Svalbard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svalbard

Flagg

Våpen

Kart over

Land Norge Norge
Status Øygruppe
Sysselmann Odd Olsen Ingerø (2009)
Areal 61 022 km²
Befolkning 2 642 (2012)
Bef.tetthet 0,04 innb./km²
Nettside Nettside

Koordinater: 78°N 18°Ø
Topographic map of Svalbard.svg
Prins Karls Forland er den sjette største øya på Svalbard
Fra fuglefjellet Stappen på sørspissen av Bjørnøya.
Svalbards geologi. Innfelt: Jan Mayen og Bjørnøya.
G = Silurske granittfelt. Kull brytes i felt fra kritt-jura og senere, i det sentrale området (rødt, rosa). Dette omfatter bl.a Longyearbyen, Svea, Grumant og Barentsburg. Det har også vært brutt kull i lag fra karbon ved Pyramiden (lys grønt).
Svalbard-kart fra 1758.

Svalbard er en norsk øygruppe i Arktis. Øygruppen ligger nord for fastlands-Europa, omtrent midt mellom fastlands-Norge og nordpolen.

Introduksjon[rediger | rediger kilde]

Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde. Den største øya er Spitsbergen, etterfulgt av Nordaustlandet og Edgeøya. Longyearbyen er administrasjonssenter for øygruppen. Andre bebyggelser, i tillegg til forskningsstasjoner, er det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg, forskningssamfunnet i Ny-Ålesund og bebyggelse i forbindelse med gruvedriften ved Sveagruven. Hele øygruppen administreres av sysselmannen på Svalbard.

Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangstbase i det 16. og 17. århundre, men ble etterhvert forlatt. I begynnelsen av det 19. århundre begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppen. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet, og med Svalbardloven av 1925[1] ble øygruppen en fullstendig del av kongeriket Norge. Grunnlaget for innlemmelsen av Svalbard i Norge var de mangeårige ekspedisjonene til øygruppen ledet av Adolf Hoel. Svalbardloven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone.[2][3][4] I dag er Store Norske Spitsbergen Kulkompani og det russiske Trust Arktikugol de eneste gjenværende gruveselskapene som driver kulldrift på Svalbard. Forskning og turisme har blitt viktige tilleggsnæringer i tillegg til Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard globale frøhvelv. Ingen veier forbinder bosettingene, og det blir i stedet brukt snøskuter, fly og båter som transportmiddel. Svalbard lufthavn, Longyear er den viktigste kommunikasjonsporten til resten av verden.

Øygruppen har et arktisk klima, men med betydelig høyere temperaturer enn andre områder på samme breddegrad. Floraen drar nytte av den lange perioden med midnattssol for å kompensere for mørketiden. Svalbard er yngleplass for store mengder sjøfugl, men er også hjem for isbjørn, fjellrev, reinsdyr og marine pattedyr. Sju nasjonalparker og tjuetre naturreservat dekker to tredeler av øygruppen, og beskytter i stor grad den urørte og veldig skjøre naturen som preger Svalbard. Seksti prosent av øygruppen er dekt av isbreer, og øyene har mange fjell og fjorder.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Svalbard er en øygruppe mellom Polhavet, Barentshavet, Grønlandshavet og Norskehavet, som utgjør den nordligste delen av Norge.[5] Svalbardtraktaten definerer Svalbard som alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde, og mellom 10° og 35° østlig lengde.[6] Det totale landarealet er 61 022 km², og domineres av øya Spitsbergen som utgjør mer enn halvparten av øygruppen, etterfulgt av Nordaustlandet og Edgeøya. Alle bosetningene ligger på Spitsbergen, med unntak av meteorologiske stasjoner på Bjørnøya og Hopen.[5] Etter at Svalbardtraktaten trådde i kraft, gjorde den norske stat krav på alle landområder som ikke tidligere var gjort krav på, hele 95.2 % av øygruppen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani eier 4 %, det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol eier 0,4 %, mens private eier 0,4 %.[7] Fiskevernsonen ved Svalbard utgjør 803 993 km².

Svalbard ligger i det nord-vestlige hjørnet av den eurasiske platen. I sør og øst er havbunnen relativt grunn, med 200-300 meter, mens i nord og vest faller havdybden til omlag 4 000 meter. Nord for Svalbard finner man pakk-is og nordpolen. Den russiske øygruppen Franz Josefs land og Novaja Semlja ligger i øst, mens Grønland ligger vest for Svalbard.[8]

Største øyer
Øy Areal
(km²)
Spitsbergen 37673 km²
Nordaustlandet 14443 km²
Edgeøya 5074 km²
Barentsøya 1288 km²
Kvitøya 682 km²
Prins Karls Forland 615 km²
Kongsøya 191 km²
Bjørnøya 178 km²
Svenskøya 137 km²
Wilhelmøya 120 km²
Andre 621 km²

Plasseringen nord for polarsirkelen gjør at Svalbard opplever både midnattssol om sommeren og mørketid om vinteren. Ved 74° nord varer midnattssolen 99 dager, og mørketiden 84 dager, mens ved 81° nord er de respektive tallene 141 og 128 dager.[9] Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august, mens mørketiden varer fra 26. oktober til 15. februar.[6] Om vinteren kan fullmåne, i kombinasjon med lys reflektert fra snø, gi ekstra lys.[9]

Svalbards topografi.

