Bouvetøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bouvetøya
Sørkysten av Bouvetøya i 1898
Sørkysten av Bouvetøya i 1898
Geografi
Plassering Søratlanteren, 2 200 km sørvest for Sør-Afrika, 1 600 km sør for Gough Island og 1 700 km nord for Dronning Maud Land
Areal 49 km² (93 % dekt av isbre) km²
Høyeste punkt Olavtoppen (780 moh)
Administrasjon
Norge
Norge
Forvaltes av Justis- og politidepartementet ved Polaravdelingen
Demografi
Befolkning Ubebodd
Plassering

Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Søratlanteren som regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.

Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.

Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.

Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Bouvetøya.
Bouvetøya regnes normalt ikke som en del av Antarktis, ettersom Antarktis blir definert som området sør for 60°S, mens Bouvetøya ligger på 54°25'S.

Øya har et areal på 49 km² og total kystlengde er 29,6 km. 93 % av øya er dekket av isbreer og det er dermed få isfrie steder. Det største isfrie stedet er Nyrøysa som ble dannet mellom 1955 og 1958 av en rasmorene. Nyrøysa er ca. 700 meter lang og med en gjennomsnittshøyde på mellom 25 og 40 meter. Overflaten er ujevn og består av steinblokker, lavastein og grus. Erosjon har gjort at Nyrøysa har mistet 50-100 meter land i perioden 1966-1979, og 6-9 meter forsvant i perioden 1996-1999.[1]

Bratte klipper på alle sider av øya gjør det vanskelig å gå i land. De to største isbreene er Posadowskybreen og Christensenbreen.

Olavtoppen på 780 moh er det høyeste punktet på øya. Andre topper er Lykketoppen (766 moh)[2], Mosbytoppen (670 moh), Skoddenuten (665 moh) og Randtoppen (645 moh).

Ved sørvestkysten ligger en ca. 500 m lang, men ganske lav holme, Larsøya. Utenfor nordkysten ligger to mindre holmer, Store-Kari og Litle-Kari, og vest av Norvegiaodden, Bennskjera.

Øya er av vulkansk opphav, hvor Olavtoppen er toppen av en vulkan som stikker opp av Søratlanteren nær det sørligste punktet for den midtatlantiske ryggen. Det er lenge siden vulkanutbrudd, men utslipp av vulkanske gasser fra fumaroler har blitt registrert flere ganger i nyere tid. I 1978 ble det målt en temperatur på 25°C 30 cm nede i bakken.[3]

Det opprinnelige navnet, Cap de la Circoncision, brukes nå om den nordvestlige odden på øya. Av andre kapp kan nevnes øyas nordkapp, Kapp Valdivia, mot øst ligger, Kapp Meteor, mot sør, Selodden, mot sørvest Catoodden, og mot vest Norvegiaodden.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Bouvetøya er det eneste landfaste området i et stort havområde og er viktig for dyregrupper som er avhengig av land i perioder av sin livssyklus. Sel, pingviner og andre sjøfugl er helt avhengig av et fast underlag for gjennomføring av reproduksjon, pels- og fjærskifte. De grunne områdene rundt øya med undersjøiske fjelltopper og rygger skaper omrøring og strømninger i vannmassene som gir gunstige vekstvilkår for planteplankton som større dyr, som krill er avhengig av. Den antarktiske krillen utgjør verdens største enkeltarts biomasse og er et viktig ledd i det antarktiske økosystemet.[4]

Dyrelivet domineres av antarktisk pelssel, sørlig sjøelefant, ringpingvin og gulltoppingvin. Tolv fuglarter hekker på øya. Siden 1976 har Norsk Polarinstitutt drevet forskning og overvåking på disse artene, og siden 1996 har dette arbeidet vært et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen»).

Fugler[rediger | rediger kilde]

Ringpingvinkolonien i Nyrøysa sank fra 2 700 individer i 1990 til 422 individer i 1997.

