Svalbard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Svalbard Land  Norge Status Øygruppe Sysselmann Odd Olsen Ingerø (2009) Areal 61 022 km² Befolkning 2 625 (2007) Nettside Nettside Kart over Svalbard. Prins Karls Forland er den sjette største øya på Svalbard Svalbard-kart fra 1758. Fra fuglefjellet Stappen på sørspissen av Bjørnøya.

Svalbard er en norsk øygruppe i Nordishavet og består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74 og 81 grader nordlig bredde og 10 og 35 grader østlig lengde. Tre øyer er befolket: Spitsbergen, Bjørnøya og Hopen. Største bosetning er administrasjonssenteret Longyearbyen på Spitsbergen.

Etter Svalbardtraktaten (av 9. februar 1920) anerkjennes Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet over Svalbard, med de begrensningene som følger av traktaten. Ifølge lov av 17. juli 1925 er Svalbard en del av Kongeriket Norge og er ikke et biland.

[rediger] Geografi

Totalt omfatter Svalbard landområder med et areal på 61 022 km². De ti største øyene er

• Spitsbergen (37 673 km²) er den største øya og har flest innbyggere.
• Nordaustlandet (14 443 km²)
• Edgeøya (5 074 km²)
• Barentsøya (1 288 km²)
• Kvitøya (682 km²)
• Prins Karls Forland (615 km²)
• Kongsøya (191 km²)
• Bjørnøya (178 km²)
• Svenskøya (137 km²)
• Wilhelmøya (120 km²)

I tillegg er det en lang rekke mindre øyer og holmer som tilsammen utgjør 621 km².

Fiskevernsonen ved Svalbard utgjør 803 993 km².

Se også: Kart over Svalbard

[rediger] Geologi

Svalbard har en nesten komplett lagrekke av bergarter fra jordens oldtid og frem til i dag. Flere av de største og best bevarte fossiler av bregner og øgler fra jordens oldtid og middeltid er funnet på Svalbard.

Svalbards topografi.

[rediger] Historie

Utdypende artikkel: Svalbards historie

Svalbard er første gang nevnt i islandske annaler fra 1194. I den islandske landnåmsboken fra 1200-tallet er Svalbard også nevnt, men det er usikkert om dette er det samme som dagens Svalbard. I 1596 oppdaget frisisk-nederlandske Willem Barentsz øyene, men Danmark-Norges overhøyhet ble respektert og forsvart. I 1671 gjorde den tyske legen Friedrich Martens nøyaktige observasjoner av øygruppens flora og fauna.

Fra 1890-årene da Norge ble bedt om å gjøre krav på øygruppen, tok det 30 år før Norges regjering tildels motvillig til slutt godtok et fransk utkast til traktat ved Paris-konferansen i 1920. Den 17. juli 1925 ble loven om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd, og 14. august samme år ble øygruppen Svalbard offisielt overtatt av Norge. En av grunnene til at dette lyktes, var at norske forhandlere kunne vise blant annet til forskningsinnsatsen til den unge realfagstudenten Hanna Resvoll-Holmsen. I 1907 og 1908 utførte hun et pionerarbeid om plantelivet på Svalbard. En som spesielt støttet henne, var fyrst Albert I av Monaco, som inviterte henne til åpningen av det oseanografiske museum i Monaco i 1910. Her ble hennes Svalbard-forskning også publisert. Resvoll-Holmsen ble senere professor ved universitetet i Oslo, og var avgjørende for fredningen av Sjoa og Gjende.^[1]

Flere av polarekspedisjonene brukte Svalbard som utgangspunkt, blant annet de som ble ledet av Roald Amundsen og Umberto Nobile.