Isbreene på Svalbard dekker 36 502 km², eller 60 %, mens 30 % er bart fjell og 10 % er vegetasjon.[8] Den største isbreen er Austfonna (8 412 km²) på Nordaustlandet, fulgt av Olav V Land og Vestfonna. Om sommeren er det mulig å stå på ski fra Sørkapp i sør, til nordsiden av Spitsbergen, med bare få flekker som ikke er dekket av snø eller isbre. Kvitøya er 99,3 % dekket av isbreer.[10]

Landformene på Svalbard har blitt til etter gjentatte istider, der isbreene kuttet det tidligere platået opp i fjorder, daler og fjell.[8] Den høyeste fjelltoppen er Newtontoppen (1713 m), etterfulgt av Perriertoppen (1712 m), Ceresfjellet (1675 m), Chadwickryggen (1640 m) og Galileotoppen (1637 m). Den lengste fjorden er Wijdefjorden (108 km), fulgt av Isfjorden (107 km), Van Mijenfjorden (83 km), Woodfjorden (64 km) og Wahlenbergfjorden (46 km).[11] Svalbard er en del av «High Arctic Large Igneous Province»[12], og ble den 6. mars 2009 utsatt for det kraftigste jordskjelvet som er registrert i Norge. Skjelvet målte 6,5 på richters skala.[13]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Svalbards geologi

Svalbard har en nesten komplett lagrekke av bergarter fra jordens oldtid og frem til i dag.

Spitsbergen lå fra kambrium via devon og videre klemt mellom Laurentia og Siberia, og ble formet av den kaledonske fjellkjedefolding. Den kaledonske foldingen skjedde trolig for 450 – 440 millioner år siden, altså i sen ordovicium[14], basert på studier av Ny-Friesland og Nordaustlandet. Hele vest- og nordkysten er preget av denne foldingen (her kalt Hecla-Hoek-provinsen), med noe nyere, mulig variskisk fjellkjedefolding i sørøst. De kaledonske fjellene tilhører antakelig den Laurentiske kontinentalplaten. Fjellene i øst er høyest. Midtpartiet, et 100 km bredt belte fra sør til nord på øya, er en graben som sank ned under platetektonisk aktivitet i devon-perioden. Den nordlige delen av grabenen forble devonsk, mens den sørlige delen fra Isfjorden og nedover ble dekket av hav og yngre sedimenter langt senere, mange av dem fra kvartær og tertiær. Bockfjorden, som er en sidefjord av Woodfjorden i nordvest, har varme kilder som en rest av tidligere tiders vulkanisme. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen.

Det er rikelig med fossiler i midtpartiet, bl.a 135 millioner år gamle musling- og blekksprutskall fra jura, 100 millioner år gamle avtrykk av dinosaurer, og 65 millioner år gamle plantefossiler og kull fra tertiær. Fossiler av dinosaurer er funnet i f.eks Festningen geotopvernområde som ligger ytterst ved Isfjorden på grensen mellom de yngre midtmassene og de kaledonske dekkene i vestbeltet.

I midtbeltet er det dannet kull av plantemateriale - forkullet sumpskog fra kritt, og forkullet torv fra tertiær som er ca. 65 millioner år gammel. Dette er blant de yngste kulleiene vi kjenner til (kull forbindes andre steder oftest med det langt eldre karbon-perioden). I dagens kullfelt er det lag fra kritt og jura som utnyttes (rose og rødt på kartet til høyre), mens gruveforekomsten i Pyramiden tilhørte langt eldre lag fra karbon (lys grønt på kartet til høyre). Kullagene er horisontale ved Longyearbyen som ligger midt i grabenen, men vertikale ved Barentsburg og Sveagruva som ligger i hnhv vest- og østgrensen av grabenen. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, men det er ikke gjort drivverdige funn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Svalbards historie

Svalbard er første gang nevnt i islandske annaler fra 1194. I den islandske landnåmsboken fra 1200-tallet er Svalbard også nevnt, men det er usikkert om dette er det samme som dagens Svalbard. I 1596 oppdaget frisisk-nederlandske Willem Barents øyene, men Danmark-Norges overhøyhet ble respektert og forsvart. I 1671 gjorde den tyske legen Friedrich Martens nøyaktige observasjoner av øygruppens flora og fauna.

Fra 1890-årene da Norge ble bedt om å gjøre krav på øygruppen, tok det 30 år før Norges regjering tildels motvillig til slutt godtok et fransk utkast til traktat ved Paris-konferansen i 1920. Den 17. juli 1925 ble loven om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd, og 14. august samme år ble øygruppen Svalbard offisielt overtatt av Norge. En av grunnene til at dette lyktes, var at norske forhandlere kunne vise blant annet til forskningsinnsatsen til den unge realfagstudenten Hanna Resvoll-Holmsen. I 1907 og 1908 utførte hun et pionerarbeid om plantelivet på Svalbard. En som spesielt støttet henne, var fyrst Albert I av Monaco, som inviterte henne til åpningen av det oseanografiske museum i Monaco i 1910. Her ble hennes Svalbard-forskning også publisert. Resvoll-Holmsen ble senere professor ved universitetet i Oslo, og var avgjørende for fredningen av Sjoa og Gjende.[15]

Flere av polarekspedisjonene brukte Svalbard som utgangspunkt, blant annet de som ble ledet av Roald Amundsen og Umberto Nobile.

