Dagsavisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dagsavisen
Vort Arbeide første nummeret i 1884.
Vort Arbeide
første nummeret i 1884.
Type Dagsavis
Format Tabloidformat
Grunnlagt mai 1884
Eiere Stiftelsen Dagsavisen
Redaktør(er) Eirik Hoff Lysholm
Språk Norsk
Opplag 23 065 (2013)
Hovedkvarter Kristian IVs gate 13 i Oslo.
Hjemmeside Dagsavisen.no

Dagsavisen (også kjent som Social-Demokraten, Arbeiderbladet eller Dagsavisen Arbeiderbladet) er en dagsavis som blir utgitt i Oslo. Avisa kom ut første gang under navnet Vort Arbeide i 11. mai[1] 1884, utgitt og eid av Christian Holtermann Knudsen, med undertittel Organ for Arbeidernes Interesser. 1. april 1885 gav Knudsen avisa til Den Socialdemokratiske Forening. I 1887 ble avisa organ for det nystiftede partiet Det norske Arbeiderparti. Arbeiderbladet hadde lenge rollen som den ledende avisa innenfor arbeiderbevegelsen, både som meningsbærer og i størrelse. Arbeiderpartiet eide avisa fram til 1991, da den ble overtatt av A-pressen. I 1999 ble en egen stiftelse etablert for å overta avisen, før den i 2008 ble solgt til Mentor Medier.

Den spede starten[rediger | rediger kilde]

Knudsen fikk ingen til å trykke Vort Arbeide, og måtte selv skaffe til veie en billig hånddrevet presse, som ble starten på et trykkeri som senere fikk navnet Arbeidernes Aktietrykkeri. Første avis ble trykket i 20 000 eksemplarer og delt ut i arbeiderstrøkene i byen. Andre utgave av avisa kom ut 19. august, etter streiken på Akers mekaniske verksted, som kanskje det første varselet om at den gryende arbeiderbevegelsen trengte sin egen avis. Tredje utgave kom ut i september. De Venstre-styrte arbeidersamfunnene kom med sin arbeideravis, Arbeideren i desember 1884, og var en direkte konkurrent. Fra før eksisterte Demokraten, som ble utgitt av Christiania Arbeidersamfund, også det Venstredominert.

Knudsen lanserte på et møte i Kasino ved Youngstorget i januar 1885 ideen om et eget arbeiderparti i Norge. Ved hjelp av avisa spredte han budskapet til de få hundre abonnentene. 1. mars 1885 ble det avholdt stiftelsesmøte til Den Socialdemokratiske Forening, på mange møter en forløper til Arbeiderpartiet. En måned senere gav Knudsen avisa, som da om ut to ganger ukentlig, til foreningen. Sommeren 1885 ble antall utgivelser redusert til en i uka. Etterspørselen var for dårlig og kostnadene for høye, til tross for at stadig flere ute i verden begynte å interessere seg for hva som skjedde i Norge og ble abonnenter.

I november 1885 gav politiet et permanent forbud mot å selge Vort Arbeide på åpen gate og i kiosker. Dette ble fulgt opp med et beslag av Fra Kristiania-Bohêmen av Hans Jæger, en bok som ble trykket av avisa. Knudsen ble stadig trakasert av myndighetene og både han og avisa ble flere ganger beslagelagt på grunn av avisas innhold. Han måtte blant annet betale 200 kroner i bot og 100 kroner i saksomkostninger etter en artikkel om en prest som flådde fattigfolk, noe som tilsvarte en halv årslønn.

Fagforeningenes og partiets avis[rediger | rediger kilde]

1. januar 1886 byttet avisa navn til Social-Demokraten etter en debatt i eierforeningen. I 1887 ble avisa offisielt organ for det da nystiftede Arbeiderpartiet og Carl Jeppesen overtok som redaktør, samtidig som han året før hadde overtatt som leder av Den Socialdemokratiske Forening. Opplaget lå på et halvt tusen.

I 1888 bestemte foreningen seg for å forsøke å få avisa ut to ganger ukentlig igjen, samtidig som avisa ble den eneste arbeideravisa i landet, etter at Samholds Avis i Arendal og Arbeidervennen i Bergen gikk inn. I 1889 kastet avisa seg inni Fyrstikkarbeiderstreiken og redaktør Jeppesen bidro sterkt til å få streiken inn i organiserte former. Det var da en annen av avisas markerte medarbeidere dukket opp, Fernanda Nissen ble av jentene på fyrstikkfabrikken valgt til De kvindelige Fyrstikarbeideres Forening første leder. Nissen ble senere en av avisas viktigste kulturmedarbeidere.

