Østkant og vestkant i Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over de sentrale delene av Oslo. Uelands gate, det tradisjonelle skillet mellom østkanten og vestkanten, er markert i sort.

Koordinater: 59°54′N 10°44′Ø Østkanten og vestkanten brukes om de to delene av Oslo som dannes av det økonomiske og sosiale skillet som historisk går langs Uelands gate. Akerselva blir også populært oppfattet som grensen mellom øst og vest, men det er upresist, siden arbeiderstrøkene ligger på begge sider av elva.

Vestkanten ble til på det som siden 1600-tallet hadde vært bymarken, fra 1840-årene med strøket Bak Slottet som start. Østkanten grodde rundt den nye industrien og langs innfartsveiene i øst. Rundt 1890 var todelingen i øst og vest markert, og de fleste strøkene i byen hadde nokså klart klassepreg, av arbeiderklasse eller av funksjonærer og borgerskap. Delingen avspeilet seg i arkitekturen, og også politisk, ved at Høyre og Arbeiderpartiet til sammen dominerte mye sterkere enn ellers i landet. Språket har tradisjonelt vært ganske forskjellig, og det har vært et skarpt skille mellom sosiolektene i de to delene av byen, et skille som har blitt noe mindre de siste tiårene. Ungdom som har vokst opp på østkanten, har i mange tilfeller liten kjennskap til vestkanten og omvendt.

Vestkantbydelene (bydel nr. 4, 5, 6, 7 og 8) har drøyt 204 000 innbyggere per 1. januar 2011, mens bydelene som utgjør østkanten har mellom 360 og 370 000 (da er 20–30 000 av befolkningen i bydel Nordstrand holdt utenfor) per 1. januar 2011.[1]

På østkanten er formue, inntekter og boligpriser fortsatt markant lavere enn på vestkanten. I Oslo finnes både de dårligste leveforholdene og den største rikdommen i landet. Det økonomiske skillet fastholdes av den kulturelle kapitalen til de som tilhører eliten: kontaktnett, utdannelse og det å beherske omgangsformer, som gir tilgang til attraktive jobber og andre goder. Øst/vest-skillet gjelder også levealder, uføretrygd og selvopplevd helsetilstand.

Siden 1970-tallet har den store innvandringen til Oslo blitt en ny side av øst/vest-skillet. Innvandrere fra Vest-Europa og Nord-Amerika fordeler seg jevnt over de to kantene av byen, mens de fleste innvandrere fra Asia og Afrika bor på østkanten. De dårligste levekårene finnes hos mennesker fra andre verdensdeler enn Europa.

Likevel er det slik at de strøkene på østkanten som er dårligst stilt, relativt sett har gode leveforhold og høyt utdanningsnivå i forhold til de dårligst stilte strøkene i de fleste andre storbyer i Europa. Klasseskillene er mindre følbare for en stor andel av befolkningen enn i de fleste andre land, og det norske samfunnets likhet i økonomisk evne og levemåte preger også hovedstaden. Det spesielle med Oslo er den stabile todelingen som i nesten 150 år har vært en geografisk markering av klasseskillene i byen. At «Oslo er en delt by», slik det ofte uttrykkes, må forstås på denne måten.

Grensen – og unntakene[rediger | rediger kilde]

Uelands gate, sett nordover fra Alexander Kiellands plass – ca. 300 meter vest for Akerselva

Forskere innen språk og historie regner Uelands gate som grensen mellom østkanten og vestkanten.[2] Grensen er ikke skarp, og forskjellene mellom Iladalen rett øst for Uelands gate og området ved Bjerregaards gate er ikke markert verken i arkitektur eller økonomisk. Nærmere sentrum går grensen langs Akerryggen øst for Vår Frelsers gravlund og omtrent langs Hammersborghøyden. I sentrum er grensen vagere; området mellom Møllergata og Pilestredet har ingen klar øst-vesttilknytning.

Nord for Uelands gate går skillet langs Voldsløkka og Maridalsveien. Lenger nord hadde villastrøkene Kjelsås, Grefsen og Korsvoll i bydel Nordre Aker en blandet befolkning – i dag er boligprisene her høye, mens stemmegivningen ved valg har et mye mindre klart vestkantpreg enn lenger vest. I denne artikkelen er hele bydel Nordre Aker regnet til vestkanten.

Det er vanlig å si «øst og vest for elva» og mene det økonomiske skillet. Imidlertid regnes altså begge sider av Akerselva til østkanten – Sagene, Bjølsen og Hausmannsområdet vest for elva er typiske østkantstrøk.

Av bydelene i indre by, ligger Frogner og St. Hanshaugen (unntatt Hausmannskvartalene og Fredensborg) på vestkanten (indre vest), mens Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo ligger på østkanten og utgjør indre øst. Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker utgjør ytre vest. Ytre øst er bydelene Alna, Bjerke, Grorud og Stovner i Groruddalen, og Østensjø og Søndre Nordstrand lenger sør.

Bydel Nordstrand er unntaket fra øst-vestskillet. I bydelen ligger villastrøkene Bekkelaget, Nordstrand, Ljan og flere sørover fra Ekebergskråningen, med byens antakelig beste utsikt, solforhold og avstand til industri. Dette er velstående områder, der befolkningen har samme økonomiske og sosiale kjennetegn som ytre vest.

Arbeiderstrøkene som fantes på vestkanten, som Pipervika, Skøyen, Hoffsbyen og Lilleaker, er ikke lenger arbeiderstrøk.

Geografiske og økonomiske skiller før 1840[rediger | rediger kilde]

Damstredet
Lassonløkken, også kalt Soenerløkken, Grønnegata 19, Homansbyen. Hovedbygningen er bygget av Thomas Heftye midt i 1830-årene

I førindustrielle byer bodde rike og fattige i samme gårder og husholdninger i større utstrekning enn det som ble vanlig fra annen halvdel av 1800-tallet. I Christiania bodde eliten i Kvadraturen (innenfor byvollene, den gang kalt «Kvartalerne»). Her utgjorde velstående næringsdrivende et tyngdepunkt i den østlige delen (nær Bjørvika), mens mange håndverkere bodde i den nordvestlige delen langs Akersgata og Vollgatene.

Plikt til å bygge i mur eller utmurt bindingsverk (murtvang) gjaldt i kvartalene fra 1624, og tidlig på 1700-tallet ble murtvangen utvidet til 300 alen (cirka 200 meter) utenfor byvollene. Det var flere ganger så dyrt å bygge i mur som i tre. Murtvangen, som var begrunnet i forebygging av brann, viste seg vanskelig å gjennomføre helt fra 1624, og det var adskillige kamper om den ettersom byen vokste.

I 1766 var om lag 50 % av alle våningshus i Kvadraturen av bindingsverk, 30 % av laft og 20 % av «grundmur».[3] Murtvangen var likevel en av årsakene til at byen var befolket av næringsdrivende og embetsmenn, mens folk med lav inntekt måtte bo i trehus utenfor byen. 300-alengrensen førte til at forsteder ble liggende litt utenfor byen. Beslutningene om utvidelse av murtvangen, bl.a. i 1837, 1844, 1855 og 1858, holdt ikke tritt med byveksten, og det grodde opp trehusforsteder rett utenfor det som til enhver tid var murtvanggrensen.

Trehusforstedene fra 1600-tallet er borte: Pipervika, Vaterland, Sagene, Grønland, «Oslo» (Gamlebyen). Noen nyere er bevart og er attraktive boliger: Telthusbakken fra slutten av 1700-tallet og gatestumpen Damstredet fra tidlig på 1800-tallet. Av de trehusforstedene som grodde opp rett utenfor bygrensen i årene før byutvidelsene i 1859 og 1878, er Rodeløkka, Kampen og Vålerenga bevart, mens Ruseløkkbakken, Enerhaugen og Ny York er borte.