På slutten av 1930-tallet gjennomgikk den norske bergdriften en omfattende utbygging og Svalbard-budsjettet gikk med årvise overskudd. Det vitenskapelige forskningsarbeidet ble videreført. Likevel ble det ikke funnet midler til isbryter for øygruppen.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble alle mennesker evakuert fra Svalbard med britiske krigsskip, russerne til Russland og nordmennene til Storbritannia. Samtidig ble alle strategiske objekter (bl.a. kull- og oljelagre, kraftstasjoner, radiostasjoner) destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Svea. 8. september 1943 ble den beskjedne norske garnisonen på Svalbard angrepet av en massivt overlegen tysk styrke anført av slagskipet Tirpitz. Det kom til et kort, men kraftig slag ved Barentsburg der en liten gruppe norske soldater ytet et innbitt forsvar. Ni nordmenn ble drept i trefningen, en døde under fangetransport til Tyskland. I alt falt 25 nordmenn i tjeneste på Svalbard under den 2. verdenskrig.

Sovjetunionen fremsatte i 1944 krav om at Svalbard skulle bli et norsk-sovjetisk kondominium (felleseie) og at Bjørnøya skulle bli sovjetisk. Senere ble kravene avstått.

Den 1. juni 1973 vedtok regjeringen å opprette tre nasjonalparker, to større naturreservater og 15 fuglereservater i øygruppen. Norges miljøengasjement på Svalbard har vært svært omfattende.

Svalbard lufthavn ble tatt i bruk i 1974

Byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973, og det første flyet landet på flyplassen den 14. september 1974. Lufthavna åpnet offisielt den 2. september 1975.

I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet. NRK TV startet den 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over satellitt.

Den 29. august 1996 inntraff Operafjell-ulykken, da et russisk Tupolev Tu-154-fly styrtet på Operafjellet 14 km øst for Svalbard lufthavn, Longyear i forbindelse med innflyging. Ulykken kostet 141 mennesker livet og er den største flyulykken i Norge noensinne.

I november 2001 ble det første lokalstyret på Svalbard valgt.

Den 1. februar 2004 ble Svalbard tilknyttet fastlandet via to fiberoptiske sjøkabler. Bakgrunnen for legging av kablene var Norsk Romsenters ønske om å tilby kundene en bedre, raskere forbindelse mellom satellittstasjonen SvalSat og resten av verden. De to 1 400 km lange, uavhengige strekkene som ble lagt langs havbunnen mellom Longyearbyen og Harstad i tidsrommet 21. juli til 15. august 2003, består av til sammen 32 fiberoptiske enkeltkabler med 40 forsterkere og en samlet kapasitet på 40 Gbits/s.

Norge ratifiserte den 2. juni 2006 en traktat med Danmark for delelinjen av kontinentalsokkelen og fiskerisonene mellom Grønland og Svalbard.

Den 20. mars 2015 ca. kvart over 11 på formiddagen, vil det finne sted en total solformørkelse over det meste av Svalbard. Unntatt er østlige halvpart av Edgeøya, Kong Karls land, Hopen og Kvitøya. Bjørnøya faller også utenfor totalskyggen. Sentrallinjen vil krysse innover Svalbard ved Kapp Linné ytterst i Isfjorden, gå nordøstover og krysse omtrent ved midten av Wijdefjorden og deretter gå ut i havet ved Hinlopenrenna. Denne formørkelsen er ellers total bare over Færøyene, resten av totalsonen går over hav eller over pol-isen omtrent til Nordpolen.

Svalbardtraktaten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Svalbardtraktaten

«Fare for isbjørn»-skiltet er særegent for Svalbard. Nyere skilt med hvit isbjørn på sort bakgrunn

Svalbard er en fullverdig del av Norge, har ikke selvstyre og er ikke et biland. Sysselmannen er statens øverste representant på Svalbard og utøver også politimyndighet. Etter svalbardloven § 2 gjelder norsk privatrett, strafferett og prosessrett på Svalbard, når ikke annet er fastsatt i loven. Norske offentligrettslige lover gjelder ikke med mindre loven bestemmer dette. Svalbard har ingen kommuner og utgjør ingen del av et fylke, men det er innført lokalstyre i Longyearbyen. Derfor har Svalbard ingen valgkretser for fylkes- og stortingsvalg, og velgerne må derfor stemme ut fra sin tilhørighet på fastlandet.

Svalbard har eget Skattekontor, og egen Skatteklagenemnd valgt av Lokalstyret. Skatt Nord i Tromsø er hovedkontor. Skattlegging på Svalbard skjer etter Svalbardskatteloven[16] [17]

Domsmyndighet på Svalbard er tillagt Nord-Troms tingrett og lagmannsretten for Troms lagsogn.[18]

Svalbardtraktatens begrensninger[rediger | rediger kilde]

Svalbardtraktaten slår fast Norges suverenitet, men at alle traktatparter skal ha lik rett til fiske og fangst i disse områdene og i deres territoriale farvann, men likevel bare innenfor territorialgrensen på tolv nautiske mil. Hensikten med traktaten er å sikre Svalbards utvikling og en fredelig utnyttelse av naturressursene der.