Rundt 1890 passerte opplaget 1000, og fra 1. oktober ble antall utgivelser økt til tre hver uke. Dermed startet avisa sin egentlige misjon, å være en avis for arbeidsfolk, dagsaktuell og inspirerende.

Avisa hadde i 1891 23 fagforeninger som eiere og et opplag på 2000. Knudsen mente at Arbeiderpartiet burde overta avisa, mens en annen av de sentrale personene rundt avisa, Ludvig Meyer, mente at avisa burde bli dagsavis. Han hadde planer for avisa, store planer. Formatet til den firesiders avisa måtte utvides for å få plass til stoffet, utvidelsen skjedde ved at en bare la til en eller to nye spalter, noe som økte avisas format. Meyer syslet også med planer om en egen rotasjonspresse. I 1893 fikk avisa sin første profesjonelle betalte redaktør, Krøger Johansen.

Arbeiderbevegelsens vekst, både i form av partiet og fagforeninger, førte til at debatten om avisa skulle komme ut daglig tiltok. Målet var dagsavis fra 1. januar 1894, men for å få det til trengtes penger, 3000 kroner fordelt på 300 aksjer og 3000 nye abonnenter i tillegg til de 2000 en allerede hadde. Dagsavisa kom ut etter planen med kvinnelege Oscar Nissen som redaktør etter at han hadde gjort unna dagens legeavtaler. Aksjekapitalen var i boks, og en håpet å få inn de nye abonnentene, noe en nesten klarte, men mange falt fra da en skulle betale abonnementspengene. Men alt i februar var kapitalen brukt opp. Noe av problemet for avisa var at de den var rettet mot ikke hadde råd til å betale de 15 ørene den kostet, på denne tiden det samme som et brød. Meyer var født til rikdom og bidro økonomisk og garanterte for papirleveranser. Kristiania Arbeidersamfund med sine 5000 medlemmer meldte seg inn Arbeiderpartiet som passerte 10 000 medlemmer. Dette gav også abonnenter til avisa.

Meyer kjøpte i februar 1894 hovedstadsavisa Kristiania Nyheder, som opprinnelig var et anarkistisk organ som het Morgengryet etablert i 1883 av lærer, forfatter og fredsvenn Andreas Wilhelm Wexels Øyen. Det meste av opplaget ble solgt utenfor byen. Meyer døpte avisa om til Fremad og var selv redaktør. Året etter fikk han Social-Demokraten til å la avisa være en slags landsutgave av hovedorganet, blant annet i konkurranse med arbeidersamfunnets Arbeideren. Meyer betalte selv underskuddet. Han ble forøvrig kort etter valgt til Social-Demokratens redaktør og det nye Arbeiderpartiets leder. Meyer brukte også avisa i sin egen tjeneste. Mye av hans formue hadde han skaffet til veie som boligspekulant, blant annet i byens brennhete boligmarked mot slutten av 1800-tallet.

1. mai 1898 trykte avisa sitt første fotografi, med motiv fra fjorårets 1. mai-demonstrasjon i regi av Fauske og omegns arbeiderforening. Samme år gikk Arbeiderpartiets landsmøte inn for at formatet skulle utvides slik at avisa skulle bli like stor som hovedkonkurrenten blant arbeiderne, Morgenposten. Samtidig tok Meyer initiativ til å etablere Arbeidernes Aktietrykkeri, som skulle trykke den nye og større avisa. Samme år var Martin Tranmæl i Christiania. Han ble overbevist sosialist, dro via et opphold i USA hjem til Trondheim og etablerte i 1902 den nye avisa Ny Tid.

Ved årsskiftet 1898/1899 var opplaget økt til 5000, og 2000 nye abonnenter kom til i løpet av året. I avisa ville en ikke vente til det nye trykkeriet kom på plass, og en kjøpte leietrykk hos Verdens Gang og utvidet til sju spalter, samtidig som den nye pressa ble bestilt. Meyer engasjerte Johan Horsrud som avisas forretningsfører og han sørget for å bygge ut et effektivt distribusjonsapparat.