På slutten av 1930-tallet gjennomgikk den norske bergdriften en omfattende utbygging og Svalbard-budsjettet gikk med årvise overskudd. Det vitenskapelige forskningsarbeidet ble videreført. Likevel ble det ikke funnet midler til isbryter for øygruppen.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble alle mennesker evakuert fra Svalbard med britiske krigsskip, russerne til Russland og nordmennene til Storbritannia. Samtidig ble alle strategiske objekter (bl.a. kull- og oljelagre, kraftstasjoner, radiostasjoner) destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Svea. 8. september 1943 ble den beskjedne norske garnisonen på Svalbard angrepet av en massivt overlegen tysk styrke anført av slagskipet Tirpitz. Det kom til et kort, men kraftig slag ved Barentsburg der en liten gruppe norske soldater ytet et innbitt forsvar. Ni nordmenn ble drept i trefningen, en døde under fangetransport til Tyskland. I alt falt 25 nordmenn i tjeneste på Svalbard under den 2. verdenskrig.

Sovjetunionen fremsatte i 1944 krav om at Svalbard skulle bli et norsk-sovjetisk kondominium (felleseie) og at Bjørnøya skulle bli sovjetisk. Senere ble kravene avstått.

Den 1. juni 1973 vedtok regjeringen å opprette tre nasjonalparker, to større naturreservater og 15 fuglereservater i øygruppen. Norges miljøengasjement på Svalbard har vært svært omfattende.

Svalbard lufthavn ble tatt i bruk i 1974

Byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973, og det første flyet landet på flyplassen den 14. september 1974. Lufthavna åpnet offisielt den 2. september 1975.

I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet. NRK TV startet den 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over satellitt.

Den 29. august 1996 inntraff Operafjellulykken da et russisk Tupolev 154M-fly styrtet på Operafjellet 14 km øst for Svalbard lufthavn, Longyear i forbindelse med innflyging. Ulykken kostet 141 mennesker livet og er den største flyulykken i Norge noensinne.

I november 2001 ble det første lokalstyret på Svalbard valgt.

Den 1. februar 2004 ble Svalbard tilknyttet fastlandet via to fiberoptiske sjøkabler. Bakgrunnen for legging av kablene var Norsk Romsenters ønske om å tilby kundene en bedre, raskere forbindelse mellom satellittstasjonen SvalSat og resten av verden. De to 1 400 km lange, uavhengige strekkene som ble lagt langs havbunnen mellom Longyearbyen og Harstad i tidsrommet 21. juli til 15. august 2003 består av til sammen 32 fiberoptiske enkeltkabler med 40 forsterkere og en samlet kapasitet på 40 Gbits/s.

Norge ratifiserte den 2. juni 2006 en traktat med Danmark for delelinjen av kontinentalsokkelen og fiskerisonene mellom Grønland og Svalbard.

[rediger] Lov og rett

«Fare for isbjørn»-skiltet er særegent for Svalbard. Gammel type «Fare for isbjørn»-skiltet er særegent for Svalbard. Nyere skilt med hvit isbjørn på sort bakgrunn

Svalbard er en fullverdig del av Norge, har ikke selvstyre og er ikke et biland. Sysselmannen er statens øverste representant på Svalbard og utøver også politimyndighet. Etter svalbardloven § 2 gjelder norsk privatrett, strafferett og prosessrett på Svalbard, når ikke annet er fastsatt i loven. Norske offentligrettslige lover gjelder ikke med mindre loven bestemmer dette. Svalbard har ingen kommuner og utgjør ingen del av et fylke, men det er innført lokalstyre i Longyearbyen. Derfor har Svalbard ingen valgkretser for fylkes- og stortingsvalg, og velgerne må derfor stemme ut fra sin tilhørighet på fastlandet.

Svalbard har eget ligningskontor, ligningsnemnd og overligningsnemnd. Funksjonene som fylkesskattekontor og fylkesskattenemnd er lagt til Troms fylkesskattekontor og Troms fylkesskattenemnd.^[2]

Domsmyndighet på Svalbard er tillagt Nord-Troms tingrett og lagmannsretten for Troms lagsogn.^[3]

[rediger] Svalbardtraktatens begrensninger

Svalbardtraktaten slår fast Norges suverenitet, men at alle traktatparter skal ha lik rett til fiske og fangst i disse områdene og i deres territoriale farvann, men likevel bare innenfor territorialgrensen på tolv nautiske mil. Hensikten med traktaten er å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der.