Et viktig moment ved suverenitetsbegrepet er den betydning det tillegges ved tolkning av internasjonale avtaler. Det er således et vanlig akseptert prinsipp for traktatfortolkning at bestemmelser som innebærer en begrensning av suvereniteten skal tolkes innskrenkende. Ved Svalbard-traktaten er Norges suverenitet over Svalbard anerkjent en gang for alle. De traktatbestemmelser som på visse punkter gir påbud om hvordan Norge skal utøve denne suverenitet, skal prinsipalt fortolkes etter sin rimelige ordlyd. I tvilstilfelle skal den forståelse som innebærer den minste begrensning på norsk myndighetsutøvelse gjelde. De vilkår som er fastsatt i traktaten, er å regne som unntak fra hovedbestemmelsen om full og uinnskrenket suverenitet.

Svalbardtraktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen generell innskrenkning av Norges suverenitet. Der ikke annet er særskilt fastslått i traktaten, har Norge full rådighet i samsvar med folkerettens alminnelige regler.

Som en følge av kulldriften på Svalbard og den strategiske beliggenheten har Svalbard meget gode telekommunikasjons-forbindelser med omverdenen. Her fra Isfjord radio.
Foto: K.A.Gallis.

Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at enhver fysisk eller juridisk person fra statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann. Traktaten kan derfor på disse områdene sammenlignes med avtalen som gir nordiske borgere rett til å flytte innen de nordiske land, avtalen om fri flyt av arbeidskraft innen den Europeiske Union, Schengenavtalen og avtalen mellom De forente stater og De forente nasjoner om FN-bygningen i New York.[19] Svalbardtraktaten er derfor ikke unik i verdenssammenheng.

Kun stater som har tiltrådt traktaten kan kreve særlige rettigheter for sine borgere, selskaper o.l. Stater som ikke er part til traktaten og deres private rettssubjekter har ikke rettigheter etter traktaten.

Ikke-diskriminering[rediger | rediger kilde]

Oversikt over land som har signert Svalbardtraktaten

Svalbardtraktaten medfører visse nærmere angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med sikte på ikke-diskriminering på enkelte områder mellom borgere og selskaper av stater som er part i traktaten.

Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive all salgs maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.

Kravet til likebehandling medfører forbud mot diskriminering på de nevnte områder begrunnet i nasjonalitet og nasjonal tilhørighet. Det vil si at andre traktatparters borgere, selskaper o.l. ikke må stilles dårligere enn norske borgere. Det kan heller ikke diskrimineres mellom borgere av andre traktatparter. Bare den stat som mener å være utsatt for en krenkelse, kan gjøre noe krav eller klage gjeldende på folkerettslig grunnlag.

Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet («like rett») er ikke til hinder for forbud mot og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet.

Forvaltning av plantelivet på Svalbard er Norges ansvar

Norge har som suverenitetsinnehaver på Svalbard både en oppfordring og en rett til å forvalte området i tråd med traktatens prinsipper bl.a. om forvaltning av plante- og dyrelivet. Svalbardtraktaten forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningsmyndighet også når det gjelder saksområder der traktaten stiller særlige vilkår for visse typer næringsvirksomhet, og setter etterlevelse av stedlige lover og forskrifter som beting­else for utøvelsen av de rettighetene som er fastsatt i traktaten.

Vilkåret om ikke-diskriminering gjelder for de næringsgrener som er særlig oppregnet i traktaten. Når det gjelder annen form for virksomhet, gir ikke traktaten noen særlige rettigheter til andre traktatparters borgere. Dette innebærer at tiltak på områder som ikke er særskilt oppregnet i traktaten og som tilgodeser norske borgere eller på annen måte skiller mellom traktatparters borgere, kan gjennomføres uten hinder av Svalbardtraktaten.

Traktatpartenes borgere og selskaper har i dag etter Svalbardtraktaten ingen særstilling til å drive forskning på Svalbard. Traktatens artikkel 5 annet ledd fastsetter at det ved overenskomst skal kunne treffes bestemmelser om vilkårene for å drive vitenskapelig forskning på Svalbard. Slik overenskomst foreligger ikke. Så lenge slik overenskomst ikke foreligger, er det norske myndigheter som i kraft av suverenitetsutøvelsen treffer bestemmelser om forskning.

Skatter, gebyr og avgifter[rediger | rediger kilde]

Butikkprisene i Longyearbyen er lavere enn på fastlandet på grunn av det lave skatte- og avgiftsnivået

Svalbard har et lavere skattenivå (under 20 % inntektsskatt) enn fastlands-Norge, og heller ikke merverdiavgift. Den norske stat har ikke anledning til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skattenivået skal kun dekke Svalbards behov, og kan ikke være høyere enn at disse behovene blir dekket.[20]

Som en følge av den lave skatten er endel varer betydelig rimeligere i butikkene på Svalbard sammenlignet med fastlandet. Matvarer er imidlertid ofte dyrere enn på fastlandet på grunn av høye transportkostnader.