Ekspansjonen kostet. Også Horsrud hadde formue og benyttet denne for å garantere for avisas videre drift. Christian Holtermann Knudsen gikk til slutt til Christiania Arbeidersamfund med forslag om at de skulle kjøpe aksjer i det nyetablerte Arbeidernes Aktietrykkeri, foruten at samfundet skulle betale redaktørens lønn. Arbeidersamfundet endte med å kjøpe aksjer for 10 000 kroner etter hard debatt, samt å dekke 3000 kroner i lønnskostnader til avisas redaktør. Det skulle vise seg at aksjeinvesteringen ikke ble noen dårlig investering.

I april 1901 ble Arbeidernes Aktietrykkert satt i drift, og avisa la om til et mer moderne preg. Avisa var blitt så stor at også annonsørene fant veien dit, og kjøpmennenes frykt mot det nye sosialistorganet ble overvunnet. På få år doblet annonsemengden seg, og utgjorde etter århundreskiftet halvparten av avisas fire sider. Symbolsk nok valgte fremdeles myndighetene å annonsere i andre av byens aviser.

I 1903 overtok avisas forretningsfører, Christopher Hornsrud, avisas gjeld til Meyer på 46 000 kroner; avisas aksjekapital var til sammenligning 76 000 kroner. Samme år fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter fra Troms. I tillegg sørget Venstremann og stortingsrepresentant siden 1900 Adam Egede-Nissen for å holde Social-Demokraten oppdatert på hva som skjedde på Stortinget. Han ble også medlem av Arbeiderpartiet etter valget i 1903. Samme år gikk avisa for første gang i balanse, med vel 70 000 kroner i både inn og utbetalinger.

Flere av Social-Demokratens medarbeidere var innom avisa kortere tid, før de dro videre og både skrev i og etablerte arbeideraviser rundt om i landet. Blant de var Torgeir Vraa som etablerte Fremtiden i Drammen i 1905, Tranmæl, Knut Olai Thornæs, Einar Li, Vincentz Gaarder, Anders Buen, Olav Kringen, Jacob Vidnes og typografen Ole O. Lian, som i 1907 ble leder av LO.

Underskuddet på driften ble finansiert av partiet fram til 1904, da avisa fikk sitt første overskudd med vel 6500 i opplag. I 1904 inntraff også to andre forhold som fikk betydning for avisa. Arbeiderpartiet etablerte et landsstyre, samtidig som en for alvor gav opp tanken på å gjøre Social-Demokraten til partiets riksavis. Det nye partiet satset på lokalaviser rundt om i landet, i hovedsak eid og drevet av de lokale partiavdelingene. Fram til 1920 vokste partiet kraftig, og avisene fulgte med. Fra knappe 350 avdelinger og 20 000 medlemmer i 1904 mangedoblet partiet seg til i 1920 å utgjøre over 100 000 medlemmer fordelt på 2000 avdelinger. Perioden utgjørde den siste del av perioden som for norsk presse er omtalt som ekspansjonsfasen. Fram til 1904 ble det etablert over 40 aviser rundt om i landet, hvorav knapt halvparten sosialdemokratiske, resten borgerlige, avholdsaviser eller andre.

I 1905 kom vittighetsbladet Hvepsen ut første gang, som en reaksjon mot at de fleste andre vittighetsblader i varierende grad var konservative og negativt innstilt til den framvoksende arbeiderbevegelsen. Bladet delte lokaler, medarbeidere og trykkeri med avisa. I 1907 passerte avisopplaget 10 000 eksemplarer, og avis og trykkeri flyttet fra lokalene i Brugata til nye lokaler i det da nybyggde Folkets HusYoungstorget.

I 1908 utvidet avisa formatet med nok en spalte, i 1911 passerte opplaget 15 000. I 1913 var antall arbeideraviser landet rundt blitt 32, noen ble til ved hjelp av overskuddet fra hovedorganet. I 1912 ble Det socialdemokratiske Pressekontor etablert, der formålet var å bidra til utveksling av stoff arbeideravisene imellom. På denne måten fikk Social-Demokraten tilgang til et korrespondentnett som ingen andre av hovedstadens aviser kunne måle seg med, selv ikke de som abonnerte på NTB. I 1912 vedtok Arbeiderpartiet at sentralstyret og ikke landsmøtet skulle ansette avisas redaktør. I 1920 ble vedtaket snudd.