I noen av forstedene (Storgaten, Grensen, Grønland og Gamlebyen) bodde det også embetsmenn og velstående mennesker. På Sagene bodde både fabrikkeierne og arbeiderne nær fabrikkene, slik det var vanlig for de tidlige industrisamfunnene (Bryn er et eksempel fra ytre by). Rundt 1840 var Vaterland det strøket som klassemessig hadde mest gjennomsnittlig befolkning.

I 1629 ble et større område vest for Akerselva utlagt til byens felles bymark. Der kunne borgerne la dyrene beite, og de kunne mot avgift disponere løkker, der de kunne drive landbruk til husbehov. De mektigste og mest ressurssterke skaffet seg uforholdsmessig store løkker og bygget allerede på 1600-tallet hus for mennesker, selv om det ikke var tillatt. Etter hvert ble løkkene omgjort til privat eiendom. Slik oppsto et marked for landlige sommerhus og etter hvert helårsboliger på det som skulle bli vestkanten.

Fra 1840-årene til 1900[rediger | rediger kilde]

Slottet blir kjerne i den nye vestkanten – sosialt ensartede strøk både i øst og vest[rediger | rediger kilde]

Løkkebygningen på Lovisenberg, eiet av F.H. Frølich
Maltheby, en av byens første leiegårder, Akersgata 65, 1844
Leiegård på vestkanten (Meltzers gate, et kvartal bak Slottet, bygget 1899)
Bysilhuett av vestkanten, sett fra Dronningberget ved Sæterhytten med Uranienborg kirke som landemerke
Leiegård og industri på østkanten. SeilduksgataGrünerløkka
Birkelunden på Grünerløkka
Informasjon om vind i Oslo. Fra Generalplan for Oslo 1950, side 15

Plasseringen av Slottet (byggingen startet i 1824) skulle få betydning for danningen av østkant og vestkant. Slottsarkitekten Linstow tegnet i en byplan fra 1838 forbindelsen mellom den daværende byen og Slottet, slik at det skulle være boliger for samfunnets øverste skikt langs forbindelsesgatene Karl Johans gate, Kristian IVs gate og St. Olavs gate. Langs de to sistnevnte ble det ikke noe klart overklassepreg. Det ble det derimot i strøket som fikk navnet «Bak Slottet», langs Parkveien og Wergelandsveien, der det fra 1840-tallet ble anlagt byvillaer for å sikre et høvelig og landlig naboskap for den nye kongeboligen med Slottsparken. Homansbyen for det øvre borgerskap kom fra slutten av 1850-tallet. I 1860- og særlig i 1870-årene ble det bygget en ring av nye, sosialt ensartete boligområder rundt den gamle byen: Hegdehaugen, Uranienborg, langs Drammensveien, Meyerløkka i vest, Fredensborg, Youngsløkka, nedre del av Grünerløkka og Nedre Tøyen i øst.

På denne tiden flyttet mennesker med penger og andre ressurser fra det som skulle bli østkanten, til den nye vestkanten; professorene fra universitetsanleggene ved Tøyen, fabrikkdirektørene fra Sagene, embetsmennene fra Gamlebyen, folk i bygårdene i Kvadraturen som ble til forretningsgårder osv. På østkanten ble befolkningen mer ensartet enn før: store grupper nye innflyttere fra det øvrige Østlandet og den opprinnelige bybefolkningen dannet til sammen den nye arbeiderklassen i storbyen Kristiania, sysselsatt i den fremvoksende industrien, håndverk, i transport m.m.

Rundt 1880 var todelingen i østkant og vestkant tydelig, men ikke gjennomført. I denne tidlige fasen ble det bygget store leiligheter for velstående i strøk som Gamlebyen (Schweigaards gate), og det var attraktivt å slå seg ned i Kvadraturen. Leiegårdene var opprinnelig en boform for de øvre skikt (byens første kom i 1840-årene og lå ved Grev Wedels plass, langs Karl Johans gate, og Maltheby i Akersgata 65), da arbeiderklassen bodde i trehus i forstedene. Den voldsomme utbyggingen av byen på 1890-tallet bekreftet imidlertid delingen og det systematiske skillet. I 1910 var gjennomsnittsinntekten på Sofienberg en tiendedel av tilsvarende på Frogner.

Betegnelsene østkanten og vestkanten kom i bruk gradvis. I 1866 skrev Aftenbladet at «Homansbyen er «byens West End»»,[4] og henviste nok til London. Der hadde et tilsvarende nokså gjennomgående sosialt og økonomisk skille mellom øst og vest etablert seg med den sterke befolkningsveksten, Londons nye rolle som verdens finanssentrum på 1700-tallet og utbyggingen av kongens grunn vest i byen til boligstrøk for dem som jobbet i det nye finanssenteret City.[5]

Offentlig kommunikasjon gjorde det praktisk mulig å bo mye lenger fra arbeidsplassen enn før. I 1875 hadde bare en seksdel av kvinnelige arbeidere i byen mer enn 10 minutter å gå til arbeidsplassen.[6] Hestesporvogn åpnet til Homansbyen og Gamlebyen samme år, linjen til Grünerløkka kom i 1878, og den elektriske sporveien kom i drift i 1894 og ble raskt utbygget med nye linjer. Dette bidro til å danne de nye strøkene med sosialt og økonomisk ensartet befolkning, som lå i et belte på 2-3 kilometer rundt det gamle bysentrum og i dag danner indre by.

Middelklassestrøkene[rediger | rediger kilde]

Strøkene nord for sentrum tilhører vestkanten, men fikk tidlig, og har fortsatt, et middelklassepreg med mange funksjonærer, høyt utdanningsnivå og få rike. Dette er Meyerløkka, Gamle Aker, St. Hanshaugen, deler av Ila, Bislett, Bolteløkka, Valleløkken, Fagerborg, Lindern og Adamstuen.

Villaforstedene i dagens ytre by grodde langs den nye jernbanen, og hadde ved århundreskiftet ca. 12 000 innbyggere; i vest Lysaker, Skøyen, Bestum, i øst Bryn (byens første fra 1860-tallet), Grorud, Bekkelaget, Nordstrand, Ljan – med blandet befolkning, uten noe klart østkantpreg.

Arbeiderstrøk på vestkanten[rediger | rediger kilde]

Noen arbeiderstrøk fantes på vestkanten:

  • Balkeby ved Hegdehaugen var et filantropisk arbeiderboligprosjekt bygget på 1860-tallet, men mistet særpreget etter en storbrann i 1879.
  • Briskeby vokste fram etter byutvidelsen i 1859, utenfor den nye bygrensen som fulgte Briskebyveien. Et par trehus fra denne forstaden har overlevd byfornyelsen i 1970-årene.
  • Ruseløkkbakken, med tilnavnet «Røverstatene» eller Algier, Tunis og Tripolis, ble revet i 1880-årene for å gi plass til leiegårdskomplekset Victoria terrasse og basarene ved Ruseløkkveien.
  • Pipervika sto inntil 1930-årene, da de trange gatene med tett trehusbebyggelse og leiegårder måtte vike for Oslo rådhus og nye forretningsgårder.
  • Vestre Vika holdt lenger, inntil 1950- og 60-tallet, da også dette arbeiderstrøket ble erstattet med forretningsgårder.
  • Langs Pilestredet var det på slutten av 1800-tallet bygget boliger for arbeiderne ved industribedriftene opp til Bislett.

Murbyen med leiegårder: arkitektur, parker[rediger | rediger kilde]

Boligene var først og fremst leiegårder i rette kvartaler, bygget én og én gård i regi av byggmestere og eiendomsspekulanter, det som i dag kalles murbyen.[7] Kvartalsstrukturen var nokså lik på øst- og vestkanten, og fasadene på gårdene i pusset teglstein og med dekorasjoner var ikke svært ulik. Gråbeingårdene på Tøyen uten dekorasjoner og med synlig teglstein skilte seg ut og ble kritisert for fattigslig utforming for boliger å være – på den tiden var det fabrikkbygninger, kirker, brannstasjoner og sykehus som hadde teglsteinsfasader.