Betaling for offentlig tjenestetilbud omfattes ikke av begrensningen i Svalbardtraktaten artikkel 8 annet og tredje ledd. For offentlig tjenestetilbud kan det kreves betaling når det foreligger hjemmel for dette. Privat tjenestetilbud omfattes heller ikke og betaling kan kreves i henhold til avtale.


Militær utnyttelse av Svalbard[rediger | rediger kilde]

I henhold til Svalbardtraktaten artikkel 9 har Norge forpliktet seg til ikke å opprette eller tillate opprettet noen flåtebase på Svalbard eller å anlegge noen befestning der og Svalbard må aldri nyttes i krigsøyemed.[20]

Bestemmelsen hindrer bare oppretting av faste flåtebaser eller befestninger. Under annen verdenskrig var en norsk garnison stasjonert på Svalbard, uten at dette var i strid med bestemmelsene i traktaten. Garnisonen skulle forhindre at andre nasjoner handlet i strid med forbudet om bruk av Svalbard i krigsøyemed. Etter krigen har norske krigsfartøy og militærfly besøkt Svalbard, men det har ikke vært stasjonert noen fast militær styrke der siden. Traktaten innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard, og avholdelse av sesjon i forbindelse med militærtjeneste eller besøk av uniformert materiell eller personell er tillatt. Norge er imidlertid ikke avskåret fra å forsvare Svalbard i krig, og har full rett til å ivareta sin suverenitet over øygruppen.

Norges forvalting av Svalbardtraktaten fremgår også av en note til Sovjetunionen fra 30. november 1951, der Norge svarer på sovjets protest mot innlemmelse av Svalbard i NATOs forsvarsstruktur. Norge skriver her,

«I samsvar med de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom (Svalbard)traktaten har den norske regjering ikke opprettet og den vil heller ikke opprette noen som helst militær befestning eller base innenfor Svalbardøygruppen eller Bjørnøya. Den vil heller ikke tillate at noen annen stat gjør dette.»

Norsk politikk har fokusert på en korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten, og har en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. I praksis vil dette si at momenter som hyppighet, varighet, enhetens karakter og det reelle behovet for militær aktivitet må belyses og vurderes før tillatelse gis.

Svalbard lufthavn, Longyear, kan kun benyttes til sivil luftfart. Dette er en selvpålagt restriksjon i form av en erklæring fra 1971, Norge sendte til alle parter i Svalbardtraktaten, i forbindelse med bygging av flyplassen. I praksis blir flygingens formål vurdert, men fly med militære oppgaver får ikke benytte flyplassen. Erklæringen utelukker allikevel ikke at militære fly kan bruke flyplassen i forbindelse med sivile oppdrag.

Alle traktatparter og deres borgere har anledning til å benytte flyplassen, etter nærmere avtale med norske luftfartsmyndigheter. Norge og Sovjetunionen inngikk i 1974 en avtale om sovjetiske luftfartøyers bruk av flyplassen. Denne avtalen er fortsatt i kraft mellom Norge og Russland, etter oppløsingen av Sovjetunionen.

Forbudet i traktaten er ikke til hinder for hyppige anløp av kystvaktfartøy på øygruppen. Det er heller ingen innvendinger mot at kystvaktens behov tas med i en totalvurdering av det fremtidige infrastrukturbehovet på Svalbard. Problemstillingen må ses i sammenheng med behovet for en ytterligere utbygging av beredskapen i Barentshavet og i områdene ved Svalbard. Nordområdene har fått økt betydning i ressurspolitisk, miljømessig og forskningsmessig sammenheng. For eksempel er forurensningsfaren i områdene økende. Kystvaktskipet KV Svalbard, som stort sett opererer i Barentshavet, ivaretar kystvaktberedskapen på Svalbard.

Utenlandske militære enheter kan ikke komme til Svalbard uten særskilt tillatelse. Dette følger av alminnelige folkerettsregler og er ikke særskilt omtalt i traktaten.

Polarforskning[rediger | rediger kilde]

Vitenskapssenteret på Svalbard ligger i Longyearbyen og huser bl.a. UNIS.

Forskningsstasjonen Zeppelinobservatoriet ligger på Zeppelinfjellet, 474 meter over havet, overfor Ny-Ålesund i Kongsfjorden. Stasjonsbygningen eies av Norsk Polarinstitutt mens NILU - Norsk institutt for luftforskning er ansvarlig for den vitenskapelige virksomheten på stasjonen. Zeppelinstasjonen er sentral i overvåkingen av det globale atmosfæriske miljøet. Data som samles inn har stor betydning for kartleggingen av klimaendringer, endringer i stratosfærisk ozon og UV, miljøgifter, og langtransporterte luftforurensninger.

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er et statlig selskap som skal gi studietilbud og drive forskning med utgangspunkt i Svalbards plassering i det høyarktiske området. Universitetssenteret er sammen med andre forskningsinstitusjoner lokalisert i Svalbard Science Center.

Svalbard globale frøhvelv er et lagringssted inne i fjellet i nærheten av Longyearbyen, som rommer inntil tre millioner forskjellige typer frø fra hele verden. Svalbard globale frøhvelv ble åpnet i februar 2007.