I 1913 ble kjelleren i Folkets Hus bygget ut for å få plass til en helt ny presse, som både skulle trykke i farger og med flere sider, ialt 32. Samtidig ble det kjøpt inn nye settemaskiner og nye skrifter, og avisa avskaffet den gotiske skriften. Den nye pressa hadde mange innkjøringsproblemer, så mange at en spesialutgave i anledning partiets 25-årsjubileum måtte leietrykkes hos Morgenposten. Avisa passerte et opplag på 20 000 og avisa utvidet til seks sider. Avisa satset mer på nyhetsjournalistikken under ledelse av Jacob Vidnes. Avisa reklamerte med å være landets tredje største. Sidetallet økte, og var aldri mindre enn åtte. I oktober 1913 ble det 8-siders bilaget Lørdagskvelden lansert, med lettere helgestoff for voksne og barn. Satsingen på bilaget var stor, og nær 200 000 eksemplarer ble delt ut gratis den neste året. Bilaget ble lansert for å imøtekomme et gammelt krav fra avisbudenes fagforening, byens avisbud bestod av 4000 kvinner og barn. Aviskonkurrentene i Christiania fortsatte imidlertid med sine søknadsutgaver fram til avisforbudet kom med virkning fra 13. april 1919.

Avisa tjente på partiets interne debatt og på ytre omstendigheter som arbeidskonflikten i Buvika etter at en streikebryter hadde skutt fagforeningssekretær Marius Folstad med et våpen arbeidsgiveren hadde stilt til rådighet. I 1915 ble det etablert et pressefond som skulle bidra med lån til etablering og drift av andre arbeideraviser. I 1918 var det blitt 18 dagsaviser, og enda flere fådagersaviser. Social-Demokraten nærmet seg et gammelt mål, et opplag på 40 000 eksemplarer, halvparten i Christiania. Landets største avis var på denne tiden Tidens Tegn med sine 50 000.

Striden i Russland fikk også konsekvenser for Social-Demokraten. Den interne maktkampen i 1918 førte til at Vidnes måtte overlate redaktørkrakken til Olav Scheflo. Avisa var i vekst, Arbeidernes Aktietrykkeri, som var blitt til Aktietrykkeriet, hadde mer enn nok å gjøre. Partiet valgte å ta full kontroll, og kjøpte trykkeriet med solid fortjeneste for en av storeierne, Chriatiania Arbeidersamfund. Samtidig kjøpte partiet ut alle fagforeningene som fremdeles eide aksjer i Social-Demokraten. Striden i partiet strakte seg inn i den ni mann store redaksjonen. Revolusjonsspøkelset ble brukt for alt hva det var verdt ved stortingsvalget i 1918, med det resultat at Arbeiderpartiet gikk tilbake, mens Høyre og Venstre gikk fram. Valgordningen med enmannskretser førte til at selv om de tre partiene fikk rundt 200 000 stemmer hver, så støttet de borgerlige kandidatene hverandre, slik at de to borgerlige partiene endte med rundt 50 representanter hver, mot Arbeiderpartiets 18.

Revolusjonen i Russland, slutten på den første verdenskrig, året før hadde de svenske sosialdemokratene fått regjeringsmakt i en samlinsregjering samt meldinger fra hele Europa om en styrket areiderbevegelse, bidro alle til enorme stoffmengder for avisa. Dette fortrengte ofte mindre dramatiske og hjemlige nyheter.

Men opplaget økte og pressa hadde en begrensning på 60 000 eksemplarer. Social-Demokraten var ettermiddagsavis og fikk problemer med å trykke nok så tidlig at abonnentene fikk avisa før 7 om kvelden. I januar 1919 ble avisa morgenavis, en nødløsning fordi en ikke hadde råd til ny presse. Overgangen gikk dårlig og over 1000 abonnenter forsvant hver måned fram mot sommeren, alle innenbys. Avisa gikk tilbake til ettermiddagsavis, men pengene hadde tatt slutt. Arbeidersamfundet bidro med et nødlån på 10 000 kroner. 1919 gav første underskudd siden 1904 på tilsammen 90 000 kroner. Nye kampanjer og tiltak skulle bidra til balanse året etter. I 1921 ble abonnementsprisen økt for å redusere avhengigheten av annonsene, men året etter måtte prisen ned igjen, selv om annonseinntektene samtidig falt.