Det var likevel klare forskjeller:

  • I vest var leilighetene store, med rom for tjenere (piger), flere stuer og egne soverom for voksne og barn – i øst var leilighetene mye mindre, men ble likevel, av økonomiske grunner, ofte bebodd både av en familie og andre (slekt eller leietakere).
  • I vest var det få bygninger i gårdsrommet (men enkelte leiligheter som vendte bare mot gårdsrommet) – i øst var det vanlig at utbyggerne plasserte en indre rekke av bygninger (de egentlige bakgårdene) med enda mindre lys og luft enn leilighetene mot gaten. Her bodde de dårligst stilte i arbeiderstrøkene.
  • I vest hadde gårdene vertikale fremspring (risalitter), balkonger og frodige detaljer i mur – i øst var fasadene mer dempet i utformingen, svært få hadde balkonger.
  • I vest kom det allerede ved utbyggingen bak Slottet og i Homansbyen regler om at næringsvirksomhet ikke var tillatt (man ville unngå skitt, støy og et gatebilde med sterkt innslag av arbeiderklasse) – i øst var førsteetasjene og gårdsrommene dominert av små bedrifter og det fantes fabrikkområder, blant annet langs Akerselva og på Dælenenga.
  • I vest var det mange leiegårder med forhager – i øst var det sjeldent.
  • I vest fantes områder med byvillaer i mur eller sveitserstil – i øst fantes de tette og trangbodde trehusforstedene.

Fra rundt 1870 ble det sett som en kommunal oppgave å anlegge parker i byen, og bystyret fordelte bevisst ressursene til østkanten, med Kampen park som den fineste og mest brukte. På Grünerløkka kom Olaf Ryes plass og Birkelunden som åpne kvartaler i et velregulert strøk, og særlig Birkelunden ble i tiårene som fulgte viktig som sted for politiske møter. Tidligere i århundret hadde Oslo Byes Vel anlagt alleer langs Grønlandsleiret, Trondheimsveien og andre gater, men disse ble ikke stående.

Årsaker til øst–vest-skillet[rediger | rediger kilde]

Det finnes ikke én åpenbar årsak til at Oslo fikk det markerte skillet mellom øst og vest. De velstående byborgerne hørte allerede til på bymarken som ble vestkanten. Arbeiderne bodde i forsteder i øst, langs innfartsårene fra de østlandsområdene der mange av dem kom fra, og dessuten nær arbeidsplassene, særlig begge sider av Akerselva, men også nær de få industribedriftene som ble lagt på vestkanten (Pilestredet, Skøyen, Lilleaker m.fl.).

Borgerskapet markerte sterkere ønske om å bo atskilt fra arbeidsfolk på 1800-tallet enn før, og det å bo i «riktig strøk» ble viktigere. Trikken gjorde atskillelsen mulig. Da først vestkanten var etablert som nokså rene boligstrøk med større, dyrere leiligheter enn arbeidere hadde råd til, var skillet vanskelig å oppheve. Dessuten ønsket få å bo i et strøk med mennesker som hadde en helt annen økonomisk evne og omgangsform enn en selv.

I mange av Europas storbyer blåser oftest vinden fra vest mot øst. At dette fører til renere luft vest i byene, fordi industrirøyken blåser mot øst, fremholdes av og til som en forklaring på øst–vest-skillene. Dette er en spekulasjon – for Oslos del var øst–vest-skillet under tydelig utvikling før industrirøyk ble et innslag i byen. Forklaringen stemmer heller ikke med vinden: I sommerhalvåret blåser det mest fra sør og sørvest, dernest nordøst. I vinterhalvåret, da forurensning lettest legger seg som et teppe over byen, er nord og nordøst de fremherskende vindretningene. Vind fra vest og nordvest er sjelden i Oslo.

Første halvdel av 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Aktiv kommunal boligpolitikk[rediger | rediger kilde]

Gårdsrom i Lindern hageby, bygget 1919

Etter finanskrakket i 1899 stoppet boligbyggingen nesten helt opp. Fra 1911 tok kommunen ansvar for å bygge boliger, og frem til litt etter 1930 ble det bygget store boliganlegg beregnet på arbeidsfolk. Dette var boliger av høy kvalitet, med vekt på god regulering med lys, luft og parker. Men øst-vestskillet slo igjennom; på Torshov, Nordre Åsen, Vøyenvolden, Rosenhoff, Marcus Thranes gate 8–20 og Tøyengata 47 ble befolkningen arbeiderfamilier. I boligene som ble bygget på vestkanten, ble det funksjonærer og annen middelklasse som flyttet inn; (Ullevål hageby, Lindern, Jessenløkken). Ilaløkken, som ligger på skillet ved Uelands gate, fikk karakteristisk nok en blanding av funksjonærer og arbeidere.

Fra 1935 var OBOS utførende selskap for den kommunalt drevne boligbyggingen. I ytre by, både øst og vest, kom det villaområder langs banene. Oslo var den dominerende industribyen i landet, med atskillig større inntekter per skatteyter enn gjennomsnittskommunen, og klarte fra første verdenskrig og gjennom 1920- og 30-årene å bygge opp gode kommunale tjenester. Innen skole, forebyggende helsearbeid, økonomisk støtte til folk i fare for å bli fattige, og på mange andre områder var hovedstaden ledende ved å innføre før andre, gi egne bidrag i tillegg til statlige og ved anerkjente fagmiljøer som fikk innflytelse utover byens grenser. Helseforholdene ble bedre på østkanten, men øst–vest-skillet besto.

Arbeiderpartiet og Høyre deler byen i to politisk[rediger | rediger kilde]

Øst-vest-skillet ble dannet i en tid da få hadde stemmerett: I 1868 hadde 348 arbeidere stemmerett i Christiania, og bare elleve av dem brukte den. Menn fikk allmenn stemmerett i 1898, kvinner i 1910. Politisk har Oslo vært langt mer todelt enn resten av landet. Arbeiderpartiet ble tidlig stort, mens folk med alminnelig inntekt ofte stemte på Høyre hvis de jobbet på kontor, i servicenæring eller offentlig sektor. Ved valget i 1906 hadde Høyre og Arbeiderpartiet til sammen 86 % av stemmene mot 49 % i landet som helhet, og denne dominansen av de to store partiene holdt seg sterk det meste av 1900-tallet. Av bystyrets 84 plasser vant de to partiene i perioden fra 1905 til 1938 til sammen mellom 70 (1905 og 1911) og 82 (1919).[8] Ordførerne i Oslo fra 1900 til 2009 har vært fra de to partiene, med unntak av korte fungeringsperioder.

Høyre har vært vestkantpartiet og Arbeiderpartiet østkantpartiet. I 1915, da byen valgte fem representanter i enmannskretser, fikk Ap 11,8 % i Uranienborg og 69,4 % i Grünerløkka krets, mens Høyre fikk 81,1 % i Uranienborg og 23,1 % i Grünerløkka. I 1961 fikk venstresidens partier fra 64 % (Gamlebyen) til 83 % (Lilleborg) i østkantkretsene, og fra 17 % (Vigeland-museet) til 45 % (Katedralskolen) i vestkantkretsene.[9]

Annen halvdel av 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Tonsenhagen, bygget på slutten av 1950-årene

Etter andre verdenskrig kjøpte kommunen store arealer i Aker kommune (som ble slått sammen med Oslo i 1948), og satte i gang boligbygging av stort omfang i det som i dag kalles ytre øst. De nye drabantbyene ble befolket av arbeider- og funksjonærfamilier som opplevde dette som en kraftig forbedring av boligstandard. Velstandsøkningen, veksten i høyere utdanning og overgangen fra industri til servicenæringer førte til et mindre skarpt klasseskille mellom øst og vest enn før andre verdenskrig. Fra rundt 1960 skjedde en inntektsutjevning mellom arbeidere og funksjonærer.

