Trikken i Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trikken i Oslo
En trikk forlater John Colletts plass holdeplass.  Foto: Kjetil Ree
En trikk forlater John Colletts plass holdeplass.
Basisdata
Transporttype Trikk og bybane
Sted Oslo (vest for Ljabru), østre deler av Bærum
Åpnet 1875
Drift
Eier og operatør Ruter As (bestillerenhet)
Oslotrikken AS (operatør)
Sporveien AS (infrastruktur og verkstedtjenester)
Oslo Vognselskap AS (vogneier)
Sporlengde 131,4 km
Sporvidde 1435 mm
Antall linjer 6
Antall stasjoner 99
Antall passasjerer ca. 110 000 daglig (2008)

Trikken i Oslo utgjør sammen med T-banen og NSBs tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Oslotrikken AS drifter nettet av skinner og de 72 trikkene, mens Sporveien AS står for vedlikehold av trikkene og infrastrukturen. Trikken går også under navnene «blåtrikken» og «bytrikken», dels for å skille den fra T-banen i Oslo, som på vestkanten også blir kalt «trikken».

Trikken har omtrent 40 millioner passasjerer i året, noe som utgjør 20 prosent av Ruters trafikk i Oslo.[1]

Linjer[rediger | rediger kilde]

Kart over trikkenettet (2010). Forlengelsen av linje 13 til Jar er ikke med.

Pr. 2013 finnes det seks forskjellige linjer:

Hver linje har vanligvis 10-minutters ruter, bortsett fra om kvelden og i helgene da det er 20 minutter mellom hver avang. Der to linjer betjener samme strekning, er de taktet slik at det skal komme en trikk hvert femte minutt. Dette er en del av «rullende fortau»-strategien til Oslotrikken og Ruter.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Sporvogner trukket av hester på Karl Johans gate på 1880- eller 1890-tallet, før vognene ble elektrifisert.
Vedlikeholdsarbeid ved vognhallen på Sagene, 1920.
En gammel Oslo-trikk: Vogn 70 bygget i 1913 av Falkenried for Kristiania Sporveisselskap.

I 1868 fremla ingeniøren Jens P. Vogt planer for en hestesporvei i Kristiania, men fikk avslag fordi man antok at dette ville hindre den vanlige ferdselen i de smale gatene. Også marinekaptein H. Muller hadde sporveisplaner. Fordi gatene var for bratte for en hestesporvei, ville han drive en dampsporvei. Disse forslagene ble ikke realisert, men de førte til en diskusjon som gikk over de følgende årene. Argumentene førte til at myndighetene i 1874 ga tillatelse til å bygge en sporveislinje - dermed ble Christiania Sporveisselskab grunnlagt 2. oktober 1874, og sporveisdriften startet opp 6. oktober 1875.[2] Byens første hestesporvogn hadde linjer fra Stortorvet til Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen, som dengang het Oslo.

Milepæler[rediger | rediger kilde]

  • I 1894 starter Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) med Skandinavias første elektriske sporveislinje, Briskebylinjen, fra Jernbanetorget over Briskeby til Majorstuen, og med sidelinje til Skarpsno.
  • I 1899 blir linjenettet utvidet med elektrisk sporvogn fra Akersgata til Sagene og Rodeløkka. Senere også linje fra Tollbugata til Vippetangen (Grønntrikken)
  • Den siste linjen med hestesporvogne, Gamlebylinjen, legges ned i 1900.
  • Linjenummereringen innføres i 1910.
  • I 1924 benyttet Oslo kommune sin innløsningsrett på sporveisselskapene Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) og Kristiania Sporveisselskab (Grønntrikken) og dannet AS Kristiania Sporveier.
  • Byen endrer navn til Oslo i 1925 og sporvognselskapet endrer navn til A/S Oslo Sporveier.
  • Det har stadig vært åpnet nye linjer og når sporveislinjen til Sinsen åpner i 1939 er linjenettet på sitt største.
  • Bystyret vedtar gradvis nedleggelse av bytrikken i 1960, og flere linjer erstattes med buss, og fra 1964 med T-bane.
  • Bystyret opphever nedleggelsesvedtaket i 1977.
  • Linjen gjennom Vika forbi Aker Brygge åpnes i 1995.
  • Sagenetrikken (linje 15) legges ned
  • Linjen til Rikshospitalet åpnes i 1999.
  • Fra 20. august 2007 fortsetter Lilleaker-trikken videre fra Jar stasjon til Bekkestua. Dette er litt spesielt, siden det ble åpnet en trikkelinje over den nøyaktig samme traseen i 1924. Forlengelsen kom som følge av en avtale mellom Akershus fylkesting og Oslo Sporveier, og den supplerte den tidens erstatningsbusser for Kolsåsbanen.
  • 16. februar 2009 ble strekningen Lilleaker–Bekkestua stengt.[3] Dette fordi Kolsåsbanen oppgraderes. 1. desember 2010 ble strekningen Lilleaker–Jar åpnet, mens strekningen videre til Bekkestua åpnet 19. januar 2014.[4] Trikken betjener ikke holdeplassene «Egne hjem», «Ringstabekk» og «Tjernsrud», men kjører direkte fra Jar til Bekkestua på samme spor som T-banen.

Utvidelser i fremtiden[rediger | rediger kilde]

Slik ble mulighetene for Fjordbanen ansett i 2006 av Plan og bygningsetaten i Oslo. De turkise strekene viser de eksisterende trikkelinjene i Oslo sentrum

Vedtatte utvidelser[rediger | rediger kilde]

De to utvidelsene er tilsammen budsjettert å koste 110 millioner kroner.