Arbeiderpressen splittes[rediger | rediger kilde]

Første redaksjonelle avskalling skjedde da sosialdemokratene begynte å utgi avisa Arbeider-Politikken ukentlig i januar 1920. Det var bare en forsmak på de to partisplittelsene som kom i 1921 og 1923. Striden om Moskvatesene i Arbeiderpartiet varte i nesten tre år.

En epoke i avisas historie startet da Martin Tranmæl startet i redaktørjobben i midten av mai 1921. Han hadde gjort seg bemerket som journalist og redaktør av arbeiderbevegelsen i Trondheim sin avis Ny Tid, og var kommet til Oslo for å jobbe som partisekretær. Det var under Tranmæls ledelse Ny Tid vokste seg til å bli landets nest største, og kanskje viktigste avis.

Men ikke før hadde Tranmæl overtatt så startet den til da hardeste og bitreste arbeidskonflikten Norge hadde opplevd. 26. mai 1921 var 120 000 tatt ut i en streik, som startet med at skipsrederne ville sette ned sjøfolkas hyrer med 25 til 50 prosent. I mai og junidagene økte Social-Demokraten opplaget til nesten 90 000 eksemplarer, og avisa oppnådde det den verken før eller siden klarte, å bli landets største avis. Avisa stod på de streikendes side, og aviser ble produsert døgnet rundt med to daglige utgaver. Arbeiderbevegelsen tapte kampen. Konflikten fikk store konsekvenser for LO, som mistet nesten 50 000 medlemmer. Arbeidsløsheten steg. Splittelsen og forskjellene i samfunnet vokste. Ved stortingsvalget 25. oktober gikk Arbeiderpartiet fram alle steder, unntatt i Østfold, der sosialdemokratene kom i flertall og tok med seg partiavisa.

I 1920 var Landmandsforbundet omdannet til politisk parti, Bondepartiet. Social-Demokraten begynte å gi ut Arbeiderbonden for å redde partiets stemmer på landsbygda, men det gav ingen suksess, og i 1922 var den avisa en side i hovedavisa. Men en av Arbeiderbondens nye medarbeidere ble med over til partiet, Christopher Hornsrud, opprinnelig Venstremann.

Som en delvis innrømmelse av Moskvatesene, ble ordet «Social-Demokrat» fjernet fra 12 arbeideraviser 3. april 1923. Social-Demokraten ble til Arbeiderbladet, og beholdt navnet også etter at partiet meldte seg ut av Komintern senere samme år. Det skjedde på landsmøtet 2. og 3. november. Mindretallet, som ønsket innføring av Moskvatesene, marsjerte ut og til et på forhånd innleid møtelokale og etablerte Norges Kommunistiske Parti 4. november. NKP tok med seg 11 av 41 arbeideraviser, deriblant de største utenfor Christiania, Arbeidet i Bergen og Tranmæls gamle arbeidsplass, Ny Tid i Trondheim. I Oslo stod kommunistene svakt, og Arbeiderpartiet beholdt Arbeiderbladet. Arbeiderbladet etablerte med en gang et avdelingskontor i Trondheim med en egen trønderside, en egen bergensside ble det også, fram til Arbeiderpartiet fikk etablert egne aviser i de to byene. 13 arbeideraviser måtte bytte redaktør, og på mange steder måtte det etableres nye aviser. De overtok raskt kommunistavisenes posisjoner.

Men stridene hadde gått ut over avisa. Bilaget Lørdagskvelden var blitt redusert til sider, og både annonser og løssalg gikk ned. Sakte men sikkert bygde en opp avisa igjen, som nyhetsorgan og kulturorgan. Lørdagskvelden ble på ny et eget bilag i 1927. Arbeiderpartiets rolle ble utover på 1920- og 1930-tallet stadig viktigere, noe som gjenspeilte seg i viktigheten av redaktørjobben i Arbeiderbladet. Den ble ansett som nummer tre i partihierarkiet, etter formann og bestformann, og før partisekretæren.

I 1927 ble Arbeiderpartiet og [Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]] gjenforet i ett parti, det gjaldt også partiavisene, som slo seg sammen landet rundt. Stortingsvalget senere samme høst gjorde Arbeiderpartiet til landets største parti. Avisa kom med ekstrautgave 23. januar 1927, da Kong Haakon bad parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Alfred Madsen, om å danne en ny regjering etter at de borgerlige partiene hadde gitt opp. Regjeringen Hornsrud satt i 17 dager, men viste det ingen til da hadde trodd: Arbeiderpartiet kunne og ville være et regjeringsparti. Stortingsrepresentant og redaktør Tranmæl var lenge aktuell for regjeringa, men valgte å drive politikk fra redaktørstolen istedet.