Men byen tapte terreng i forhold til resten av landet: i 1950 var gjennomsnittsinntekt for personlige skattytere 155 % av landsgjennomsnittet, i 1980 var tallet 113 %. Folketallet sank og kommunen fikk fra 1970-årene dårligere råd. Skoler og helsestell var ikke lenger ledende, parkene forfalt og folk følte seg utrygge der på grunn av rusmisbrukerne, antallet sosialhjelpsmottakere ble seksdoblet fra 1964 til 1989 (30 000) og antall anmeldte forbrytelser økte med to og en halv gang mellom 1970 og 1986.

Den gamle østkanten ble tappet for ressurssterke familier, barnetallet sank kraftig, og andelen av befolkningen som var avhengig av offentlig understøttelse (trygd, sosialhjelp) økte spesielt sterkt her. Boligene hadde landets dårligste standard med stor andel uten toalett i leiligheten. Denne opplevelsen av elendighet og følelse av å sakke akterut bygget på reelle forhold, og understreket forskjellene mellom indre øst og den velstående vestkanten. Så sent som på 1980-tallet kunne leiegårder på østkanten sjokkere stortingsrepresentanter fra andre kanter av landet, som ble vist gårder som skulle byfornyes. Sånne forhold ante de ikke fantes i Norge.

Det var i disse områdene de første innvandrerne fra Asia, på begynnelsen av 1970-årene, fant boliger de kunne betale for. De tok de dårlig betalte og usikre jobbene, ofte med ubekvem arbeidstid, slik det historisk har vært for nye innflyttere i de strøkene de bodde. På slutten av 1970-årene bodde to tredjedeler av dem i indre by. Ved utgangen av 1980-årene hadde det endret seg, andelen i indre by var nå 38 %.[10] Da hadde de unge mennene som kom først, fått store familier, og innvandrerne begynte en flyttestrøm som liknet norske innflyttere – ut til bedre og større leiligheter i ytre øst, særlig til Groruddalen og Søndre Nordstrand. De ikke-vestlige innvandrerne utgjorde fem prosent av byens befolkning i 1987 og 14 % i år 2000.

Rudolf Nilsens plass, rustet opp med midler fra Handlingsprogram Oslo indre øst

Fra 1970 kom aksjoner mot riving av trehusområder som Kampen og Rodeløkka, og unge mennesker med lang utdannelse flyttet inn og drev forbedring av områdene. Fra 1980 satte kommunen i gang byfornyelse, det vil si at leiligheter ble oppgradert til moderne standard, og en del ble også slått sammen. Gårdsrom ble ryddet og gjort til hager, og fasadene ble pusset opp. Dette motvirket den negative trenden. «Handlingsprogram Oslo indre øst»[11]ble gjennomført fra 1997 til 2006, med opprustning av det offentlig rom og mange andre tiltak rettet mot levekår.

Hovedbildet er at trangboddheten nesten ble borte i løpet av 1900-tallet, og at boligforhold og levestandard ble kraftig forbedret for de fleste over hele byen. Nye villastrøk kom til på vestkanten og utover i Bærum, og drabantbyer mot øst. Men øst-vestskillet besto og spredte seg til ytre by. Oslo hadde ved slutten av 1900-tallet fortsatt en mye høyere andel av befolkningen i de høyeste og laveste inntektskategoriene enn de andre større norske byene, og geografiske skiller var sterkere: Mens 11 til 14 % av folk i Bergen, Trondheim og Stavanger bodde i typiske høystatus- eller lavstatusstrøk, var andelen i Oslo 40 % (1994).[12]

En bygget by legger sterke føringer: I 2001 hadde 36 % av boligene i bydel Frogner mer enn tre rom og kjøkken, i bydel Sagene var andelen 10 %.

Østkant og vestkant på 2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Kristinelundveien, beliggende i strøket Frogner på vestkanten, har noen av Oslos dyreste hus og leiligheter.
Høyblokker på Tveita, en drabantby på østkanten.

Forskjellen i levekår, inntekt og formue mellom øst og vest er tydelig på 2000-tallet, som tallene nedenfor viser. De fleste som faller utenfor den moderne velstanden og tryggheten bor på østkanten, men disse utgjør en liten andel av befolkningen. De fleste som rår over store økonomiske verdier bor på vestkanten, men de utgjør også forholdsvis få. De lønnstakerne og pensjonistene som utgjør flertallet, fordeler seg nokså jevnt på skalaene for inntekt og levekår, og skillet mellom øst og vest er ikke så skarpt som det har vært. I mange av statistikkene ligger bydel St. Hanshaugen i indre vest, med sin svært unge befolkning, og bydel Østensjø i ytre øst, nær hverandre, og langt fra ytterpunktene.

I Oslo kommunes publikumsundersøkelse viser svarene som gjelder totalvurdering av området man bor i, hvor pent det er der og tilknytning til og stolthet over området, at ytre vest kommer best ut. I indre vest er befolkningen noe mer fornøyd enn i indre øst. Av alle østkantbydelene har Østensjø den klart mest fornøyde befolkningen.[13]

Levealder og helse[rediger | rediger kilde]

Forventet levealder i Oslo, 78,1 år for menn og 82,4 år for kvinner (2006–2010), er lavere enn landsgjennomsnittet, men forskjellen er redusert fra 1,5 år for menn og 1,2 år for kvinner i perioden 1986-1990 til 0,3 år for menn og 0,5 år for kvinner i siste periode det finnes tall for (2006–2010). Forskjellene i forventet levealder mellom bydelene er fortsatt store, og følger stort sett øst-vest-skillet: For menn er høyeste forventede levealder ved 0 år i 2010 høyest med 81,6 år i bydel Vestre Aker, mens laveste er Sagene med 73,2, det vil si en forskjell på 8,4 år. For kvinner ligger Vestre Aker høyest med 85,9 år og Grünerløkka lavest med 78,2, en forskjell på 7,7 år. Tallet for menn i Sagene henger bl.a. sammen med at bydelen har særlig mange kommunale utleieboliger og helse- og sosialinstitusjoner.[14]

Forskjellene mellom bydelen i Oslo er mye større enn forskjellene mellom fylkene: For menn er forskjellen høyeste og laveste 3,4 år, for kvinner 2,6 år. For begge kjønn ligger Sogn og Fjordane høyest og Finnmark lavest.[15] NTNU offentliggjorde i 2013 forskning som viste at hovedårsaken til helsemessige klasseskiller i Norge var røyking, i motsetning til andre land hvor det i større grad skyldtes overvekt eller manglende fysisk aktivitet.[16]

Forrige levealdersstatistikk for perioden 2002-2004, der forskjellen i levealder for menn var 12 år lavere i daværende bydel Sagene enn i bydel Vestre Aker, har vært mye brukt i politisk og offentlig debatt, som regel uten at det gjøres klart hvilke år tallene gjelder for. Menn i Sagene bydel hadde da Norges laveste forventede levealder med bare 68,4 år.[17] Forskjellene mellom de to som har høyest og lavest forventet levealder er altså redusert med mellom 3 og 4 %-poeng på 2000-tallet.

