Riga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Riga

Flagg

Våpen

Land Latvia Latvia
Areal 307,17 km²
Befolkning 699 203 (2012)
Bef.tetthet 2276,3 innb./km²
Nettside Nettside

Riga (latvisk: Rīga; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 699 203 innbyggere (2012)[1] er Riga Baltikums største by, og en av de største i Nord-Europa. Mer enn en tredel av Latvias befolkning bor i Riga.[2] Riga er en viktig havneby, samt et senter for industri, handel, kultur og finans i Baltikum. Byen ligger i Rigabukten, ved munningen av elven Daugava. Riga dekker et areal på 307,17 km2, og har en beliggenhet på en til ti meter over havet, på en flat slette av sand.

Latvias nasjonalforsamling Saeima, regjering og president holder også til her.

Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa.

Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.

Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.

Oversiktsbilde over gamlebyen

Geografi og demografi[rediger | rediger kilde]

Byen ligger på en sandslette ved elva Daugavas utløp. Arealet på 307,17 km² er fordelt på 67 km² boligområder (21,8 %), 54,45 km² industriområder (17,0 %), 24,64 km² veier og gater (8,0 %), 57,54 km² parker (19,0 %) og 48,50 km² vann (15,8 %). Elva går gjennom byen, og på nedsiden av gamlebyen kan man spasere langs elvebredden.

Riga har et maritimt klima, ganske likt det man finner i Stockholm med milde, våte vintre. Gjennomsnittstemperaturene er −4,9 °C i januar og +16,9 °C i juli.

Av innbyggerne er 55,4 % kvinner og 44,6 % menn. Fødselsraten i 2001 var 7,1 per 1000.

I 2001 var 41,5 % etniske latviere og 43,5 % russere. Resten var hovedsakelig av polsk, hviterussisk og ukrainsk opphav. Majoriteten av russere kan ikke sees i gatebildet, da alle skilt og offentlige oppslag er på latvisk (russiske skilt i det offentlige rom er forbudt). Nesten all reklame formidles også på latvisk språk. Det er noe spenninger mellom folkegruppene, men det fører sjelden til voldelige episoder. Bare noen få sammenstøt har hendt mellom folkegruppene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Rigas historie
Silhuett av byen på et tresnitt fra 1500-tallet, fremdeles gjenkjennelig i dag
Bybilde fra moderne tid, Dome-katedralen i bakgrunnen
Rådhuset på 1600-tallet

Riga hadde lenge en sterkt tyskkulturell tilknytning. Tyske kjøpmenn etablerte Riga allerede i 1158 som et handelssted, i nærheten av lokale stammer. Byen regner sitt grunnleggelsesår som 1201, da den fikk byprivilegier av erkebiskop Albert av Buxhoeveden-Bremen, som flyttet hit fra Ikšķile (tysk: Üxküll). Den egentlige bydannelsen hadde først funnet sted der, men ved korstogene i Baltikum på 1100-tallet kom elvemunningen til å ligge i brennpunktet for sammenstøt mellom hedninger i nord, nykristne i sør og russisk-ortodokse mot øst, og de nye store skipene kunne heller ikke seile så langt opp i elven – så biskop Albert flyttet like godt femti km nedover elven og grunnla Riga der, hjulpet av en gruppe korsfarere fra Danmark, Tyskland og Frisland. Litauernes overhoder ble i den anledning invitert til å feire fredsslutningen, men ble overraskende sperret inne og truet til å gi fra seg sine sønner som gisler. Slik fikk Riga fred, og ble hovedstad i Livland som tilhørte den tyske orden, et rike med flytende grenser som strakte seg over store deler av Baltikum og senere Preussen. Biskop Alberts nystiftede ridderorden, Sverdbrødrene, var organisert som tempelherrene, og voktet hans misjonsområde, som i de neste 35 år strakte seg helt til Estland. På det fjerde kirkemøtet i Lateranet i 1215 klarte Albert videre å overbevise Vatikanet om at hans misjonsområde var jomfru Marias arveland og nesten likestilt med det hellige land. Følgelig strømmet pilegrimer til byens Mariakirke som ble erkesete på midten av 1200-tallet.[3] Tysk var byens eneste offisielle språk frem til 1891.

Riga med sine befestninger ble base for tyske framstøt mot de baltiske stammene. I løpet av 1200-tallet økte handelen, da paven utstedte forbud mot handel i andre av regionens byer, og Riga ble et av de viktigste knutepunkter mellom øst og vest. De første jødiske menighetene etablerte seg i løpet av 1200-tallet.