Svalbard har en viktig rolle i Norges forskning og måling av klimagassene og klimaendringene vi står overfor i dag.

Klima[rediger | rediger kilde]

Middeltemperaturer
Longyearbyen
Januar –14,6°
Februar –15,2°
Mars –14,5°
April –11,0°
Mai 03,1°
Juni +02,9°
Juli +06,5°
August +05,2°
September +00,5°
Oktober 05,5°
November –10,2°
Desember –12,9°
Svalbard temperature.png
Svalbard har tundraklima. Den røde linjen angir temperaturen, mens de blå søylene viser nedbørmengden.

Svalbard har tundraklima med et sterkt maritimt preg. En liten gren av Golfstrømmen holder vestkysten av Spitsbergen åpen for skipsfart i sommersesongen, og gjør dette til det nordligste isfrie området i verden. Om sommeren ligger temperaturen stort sett på plussiden, med en gjennomsnittstemperatur på 6°C. Det er lite nedbør, men fuktig luft fra havet kan gi tåke og lett duskregn. De indre fjordområdene har et svært tørt klima; Svalbard Lufthavn har lavest normal årsnedbør av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm i året. Vinteren på Svalbard er mild, beliggenheten tatt i betraktning. Februar er vanligvis den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på minus 12°C til minus 17 grader. Bjørnøya, som også regnes som del av Svalbard, har gjennomsnittstemperatur på bare minus 8 grader i kaldeste måned. De seneste årene har vært betydelig mildere, opp til 5 grader varmere årsgjennomsnitt. Svalbard er dermed den delen av Norge hvor temperaturen stiger raskest, noe som stemmer med klimaforskernes modeller for framtidens klima. I Longyearbyen er det midnattssol fra 19. april til 22. august, og mørketid fra 27. oktober til 15. februar.

Natur[rediger | rediger kilde]

Flora[rediger | rediger kilde]

Svalbard har arktisk natur og et relativt sett artsfattig planteliv. Golfstrømmen fra sør sørger for et klima som i det hele tatt muliggjør plantedekke, og det er omlag 165-170 karplanter på øygruppen - mange av dem rundt Isfjorden samt mer generelt i vest og sør. Av karplantene er 50 på rødlista, hvorav 17 arter er kritisk truet og ytterligere 20 arter truet eller sårbare. Det er videre omlag 370 arter moser, 700 sopparter, 600 arter av lav og 750 alger på land og i vann.[21]

Svalbardreinen er genetisk forskjellig fra andre reinsdyrarter, og har kortere ben

På østsida av Barentsøya og Edgeøya er det sjelden mosetundra. I Colesbukta vokser multe, som er truet på Svalbard. Det var tidligere to plantevernområde på Spitsbergen, et ved Longyearbyen og et fra Bünsow Land og nordover Dickson Land, men disse er ikke lengre verneregulert. Det er sjeldne torvmoser nederst i Reindalen, som er frodig men har sur jord. Det kanskje sjeldneste plantemiljøet finner vi i Wijdefjorden, hvor det er Europas eneste høyarktiske steppe-vegetasjon, med bl.a stepperørkvein, sabinegras, svalbardgras og myrtust.[22]

Viktige arter er svalbardvalmue, fjellflokk, rødsildre, trådsildre, tuemure, marinøkkel og småsøte. I et møte i Svalbardrådet den 26. april 1989 vedtok rådet med 13 mot 2 stemmer å gå inn for svalbardvalmue som «fylkesblomst» for øygruppen. Sysselmannen hadde ingen innvendinger mot valget, men fant det ikke riktig å fatte noe formelt vedtak da det ikke var hjemmel for det.

Naturvern[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Verneområder på Svalbard

Det finnes omkring 3000 isbjørner på Svalbard
Kart over verneområdene på Svalbard. Svarte tall 1 - 7 = nasjonalparker. Oransje tall 1 - 15 = fuglereservater. Røde navn = naturreservater. FG = Festningen geotopvernområde.
Se de respektive tall ved navn på verneområder i tabellene til venstre.
Fjæreplytten er en vanlig fugl i Adventfjorden og ellers på Svalbard

Det finnes en rekke verneområder på Svalbard, og mesteparten av landområdene og kyststrøkene er vernet. To store naturreservater og sju nasjonalparker dominerer områdevernet. I tillegg finnes en rekke mindre naturreservater der (som regel med benevnelsen fuglereservat), samt et geotopvernområde.

De to store naturreservatene omfatter hele det østlige Svalbard, Nordaust-Svalbard naturreservat i nord med vel 55 000 km² og Søraust-Svalbard naturreservat i sør med nær 22 000 km².