Et viktig moment ved suverenitetsbegrepet er den betydning det tillegges ved tolkning av internasjonale avtaler. Det er således et vanlig akseptert prinsipp for traktatfortolkning at bestemmelser som innebærer en begrensning av suvereniteten skal tolkes innskrenkende. Ved Svalbard-traktaten er Norges suverenitet over Svalbard anerkjent en gang for alle. De traktatbestemmelser som på visse punkter gir påbud om hvordan Norge skal utøve denne suverenitet, skal prinsipalt fortolkes etter sin rimelige ordlyd. I tvilstilfelle skal den forståelse som innebærer den minste begrensning på norsk myndighetsutøvelse gjelde. De vilkår som er fastsatt i traktaten, er å regne som unntak fra hovedbestemmelsen om full og uinnskrenket suverenitet. Svalbardtraktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen generell innskrenkning av Norges suverenitet. Der ikke annet er særskilt fastslått i traktaten, har Norge full rådighet i samsvar med folkerettens alminnelige regler.

Som en følge av kulldriften på Svalbard og den strategiske beliggenheten har Svalbard meget gode telekommunikasjons-forbindelser med omverdenen. Her fra Isfjord radio.
Foto: K.A.Gallis.

Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at enhver fysisk eller juridisk person fra statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann. Traktaten kan derfor på disse områdene sammenlignes med avtalen som gir nordiske borgere rett til å flytte innen de nordiske land, avtalen om fri flyt av arbeidskraft innen den Europeiske Union, Schengenavtalen og avtalen mellom De forente stater og De forente nasjoner om FN-bygningen i New York.^[4] Svalbardtraktaten er derfor ikke unik i verdenssammenheng.

Kun stater som har tiltrådt traktaten kan kreve særlige rettigheter for sine borgere, selskaper o.l. Stater som ikke er part til traktaten og deres private rettssubjekter har ikke rettigheter etter traktaten.

[rediger] Ikke-diskriminering

Oversikt over land som har signert Svalbardtraktaten

Svalbardtraktaten medfører visse nærmere angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med sikte på ikke-diskriminering på enkelte områder mellom borgere og selskaper av stater som er part i traktaten.

Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive all salgs maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.

Kravet til likebehandling medfører forbud mot diskriminering på de nevnte områder begrunnet i nasjonalitet og nasjonal tilhørighet. Det vil si at andre traktatparters borgere, selskaper o.l. ikke må stilles dårligere enn norske borgere. Det kan heller ikke diskrimineres mellom borgere av andre traktatparter. Bare den stat som mener å være utsatt for en krenkelse, kan gjøre noe krav eller klage gjeldende på folkerettslig grunnlag.

Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet («like rett») er ikke til hinder for forbud mot og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet.

Forvaltning av plantelivet på Svalbard er Norges ansvar

Norge har som suverenitetsinnehaver på Svalbard både en oppfordring og en rett til å forvalte området i tråd med traktatens prinsipper bl.a. om forvaltning av plante- og dyrelivet. Svalbardtraktaten forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningsmyndighet også når det gjelder saksområder der traktaten stiller særlige vilkår for visse typer næringsvirksomhet, og setter etterlevelse av stedlige lover og forskrifter som beting­else for utøvelsen av de rettighetene som er fastsatt i traktaten.

Vilkåret om ikke-diskriminering gjelder for de næringsgrener som er særlig oppregnet i traktaten. Når det gjelder annen form for virksomhet, gir ikke traktaten noen særlige rettigheter til andre traktatparters borgere. Dette innebærer at tiltak på områder som ikke er særskilt oppregnet i traktaten og som tilgodeser norske borgere eller på annen måte skiller mellom traktatparters borgere, kan gjennomføres uten hinder av Svalbardtraktaten.