Fra 1289 var byen med i den mektige Hansaen. Hansaens proteksjonisme ga Riga et solid økonomisk fundament fram til slutten av 1300-tallet, da Hansaens mange konkurrenter svekket dens innflytelse. Den siste Hansadagen (hanseatisk parlament) ble satt i 1669.

På 1500-tallet, i Martin Luthers tid, ble området protestantisk. Etter en periode som fri by (15611581) under det tysk-romerske rike, kom Riga under kontroll av Det polsk-litauiske samveldet. Mellom 16211710 tilhørte den Sverige og var i denne tiden det svenske rikets største by. Deretter kom den under Russland. Etter den store nordiske krig vokste Riga til en ledende havneby, og senere industriby, innenfor det russiske rike. I 1900 hadde Riga en befolkning på 283 943, og var den nest største byen vest i det russiske imperiet (etter St. Petersburg). Av befolkningen var halvparten baltiske tyskere, en fjerdedel latviere og en fjerdedel russere. En folketelling for perioden 1906-1913 viste at byen hadde 336 800 innbyggere. Av disse var 46 % baltiske tyskere, 20 % latviere, 20 % russere og 12 % jøder.

19141920 ble byen hardt rammet av krigen, da beliggenheten var helt på frontlinjen. 200 000 arbeidere ble sammen med familiene sine og produksjonsmidlene evakuert til mer sentrale strøk.

Senere fulgte den russiske revolusjonen og påfølgende borgerkrig. 18. desember 1918 ble Latvia erklært som en suveren stat, og Riga ble dens hovedstad. Både byen og landet ellers var sterkt preget av krigens herjinger, men i løpet av 1920-tallet bygde Riga seg opp til å bli et senter for handel, utdanning og kultur.

Dette varte frem til annen verdenskrig, da Sovjetunionen under Stalin invaderte Latvia og igangsatte massedeportasjoner av både latviere og tyskere og en brutal russifisering av landet. I krigens løp ble russerne kastet ut av landet av tyske styrker som også deporterte Rigas betydelige jødiske befolkning. Mot slutten av krigen erobret Stalin landet på nytt. Det forble okkupert av Sovjet frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning 45 år senere. I mellomtiden ble landet forsøkt kolonisert med russere, mens mange latviere ble deportert til Sibir, og det bor derfor i dag 30 % russere i byen.

Byens våpen (se infoboksen øverst) ble godkjent 31. oktober 1925 og fornyet i 1988. Det viser en åpen port og to tårn som symboliserer byens uavhengighet. Over porten er to svarte nøkler i kryss som symboliserer herredømmet til paven, og over nøklene er et gyldent kors og en gylden krone som symboliserer underdanighet overfor biskopen. Den store versjonen av våpenet holdes av to gyldne løver.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Byen administreres av en borgermester og et byråd. Borgermesteren velges av byrådet blant sine 60 medlemmer. Borgermesteren er blant annet byrådets ordfører under debatter og representant ovenfor rettsvesenet og staten.

Fra 29. mars 2005 til 19. februar 2007 var Aivars Aksenoks borgermester. Han ble etterfulgt av Jānis Birks, og siden 1. juli 2009 er Nils Ušakovs borgermester.

Byrådet er delt mellom forskjellige partier og lister, og velges av innbyggerne i byen hvert 4. år. Byadministrasjonen ledes av en direktør (i 2005 Ēriks Škapars).

Byrådet i Riga har en lang historie: De nevnes allerede i dokumenter fra 1210. De første sporene av et byråd med formell makt stammer fra dokumenter fra 1225. På 1200-tallet styrte byrådet byen og virket som lovgivende makt, men fra 1300-tallet tok de også over dømmende makt. På begynnelsen av 1200-tallet var rådsmedlemmene valgt for ett år av gangen, men etter hvert begynte de å velge sine egne etterfølgere, og til slutt var rådsmann et livslangt yrke. Uansett så var byrådet representant for den tyske overklassen.

Katedralen fra 1211 med Riga festning fra 1330 og Daugavaelven i bakgrunnen

Etter 1581, da de ble liggende under Polen-Litauen, ble rettighetene til byrådet innskrenket. På slutten av 1500-tallet var også byrådet i klammeri med de mektige laugene om hvordan byen skulle styres, noe som toppet seg i «kalenderopptøyene» i perioden 15841589. På begynnelsen av 1600-tallet ble byrådet støttet av svenskekongen (Riga var da under Sverige), og det ble uro på nytt.

Riga falt under det russiske tsardømmet i 1710 og ble en provins, og etter reformer i 1783 var det generalguvernøren som styrte. Byrådet forsøkte med vekslende hell å tilegne seg makt igjen i årene som fulgte, men først i en reform i byadministrasjonen i 1870 ble de en maktfaktor igjen. I 1877 ble denne reformen også implementert i Riga. Byrådet ble nydannet sammen med byadministrasjonen, og en borgermester ble valgt. Dette systemet ble også brukt da Latvia var selvstendig første gang (1918–1940).

