rester av tøy som kan tyde på at personen ble begravet påkledd.[10] Til forskjell fra Gokstadskipet og Osebergskipet var det litt annet enn selve skipet som ble funnet.[11]

Skipet bærer tydelig preg av å ha blitt gravd fram for fort og uvørent. Etter at det var frilagt, ble en treramme festet til skipets bunn, før hester dro det opp av jorden og bort til Visterflo. Der ble det ble løftet over på en stor pram som ble fløtet ned til Fredrikstad, og deretter slept inn til Christiania. Skjelettet og det meste av gravgodset var da gått tapt. Tuneskipet har vært brukt til transport av lettere gods og passasjerer, kanskje også som krigsskip.[12]

Utstilling

Tuneskipet fotografert 1958
Foto: Jac Brun, Nasjonalbibliotekets bildesamling

De første 10-15 årene ble skipet oppbevart i et skur i Universitetshagen og var tilgjengelig for publikum. Senere ble det flyttet til et magasin bak Domus Chemica og var ikke tilgjengelig for publikum. Da Osebergskipet ble funnet, ble det mindre interesse for Tuneskipet som utstillingsgjenstand.[5] I Oslo ble det lagt i et midlertidig skur i Universitetshagen. Etter hvert fikk det sitt eget bygg, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull, men dette måtte rives for oppføring av Universitetets aula, og skipet ble lagt under åpen himmel bak Frederiks gate 3. Etter at Osebergskipet ble flyttet til Bygdøy i 1926, ble Tuneskipet flyttet inn i Osebergskuret. I 1932 var Vikingskipshusets fløy for Gokstadskipet og Tuneskipet ferdig, og Tuneskipet ble flyttet dit.[11] Skipet står i sin egen fløy i Vikingskipshuset, og fragmentarisk som det er, fremstår det noe ubetydelig sammenlignet med de to andre skipene. Det kom litt i bakgrunnen da de større skipene ble funnet.[13]

Rekonstruksjon

I motsetning til Oseberg- og Gokstadskipet er det ikke gjort noe forsøk på å bygge opp igjen Tuneskipet, som er utstilt i omtrent den form det ble funnet. Stavnene og de øverste bordgangene er råtnet bort.[11] Deler av jern er stort sett rustet bort, og har bare etterlatt spor av rust. Funnet er svært ufullstendig, og skipet har mistet sin opprinnelige form på grunn av jordtrykket.[5] Det ble tegnet grove skisser under utgravningsarbeidet, men det ble ikke gjort en fullstendig oppmåling. Haakon Shetelig målte opp skipet i 1917, men her er bare de bevarte delene tegnet ut. Et tiår senere laget Frederik Johannessen et forslag til rekonstruksjon i plan og snitt, noe modifisert av Arne Emil Christensen i 1980. Ifølge denne har Tuneskipet vært langt, smalt og lavbordet, med ti bordganger i skroget.

I 1995 ble deler av skipet oppmålt med laserteodolitt, og man fikk ut nok data til å gå videre med en full gjennomgang. Dette ble fulgt opp i 2000 med fotogrammetrisk oppmåling, som gav et dårlig resultat.[trenger referanse] Det ble også brukt laserskanning og fotoskanning, som var betydelig mer vellykket, og dette ble fulgt opp med en grundig gjennomgang av de bevarte skipsdelene. Det finnes etter hvert tilstrekkelig informasjon til å lage en rekonstruksjon av skipet. Dette arbeidet ble presentert i Knut Paasches avhandling fra 2010.[14]