Tolv fuglearter er registrert hekkende på øya og åtte av disse er det nye registreringer på. Nåværende hekkende fugler er ringpingvin, gulltoppingvin, sørlig havhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, wilsonstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. Tidligere registrete hekkende fugler er adeliepingvin, snøpetrell, sørhavsterne, sørkjempepetrell.[1]

Pingvinkolonien i Nyrøysa hadde en bestandsnedgang mellom 1990 og 1997, hvor spesielt ringpingvinen er utsatt. I 1990 ble det registrert henholdsvis 2 700 og 5 900 ring- og gulltoppingvin. I 1997 var antallet redusert til 422 og 4 700. Endringene i pingvinbestandene kan sannsynligvis ses i sammenheng med den store økningen i pelsselbestanden, hvor pelsselen har overtatt pingvinenes territorium.[5]

Flere av artene som omfattes av Albatrossavtalen finnes i området rundt Bouvetøya, men kun sørkjempepetrell (Macronectes giganteus) har vært registrert hekkende på øya.[5].

Fuglelivet i Nyrøysa oppfyller kravene til å være et Ramsarområde under beskyttelse av Ramsarkonvensjonen, ved å oppfylle tre av fire kriterierer, men er ikke utpekt til å være et slikt område. Nyrøysa tilfredsstillerer kriteriene 4 (et våtmarksområde må være internasjonalt viktig ved å ha planter eller dyreliv som er i en kritisk fase eller som kan søke tilflukt under vanskelige omstendigheter), 5 (et våtmarksområde må ha en bestand på over 20 000 sjøfugler av internasjonal interesse) og 6 (et våtmarksområde som anses internasjonalt viktig ved å ha 1 % eller mer av sjøfuglbestanden til en art eller underart).[6]

Seler[rediger | rediger kilde]

Bestanden av antarktisk pelssel økte fra 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997 i overvåkningsområdet i Nyrøysa. Pelsselene på bildet er fotograftert på Sør-Georgia.

Kolonien av antarktisk pelssel i Nyrøysa økte fra ca. 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997. Etter dette har utviklingen stabilisert seg, trolig på grunn av mangel på egnet areal. Pelsselbestanden i hele Antarktis er i vekst, og bestanden synes å ha kommet seg etter opphøret av selfangsten.[5]

Selarter: antarktisk pelssel og sørlig sjøelefant

Planter[rediger | rediger kilde]

Vegetasjonen på øya består utelukkende av ikke-karplanter som mose, lav, sopp og alger. Torstein Engelskjøn klassifiserte i 1981 vegetasjonen på Bouvetøya i 20 miljøer, inkludert snøalgene på isbreene og to alger i tidevannsonen. Vegetasjonen er av typisk maritimt antarktisk sammensetning og har en lik plantegeografi med øyer i vestantarktis, som Sør-Sandwichøyene og Sør-Shetlandsøyene. Vegetasjonen er på grunn av isbreene begrenset til kystnære klipper, nes og strender, samt de få isfrie fjellspissene. De fleste isfrie områder er for bratte eller utsatt for snøskred, slik at kun lav og alger kan overleve. Fem arter av mose, fem lav, en sopp og 20 alger har vært registrert i Nyrøysa.[1]

Klima[rediger | rediger kilde]

Bouvetøya ligger nord for den sørlige polarsirkel, i en subantarktisk sone, men sør for den antarktiske konvergens hvor kaldt vann fra Antarktis møter varmere vann fra Atlanterhavet. Isfjell er ikke uvanlig i farvannene rundt øya.

Vestlige vinder dominerer, men vindstyrken er ikke spesielt høy. Årsgjennomsnittstemperaturen ved havnivået ligger rundt −1°C, med et månedsgjennomsnitt på rundt 1°C og −3°C i henholdsvis januar og september. 14°C er den høyeste målte temperaturen og ble målt i mars 1980. Solskinn på steiner i beskyttede omgivelser kan gi lokale temperaturer opp til 20°C. Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke, noe som er en medvirkende årsak til at øya var vanskelig å gjenfinne etter Bouvets oppdagelse.[7]

En norsk ekspedisjon i 1985 opplevde i en kort periode at Bouvetøya var helt skyfri, slik at luftfoto kunne tas av øya og dermed danne grunnlaget for det første presise kartet over øya.[7]

Naturvern[rediger | rediger kilde]

Vestkysten av Bouvetøya sett fra RRS «Ernest Shackleton» i desember 2011.

Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar 1953.[8]

Bouvetøya naturreservat ble opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. Naturreservatstatusen innebærer at landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. Avtalen om værvarslingsstasjonen som er inngått mellom Norge og Sør-Afrika er unntatt fra fredningen. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, er fredet hele året og det er forbud mot ilandføring av hunder. Plantelivet er fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.[9]

For å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i Nyrøysaområdet på Bouvetøyas nordvestkyst minst mulig påvirkes av menneskelig aktivitet, ble det 24. juni 2005 innført restriksjoner på ferdsel i området. I perioden fra 1. november til 15. mars skal ferdsel og opphold i Nyrøysaområdet kun skje i forbindelse med miljøovervåkingsvirksomhet godkjent av Norsk Polarinstitutt. I perioden fra 1. november til 1. mai skal luftfartøy holde en vertikal og horisontal avstand på 500 meter til Nyrøysaområdet.[10]

Bouvetøya ble sammen med Jan Mayen foreslått av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning som kandidat til UNESCOs verdensarvliste 22. september 2006, hvor de to øyene bør inngå som en del av en flernasjonal nominasjon av Den midtatlantiske ryggen.[11] Dette er en undersjøisk fjellkjede som oppsto som et resultat etter vulkanisk aktivitet, hvor Bouvetøya er den sørligste og Jan Mayen den nordligste øya på Den midtatlantiske ryggen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy førte opp Bouvetøya på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007. En tentativ liste er en oversikt over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten i løpet av de nærmeste år.[12]

1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil, som betyr en økning i sjøareal fra 500 til 2213 km².[13] Naturreservatet ble utvidet tilsvarende.

Historie[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av øya[rediger | rediger kilde]

Kart som viser ruten for Bouvets oppdagelsesreise.

Bouvetøya ble oppdaget av den franske marineoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 med skipene «Aigle» og «Marie». Bouvet de Lozier trodde at øya var en del av Terra Australis og ga stedet navnet Cap de la Circoncision (norsk: Omskjærelsens forberg - i dag Kapp Circoncision) etter kirkefesten samme dag.[14] Til tross for at Bouvet de Lozier var ved øya i 10 dager, klarte han ikke å gå i land. Bouvet de Lozier var upresis i registreringen av øyas posisjon.

Det britiske Admiralitetet besluttet i 1772 at det var på tide å finne ut om Terra Australis eksisterte. Britisk Admiralty ønsket James Cook til å lede ekspedisjonen, hans andre oppdagelsesreise, hvor han skulle reise sørover for å finne Bouvets Cap de la Circumcision. Målet var å finne ut om stedet var del av det ukjente kontinentet, og om så annektere området på vegne av Storbritannias konge, Georg III. Skulle Cap de la Circumcision vise seg å ikke være en del av Terra Australis, så måtte han reise så langt sør som ismassene tillot.

James Cook klarte ikke å finne øya, men beviste at Bouvet de Loziers oppdagelse ikke kunne være en del av det antarktiske kontinent. 17. januar 1773 ble han den første til å krysse den sørlige polarsirkel.

10. desember 1825 oppdaget kaptein George Norris to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han tok i besittelse for den britiske kongen Georg IV seks dager senere.[7][15] Ingen nasjoner hadde gjort krav på øya før Storbritannia.[16]

På grunn av de mange sprikende observasjoner trodde man lenge det var snakk om en øygruppe. Den tyske Valdiviaekspedisjonen under ledelse av Carl Chun i 1898-99 kartla området og satt riktige koordinater.[7]

Norsk annektering av øya[rediger | rediger kilde]

Fra annekteringen av Bouvetøya 1. desember 1927

I perioden 1927-30 ble det utført tre norske ekspedisjoner til Antarktis, hvor alle var finansiert av Lars Christensen. Den første norske ekspedisjonen til Antarktis ble gjennomført med kaptein Harald Horntvedt som ekspedisjonsleder for Norvegia-ekspedisjonen med den ombygde selfangeren «Norvegia». 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen på land på Bouvetøya, den første dokumenterte ilandsstigningen på øya noensinne.[15] Det norske flagget ble plantet i bakken og øya erklært for norsk territorium. Ekspedisjonen foretok vitenskapelige obervasjoner og kartla, i havet rundt øya ble det foretatt oceanografiske observasjoner. En liten hytte ble bygd på et av de få ilandstigningsstedene og ble navngitt Ny Sandefjord.