Traktatpartenes borgere og selskaper har i dag etter Svalbardtraktaten ingen særstilling til å drive forskning på Svalbard. Traktatens artikkel 5 annet ledd fastsetter at det ved overenskomst skal kunne treffes bestemmelser om vilkårene for å drive vitenskapelig forskning på Svalbard. Slik overenskomst foreligger ikke. Så lenge slik overenskomst ikke foreligger, er det norske myndigheter som i kraft av suverenitetsutøvelsen treffer bestemmelser om forskning.

[rediger] Skatter, gebyr og avgifter

Butikkprisene i Longyearbyen er lavere enn på fastlandet på grunn av det lave skatte- og avgiftsnivået

Svalbardtraktaten artikkel 8, annet og tredje ledd, inneholder bestemmelser om beskatningen på Svalbard. Det heter i annet ledd at skatter, gebyrer og avgifter som oppkreves der utelukkende skal komme Svalbard til gode. Det er behovene på Svalbard som er formålet for beskatningen, som ikke kan være høyere enn dette formålet tilsier. Dette medfører at den norske stat ikke kan overføre skatteinntekter fra Svalbard, noe som innebærer at skatt som betales av skatteytere på Svalbard også må brukes på øyene. Svalbard har således et betydelig lavere skattenivå (under 20 % inntektsskatt) enn resten av Norge og har ikke merverdiavgift.

Som en følge av dette er endel varer betydelig rimeligere i butikkene på Svalbard sammenlignet med fastlandet. Imidlertid er matvarer ofte dyrere enn på fastlandet på grunn av høye transportkostnader.

Betaling for offentlig tjenestetilbud omfattes ikke av begrensningen i Svalbardtraktaten artikkel 8 annet og tredje ledd. For offentlig tjenestetilbud kan det kreves betaling når det foreligger hjemmel for dette. Privat tjenestetilbud omfattes heller ikke og betaling kan kreves i henhold til avtale.

[rediger] Militær utnyttelse av Svalbard

I henhold til Svalbardtraktaten artikkel 9 har Norge forpliktet seg til ikke å opprette eller tillate opprettet noen flåtebase på Svalbard eller å anlegge noen befestning der og Svalbard må aldri nyttes i krigsøyemed.

Bestemmelsen er ellers bare til hinder for at det opprettes faste flåtebaser eller befestninger. Under Annen verdenskrig var det en norsk garnison på Svalbard, uten at dette var i strid med traktatens forutsetninger. Garnisonen skulle forhindre at andre stater handlet i strid med forbudet mot at Svalbard nyttes i krigsøyemed. Etter krigen har norske krigsfartøyer og militærfly besøkt Svalbard, men det har ikke vært stasjonert noen fast militær styrke der. Artikkel 9 innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard. Besøk av norske marinefartøyer og kystvaktskip eller militærfly og opptreden av norsk militært personell i uniform krenker ikke traktatens bestemmelser. Heller ikke avholdelse av sesjon i forbindelse med militærtjeneste krenker traktatens bestemmelser. Norge er ikke avskåret fra å iverksette forsvarstiltak i krig. Med hensyn til utenlandsk militær virksomhet på Svalbard, gjelder for øvrig prinsippet om Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet.

Forbudet mot anlegg av flåtebaser og befestninger fremgår også av Norges note av 30. november 1951 til Sovjetunionen, som svar på sovjetisk protest mot innlemmelse av Svalbard i NATOs forsvarsstruktur. Det heter her at

«I samsvar med de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom (Svalbard)traktaten har den norske regjering ikke opprettet og den vil heller ikke opprette noen som helst militær befestning eller base innenfor Svalbardøygruppen eller Bjørnøya. Den vil heller ikke tillate at noen annen stat gjør dette.»

Lockheed P-3C Orion fra den amerikanske marine (lik den norske versjonen). Norske Orion-fly stasjonert på Andøya patruljerer regelmessig havområdene omkring Svalbard.

Norsk politikk har vært innrettet på en korrekt overholdelse av traktaten og en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. Ved den praktiske håndteringen av dette spørsmålet har momenter som hyppighet og varighet, enhetenes karakter og det reelle behovet for å gjennomføre oppdraget vært tillagt spesiell vekt.