I 1930 var det Morgenposten som var den argeste konkurrenten, med sine 50 000 daglige eksemplarer, mange distribuert til abonnenter på østkanten. Arbeiderbladet nådde tilbake til opplagsnivået fra 10 år tidligere, 40 000.

Olav Larssen, senere ansvarlig redaktør, moderniserte Arbeiderbladet innholdsmessig på 1930-tallet, og ved inngangen til andre verdenskrig hadde den vokst til å bli landets nest største, etter Aftenposten. I 1931 ble landsutgaven Fram etablert, som kom ut med seks sider to ganger i uka, og var billig og konkurrerte med de øvrige Oslo-avisenes landsutgaver. Opplaget til ekstrautgaven ble raskt 6-7000, mens avisa nådde 45 000 i 1932.

1934 flyttet avisa inn i nye lokaler i FolketeaterbygningenYoungstorget i Oslo. I kjelleren skulle det installeres en helt ny presse, den mest moderne en kunne finne var en Goss-rotasjon fra Chicago, som kunne produsere fire seksjoner hver på 16 sider. Rekorden ble 80 000 eksemplarer av en 16 siders avis på en time.

Opplaget økte. Innføringen av revisorbekreftede opplag kom først og fremst etter initiativ fra arbeideravisene, som hadde behov for å vise sine reelle opplag til annonsørene. Arbeiderbladet lå i underkant av 60 000 eksemplarer i 1937-1939, selv om det ble trykt flere. Aftenposten var blitt landets største avis med over 90 000 eksemplarer.

Arbeiderbladet ble regjeringsorgan i 1935 da regjeringen Nygaardsvold tiltrådte etter et kriseforlik mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Et eksempel som viser folks økte levestandard gjennom 1930-tallet, var antallet abonnenter som meldte ferieflytting. Arbeiderbladet hadde 600 i 1930, og 14 000 i 1937.

Stanset av tyskerne[rediger | rediger kilde]

Avisa kom med en ekstrautgave søndag 3. september 1939, etter telefonisk tillatelse fra sosialministeren, for å melde at andre verdenskrig var i gang.

Da tyskerne okkuperte Oslo 9. april 1940 ble Arbeiderbladet umiddelbart stanset, men fikk komme ut igjen fra 13. april, men med Bjarne Jullum som ansvarlig redaktør. Avisa ble på nytt stanset utpå sommeren for en periode. 27. august 1940 ble Arbeiderbladet permanent stanset av NS og den tyske okkupasjonsmakten, og den kom først ut igjen som egen tittel 14. mai 1945.

Arbeiderbladets lokaler på Youngstorget i Oslo ble overtatt av NS-organet Fritt Folk. En del av den sistnevnte avis sin abonnementsregister fant senere veien til Aftenposten.

Tapte på krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen klarte Arbeiderbladet ikke å gjenvinne sin posisjon, som dels var overtatt av Morgenposten, dels av Aftenposten, som sammen med Nationen var de eneste Oslo-avisene som fikk komme ut gjennom hele krigen.

Kommunistene, som før krigen nesten var utradert som politisk parti, opplevde en enorm popularitet etter krigens slutt. Hjemmefrontens Ledelse påla Arbeiderbladet å trykke kommunistenes dagsavis, Friheten[2], en avis i avishungerens etterkrigstid nådde opplag på opptil 130 000 enkelte dager. Arbeiderbladet selv nådde 150 000 på det meste, men endte med et gjennomsnittsopplag på det halve året sett under ett. Fordi Arbeiderbladet måtte dele trykkeri, ble planene om å gi ut avis to ganger daglig lagt på is.

For å styrke konkurranseposisjonen mot blant annet Friheten ville imidlertid Arbeiderbladet endre utgivelsestidspunkt fra ettermiddag til morgen. Dette skjedde 2. september 1945, men betydde samtidig at Friheten måtte gjøre det motsatte, å komme ut som ettermiddagsavis, og ikke lenger morgenavis. Dette tapte avisa stort på, fordi folk landet rundt da fikk dagsavisa dagen etter, og gamle nyheter var det liten interesse for.

