Hus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rekkehus bygd i murstein i Fishpool Street i St Albans i England

Et hus er en frittstående, permanent konstruksjon, som brukes til bosted, lagring eller lokalitet for ulike typer aktiviteter. I teknisk sammenheng brukes ofte begrepet bygning.

Hus har vært utformet i alle slags former og størrelser, og kan konstrueres ut fra mange ulike teknikker. Husene har gjennom hele historien utviklet seg og tilpasset seg rammebetingelser som kultur, bruksbehov, klima, teknologi, materialtilgang og estetiske idealer.

Hus dekker mange sentrale behov for en sivilisasjon - de verner mot klima og andre ytre forhold, de gir muligheter for privatliv og skjul, og de kan tjene som statussymboler og en estetisk uttrykksform.

Historie[rediger | rediger kilde]

De eldste huskonstruksjonene var antageligvis telt-aktige konstruksjoner av bein eller tre og huder. Spor av det som slike konstruksjoner har vært funnet i flere ulike deler av verden. De første egentlige husene kom når jordbruket førte til mer permanent bosetning for rundt 10 000 år siden.

I Norden ble de første husene oppført som langhus[1]. Disse husene var store, lange bygninger som var delt inn slik at gruppen som bodde der holdt til i ene delen, og husdyrene brukte den andre delen. Disse husene hadde jordgulv, vegger av flettet tre med leirklining eller av stein, og åpne ildsteder. Røyken fra ildstedene ble trolig ført ut av huset gjennom ljorer i taket. Disse husene var bygd som stavverk eller grindverk[2].

Rundt 800-tallet kom lafteteknikken til Norge, og det ble vanlig å ha flere bygninger med ulike funksjoner. På landsbygda har dette bygningsmønsteret i hovedsak holdt seg fram til vår tid. I byer og tettsteder fikk man etterhvert flere større bygninger, som fylte spesielle funksjoner, eller som ble brukt som bygårder med mange boenheter. På sekstenhundretallet ble tradisjonelle tunge bindingsverk tatt i bruk, men hovedsakelig i Oslo og området rundt. På åttenhundretallet kom også reisverkskonstruksjonene. Laft og stavkonstruksjoner holdt seg imidlertid i bruk helt fram til femtitallet, da lette bindingsverk ble innført. Dette har senere vært den dominerende byggemåten i all trebebyggelse i Norge. De siste årene har enkelte bygg vært utført med massivtreelementer.

Trekonstruksjoner har vært den dominerende byggemetoden i Norge, men det har hele tiden vært bygd med stein (særlig kirker), og etterhvert med murverk av tegl og med betong. Disse byggemetodene har vært viktige internasjonalt, og når disse materialene har blitt tatt i bruk har det ofte ført til at stil og form har blitt preget av impulser utenfra. I dag er betongkonstruksjoner ofte brukt i større bygg, mens trekonstruksjoner fremdeles dominerer i småhusbebyggelsen.

Utforming[rediger | rediger kilde]

Utforming av hus har i mange kulturer, og tradisjonelt i Norge, skjedd ut fra normer som gradvis har etablert seg og tilpasset seg skiftende forhold. Mange av detaljene i konstruksjon og utforming har da vært utført rutinemessig av byggmestere eller håndverkere ut fra etablerte praksiser, noe som har ført til at man gradvis har etablert gode løsninger, og at man har fått et helhetlig formspråk som er gjennomgående i bebyggelsen.

I moderne samfunn planlegges i større grad både overordnet utforming og detaljer av arkitekter og ingeniører. Dette har ført til stort mangfold og en rask utvikling i bygningsfaget. Ofte har det imidlertid også, i kombinasjon med svak kommunal styring, ført til bebyggelse der stor variasjon i formspråk og utforming har skapt kaotiske og uestetiske bygningsmiljøer.

Typer av hus[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://miljolare.no/tema/kulturminner/artikler/stilhistorie.php
  2. ^ http://www.gamletrehus.no/articles.php?id=24


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Houses – bilder, video eller lyd