Når det gjelder bruken av flyplassen på Svalbard, foreligger det uavhengig av Svalbardtraktaten en selvpålagt restriksjon i form av en erklæring Norge avga i 1971 til alle parter i Svalbardtraktaten i forbindelse med beslutningen om å bygge flyplassen. Her fremgår det at flyplassen skal være «reservert utelukkende for sivil luftfart». Fra norsk side har man i praksis tolket denne formuleringen dithen at flytoktets formål er avgjørende. Man har ikke tillatt fly med militære oppgaver å benytte flyplassen. På den annen side utelukker erklæringen ikke at militært registrerte fly benytter flyplassen i forbindelse med sivile oppdrag. Videre fremgår det av erklæringen at flyplassen skal være åpen for alle traktatparter og deres borgere etter nærmere avtale med norske luftfartsmyndigheter. Norge og Sovjetunionen inngikk i 1974 en avtale om sovjet­iske luftfartøyers bruk av flyplassen. Denne avtalen er fortsatt i kraft mellom Norge og Russland etter oppløsningen av Sovjetunionen.

Forbudet i traktatens artikkel 9 anses ikke til hinder for hyppige anløp av kystvaktfartøy på øygruppen. Det foreligger heller ingen avgjørende innvendinger mot at kystvaktens behov tas med i en totalvurdering av det fremtidige infrastrukturbehovet på Svalbard. Problemstillingen må ses i sammenheng med behovet for en ytterligere utbygging av beredskapen i Barentshavet og i områdene ved Svalbard. Nordområdene har fått økt betydning i ressurspolitisk, miljømessig og forskningsmessig sammenheng. For eksempel er forurensningsfaren i områdene økende.

Utenlandske militære enheter kan ikke uten særskilt tillatelse komme til Svalbard. Dette følger av alminnelige folkerettsregler og er ikke særskilt omtalt i traktaten.

[rediger] Polarforskning

Vitenskapssenteret på Svalbard ligger i Longyearbyen og huser bl.a. UNIS.

Forskningsstasjonen Zeppelin ligger på Zeppelinfjellet, 474 meter over havet, overfor Ny-Ålesund i Kongsfjorden. Stasjonsbygningen eies av Norsk Polarinstitutt, men Norsk institutt for luftforskning er ansvarlig for den vitenskapelige virksomheten på stasjonen. Zeppelinstasjonen er sentral i overvåkingen av det globale atmosfæriske miljøet. Data som samles inn har stor betydning for kartleggingen av klimaendringer, endringer i stratosfærisk ozon og UV, miljøgifter, og langtransporterte luftforurensninger.

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er et statlig selskap som skal gi studietilbud og drive forskning med utgangspunkt i Svalbards plassering i det høyarktiske området. Universitetssenteret er sammen med andre forskningsinstitusjoner lokalisert i Svalbard Science Center.

Svalbard globale frøhvelv er et lagringsted inne i fjellet i nærheten av Longyearbyen, som rommer inntil tre millioner forskjellige typer frø fra hele verden. Svalbard globale frøhvelv ble åpnet i februar 2007.

Svalbard har en viktig rolle i Norges forskning og måling av klimagassene og klimaendringene vi står overfor i dag.

[rediger] Klima og flora

Svalbard har tundraklima med et sterkt maritimt preg. En liten gren av Golfstrømmen holder vestkysten av Spitsbergen åpen for skipsfart i sommersesongen, og gjør dette til det nordligste isfrie området i verden. Om sommeren ligger temperaturen stort sett på plussiden, med en gjennomsnittstemperatur på 6°C. Det er lite nedbør, men fuktig luft fra havet kan gi tåke og lett duskregn. De indre fjordområdene har et svært tørt klima; Svalbard Lufthavn har lavest normal årsnedbør av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm i året. Vinteren på Svalbard er mild, beliggenheten tatt i betraktning. Februar er vanligvis den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på minus 12°C til minus 17 grader. Bjørnøya, som også regnes som del av Svalbard, har gjennomsnittstemperatur på bare minus 8 grader i kaldeste måned. De seneste årene har vært betydelig mildere, opp til 5 grader varmere årsgjennomsnitt. Svalbard er dermed den delen av Norge hvor temperaturen stiger raskest, noe som stemmer med klimaforskernes modeller for framtidens klima. I Longyearbyen er det midnattssol fra 19. april til 22. august, og mørketid fra 27. oktober til 15. februar.