Skipet slik det er bevart, har ti bordganger, men Paasche argumenterer for at det har hatt ytterligere to, altså i alt tolv bordganger.[14] De har antakelig vært forsynt med årehull, ikke keiper, og det har trolig vært elleve eller tolv par årer.[11] Total lengde antas å ha vært 18,67 m (15 m er bevart) eller opp mot 20 m, største bredde ca. 4,4 m. Tidligere arkeologiske vurderinger av skipet har konkludert med at det var svært flatbunnet (1,2 m fra reling til kjøl ifølge Sjøvold[11]) og lite egnet for seilas på åpent hav. Da har man imidlertid gått ut fra at skipet bare hadde ti bordganger. Paasche mener som nevnt det har vært tolv, og da vil fribordet bli høyt nok for fart i åpen sjø. Undervannskroget har vært bredt forut, men smalner noe av akterover. Paasche drøfter dette, og konkluderer med at Tuneskipet har vært en god seiler, kanskje til og med bedre enn Gokstadskipet.[14] Gokstadskipet var større enn Osebergskipet, mens Tuneskipet var mindre enn Osebergskipet. Både Gokstadskipet og Tuneskipet var kraftigere bygget og beregnet på hardere seilas enn Osebergskipet. De tre skipene har ellers mange fellestrekk i konstruksjon.[11] Selv om Tuneskipet var lavt og flatbunnet, var det trolig beregnet for seilas i åpen sjø.[15]

Datering

Shetelig konkluderer med at Tuneskipet og Gokstadskipet er omtrent jevngamle, fra 850-900, men da utelukkende på typologisk bakgrunn, og på gjenstandsdateringer.[5] Det ble tatt årringsprøver av tømmeret i gravkammeret og av skipet. Trevirket i gravkammeret var felt en gang mellom 905 og 910, og dette gir altså datering av gravleggingen. Slitasje på enkelte av delene antyder at skipet var i bruk før det ble brukt som gravskip, kanskje allerede fra slutten av 800-tallet.[trenger referanse]

Navnet

Navnet «Tuneskipet» skyldes funnstedet på Haugen gård i Rolvsøy sogn, som var en del av daværende Tune herred og prestegjeld.[16] Funnet ble første gang publisert av ingeniør B.C. Arntzen, som hadde vært daglig leder av utgravningene, i artikkelen Beskrivelse over den i Tune fundne Baad. Etter dette har funnet vært nært assosiert med Tune. Dermed har betegnelsen «Tuneskipet» blitt brukt i 150 år innenfor vikingtidsforskningen.[4][5][17]

Lokale krefter fremmet på 2000-tallet forslag om å omdøpe skipet til «Haugenskipet» i tråd med tradisjonen å navngi viktige arkeologiske funn etter funnstedet.[18][19] Gården Haugen har trolig navn etter gravhaugen med skipet.[20][21]

Referanser

  1. ^ «Utgravingen av Tuneskipet», UiO
  2. ^ (Shetelig 1917), s.3
  3. ^ (no) «Tuneskipet». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  4. ^ a b Grieg, Sigurd (1928). Vikingetiden i Norge. Oslo: Cappelen. 
  5. ^ a b c d e Shetelig, Haakon (1917). Tuneskibet. Kristiania: Universitetets oldsaksamling. 
  6. ^ «Konserveringsverkstedet ved NMM - Norsk Maritimt Museum». www.marmuseum.no. Besøkt 10. desember 2016. 
  7. ^ (Shetelig 1917), s.3-4
  8. ^ (Shetelig 1917), s.4-5
  9. ^ «Utgravingen av Tuneskipet», UiO
  10. ^ (Shetelig 1917), s.5-9
  11. ^ a b c d e f Sjøvold, Thorleif (1957). Osebergfunnet og de andre vikingskipsfunn. Oslo: Universitetets oldsaksamling. 
  12. ^ Cat Jarman: Elvekonger (s. 80), forlaget Press, ISBN 978-82-328-0425-2
  13. ^ Vikingskipene: en kort orientering om Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. [Oslo]: Dreyer. 1956. s. 23. 
  14. ^ a b c Paasche (2010)
  15. ^ Hagen, Anders (1969). Vikingskipsfunnene. Oslo: Universitetets oldsaksamling. 
  16. ^ ( Brøgger 1950), s.85
  17. ^ Nicolaysen, N. (1882). Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord. Kristiania: Cammermeyer. s. 6. 
  18. ^ Vil omdøpe Tuneskipet til «Haugenskipet» Fredriksstad Blad, 19. oktober 2011
  19. ^ (Marstrander 1999), s.10
  20. ^ Rygh, Oluf (1999). Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision : Gaardnavne i Smaalenenes amt. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. s. 300. ISBN 8290520301. 
  21. ^ Nordgård, Siw (22. november 2016). «Tunseskipet har rett navn!». Sarpsborg Arbeiderblad. 

Se også

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tuneskipet&oldid=22339731»