Under sovjetisk okkupasjon ble byen delt i seks soner, og etter hvert ble det satt inn et «folkeråd». Dette rådet ble i teorien valgt av folket, men i praksis iverksatte de bare tiltak beordret av sovjetmyndighetene.

Riga har i dag spesiell økonomisk status i Latvia som frihavn. Det betyr blant annet store skattelettelser for selskaper som opererer innenfor den frihavnssonen, ingen moms på de fleste varer og tjenester og ingen drivstoffavgifter. Den eneste andre frihavnen i landet er Ventspils, men Rēzekne og Liepaja er spesielle økonomiske soner.

Næringsliv og utdanning[rediger | rediger kilde]

Havnen på 1890-tallet

Nesten alle viktige finansinstitusjoner i Latvia ligger i Riga, inkludert nasjonalbanken Latvijas Banka. Import- og eksportvirksomhet har alltid vært viktig for byen, og tok seg opp enda mer da Latvia gikk inn i EU 1. mai 2004. Riga står for omtrent halvparten av produksjonen i Latvia. Hovednæringsveier er finans, offentlige tjenester, mat og drikke, farmasøytisk industri, trelast, trykking og forlagsvirksomhet, tekstiler og møbler og telekommunikasjon.

Frihavnen er lagt i nærheten av Riga, og er isfri hele året. Kapasiteten til havnen er (i 2005) 20 millioner tonn i året. Frihavnen ekspanderer for tiden, og er medlem av IAPH, ESPO, BPO og Europe Cruise Organization.

Siden uavhengigheten har også norsk næringsliv etablert seg i byen. Tydelig i bybildet er kioskkjeden Narvesen, supermarkedene RIMI og Rema 1000, kleskjedene Cubus og Dressmann og bensinstasjoner fra Statoil.

En rekke akademiske institusjoner er hjemmehørende i byen, inkludert Universitetet i Latvia (Latvijas Universitāte), Rigas tekniske universitet (Rīgas Tehniskā Universitāte), Riga Stradins universitet (Rīgas Stradiņa Universitāte) og Riga-avdelingen til Handelshøyskolen i Stockholm (Rīgas Ekonomikas Augstskola).

Turistattraksjoner[rediger | rediger kilde]

Riga festning, som rommer to av byens fineste museer, og dessuten er bolig for landets president.
Se utdypende artikkel: Rigas turistattraksjoner

De viktigste severdighetene i Riga dreier seg rundt byens historie, og spesielt gamlebyen. Byens opprinnelse fra middelalderen sees fremdeles tydelig i arkitekturen, sammen med spor av gotisk arkitektur, barokk arkitektur og art nouveau. Senteret av byen regnes som den beste samlingen av Art Nouveau-bygninger i Europa og står på UNESCOs liste over verdensarven.

Det står blant annet 24 lagerbygninger fra middelalderen i gamlebyen fremdeles, men det mest kjente eksemplet på middelalderarkitektur kalles «Tre brødre». Den eneste gjenværende byporten kalles «Svenskeporten».

Sentralt i gamlebyen står Dome-katedralen, påbegynt i 1211. Gjennom århundrene har katedralen blitt bygget på, og fremstår i dag som en blanding av romansk, renessanse, barokk og klassisk arkitektur. Katedralens orgel med nesten 7000 piper er en av verdens største, og fremdeles i jevnlig bruk.

Andre kirker er det mange av, men den mest kjente er St. Peter, som med sitt 137 meter høye spir rager over byen. Den mest fremtredende russisk-ortodoks kirken blir kalt «planetariet» på folkemunne, ettersom sovjetmyndighetene brukte bygningen til dette formålet under okkupasjonen.

19 % av byens flate er dekket av parker, noe som blir over 54 km².

Riga har om lag 50 større og mindre museer. Et av de viktigste er Latvia nasjonale historiske museum som ligger i Riga festning (Riga pils) og viser Latvias historie fra istiden til i dag. Riga by- og sjøfartsmuseum ligger vegg i vegg med Domkirken, og regner sin historie tilbake til 1700-tallet. Det er dermed et av Europas eldste museer. Okkupasjonsmuseet ligger like utenfor gamlebyen, og bygningen er et eksempel på sovjetisk arkitektur. Det knytter seg en viss kontrovers til om bygningen bør bli stående slik den er, som et minne om okkupasjonstiden, eller om den bør rives og erstattes av en bygning som passer mer til de historiske omgivelsene. Krigsmuseet ligger i Kruttårnet (Pulvertornis) nær den gamle bymuren. Litt utenfor sentrum ligger motormuseet, med blant annet Stalins og Leonid Brezjnevs biler. Utenfor byen ligger et stort friluftsmuseum (Brivdibas musejs), et etnografisk museum i friluft, det vi på norsk gjerne kaller et folkemuseum. Riga har også to store kunstmuseer.