Nasjonalparker[rediger | rediger kilde]

  1. Sør-Spitsbergen nasjonalpark
  2. Nordenskiöld Land nasjonalpark
  3. Sassen-Bünsow Land nasjonalpark
  4. Nordre Isfjorden nasjonalpark
  5. Forlandet nasjonalpark
  6. Indre Wijdefjorden nasjonalpark
  7. Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark

Naturreservater[rediger | rediger kilde]

  1. Sørkapp fuglereservat
  2. Dunøyane fuglereservat
  3. Isøyane fuglereservat
  4. Olsholmen fuglereservat
  5. Kapp Linné fuglereservat
  6. Boheman fuglereservat
  7. Gåsøyane fuglereservat
  8. Forlandsøyane fuglereservat
  9. Plankeholmane fuglereservat
  10. Hermansenøya fuglereservat
  11. Kongsfjorden fuglereservat
  12. Blomstrandhamna fuglereservat
  13. Guissezholmen fuglereservat
  14. Moseøya fuglereservat
  15. Skorpa fuglereservat

Geotopvernområder[rediger | rediger kilde]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Spitsbergen med oversikt over bosetningene
Ny-Ålesund om sommeren

Øygruppen befolkes av i hovedsak nordmenn (ca. 2000) i Longyearbyen og slavere – i hovedsak ukrainere og russere (ca. 500) – i Barentsburg, hvorav de fleste overvintrer. Likevel er 40 nasjonaliteter representert i Longyearbyen. I Hornsund er det en polsk forskningsstasjon. Bortsett fra bosetningene på Spitsbergen er det også fast bosetning i form av norsk meteorologisk personell på Bjørnøya og Hopen.

Befolkningsutvikling på Svalbard
År 1.9.2004 1.3.2007
Longyearbyen 1831 2075
Barentsburg 812 490
Ny-Ålesund 33 25
Hornsund 12 11
Bjørnøya 9 10
Sveagruva 9 0
Hopen 4 4
Pyramiden 0 0
Befolkningsutvikling på Svalbard[23]
År Samlet Nordmenn Russere Polakker
1990 3544 1125 2407 12
1995 2906 1218 1679 9
2000 2376 1475 893 8
2005 2400 1645 747 8
2011 2527 1741 425 10

Næringsliv og energi[rediger | rediger kilde]

Den viktigste virksomheten på Svalbard i dag er forskning, knyttet til Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Norsk Polarinstitutt, EISCAT, og internasjonale forskningsstasjoner i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det forskes innen blant annet miljøovervåking, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi.

Svalbard er kjent for store forekomster av kull og både nordmenn og russere har drevet utvinning av kull her siden tidlig på 1900-tallet. I Longyearbyen er det et kullkraftverk som forbruker om lag halvparten av kullet som nå brytes i Gruve 7. Et russisk-holdt kullkraftverk forsyner Barentsburg med strøm. Kullgruvedriften er i dag tredelt: ved Sveagruva er det turnusdrift hvor bare ytterst få bor i selve tettstedet, resten pendler opp og ned fra Longyearbyen eller fastlandet med fly. I Longyearbyen er gruvedriften langt mindre, og de ansatte bor i selve Longyearbyen med familier. I Barentsburg er de ansatte fastboende på stedet, stort sett menn uten medbragt familie. Dette gir ulik grad av ringvirkninger og vekstmuligheter basert på gruvedriften på de tre stedene.

Barentsburg er den nest største bosetningen og ligger et stykke lengre ut i Isfjorden. Dette er den eneste russisk-ukrainske kolonien på Svalbard.
Bydrifts kullkraftverk i Longyearbyen – Longyear Energiverk – er Norges eneste kullkraftverk.

Det er også lokalisert forekomster av jern, asbest og sinkblende. Leteboringer etter olje og gass har særlig funnet sted innerst i Billefjorden, med funn på nesten en kilometers dyp. Funnene er inntil videre ikke ansett som drivverdige.

Turisme er viktig for Svalbard, omlag 60 000 turister fra hele verden besøker øygruppen hvert år med håp om å oppleve bl.a. midnattsol, isbjørn og det værharde klimaet. I den senere tid har den kjente eventyreren Stein P. Aasheim hatt flere turer til Svalbard og også overvintret med familien i en fangsthytte på Austfjordneset (Spitsbergen). Turismen er i sterk vekst, med blant annet Hurtigruten, Spitsbergen Travel og Basecamp Spitsbergen som sentrale aktører. I 2011 ble det vedtatt et skjerpet vernereglement for turismen. De mest besøkte stedene er Longyearbyen, Kongsfjorden og Magdalenefjorden. Det går sommerstid noen cruisefarter rundt hele øygruppen.

Energiforsyningen er todelt: Longyearbyen får all sin energi og elektrisitet fra Bydrift sitt kullkraftverk på Skjæringa – Longyear Energiverk. Dette får kullet sitt fra Gruve 7 ved Longyearbyen. Det er også etablert et kullkraftverk i Barentsburg. De andre tettstedene har kun kraftforsyning gjennom bruk av dieselaggregater.

Skattereglene med lav selskapsskatt har ellers medført oppretting av en del pro-forma-selskaper og eierselskaper for ulik forretningsdrift som ikke skjer på øygruppen, en utvikling som har skutt fart de siste årene.

Samferdsel, post og tele[rediger | rediger kilde]

Svalbard lufthavn er den internasjonale flyplassen ved Longyearbyen. Den har ruteflytrafikk til Oslo,Tromsø og Murmansk/Moskva.

Longyearbyen har både cruisehavn og stykkgodshavn, sistnevnte med rutetrafikk for gods til og fra Narvik. Det er også kullhavn i Longyearbyen og Svea for eksport til Kontinentet.