Arbeiderbladet kom seg imidlertid ikke tilbake til gamle høyder. Krigen endret Oslobefolkningens avisvaner, og selv partifolk lot være å vende tilbake til Arbeiderbladet da den kom tilbake. Økonomisk betydde det mest at den ikke vant tilbake det tapte på annonsemarkedet.

Arbeiderbladet fikk utbetalt vel 1 million kroner ulike erstatninger i avisoppgjøret etter krigen.

Regjeringsorganet[rediger | rediger kilde]

Men som det offisielle regjeringsorganet hjalp det heller ikke at Arbeiderbladet ikke åpnet for partikritikk. Det var en tidligere Arbeiderblad-journalist, Sigurd Evensmo, som ble første redaktør av Orientering, der venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet fikk utløp for sin kritikk. Den øvrige debatt om partiet skjedde alle andre steder enn i Arbeiderbladet.

Holdningen ble mer åpen etter valgnederlaget i 1965 da partiet kom i opposisjon, men da EF-kampen kom og avisa tok stilling for medlemskap, mens medarbeiderne i hovedsak var mot, kom det til åpen intern konflikt.

Løsere partibånd[rediger | rediger kilde]

Det var klart for å kaste av seg noe av partiets kontroll, og det skjedde i 1974 da Einar Olsen ble ansatt som redaktør midt i landsmøteperioden og den første redaktør med unntak av en periode under første verdenskrig som ikke var landsmøtevalgt. Han ble avløst av Per Brunvand i 1975 som også han ble ansatt. Arbeiderbladet fikk det for norske aviser uvanlige berlinerformatet i 1976 samtidig som en kjøpte ny presse og moderniserte sats og fremstillingsmetoden. Da var også opplaget på sitt høyeste i nyere tid, 60 380 eksemplarer.

I 1990 byttet avisa format til tabloid. I 1991 kjøpte Norsk Arbeiderpresse AS Arbeiderbladet av Arbeiderpartiet som solgte seg ut av en avis med store økonomiske vansker. Dette var også et av mange skritt som fristilte avisa fra partiets holdninger og meninger. Det endelige bruddet kom i 1997 da avisa skiftet navn til Dagsavisen, samtidig som den etter elleve år på Hasle flyttet tilbake til sentrum, men denne gangen til Møllergata. Avisa kom også med søndagsavis og egen nettavis samme år.

Dagsavisen i dag[rediger | rediger kilde]

I 1999 gikk Dagsavisen ut av A-pressen ved at avisa ble overlatt til Stiftelsen Dagsavisen. I september 2008 kjøpte Mentor Medier 66 prosent av aksjene i Dagsavisen fra Stiftelsen Dagsavisen, mot at denne i bytte overtok 6,6 prosent av aksjene i Mentor Medier. Dette løste akutte økonomiske problemer for avisen, men den gikk likevel med 24 millioner kroner i driftsunderskudd i 2009. Etter flere års snuoperasjon har avisen gått med driftsoverskudd i både 2012 og 2013, og opplagsfallet har også stabilisert seg. I 2013 falt opplaget med en prosent, noe som var flere prosent bedre enn snittet for norske aviser.

Dagsavisen er avhengig av pressestøtte for å kunne opprettholde dagens virksomhet, men er ikke lenger den avisen som mottar mest i direkte støtte. I 2013 var tilskuddet på 42,7 millioner kroner.

Våren 2009 flyttet Dagsavisen til nye lokaler i Kristian IVs gate 13 Sehesteds Plass i Oslo sentrum. Blant de nye naboene ble Gyldendal, Aschehoug og Det Norske Teatret. Blant alternativene som ble vurdert var Akerselva Atrium og VG-huset i Akersgata. Fra mars 2011 flyttet avisen inn i Mentor Mediers lokaler i KFUM-bygget i Grubbegata.

31. august 2013 relanserte Dagsavisen den nedlagte avisen Fremtiden i Drammen som en lokal Buskerud-utgave av Dagsavisen. En slik lokalutgave av en nasjonal avis er vanlig i mange andre land, men var uprøvd i Norge. Fra mars 2014 ledes drammensutgaven av Drammens Tidendes tidligere kulturredaktør Katrine Strøm.

Ansvarlig redaktør og administerende direktør i Dagsavisen er Eirik Hoff Lysholm. Han var tidligere administerende direktør og redaktør i avisen, men overtok som sjefredaktør da Arne Strand gikk av med pensjon. Strand fortsetter som kommentator, med fast lørdagsspalte i avisen.