Svalbard har tundraklima. Den røde linjen angir temperaturen, mens de blå søylene viser nedbørmengden.

I et møte i Svalbardrådet den 26. april 1989 vedtok rådet med 13 mot 2 stemmer å gå inn for svalbardvalmue som «fylkesblomst» for øygruppen. Sysselmannen hadde ingen innvendinger mot valget, men fant det ikke riktig å fatte noe formelt vedtak da det ikke var hjemmel for det.

[rediger] Naturvern

Det finnes omkring 3000 isbjørner på Svalbard Fjæreplytten er en vanlig fugl i Adventfjorden og ellers på Svalbard

Det finnes en rekke verneområder på Svalbard, og mesteparten av landområdene og kyststrøkene er vernet. To store naturreservater og sju nasjonalparker dominerer områdevernet. I tillegg finnes en rekke mindre naturreservater der (som regel med benevnelsen fuglereservat), samt et geotopvernområde.

De to store naturreservatene omfatter hele det østlige Svalbard, Nordaust-Svalbard naturreservat i nord med vel 55 millioner dekar og Søraust-Svalbard naturreservat i sør med nær 22 millioner dekar.

[rediger] Nasjonalparker

• Forlandet nasjonalpark
• Indre Wijdefjorden nasjonalpark
• Nordenskiöld Land nasjonalpark
• Nordre Isfjorden nasjonalpark
• Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark
• Sassen-Bünsow Land nasjonalpark
• Sør-Spitsbergen nasjonalpark

[rediger] Naturreservater

• Bjørnøya naturreservat
• Blomstrandhamna fuglereservat
• Boheman fuglereservat
• Dunøyane fuglereservat
• Forlandsøyane fuglereservat
• Guissezholmen fuglereservat
• Gåsøyane fuglereservat
• Hermansenøya fuglereservat
• Hopen naturreservat
• Isøyane fuglereservat
• Kapp Linné fuglereservat
• Kongsfjorden fuglereservat
• Moffen naturreservat
• Moseøya fuglereservat
• Nordaust-Svalbard naturreservat
• Olsholmen fuglereservat
• Ossian Sars naturreservat
• Plankeholmane fuglereservat
• Skorpa fuglereservat
• Søraust-Svalbard naturreservat
• Sørkapp fuglereservat

[rediger] Geotopvernområder

• Festningen geotopvernområde

[rediger] Demografi

Kart over Spitsbergen med oversikt over bosetningene

Ny-Ålesund om sommeren

Øygruppen befolkes av i hovedsak nordmenn (ca. 2000) i Longyearbyen og slavere – i hovedsak ukrainere og russere (ca. 500) – i Barentsburg, hvorav de fleste overvintrer. Likevel er 40 nasjonaliteter representert i Longyearbyen. I Hornsund er det en polsk forskningsstasjon. Bortsett fra bosetningene på Spitsbergen er det også fast bosetning i form av norsk meteorologisk personell på Bjørnøya og Hopen.

[rediger] Næringsliv

Barentsburg er den nest største bosetningen og ligger et stykke lengre ut i Isfjorden og er den største russisk-ukrainske kolonien.

Bydrifts kullkraftverk i Longyearbyen – Norges eneste.

Den viktigste virksomheten på Svalbard i dag er trolig forskningsvirksomheten, knyttet til Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Norsk Polarinstitutt, EISCAT, og internasjonale forskningsstasjoner i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det forskes innen blant annet miljøovervåking, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi.