I 2003 bygde Norsk Romsenter en 20 Gbit/s fiberkabel fra Harstad til Longyearbyen, og denne driftes av Telenor. Videre har Telenor doble 30–155 Mbit/s radiolinjeforbindelser til Barentsburg, Ny-Ålesund, Svea, Svalsat og Isfjord Radio. Kabelen gir grunnlag for fullt tilbud av internett og IPTV i Longyearbyen og Ny-Ålesund, samt mobiltelefoni, mobilt bredbånd, fjernsyn og radiosendinger over hele den bebodde delen av øygruppen.

Det er mobildekning inkludert 3G-kapasitet i Longyearbyen, Barentsburg og i store deler av Isfjorden og Adventdalen, Todalen, Reindalen og rundt Svea. Det er derimot ikke dekning i Ny-Ålesund. Det er ved forskrift[24] radiotaushet[25] innenfor en radius av 20 km fra Ny-Ålesund sentrum, fordi det kan gi interferens for vitenskapelige måleapparater. I Barentsburg har både det russiske mobilselskapet Megafon og Telenor bygd ut dekning.

Maritim Radio har kystradiostasjoner på Bjørnøya, Hopen, Isfjord Radio, Kongsvegpasset (Kongsfjorden) og ved Bjørndalen like nord for Longyearbyen. Ved stasjonen på Isfjord adio ble det 18.september 2011 satt opp en ny sender som formidler isvarsler og værmeldinger for hele havområdet nord til Nordpolen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lovdata: Svalbardloven
  2. ^ Virkelighetens «Sandy Hook» Klassekampen
  3. ^ La Svalbard forbli demilitarisert! Norges Fredslag
  4. ^ Svalbard-status i det blå Ny Tid
  5. ^ a b «Svalbard». World Fact Book. Central Intelligence Agency. 15. januar 2010. Besøkt 28. mars 2012. 
  6. ^ a b «Svalbard». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 24. mars 2010. 
  7. ^ «7 Industrial, mining and commercial activities». Report No. 9 to the Storting (1999-2000): Svalbard. Justis- og politidepartementet. 29. oktober 1999. Besøkt 24. mars 2010. 
  8. ^ a b c Umbreit (2005): 4–6
  9. ^ a b Torkilsen (1984): 96–97
  10. ^ Torkildsen (1984): 102–104
  11. ^ «Geografiske forhold. Fjorder og fjell». Statistisk sentralbyrå. 22. oktober 2009. Besøkt 5. oktober 2011. 
  12. ^ Maher, Harmon D. Jr. (november 1999). «Research Project on the manifestation of the High Arctic Large Igneous Province (HALIP) on Svalbard». University of Nebraska at Omaha. Besøkt 24. mars 2010. 
  13. ^ «Svalbard hit by major earthquake». The Norway Post. 7. mars 2009. Besøkt 24. mars 2010. 
  14. ^ Krzyscztof Birkenmajer, Caledonides of Svalbard and Plate Tectonics – Bulletin of the Geological Society of Denmark, Vol 24, 1975, side 15.
  15. ^ Oppslag i Dagbladet 20.juli 2006
  16. ^ Lovdata: Svalbardskatteloven
  17. ^ Forskrift om ligningsmyndigheter og skatteoppkrever for Svalbard
  18. ^ Forskrift om domsmyndighet på Svalbard
  19. ^ http://web.archive.org/20000823093259/www.un.int/usa/host_hqs.htm
  20. ^ a b Svalbardtraktaten, Lovdata.
  21. ^ Miljøstatus Svalbard - Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen på Svalbard.
  22. ^ Verneområdene på Svalbard, brosjyre fra Direktoratet for Naturforvaltning.
  23. ^ SSB: Befolkningstatistikk pr. 1. juli 2011
  24. ^ Lovdata. «Forskrift som gir generelle tillatelser til bruk av frekvenser.» (norsk). Besøkt 28. oktober 2011. 
  25. ^ «Radio silence» (engelsk). Besøkt 28. oktober 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arlov, Thor B. (1996). Svalbards historie (norsk). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22171-8. 
  • Arlov, Thor B. og Arne O. Holm (2001). Fra company town til folkestyre (norsk). Longyearbyen: Svalbard Samfunnsdrift. ISBN 82-996168-0-8. 
  • Fjærli, Eystein (1979). Krigens Svalbard. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 
  • Fløgstad, Kjartan (2007). Pyramiden: portrett av ein forlaten utopi (Norwegian). Oslo: Spartacus. ISBN 82-430-0398-9 . 
  • Grøneng, Aud Elsa (206). Frå Svalbard til Odessa. Oslo: Det Norske Samlaget. *Tjomsland, Audun and Wilsberg, Kjell (1995). Braathens SAFE 50 år: Mot alle odds. Oslo. ISBN 82-990400-1-9. 
  • Torkildsen, Torbjørn et. al. (1984). Svalbard: vårt nordligste Norge (norsk). Oslo: Forlaget Det Beste. ISBN 82-7010-167-2. 
  • Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • For «Lov og rett»:
    • St.meld. nr. 39 (1974–75) Vedrørende Svalbard
    • St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard
    • St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Svalbard – bilder, video eller lyd