Skisserte utvidelser[rediger | rediger kilde]

I Ruters kollektivstrategi for 2010-2030 nevnes det at følgende utvidelser skal utredes:[5]

  • 3 km fra Sinsen til Tonsenhagen via Aker sykehus, Bjerkebanen og Årvoll
  • 0,8 km fra Ljabru til Hauketo
  • 0,9 km mellom Thune og Frogner plass for å forbinde Skøyen og Majorstuen uten bytte på Solli plass
  • 1,1 km langs Ring 2 fra Majorstuen til Ullevål sykehus
  • Videre fra Ullevål sykehus langs Ring 2 (som fortsetter 5 km til Lodalen via Sagene, Torshov, Tøyen og Kampen)
  • 3 km fra Lilleaker til Fornebu via Lysaker
  • 2 km fra Oslo S til Rådhusplassen via Vippetangen
  • 2-4 km fra Nationaltheatret til Bygdøy Allé via Filipstad

Andre forslag[rediger | rediger kilde]

  • 2-3 km fra Munkegata til Helsfyr (eventuelt via Kværnerbyen)

Potensielle kombibaner[rediger | rediger kilde]

En kombibane er en bane som kan gå på forskjellige nett. I Oslo-regionen, som for de fleste andre, vil dette si å veksle mellom trikkenettet og jernbanenettet, siden infrastrukturen er identisk. I Oslo-regionen er dette blitt sett på for jernbanestrekningene Østfoldbanen til og med Kolbotn, Hovedbanen i og til Lørenskog, Gjøvikbanen i Oslo og Alnabanen i Oslo. Utredningene konkluderte med at det kunne gjennomføres, men at andre alternativer per dags dato[når?] var bedre. For Østfoldbanen til Kolbotn kunne dog en kombibane bli aktuelt etter Follobanen blir bygget.

Vogner[rediger | rediger kilde]

Trikk type SL-79-I, vogn nr. 106.
Trikk type SL-79-II, vogn nr. 137.
Trikk type SL-95, vogn nr. 169.
Trikk type SS utrangert på 1960-tallet. Brukt som «UKA-trikk» i 1964, senere avstilt ved vognhallen på Vålerenga. (1966)

Trikkesystemet disponerer 40 vogner av typen SL-79 (nummerert 101 til 140) og 32 vogner av typen SL-95 (nummerert 141 til 172). Vognene eies av Oslo Vognselskap AS.[6]

SL-79 (forkortelse for Sporvogn Ledd, bestilt i 1979) er de eldre leddvognene på nettverket. De er kun utstyrt med førerplass i en ende, og er derfor ikke i normal drift på Gaustadlinjen fordi endeholdeplassen Rikshospitalet mangler en vendesløyfe (den tidligere endeholdeplassen John Colletts plass har imidlertid en slik sløyfe). Vognene ble levert i to serier. I 1982 ble de første av de 25 SL-79/I vognene satt i drift. De siste 15 vognene, SL-79/II, kom i 1989. Utseendemessig er de to seriene forholdsvis like, selv om det er et noe forskjellig interiør på II-serien, og noen mindre tekniske forskjeller. SL-79/I-serien hadde en enkel bakdør på venstre side, det manglet på SL-79/II-serien. Duewag i Düsseldorf produserte de første 10 vognene i Tyskland, Strømmens Værksted (EB Strømmens Verksted fra 1988) produserte resten. Vognene har 71 sitteplasser og omtrent 92 ståplasser. SL-79 har en «kurv» i fronten, kalt bondefanger, noe som skal være en ekstra sikkerhet dersom noe eller noen ligger foran trikken. Kurven vil da falle ned og «fange» opp det som ligger i veien. Dette ble også vurdert på SL-95, men det ble utelatt.

SL-95 (forkortelse for Sporvogn Ledd, bestilt i 1995) er en større og tyngre trikk produsert av Ansaldo/Firema (nå AnsaldoBreda) i Italia. Vogntypen går ikke i normal trafikk til Majorstuen fordi enkelte kurver i Homansbyen er for krappe og det stedvis er for liten plass mellom sporene. Det er planlagt å utbedre sporet slik at disse vognene kan benyttes på hele trikkenettet. Trikkene er utstyrt med lavt gulv ved alle dører, unntatt fordørene. Trikkene er også utstyrt for å kunne kjøre i begge retninger, de har førerplass i begge ender, seter som vender mot hverandre og dører på begge sider. Vognene har 88 sitteplasser, og rundt 124 ståplasser.

SL-79 nærmer seg sin tekniske levetid, og SL-95 har store tekniske problemer. Derfor jobbes det med å anskaffe nye trikker. Bystyret har ved flere anledninger vedtatt igangsettelse av et anskaffelsesprosjekt. Både finansiering og type er uavklart.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Ruters strategiske kollektivtrafikkplan K2010». Ruter As. september 2009. s. s. 74. 
  2. ^ «Oslotrikkens røtter går tilbake til 1875». Sporveiene i Oslo Gjennem 60 år 1875 - 1935. A/S Oslo Sporveier. 1935. Besøkt 10. desember 2010. 
  3. ^ «Trikken snur på Lilleaker fra 16. februar». Oslotrikken. 13. februar 2009. Besøkt 31. januar 2009. 
  4. ^ «Nå kjører trikk 13 til Bekkestua». Osloby. 20. januar 2014. Besøkt 3. mars 2014. 
  5. ^ «Ruters strategiske kollektivtrafikkplan K2010». Ruter As. september 2009. 
  6. ^ Oslo Vognselskap AS

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Vogn 70 på Briskeby i Oslo i 2009.
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Trams in Oslo – bilder, video eller lyd