Forskjellene mellom øst og vest når det gjelder folks egen vurdering av helsen, og ulike mål på redusert funksjonsevne, er tydelige. De største helseproblemene på 2000-tallet har eldre, ikke-vestlige innvandrere, viser en undersøkelse bestilt av Oslo kommune som ble lagt frem i 2007.[18]

En undersøkelse av overvekt hos åtte- og tolvåringer i bydelene i Oslo i 2004 viser at i vestlige bydeler er rundt 15-19 prosent av barna på disse alderstrinnene overvektige, mens 26-29 prosent er overvektige i østlige bydeler.[19][20]

Inntekt, formue og yrkesaktivitet[rediger | rediger kilde]

Yrkesaktiviteten er høyere i vest, særlig markert er det etter 55 års alder. Andelen som har trygdeytelse som hovedinntektskilde varierer mellom 12 og 13 % i områdene i vest, og mellom 16 og 20 % i øst. Andel av befolkningen som mottar sosialhjelp og deres familiemedlemmer varierte i 2008 på vestkanten mellom 1,9 % av befolkningen i bydel Ullern og Vestre Aker og 4,5 % i bydel St. Hanshaugen, på østkanten mellom 4,5 % i bydel Alna og 11,6 % i bydel Gamle Oslo.[21]

Inntektsfordelingen følger øst-vestskillet systematisk. I 2001 varierte husstandsinntekt for familier med store barn mellom 364 000 og 515 000 i de daværende bydelene på østkanten (Nordstrand holdt utenfor) og mellom 508 000 og 712 000 i bydelene i vest.[22] Tabellen nedenfor med tall for alle skattytere for 2007 bekrefter inntrykket. Gjennomsnittlig inntekt varierer mye mer fra år til år i Ullern og Vestre Aker enn i de andre bydelene (i Ullern i 2005 kr 928 000, i 2006 522 000), fordi gjennomsnittet her påvirkes av kapitalinntekter og tilpasning endringer i skattereglene. Skattepliktig formue fordeler seg som tabellen viser med store utslag etter bydel i øst med 292 000 (Grorud og Gamle Oslo) til 477 000 (Østensjø), i vest fra 437 000 (St. Hanshaugen) til 3 050 000 (Vestre Aker). Bare en liten andel av markedsverdi av boligeiendommer er skattepliktig, slik at disse formuestallene gir et ufullstendig bilde av formuesforholdene – i vest er boligenes markedsverdi langt høyere enn i øst og forskjellene i faktisk formue er derfor større enn tabellen viser. De lave tallene for de fem bydelene i indre by har sammenheng med at andelen unge skattytere her er svært høy i forhold til resten av byen og landet.[23]

Inntekt og formue fordelt på bydeler i Oslo, 2007. Alle tall i tusen kroner
Bydel Bruttoinntekt 2007,
gjennomsnitt
Bruttoinntekt 2007,
median
Skattepliktig bruttoformue 2007,
gjennomsnitt
Skattepliktig bruttoformue 2007,
median
Øst
Alna 292 279 3&502&382&382 221
Bjerke 310 287 3&502&420&420 211
Gamle Oslo 297 280 3&502&292&292 113
Grorud 281 270 3&502&364&364 202
Grünerløkka 308 291 3&502&292&292 106
Sagene 316 306 3&502&319&319 127
Stovner 290 268 3&502&401&401 229
Søndre Nordstrand 294 272 3&502&362&362 199
Østensjø 331 272 3&502&477&477 255
Nordstrand 418 324 3&502&876&876 304
Vest
Frogner 465 323 3&503&1592&1 592 186
Nordre Aker 406 338 3&502&796&796 301
St. Hanshaugen 353 311 3&502&437&437 129
Ullern 575 376 3&503&2858&2 858 469
Vestre Aker 599 365 3&503&3050&3 050 478

Av 85 000 barn i fattige familier i Norge i 2006, bodde 15 900 i Oslo, noe som utgjør en andel av alle barn på 14,7 % mot 7,9 % i landet. Gamle Oslo hadde høyest andel av alle kommuner og bydeler i landet med 32,5 % av alle barn i fattige familier. Tallene for Grünerløkka og Sagene var hhv. 25,2 og 21,8 %, de fire bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand lå mellom 18 og 20 %, indre vest mellom 12 og 14 %, Østensjø 10 % og ytre vest rundt 5 %. Av barna, er 78 % barn i ikke-vestlige innvandrerfamilier. De familiene det gjelder kjennetegnes av lav yrkesaktivitet og stor familie. Fordelingen på bydeler forklares også av hvor det finnes boliger med lav pris og mange kommunale boliger. Den høye barnefattigdommen i Oslo er først og fremst en side ved den høye innvandringen til byen og innvandreres problemer med å få tilknytning til arbeidslivet og en tilstrekkelig inntekt til en stor familie.[24]

Flyttemønster og boligpriser[rediger | rediger kilde]

Flyttestrømmene følger øst-vestskillet som hovedmønster ved at flyttingen innen delområdene av østkanten (indre øst, Groruddalen og de sørlige byområdene) er markert større enn flyttingen til og fra vestkanten, og tilsvarende gjelder for flytting til, fra og innen vestkanten. Unntaket er den betydelige flyttestrømmen mellom indre øst og vestkanten.[25]

Boligprisene på vestkanten dro fra prisene på østkanten på 2000-tallet. Fra januar 2002 til november 2010 steg prisene på leiligheter med 67 % i byen – på vestkanten fra 68 % (St. Hanshaugen) til 76 % (Ullern), på østkanten fra 57 % (Stovner og Søndre Nordstrand) til 72 % (Sagene, nest sterkest er Bjerke med 68 %). Stigningen i Nordstrand var 70 %. Kvadratmeterprisen for leiligheter varierte i november 2010 i østkantbydelene fra 25 700 i Stovner og Søndre Nordstrand til 39 900 i Sagene og i vest fra 42 800 i Nordre Aker til 49 500 i Frogner.[26]

Oslos nabokommuner følger øst-vest-skillet. Boligprisene ligger i 2009 mellom 20 og 40 % høyere i nabokommunene i vest (Asker og Bærum) enn nabokommunene i øst (Follo og Nedre Romerike).[27] Inntekter er fordelt på samme måte, med forskjeller som er fra noen få prosent opp til cirka 50 % mellom ulike kommuner og familietyper.[28]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Øst-vestskillet er tydelig til stede i politikk i Oslo på 2000-tallet. Valgdeltakelsen er størst i vest: Ved kommunevalget 2011 deltok 71 % i bydel Vestre Aker på topp, mens Gamle Oslo og Grünerløkka lå lavest med 53 %. Østensjø lå klart høyest på østkanten med 63 %. Alle de 23 valgkretsene som hadde over 70 % fremmøte, ligger i vest.[29]

Den gamle dominansen av Høyre og Arbeiderpartiet er ikke borte. I valget 2011 fikk Høyre ca. 7,7 % flere stemmer i Oslo enn på landsbasis, Ap 1,4 % flere enn i landet. I øst var oppslutningen om Arbeiderpartiet i gjennomsnitt 43 %, mens Høyre fikk 25 %. I valgkretsen Gran skole, stemte hele 57 % på Ap. I vest fikk Høyre et gjennomsnitt på 49 % av stemmene, mens Arbeiderpartiet fikk 22 %. Høyre varierer i bydelene i vest fra 35,1 % i St. Hanshaugen til 60,0 % i Vestre Aker, i øst fra 19,3 % i Gamle Oslo til 31,1 % i Østensjø. Arbeiderpartiet varierer fra 16,2 % (Vestre Aker) til 28,6 % (Nordre Aker) i vest, i øst fra 36,0 % i Grünerløkka til 51,0 % i Grorud. Venstre er stort i vest og indre øst, Fremskrittspartiet står sterkest i Groruddalen i øst, SV er sterkest i indre øst og litt større i ytre øst enn vest.[30] Alle bydelsutvalgene i øst har rødt flertall, alle i vest (og Nordstrand) blått med unntak av St. Hanshaugen der Miljøpartiet De Grønne er i vippeposisjon. Også her mottok imidlertid de fire borgerlige partiene et solid flertall av stemmene.[31]

Det er stor offentlig oppmerksomhet om fordelingen av listekandidater, og det er vanlig at partiene sliter med å unngå et vestkantpreg på listene. Av byrådene høsten 2009 (den gang bestod byrådet av Frp og Høyre) bodde en 32-åring fra Frp på Grünerløkka, de seks andre på vestkanten.