Svalbard er kjent for store forekomster av kull og det er drevet utvinning, både av russere og nordmenn, siden tidlig på 1900-tallet. I Longyearbyen er det et kullkraftverk som krever omlag halvparten av kullet som nå brytes i Gruve 7. Et russisk-holdt kullkraftverk forsyner Barentsburg med strøm.

Det er også lokalisert forekomster av jern, asbest og sinkblende og leteboringer etter olje og gass finner sted.

Turisme er viktig for Svalbard og mange tusen turister fra hele verden besøker øygruppen med håp om å oppleve bl.a. midnattsol, isbjørn og det værharde klimaet. I den senere tid har den kjente eventyreren Stein P. Aasheim hatt flere turer til Svalbard og også overvintret med familien i en fangsthytte på Austfjordneset (Spitsbergen).

Energiforsyningen er todelt: Longyearbyen får all sin energi og elektrisitet fra Bydrift sitt kullkraftverk på Skjæringa. Dette får kullet sitt fra Gruve 7 ved Longyearbyen. Det er også etablert et kullkraftverk i Barentsburg. De andre tettstedene har kun kraftforsyning gjennom bruk av dieselaggregater.

[rediger] Samferdsel, post og tele

Svalbard lufthavn er den internasjonale flyplassen ved Longyearbyen. Den har ruteflytrafikk til Oslo,Tromsø og Murmansk/Moskva.

I 2003 bygde Norsk Romsenter en 20 Gbit/s fiberkabel fra Harstad til Longyearbyen, og denne driftes av Telenor. Videre har Telenor doble 30–155 Mbit/s radiolinjeforbindelser til Barentsburg, Ny-Ålesund, Seva, Svalsat og Isfjord Radio. Kabelen gir grunnlag for fullt tilbud av internett og IPTV i Longyearbyen og Ny-Ålesund, samt mobiltelefoni, mobilt bredbånd, fjernsyn og radiosendinger over hele den bebodde delen av øygruppen.

Det er mobildekning inkludert 3G-kapasitet i Longyearbyen, Barentsburg og i store deler av Isfjorden og Adventdalen, Todalen, Reindalen og rundt Svea. Det er derimot ikke dekning i Ny-Ålesund, fordi det hersker frykt for at det kan skapes interferens i vitenskapelige måleapparater. I Barentsburg har både det russiske mobilselskapet Megafon og Telenor bygd ut dekning.

[rediger] Se også

• Liste over bergmestere for Svalbard

[rediger] Kilder

• For «Lov og rett»:
  • St.meld. nr. 39 (1974–75) Vedrørende Svalbard
  • St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard
  • St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard

Eystein Fjærli: "Krigens Svalbard" Gyldendal Norsk Forlag (1979) Aud Elsa Grøneng: "Frå Svalbard til Odessa:" Det Norske Samlaget (2006)

[rediger] Referanser

1. ^ Oppslag i Dagbladet 20.juli 2006
2. ^ Forskrift om ligningsmyndigheter og skatteoppkrever for Svalbard
3. ^ Forskrift om domsmyndighet på Svalbard
4. ^ http://www.un.int/usa/host_hqs.htm
5. ^ SSB: Svalbardstatistikk 2005

[rediger] Eksterne lenker

• Sysselmannen på Svalbard
• St.meld. nr. 9 (1999) Svalbard
• Spitzbergen Detailjert bakgrunn med seksjoner om dyre- og planteliv, historie, litteratur mm. Engelsk/tysk.
• Andøy Historielag om overvintringsfangst på øygruppen

Commons: Svalbard – bilder, video eller lyd

Norges fylker

Akershus • Aust-Agder • Buskerud • Finnmark • Hedmark • Hordaland • Møre og Romsdal • Nordland • Nord-Trøndelag • Oppland • Oslo • Rogaland • Sogn og Fjordane • Sør-Trøndelag • Telemark • Troms • Vest-Agder • Vestfold • Østfold

Andre deler av landet
Svalbard • Jan Mayen • Bouvetøya • Dronning Maud Land • Peter I Øy