Tuneskipet
Tuneskipet er et vikingskip fra rundt 900 e.Kr. Skipet ble funnet i en gravhaug på Nedre Haugen gård på Rolvsøy i Fredrikstad kommune, Østfold. Navnet «Tuneskipet» kommer av at Rolvsøy var en del av daværende Tune herred da skipet ble funnet. Skipet er klinkbygd og består hovedsakelig av eik. Tuneskipet er utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo.
Innhold |
Funnet [rediger]
Tuneskipet ble funnet på Haugen gård ca. 1,5 km nordvest for Rolvsøy kirke: 59°16′45″N 11°00′10″Ø. Det lå i en meget stor gravhaug, kalt «Båthaugen», den var ca. 80 m i diameter og fire meter høy, og den kunne trolig måle seg med de aller største gravhaugene i landet, jfr. Jellhaugen.
Tidlig på 1860-tallet begynte grunneierens bror å kjøre ut masser fra gravhaugen, som allerede da var blitt skadet av skattejegere. Sannsynligvis førte dette til at oksygen tidlig kom inn i selve gravanlegget, noe som kan være en av årsakene til at skipet er såvidt dårlig bevart. Sommeren 1867 var man kommet ned på skipsrestene, og det ble sendt melding til Fortidsminneforeningen og Universitetets Oldsaksamling. Utgravningen foregikk over en to ukers periode samme sommer, ledet av professor Oluf Rygh og sivilingeniør B.Chr. Arntzen.
Skipet har stått på kjølen inne i haugen, orientert tilnærmet nord-sør. Midt i haugen var et gravkammer bygd av stående eikeplank. Innvendig var skipet foret med mose og einerkvist. Dessverre er det bare bevart deler av gravgodset, men det finnes deler av en sadel, et par glassperler, og en del fullstendig korroderte jerngjenstander, deriblant en brynje, sverd, to spydspisser, og en skjoldbule. Man fant også rester av en ubrent mannsgrav med rester av tøy og klær.
Dessverre bærer skipet tydelig preg av å ha blitt gravd fram for fort og uvørent, men det er kanskje urettferdig mot Rygh å sammenlikne hans arbeid med dagens utgravningsmetodikk. Etter at skipet var frilagt, ble det bygd inn i en treramme på undersiden og fraktet ned til Visterflo. Her ble det lagt over på en stor pram som ble fløtet ned til Fredrikstad og deretter slept inn til Christiania. Her ble det lagt i et midlertidig skur i Universitetshagen. Etter hvert fikk det sitt eget bygg, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull, men dette måtte rives for oppføring av Universitetets aula, og skipet ble lagt under åpen himmel bak Frederiks gt. 3. Etter at Osebergskipet ble flyttet til Bygdøy i 1926 ble Tuneskipet flyttet inn i Osebergskuret, og lå her inntil 1930, da også det ble flyttet til Vikingskipshuset.
Rekonstruksjon [rediger]
I motsetning til Oseberg- og Gokstadskipet er det ikke gjort noe forsøk på å bygge opp igjen Tuneskipet, noe som har gjort at det har ført en litt skyggefull tilværelse i sin fløy i Vikingskipshuset. Grunnen er at det er svært mangelfullt bevart, og har vært dårlig dokumentert. Det ble tegnet grove skisser under utgravningsarbeidet, men det ble ikke gjort noen forsøk på oppmåling. Den første oppmålingen ble gjort av Haakon Shetelig i 1917, men her er bare de bevarte delene tegnet ut. Et tiår senere laget Frederik Johannessen et forslag til rekonstruksjon i plan og snitt, som ble noe modifisert av Arne Emil Christensen i 1980. Ifølge denne har Tuneskipet vært langt, smalt og lavbordet, med ti bordganger i skroget.
I 1995 ble deler av skipet oppmålt med laserteodolitt, og man fikk ut nok data til å gå videre med en full gjennomgang av det. Dette ble fulgt opp i 2000 med fotogrammetrisk oppmåling, noe som ikke viste seg å være en brukbar metode. Man forsøkte så med laserskanning og fotoskanning, noe som viste seg betydelig mer vellykket, og dette ble fulgt opp med en grundig gjennomgang av de bevarte skipsdelene. Det har etter hvert vist seg mulig å lage en pålitelig rekonstruksjon av skipet. Dette arbeidet ble presentert som en avhandling til doktorgrad av Knut Paasche i 2010.
Ny beskrivelse av Tuneskipet [rediger]
Skipet slik det er bevart har ti bordganger, men Paasche argumenterer for at det har hatt ytterligere to, altså i alt tolv bordganger. De har antakelig vært forsynt med årehull, ikke keiper, og det har vært tolv par årer. Total lengde antas å ha vært 18,67 m, største bredde ca. 4,4 m. Tidligere arkeologiske vurderinger av skipet har konkludert med at det har vært svært flatbunnet og lite egnet for seilas på åpne havstrekninger. Da har man imidlertid gått ut fra at skipet bare hadde ti bordganger. Paasche mener som nevnt det har vært 12, og da vil fribordet bli høyt nok for fart i åpen sjø. Undervannskroget har vært bredt forut, men smalner noe av akterover. Paasche drøfter dette, og konkluderer med at Tuneskipet har vært en god seiler, kanskje til og med bedre enn Gokstadskipet.
Datering [rediger]
Shetelig konkluderer med at Tuneskipet og Gokstadskipet var omtrent jevngamle, fra ca. 900, men da utelukkende på typologisk bakgrunn, og på gjenstandsdateringer. Det ble tatt årringsprøver av tømmeret i gravkammeret og av skipet. Det i gravkammeret var felt en gang mellom 905 og 910, og dette gir altså datering av gravleggingen. Slitasje på enkelte av delene antyder at skipet har vært i bruk over en periode før det ble brukt som gravskip, kanskje allerede fra slutten av 800-tallet.
Litteratur [rediger]
Paasche, Knut: Tuneskipet. Dokumentasjon og rekonstruksjon. Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo 2010