Unge voksne med lang utdanning overtar indre øst[rediger | rediger kilde]

Bydelene i indre øst har de siste 20 årene hatt en særlig sterk stigning i andelen av befolkningen med høyere utdanning (høyskole- eller universitetsutdanning blant befolkningen fra 30 til 59 år). Fra å ligge under bygjennomsnittet i 1995, ligger bydelene Sagene og Grünerløkka i 2007 henholdsvis cirka åtte og fem prosent over, og har nesten tatt igjen forspranget til St. Hanshaugen og Frogner.[32] Denne endringen skyldes blant annet at bydelene i øst har svært stor andel mennesker under 40, årsklassene med mye høyere utdanningsfrekvens enn årsklassene over 50. Tilbudet av uteliv, handel og kultur i strøk som Grünerløkka, Sagene, Torshov, Grønland og Gamlebyen har fra 1990-tallet vist trendene for hva det gode, moderne byliv er, særlig for unge mennesker.

Grünerløkka, Grüners gate ved Olaf Ryes plass

Dette fremstilles som gentrifisering, det vil si at middelklasse med høy inntekt og utdannelse flytter inn i og dominerer tidligere arbeiderstrøk, industri- og institusjonsområder i de indre områdene i storbyer. De tidligere beboerne blir presset ut av høyere boligpriser.[33] De tre trehusområdene er unntaket, med eldre befolkning. Gentrifiseringen i leiegårdsstrøkene Torshov, Sagene, Grünerløkka, Gamlebyen og Grønland er mye omtalt, men lett å overtolke:

  • Offentlig ansatte med høyere utdanning har til dels mye lavere lønn i forhold til lønnstakere uten høyere utdanning, enn i de fleste andre land. Inntektsmessig medfører derfor de nye innflytterne mindre forandring enn det mange forbinder med gentrifisering.
  • Kvadratmeterprisene for leiligheter ligger høsten 2009 omtrent på bygjennomsnittet: Sagene 37 400, Grünerløkka 35 700, Gamle Oslo 34 700, bygjennomsnittet 35 100.[34] Leilighetene i indre øst er små (i 2001 hadde 36 % av boligene i bydel Frogner mer enn tre rom og kjøkken, i bydel Sagene var andelen 10 %). At det finnes få boliger i høy prisklasse, gjør det mulig for unge mennesker og enslige å etablere seg her. Prisforskjellene er svært store til Aker Brygge, et tilfelle av gentrifisering der en mye eldre kjøpergruppe har etablert seg på området til et tidligere skipsverft.
  • En stor andel av de unge, ressurssterke voksne flytter ut av indre øst før de er 40 år, og før de oppnår toppinntekt og maktposisjoner.
  • Den forandringen som har skjedd ved at unge voksne som klarer livet bra dominerer befolkningen, er tydelig, særlig sammenliknet med 1970- og 80-årene. Historisk var den perioden imidlertid unntaket. Dagens befolkning med unge enslige og familier skiller seg mindre fra situasjonen før industrien ble borte og mange familier flyttet til de nye drabantbyene.
  • Innvandrere fra Afrika og Asia er i antall ikke fortrengt av unge nordmenn. Andelen er omtrent den samme i 2008 som i 2000 (cirka 30 % i Gamle Oslo, drøyt 20 % i Grünerløkka og 15-17 % i Sagene).[35] Relativt er dette likevel en «fornorsking», fordi andelen innvandrere i byen har steget sterkt i denne perioden.
  • De tre bydelene i indre øst har fortsatt i 2008 en andel av befolkningen med ulike levekårsproblemer som ligger på toppen blant kommuner og bydeler i landet.

Den kommersielle fasen av gentrifisering, da det blir lønnsomt å bygge nye eller rehabilitere boliger for øvre middelklasse, har altså ikke kommet til indre øst. Sørenga, som bygges ut fra 2010, vil være et stort, nytt boligområde og vil vise om det er marked for en slik befolkningsendring.

Innvandringen[rediger | rediger kilde]

Den store, nye innvandrerbefolkningen i Oslo har fordelt seg etter øst–vest-skillet.

Ungdom i Oslo, med bakgrunn fra mange områder i verden

Innvandrere fra EU/EØS-landene, Canada, USA, Australia og New Zealand lykkes jevnt over godt i Norge. Av ca. 48 000 innvandrere fra disse områdene som per 1. januar 2011 bor i Oslo, bor ca. 21 000 på vestkanten (i 2004 var tallene totalt 21 000 og på vestkanten 13 000). Innvandrerne fra øvrige Europa, Afrika, Mellom- og Sør-Amerika og Asia har jevnt over dårligere forutsetninger for å lykkes i det norske samfunnet, og større problemer med å få uttelling på arbeidsmarkedet for sin utdanning og andre ressurser (blant innvandrere i Norge med høyere utdanning over fire år var 56 prosent i yrker med relevante utdanningskrav i 2007-2009, mens tilsvarende andel blant nordmenn var 85 prosent.[36] Av disse ca. 122 000 innvandrerne, bor bare ca. 17 000 på vestkanten (i 2004 var tallene totalt 86 000, av disse 10 000 på vestkanten). I tillegg kommer mennesker uten lovlig opphold, som av Statistisk sentralbyrå er beregnet til mellom 10 500 og 32 000, mest sannsynlig rundt 18 000 i landet ved inngangen til 2006. Hvordan tallet har endret seg fra 2006 og hvor mange som i dag oppholder seg i Oslo er ikke kjent.[37]

Konsentrasjon av innvandrere fra land utenfor Europa i noen strøk og drabantbyer har fått stor oppmerksomhet i offentlig debatt. I bydel Alna bor det flere ikke-vestlige innvandrere enn i noen kommune utenfor Oslo, og andelen ikke-vestlige innvandrere er i enkelte drabantbyer (kommunens begrep delbydel) passert 60 prosent av befolkningen (Smedstua og Rommen i bydel Stovner og Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand). Av andre byer er det bare Drammen som har en nevneverdig konsentrasjon av innvandrere i enkelte områder. Konsentrasjonen i Oslo sett under ett gikk imidlertid litt ned fra 1998 til 2008. Ingen av områdene med høy konsentrasjon har stor konsentrasjon av én nasjonalitet, her er høyeste tall rundt 20 prosent pakistanere på Bjørndal. Ingen boområder i Oslo har kjennetegnene som vanligvis knyttes til ghetto (utpreget fysisk forfall, høy kriminalitet, utrakt fattigdom og sosial elendighet). Målt mot storbyområder ellers i Europa med høy konsentrasjon av mennesker fra andre verdensdeler har Oslo gode forhold.[38]

Blant innvandrergruppen fra Asia, Afrika osv. er det store forskjeller, og mange greier seg bra, men gjennomsnittlig har gruppen markert lavere yrkesdeltakelse og inntekt, og større helseproblemer enn resten av bybefolkningen.[39]

Av Oslos 123 kommunale grunnskoler, er minoritetsspråklige elever i flertall på 53 (skoleåret 2009–2010). Alle disse ligger på østkanten.[40] På østkanten er det blitt vanlig at barn vokser opp med stor andel jevnaldrende som har etnisk bakgrunn fra samfunn som er til dels svært forskjellig fra Norge.

Omstridt boligbygging, som det blir hevdet vil bekrefte øst-vestskillet. Grønlandskvartalene, Rubina Ranas gate, Grønland

Helt fra 1970-årene har innvandrere fra Asia og Afrika drevet små bedrifter, særlig matforretninger og serveringssteder. I strøkene Grønland og Hausmannsområdet domineres gatebildet av bedrifter drevet av innvandrere fra disse verdensdelene.

Boligbygging[rediger | rediger kilde]

Fra 2000 har det vært mye større boligbygging i Oslo enn i 1990-årene, og en stor del av de nye boligene har kommet i indre øst. I årene 2000-2009 ble det bygget 12 000 boliger i indre by og 14 000 i ytre, mens det fra 1990 til 1999 til sammen ble bygget ca. 16 000.[41] Nye boliger kan bidra til å øke strøkenes status, men mange av de nybygde boligområdene har små leiligheter beregnet på unge voksne (ned til under 30 kvadratmeter) og svært høy utnyttelsesgrad som gir dårlige lysforhold og små uteområder dårlig egnet for barns lek. I offentlig debatt er det hevdet at disse boligene kan få preg av sliten trangboddhet og lav status så snart de ikke regnes som nye lenger, og på den måten bidra til å befeste øst–vest-skillet.