Ved kongelig resolusjon av 23. januar 1928 ble Bouvetøya trukket inn under norsk statshøyhet. Britene bestred kravet, under henvisning til at kaptein Norris i 1825 hadde oppdaget to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han hadde tatt i besittelse for den britiske monarken. Den ene øya hadde han også besøkt. Den ene øya, mest sannsynlig Thompson Island, fantes ikke lengre og posisjonen til Liverpool Island stemte ikke med posisjonen til Bouvetøya.[15] Etter diplomatiske forhandlinger ga britene opp sitt krav i 1929 og en norsk lov ble 27. februar 1930 vedtatt som definerte Bouvetøya som norsk biland.[17]

Den andre Norvegia-ekspedisjonen med kaptein Nils Larsen og Ola Olstad hadde til hensikt å etablere en bemannet meteorologisk radiostasjon på øya, men fant ikke noe egnet sted. Hytta som ble satt opp året i forveien var borte og ekspedisjonen satte opp to nye hytter, en på Kapp Circoncision og en på Larsøya. Den andre Norvegiaekspedisjonen gjennomførte den første landingen på Peter I Øy.[14]

Den tredje Norvegia-ekspedisjonen ble utført i 1929-1930 hvor øya ble kartlagt og fotografert fra luften med Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm som piloter.[14] Dette var første gang en antarktisk ekspedisjon brukte fly til vitenskapelige formål.[7] Også denne gangen ble det satt opp to hytter, en på Kapp Circoncision og en mindre på Larsøya. En sørafrikansk forskningsekspedisjon med skipet HMSAS «Transvaal» besøkte i 1955 øya og meldte at lite var igjen av hytta, kun noen kabler, sement og deler av en ovn.[18]

Velasaken[rediger | rediger kilde]

Vela-satellittene 5A og 5B.

Den amerikanske Vela-satellitten som overvåkte Den delvise prøvestansavtalen observerte 22. september 1979 et dobbelt lysglimt som ble antatt å ha vært en atombombesprengning mellom Bouvetøya og Marionøya.[19]

Naturreservat og forskning[rediger | rediger kilde]

I 1964 ble det funnet en forlatt livbåt på øya sammen med diverse forsyninger. Passasjerene fra livbåten har aldri blitt funnet.[18]

På 1960-tallet undersøkte Sør-Afrika muligheten for å sette opp en værstasjon, men fant ikke noe egnet sted. En rasmorene dannet senere en ny kyststripe, Nyrøysa, hvor Norsk Polarinstitutt i 1977 satte opp en automatisk værstasjon. I 1978-79 var stasjonen bemannet i to måneder.[7]

17. desember 1971 ble Bouvetøya naturreservat opprettet og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya, hvor landskapet ble fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, ble fredet hele året og plantelivet ble fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.[9]

Krillfangst[rediger | rediger kilde]

Antarktisk krill (Euphausia superba).

På grunn av sin høye biomasse og rike innhold av proteiner, fargestoffer (karotenoider), naturlige antioksidanter og Omega-3-fettsyrer, kan krill være en viktig art for fiskerinæringen med stort potensielt omfang. Kunnskapen om denne ressursen er minimal og i denne sammenheng ble konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) inngått mellom 25 stater, for å koordinere forskningsaktiviteter som skal gi grunnlag for retningslinjer for fangstmetodikk og sette kvoter for uttak av krill i Sørishavet.

Fiskeridirektoratet utlyste de første fire krillkonsesjonene 16. mars 2007, som ga tillatelse til å fiske krill med trål innenfor CCAMLR-området i Sørishavet. Fiskeridirektoratet mottok tolv søknader og fire båter fra tre selskaper ble tildelt konsesjon 31. mai 2007. Det var ikke tilknyttet noen kvote til konsesjonene, da det er Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som er ansvarlig for regulering av uttak av krillen.

Området rundt Bouvetøya har aldri vært undersøkt for marine ressurser i det åpne hav, før Antarctic Krill and Ecosystem Studies (AKES) gjorde dette i desember 2007 til februar 2008.[20] AKES brukte forskningsskipet «G.O. Sars» som er spesialutstyrt for å gjøre akustiske og biologiske undersøkelser. Krillen rundt øya er større og i bedre hold enn andre steder som er undersøkt.[4]

Forskning[rediger | rediger kilde]

Bouvetøya inngår i det internasjonale miljøovervåkingsprogramet CCAMLR Ecosystem Monitoring System (CEMP) under ledelse av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya, hvor næringsstrategier hos og utbredelse av pelssel- og pingvinbestandene blir studert. Overvåkingen inngår også i en forskningsavtale mellom Norge og Sør-Afrika.[21] Sist forskere fra Norsk Polarinstitutt besøkte Bouvetøya var i 2001, men i forbindelse med Antarktisekspedisjonen i 2003-2004 var ekspedisjonsmedlemmer fra Norsk Polarinstitutt i land på øya.