Blant få gjenværende minner fra sovjettiden kan man se minnesmerket over latviske geværmenn (strelnieki) utenfor okkupasjonsmuseet, og en mye større skulptur som hedrer de falne fra revolusjonen i 1905 på vestsiden av elva.

Det mest kjente monumentet er Frihetsmonumentet, reist som et symbol for latvisk frihet og uavhengighet i 1935. Det er en søyle med en kvinneskikkelse som holder tre stjerner, symboler på de tre opprinnelige landskapene i Latvia. På forsiden er en inskripsjon, «Tēvzemei un Brīvībai», oversatt «for fedreland og frihet». Monumentet ble ikke revet under sovjettiden, men sovjetiske myndigheter oversatte betydningen til at kvinneskikkelsen var moder Russland og de tre stjernene var de baltiske republikkene.

Sport[rediger | rediger kilde]

Riga har hatt en sterk posisjon innen idretten, blant annet ble det russiske tsardømmets interne olympiade i 1914 arrangert i Riga. Gamle idrettsklubber inkluderer Rigas skytterlag (stiftet 1859), Riga gymnastikklubb (1862), Riga roklubb (1872), Riga keiserlige seilerklubb (1878) og Riga sykkelforening (1886). Latvias sportsunion ble stiftet i Riga 6. mars 1921, og ble senere til Latvias forente sportsforeninger, som representerte landet internasjonalt, for eksempel ovenfor IOC. Under verdenskrigene var det ingen organisert aktivitet i byen, og etter 1945 ble all organisert idrett overtatt av sovjetiske myndigheter.

Inntil 2006 var Skonto Stadion Rigas største arena for sport. Det sto ferdig i 1996, og ble renovert til Eurovision Song Contest i 2003. Det rommer 6 500 tilskuere og består av fire haller. Det arrangeres mesterskap i fotball, ishockey og andre grener her.

Et større stadion, kalt Arena Riga, åpnet i 2006. Det rommer 12 500 tilskuere på et område på 58 000 m², hvorav over 22 000 m² er under tak.

Ishockey er Latvias nasjonalidrett og av Rigas titalls lag så er laget Skonto Riga det mest fremtredende og også et av de mer fremgangsrike i landet. Det finnes også et fotballag ved samme navn (stiftet 1991), som også er et av landets beste. De har vunnet ligaen alle år fra 1991 til 2003, og cupen sju ganger i samme intervall.

Transport[rediger | rediger kilde]

Et airBaltic-fly på Riga internasjonale lufthavn

Trafikken til Riga har økt betydelig i senere år, etter som infrastrukturen har blitt forbedret. Riga som havneby er et knutepunkt for logistikk, og et senter i vei- og jernbanenettet. De fleste turister kommer til byen gjennom flyplassen Riga internasjonale lufthavn, som ble pusset opp og modernisert i 2001, samtidig med 800-årsjubileet. Lufttrafikken har doblet mellom 1993 og 2004. Fra 2004 hadde Air Baltic regelmessige direkteflyvninger til Riga fra Oslo Lufthavn, Gardermoen. I 2005 åpnet også Norwegian en rute på samme strekning, og Air Baltic kom samme år med en rute til Bergen. AirBaltic har også flere ukentlige flyvninger til Stavanger og Ålesund.Wizzair flyr fra Sandefjord

Det er fergeforbindelse til Stockholm, Kiel og Lübeck.

Offentlige transportmidler innad i byen inkluderer busser, trolleybusser, trikker og minibusser. Minibussene kjører ruter, men ikke til faste tider, og stopper bare på holdeplasser der noen vil av eller på. De er det raskeste alternativet, men også det dyreste. De andre transportmidlene følger rutetider, og er rimeligere.

Sovjetmyndighetene hadde planer om t-bane i Riga, men miljøverngrupper fikk satt en stopper for planene i 1986.

De første bussene begynte å gå i 1852, men da var de riktignok trukket av hester. Likeså var de første trikkene, i 1882, også hestetrukne.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Riga, panorama med elven Daugava
Panorama från Stadshustornet


Kjente personer fra Riga[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Table IE52:Resident Population by Region, City and District at the beginning of the year», csb.gov.lv (en)
  2. ^ «Latvia in Brief», Latvian Institute (2011). Besøkt 5. november 2011 (en)
  3. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 111), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Riga – bilder, video eller lyd