På vestkanten har det vært færre store boligprosjekter. Fra 1990-årene ble Skøyen bygget ut, på 2000-tallet Pilestredet park, som med lavere utnyttelse og uteområder av høy kvalitet har fått høy attraktivitet.

Språk og bruk av fornavn[rediger | rediger kilde]

På grunn av de sosiale ulikhetene mellom øst og vest, har det tradisjonelt vært markerte sosiolingvistiske forskjeller mellom de to delene av byen. Talemålet på østkanten har sin opprinnelse i Oslodialekten (østkantmål), mens talemålet på vestkanten har sin opprinnelse i overklassens dannede dagligtale, som har utviklet seg til dagens standard østnorsk. To talemål har dermed eksistert side om side i byen i lang tid, klart inndelt etter sosiale skillelinjer.

Det er fremdeles forskjeller mellom dia- og sosiolektene på øst- og vestkanten, men de mest særegne trekkene, særlig i østkantspråket, er i ferd med å viskes ut, i tråd med den generelle utviklingen som skjer på hele Østlandet, der lokale dia- og sosiolekter fortrenges av standard østnorsk. Økt utdannelsesnivå, mer bruk av massemedier og større sosial mobilitet bidrar til denne utviklingen.[42]

A-endelser («gata»), diftonger («aleine», «blei»), tjukk l og trykk på første stavelse («bannan») er tradisjonelle kjennemerker på østkantspråk. Vestkantens talemål, basert på dannet dagligtale, har bl.a. felleskjønn og en-endelser, betraktelig færre diftonger («alene», «ble») og annerledes uttale og også til dels vokabular enn på østkanten, kort sagt et språk som ligger nærmere dansk på de fleste områder. Også talespråket på vestkanten har endret seg de siste årene, men mindre enn på østkanten, med bl.a. noe større toleranse for a-endelser på enkelte ord.[43] De mest formelle språk- og omgangsformene på vestkanten oppleves gammeldagse av mange yngre.[trenger referanse]

I 2007 sa praktisk talt alle under 25 år i hele byen «Oslo» med sj-lyd (/uʃlu/). I aldersgruppen mellom 25 og 50 på vestkanten gjorde 90 % av kvinnene og 63 % av mennene det samme.[44] Denne uttalen var for bare noen tiår siden begrenset til sosiolekten på østkanten. Språklige særtrekk fra Oslo øst som er i ferd med å forsvinne, er blant annet former som «a'Kari» og «n'Per».

T-banen i Oslo kalles på østkanten «banen», fordi den her ble anlagt med det offisielle navn T-bane fra 1960-tallet. På vestkanten (og i Bærum) kalles T-banen gjerne «trikken», fordi den som forstadsbane på folkemunne naturlig fikk samme navn som bytrikken, siden dette var mange år før den ble koplet til de østlige T-banene. Når «trikken» brukes om T-banen, brukes gjerne også «blåtrikken» som betegnelse på bytrikken, siden dennes vognsett i svært mange år har vært malt nettopp blå.

Det er tydelige forskjeller i hvilke fornavn som er populære på østkanten og vestkanten. Navnemoter beveger seg, geografisk og sosialt, fra sentrum til periferi og fra overklasse til arbeiderklasse. Hovedmønsteret er at vestkanten og Bærum er trendsetter for fornavn i landet, østkanten og resten av landet følger etter.

Nyeste data om navneskikk på bydelsnivå er fra 1997. Da var typiske vestkantnavn Henrik, Carl, Haakon, Bendik, Jens, Peder, William, Magnus, Axel, Nora, Thea, Andrea, Anna, Cecilie, Hanna, Hedda, Julie, Oda, Vibeke og Vilde. Mange av dem er mye brukte navn rundt forrige århundreskiftet, og med norsk og nordisk opprinnelse, blant dem flere kongsnavn. Tradisjonen med at kongsnavn er mer vanlige på vestkanten henger primært sammen med at vestkanten, med tilhørende borgerskap, i lang tid var nært knyttet til Danmark, og således ofte ga sine barn konservative, danske navn. Denne tradisjonen lever videre i dag, om enn i noe mindre utstrekning enn tidligere.

Typiske østkantnavn var Daniel, Glenn, Kenneth, Tommy, Christer, Frank, Johnny, Anita, Jeanette, Mona, Nadia og Monica. Navn som Linda, Jeanette, Kim, Patrick og Robin ble først tatt i bruk på vestkanten, men er i dag mest brukt i øst. Mange av østkantnavnene har opprinnelse i engelskspråklige land. En gruppe navn har vært nøytrale i forhold til øst-vestskillet: Bente, Elin, Grete, Gunn, Merete, Siv, Espen, Geir, Kristian, Markus, Simon, Sindre, Thomas, Johan, Jens.