Alle forskningstokt til Bouvetøya i senere tid har vært basert på Nyrøysa, siden dette området er den mest tilgjengelige delen av øya. Norsk Polarinstitutt satte i 1996 opp en feltstasjon på 36m² på i Nyrøysa. 19. oktober 2007 meldte Norsk Polarinstitutt at den norske feltstasjonen på Bouvetøya var forsvunnet, mens den automatiske værstasjonen fortsatt stod der. I 2006 var det et jordskjelv i havet utenfor som ble registrert til 5,5 på Richters skala av European-Mediterranean Seismological Centre i Essonne i Frankrike. En mulig årsak til at feltstasjonen og en mindre container ble borte er at jordskjelvet har svekket barduneringen og fundamenteringen og at ekstreme vinterstormer kan ha blåst feltstasjonen på havet.[21] En ny prefabrikkert forskningsstasjon på 40m² skal settes opp på øya. Denne koster fire millioner kroner, eksklusiv transportkostnader, og har blant annet laboratorium, oppholdsrom, kjøkken, lager og to soverom, samt en vindmølle i hvert hjørne som vil sørge for elektrisitet. Bygget vil bli stående på en plattform halvannen meter over bakken, av hensyn til vær og vind, men også for å slippe å stå midt i illeluktende ekskrementer.[22]

Suverenitet[rediger | rediger kilde]

Bouvetøya har status som norsk biland, en status øya deler med Dronning Maud Land og Peter I Øy[17]. Et norsk biland betyr at territoriet er under norsk herredømme, uten å være en del av Kongeriket Norge og kan dermed avgis uten at det kommer i strid med Grunnlovens §1. Ingen stater bestrider Norges suverenitet over Bouvetøya.[16] Forskriften om Bouvet-øya fastsatt 19. september 1930 gir regler for norske myndigheters administrasjon av øya.

I 2012 fremmet Norge krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon om å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer rundt øya, tilsvarende tre ganger større enn den norske delen av Nordsjøen. Det norske kravet rundt Bouvetøya består av kontinentalsokkelen som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten og om utgjør 430 000 kvadratkilometer, i tillegg kreves et område på 110 000 kvadratkilometer basert på topografiske og geologiske egenskaper ved havbunnen. Kravet er ventet behandlet av FNs kontinentalsokkelkommisjon i løpet av 2014-2015. [23]

Annet[rediger | rediger kilde]

  • En norsk avis meldte i 1986 at siden 1959 hadde 60 kvinner og 26 menn immigrert til USA fra Bouvetøya, med henvisning fra tall fra Bureau of the Census.[18]
  • Handlingen i Hollywoodfilmen Alien vs. Predator fra 2004 er satt til Bouvetøya, og er i filmen kalt «Bouvetoya Island». Filmen ble ikke filmet på øya, og i praksis er det kun navnet og til dels klimaet som stemmer overens med virkeligheten. Bouvetoya Island inneholder flere momenter som ikke finnes i virkeligheten, deriblant en nedlagt fangststasjon. Filmen nevner heller ikke at øya er norsk territorium.
  • De subantarktiske øyenes spesielle status har vært søkt utnyttet kommersielt ved å være hjemsted for internasjonale skipsregistre. På den franske ubebodde øya Kerguelen er det et internasjonalt skipsregister med over sytti franske og utenlandske skip registrert. Bouvetøya, Jan Mayen og Svalbard ble vurdert som hjemsted for Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), men beslutningen falt til slutt på Bergen.[25][26]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