Dagsavisen kaller seg en moderne, uavhengig og samfunnskritisk kvalitetsavis (2008). Samarbeidet mellom Dagsavisen og Vårt Land skal sikre avisenes ulike redaksjonelle profil, men vil innebære samarbeid på enkelte administrative og tekniske områder. Stiftelsen beholder kontrollen over avisas formålsparagraf samt ansettelse av ansvarlig redaktør.

Kjente nåværende og tidligere medarbeidere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Omtale av journalister i Dagsavisen (eller forløpere) i Wikipedia

Opplag[rediger | rediger kilde]

Opplagstall etter 1950 er fra Mediebedriftenes Landsforening, Aviskatalogen. Tallene fra før 1937 er basert på opplag og ikke salg. Kilde for perioden 1947-1949: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ (1996) ISBN 82-7147-159-7.

  • 1884: 300
  • 1892: 1 200
  • 1894: 3 000
  • 1904: 6 000
  • 1912: 15 000
  • 1914: 23 000
  • 1918: 40 000
  • 1921: 85 000
  • 1923: 35 000
  • 1927: 27 000
  • 1930: 34 000
  • 1934: 48 000
  • 1937: 59 359
  • 1938: 58 735
  • 1939: 58 681
  • 1945: 80 000
  • 1947: 56 877
  • 1950: 62 845
  • 1951: 64 228
  • 1952: 65 635
  • 1953: 64 524
  • 1954: 65 159
  • 1955: 65 201
  • 1956: 70 087
  • 1957: 71 299
  • 1958: 68 112
  • 1959: 66 271
  • 1960: 67 494
  • 1961: 67 684
  • 1962: 67 894
  • 1963: 69 182
  • 1964: 67 254
  • 1965: 68 278
  • 1966: 67 675
  • 1967: 70 714
  • 1968: 71 267
  • 1969: 74 091
  • 1970: 73 217
  • 1971: 75 372
  • 1972: 69 159
  • 1973: 64 155
  • 1974: 61 931
  • 1975: 62 211
  • 1976: 60 380
  • 1977: 60 152
  • 1978: 60 091
  • 1979: 59 211
  • 1980: 55 125
  • 1981: 52 596
  • 1982: 52 000
  • 1983: 52 500
  • 1984: 56 000
  • 1985: 57 000
  • 1986: 58 000
  • 1987: 60 737
  • 1988: 57 015
  • 1989: 55 707
  • 1990: 51 786
  • 1991: 47 016
  • 1992: 44 046
  • 1993: 43 528
  • 1994: 42 848
  • 1995: 42 870
  • 1996: 42 139
  • 1997: 40 771
  • 1998: 43 792
  • 1999: 40 349
  • 2000: 38 239
  • 2001: 35 413
  • 2002: 33 816
  • 2003: 32 706
  • 2004: 32 920
  • 2005: 33 830
  • 2006: 32 380
  • 2007: 31 403
  • 2008: 29 041
  • 2009: 28 337
  • 2010: 26 019
  • 2011: 24 524
  • 2012: 23 303
  • 2013: 23 065
Utviklingen i Arbeiderbladets / Dagsavisens opplag fra 1950 til i dag.

Redaktører[rediger | rediger kilde]

Vort Arbeide (1884–1886)

Social-Demokraten (1887–1923)

Arbeiderbladet (1923–1997)

Dagsavisen (1997-dd)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bjørn Bjørnsen: «Har du hjerte? Tusener lider!: Arbeiderbladet 100 år: 1884–1918» (bind 1). Tiden, 1984 (82-10-02626-7).
  • Bjørn Bjørnsen: «Har du frihet og sommersol kjær?: Arbeiderbladet 100 år: 1918–1984» (bind 2). Tiden, 1986 (82-10-02951-7).
  • Reidar Hirsti: «Partipisken: kampen om det frie ord i Arbeiderbladet», 1991.
  • Per Brunvand: «Mot deadline», 1991.
  • Torolf Elster. «De merkelige år», 1959.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arbeiderbladet 11. mai 1984, side 1.
  2. ^ Aksel Zachariassen; «På forpost – Oslo Arbeidersamfund 100 år 1864-1964», Oslo Arbeidersamfund, Oslo, 1964

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]