Innvandringen har endret bildet. I 2008 fikk 120 Oslogutter navnet Mohammad, og dette var det vanligste navnet blant guttene som ble født i Oslo dette året. For 2000-tallet foreligger ikke data om navnebruk skilt på øst og vest, heller ikke om forskjellene mellom øst og vest er blitt mindre. Forskjellene var i 1997 ikke på vei til å bli utvisket.[45]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tabell 02.01. Folkemengden i Oslo etter bydel 2004-2011 per 1.1.. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten. Rodene 204-209 (Fredensborg og Hausmannsområdet) i bydel St. Hanshaugen med ca. 2 500 innbyggere er regnet til østkanten
  2. ^ Østkant på begge sider av Akerselva. Presseklipp. Historisk-filosofisk fakultets nettsted (lest 21. juli 2008). Se også Oslo bys historie under Litteratur nedenfor og Knut Kjeldstadli: ««Den fine verden søger vestover» – om Vestkant og Østkant i Oslos historie.» I: Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslo, Pax, 1995, side 94, der han viser at områdene på begge sider av Akerselva ble arbeiderstrøk, og at grensen går omtrent langs Iladalen.
  3. ^ Roede, Lars: Byen bytter byggeskikk – Christiania 1624-1814. Oslo, AHO 2001, side 9.
  4. ^ Myhre, Oslo bys historie, bind 3 side 308
  5. ^ Barry Bergdoll: European Architecture 1750–1890. Oxford University Press, 2000, side 120 og 132-4. Oxford History of Art. ISBN 978-0-19-284222-0
  6. ^ Myhre, side 334
  7. ^ 1800-tallets murgårdsbebyggelse. Kart. Plan- og bygningsetaten, 1999
  8. ^ Kjeldstadli, Oslo bys historie, bind 4, side 271
  9. ^ Øidne side 8 og 88, tabell side 13. Tallene for landet er fra SSB
  10. ^ Edgeir Benum: Byråkratienes by. Oslo bys historie, bind 5, side 341-45
  11. ^ Handlingsprogram Oslo indre øst, egen nettside, Oslo kommune (lest 24. oktober 2009)
  12. ^ Myhre og Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by, side 153
  13. ^ Publikumsundersøkelsen 2007, Oslo kommune, byrådet. Se lysark 14, 18, 22, 30, 34, 35 og 36 med bydelsfordelinger (avlest 30. oktober 2009)
  14. ^ Forventet levealder i Oslo og refleksjoner rundt sosioøkonomiske indikatorer. Oslospeilet 3/2011, side 18-26. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten. (besøkt 1. november 2011)
  15. ^ Forventet gjenstående levetid for menn og kvinner på utvalgte alderstrinn, etter fylke. 1971-2010. Statistisk sentralbyrå (besøkt 1. november 2011)
  16. ^ Gemini.no - Røyking skaper klasseskille i folks helse (6. desember 2013)
  17. ^ Oslo: Levealder for menn på Sagene er 68 år. Nasjonalt folkehelseinstitutts hjemmeside, 3. mars 2008 (besøkt 4. april 2009). Se også Kirsten Enger Dybendal og Halvard Skiri: «Klare geografiske forskjeller i levealder mellom bydeler i Oslo». Samfunnsspeilet, 5/2006, side 18-27. Statistisk sentralbyrå Et eksempel på bruk av tallene fra 2011 er «–Dobbel undertrykkelse av østkantfolk». Intervju med Magnus Marsdal. Dagsavisen, 27. april 2011 (besøkt 24. mai 2011)
  18. ^ Levekår på vandring, kap. 4, Se litteraturlisten
  19. ^ Overvekt og fedme hos barn og unge, FHI, 2010-05-18]
  20. ^ Overvekt hos åtte- og 12-åringer i Oslo i 2004, K Vilimas K Glavin M L Donovan, Tidsskrift for Den norske legeforening, Nr. 22 – 17. november 2005, 125:3088-9. Også omtalt i Tunge unge. Skolebarna skal opp på vekten igjen, Elisabeth Randsborg, 2010-10-04, Aftenposten, Innsikt, side 12-13
  21. ^ Statistisk årbok for Oslo 2008. Tabell 9.12.
  22. ^ SSB SSB Inntektsstatistikk. I Knut A. Jahr. Inntektsforskjellene øker mellom vest og øst. Aftenposten 27. oktober 2011(besøkt 3. november 2011), gis oppdaterte inntektsopplysninger og tall for enkelte strøk som plasserer seg spesielt høyt og lavt.
  23. ^ Tabell 06547. Inntekt og formue, etter bydelar i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim (kr) (2004 - 2007) (Velg Lag egne tabeller i Statistikkbanken i høyre spalte, deretter let etter tabell 06547 under Skattestatistikk....) SSBs hjemmeside] (avlest 25. oktober 2009)
  24. ^ Marjan Nadim og Roy A. Nielsen: Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon. Oslo, Fafo, 2009. Fafo-rapport 2009:38. EUs definisjon av barnefattigdom er brukt: Husholdning med mindre enn 60 prosent av medianinntekten, korrigert for husholdninger med mer enn 50 000 kroner i formue
  25. ^ Rolf Barlindhaug: Boligmarked og flytting i storbyene. Oslo, Norsk institutt for by- og regionforskning. NIBR-rapport 2010:15. Tabeller og tekst om delområder i Oslo finnes på side 72-90. Her gis informasjon om flytting til og fra andre deler av landet, alder, utdanning, boligtype og andel innvandrere knyttet til delområdene av byen. (besøkt 3. november 2011)
  26. ^ Historiske priser. Norges Eiendomsmeglerforbunds hjemmeside, 2010 (avlest 10. desember 2010)
  27. ^ Eiendomsmeglerbransjens boligprisstatistikk. Mars 2009. Med Boligbarometer. Utgitt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendomsmeglerforetakenes Forening Se side 21-23 (besøkt 5. mars 2009)
  28. ^ NOS D 338 Inntektsstatistikk for personer og familier 2002-2003. Oslo, Statistisk sentralbyrå, 2005. Se tabell 60 side 87 (besøkt 5. april 2009)
  29. ^ Aften, 13. september, side 10-11
  30. ^ Flest røde bydeler. Nettstedet pollsofpolls, 22 oktober 2011 (besøkt 1. november 2011) Tall for valget 2007 finnes på [http://www.utviklings-og-kompetanseetaten.oslo.kommune.no/getfile.php/utviklings-%20og%20kompetanseetaten%20(UKE)/Internett%20(UKE)/Dokumenter/Oslostatistikken/ARKIV/statistikk/Statistisk%20årbok%202008/Statistisk%20aarbok%20Oslo%202008%20Kap%2012.pdf Statistisk årbok for Oslo 2008, tabell 12.4 side 331 (avlest 28. mars 2010) Se også Én by. Én by. Dagbladet, 19. september 2011 (besøkt 20. september 2011)
  31. ^ Valg 2011. Valgoppgjør for Bydel St. hanshaugen. Oslo kommunes nettside for valg (besøkt 14. mai 2012)
  32. ^ Oslospeilet, 5/2009, figur 5A, side 29, gjelder høyskole- eller universitetsutdanning blant befolkningen fra 30 til 59 år (lest 24. oktober 2009)
  33. ^ Gentrifisering i indre øst er behandlet blant annet i Jonny Aspen (red.): By og byliv i endring. Studier av byrom og handlingsrom i Oslo. Oslo, Spartacus 2005, særlig artiklene side 121-75. Torkel Bjørnskau og Randi Hjorthol har i rapporten Byutvikling og arbeidsreiser – gentrifisering og reurbanisering som miljøfaktorer, Transportøkonomisk institutt, 2003, lagt frem data, se side 20-28, som viser at mulighet for å kunne gå og sykle til arbeid og andre daglige aktiviteter, er den viktigste grunnen til å bosette seg i indre by i Oslo, og at strøkets kultur- og utelivstilbud har langt mindre betydning enn omtalen i medier gir inntrykk av.
  34. ^ Eiendomsmeglerbransjens boligprisstatistikk, september 2009
  35. ^ Statistisk årbok for Oslo 2000, tabell 2.15 side 55 og Statistisk årbok for Oslo 2008, tabell 2.15.
  36. ^ NOU 2011: 14 Bedre integrering. Mål, strategier, tiltak. Se punkt 9.6 side 258.
  37. ^ Li-Chun Zhang: Developing methods for determining the number of unauthorized foreigners in Norway. Documents, 2008/11. Referert i NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid. Se punkt 8.6 side 207.
  38. ^ NOU 2011: 14 Bedre integrering. Mål, strategier, tiltak. I kapittel 12 Bokonsentrasjon av innvandrere i byområder, side 354-80, gjør Kaldheim-utvalget en gjennomgang av kunnskap av utviklingstrekk og virkninger av den høye konsentrasjonen av ikke-vestlige innvandrere, hvorav en høy andel nokså nylig innvandret. Se også Innvandring 2011. Se tabellene 06:06, 06:07 og 06:09. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten. Skjønnsmessig er 500 ikke-vestlige innvandrere i Hausmannskvartalene i bydel St. Hanshaugen regnet med i tallet for østkanten, og tallene for uten fast adrese er fordelt forholdsmessig. (lest 24. mai 2011)
  39. ^ Groruddalen og Søndre Nordstrand. Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og Handlingsprogrammet for Oslo Sør. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten, Notatserien 3/2008. 201 sider. Gir detaljert befolknings- og levekårsstatstikk for bydeler og delområder (drabantbyer og strøk) (lest 31. mars 2009). Se også Mads Ivar Kirkeberg og Jon Epland: Inntektsstatistikk for Oslo - nivå, utvikling og fordeling. SSB-notat 2007:53. Statistisk sentralbyrå. Se særlig kap. 4 Barn i lavinntektsfamilier i Oslo
  40. ^ For skoleåret 2009-2010 se Språklige minoriteter i grunnskolen i Oslo – skoleåret 2009/2010. Oslo kommune, Utdanningsetaten
  41. ^ Statistisk årbok for Oslo 2010. Tabell 4.1 (besøkt 24. mai 2011)
  42. ^ Arild Leitre; Einar Lundeby; Ingvald Torvik. Språket vårt før og nå. Oslo, Gyldendal, 1994
  43. ^ «Oslo-språket smelter sammen.» Dagsavisen, 25. mars 2008
  44. ^ Aften, 3. april 2007, side 7
  45. ^ Jan Erik Kristiansen og Jørgen Ouren: «Navnebruk i Oslo: Johnny fra Stovner?». I Samfunnsspeilet nr. 6, 1998, Statistisk sentralbyrå

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noen avisartikler