  • 1739 – Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier oppdaget øya 1. januar.
  • 1825 – Storbritannia gjorde krav på øya
  • 1901 – Den tyske ekspedisjonen under ledelse av Erich von Drygalski kartla øya i perioden 1901-03
  • 1927 – Den første Norvegiaekspedisjonen gikk i land og erklærte øya for norsk territorium 1. desember.
  • 1929 – Storbritannia frafalt sitt krav på øya
  • 1930 – Bouvetøya ble norsk biland ved lov 27. februar
  • 1953 – Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar.
  • 1971 – Øya ble erklært som naturreservat 17. desember.
  • 1996 – Norsk Polarinstitutt satte opp en feltstasjon i Nyrøysa.
  • 2005 – Restriksjoner på ferdsel i Nyrøysa ble innført 24. juni.
  • 2007 – Bouvetøya ble oppført på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni
  • 2007 – Feltstasjonen i Nyrøysa blåste på havet.
  • 2008 – 1. april ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Bouvetøya (Bouvet Island) Nature Reserve». BirdLife International. Besøkt 19. desember 2008. 
  2. ^ Noen kilder oppgir at Lykketoppen er 725 moh
  3. ^ «Bouvetøya». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 14. desember 2008. 
  4. ^ a b Bjørn A. Krafft og Leif Nøttestad. «Krilljakten fortsetter ved Bouvetøya». Besøkt 5. januar 2009. 
  5. ^ a b c «Bouvetøya». Miljøstatus i Norge, Statens forurensningstilsyn. 25. januar 2008. Besøkt 15. desember 2008. 
  6. ^ «Bouvetøya» (engelsk). BirdLife International. Besøkt 1. januar 2009. 
  7. ^ a b c d e f Susan Barr (1987). Norway's Polar Territories (engelsk). Aschehoug. s. 58-64. 
  8. ^ «Forskrift om forbud mot fangst av pelssel og sjøelefanter på Bouvetøya og Peter I.'s øy». Fiskeri- og kystdepartementet, ressurs- og utredningsavdelingen. 27. februar 1953. Besøkt 15. desember 2008. 
  9. ^ a b «Forskrift om fredning av Bouvetøya med tilliggende territorialfarvann som naturreservat». Miljøverndepartementet, avdeling for internasjonalt samarbeid. 17. desember 1971. Besøkt 15. desember 2008. 
  10. ^ «Forskrift om ferdselsbegrensning i Nyrøysaområdet på Bouvetøya». Miljøverndepartementet, avdeling for internasjonalt samarbeid. 24. juni 2005. Besøkt 15. desember 2008. 
  11. ^ «Nye norske kandidater foreslås til verdensarvlisten». Miljøverndepartementet. 22. september 2006. Besøkt 25. desember 2008. 
  12. ^ «Svalbard på Norges tentative liste til Unescos Verdensarvkonvensjon». Miljøverndepartementet. 3. juni 2007. Besøkt 25. desember 2008. 
  13. ^ «Norsk territorium utvidet». Norge digitalt. Besøkt 16. desember 2008. 
  14. ^ a b c «Bouvetøya». Norskpolarhistorie.no. Besøkt 15. desember 2008. 
  15. ^ a b c Olav Orheim (2008). «Hvordan Norge fikk Dronning Maud Land». Norge i Antarktis. Schibsted Forlag. s. 51-52. ISBN 978-82-516-2589-0. 
  16. ^ a b «The World Factbook». Central Intelligence Agency (CIA). 4. desember 2008. Besøkt 14. desember 2008. 
  17. ^ a b «Lov om Bouvetøya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven)». Justis- og politidepartementet. Besøkt 14. desember 2008. 
  18. ^ a b c Jeff Rubin (2000). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. s. 238-240. ISBN 0-86442-772-7. 
  19. ^ «The Vela Incident: Nuclear Test or Meteoroid?» (engelsk). National Security Archive. 5. mai 2006. Besøkt 10. januar 2009. 
  20. ^ «Hvor mye krill er det i Antarktis?». Sekretariatet for Polaråret 2007-2008. 14. mars 2008. Besøkt 15. januar 2009. 
  21. ^ a b «Norsk feltstasjon tatt av naturkreftene ved Antarktis». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 14. desember 2008. 
  22. ^ «Velkommen til verdens mest avsidesliggende, ubebodde øy». Aftenposten. 21. desember 2012. Besøkt 24. desember 2012. 
  23. ^ «Norge vil ha havet rundt Bouvetøya». Dagens Næringsliv. 29. september 2012. Besøkt 26. desember 2012. 
  24. ^ «Toppdomenene .bv og .sj er ikke i bruk» (norsk). Norid. Besøkt 5. januar 2009. 
  25. ^ Bjørn L. Basberg (2008). «Nye næringer i Antarktis - streng kontroll i sårbart miljø». Norge i Antarktis. Schibsted Forlag. s. 189. ISBN 978-82-516-2589-0. 
  26. ^ Ot.prp nr 45, 1986-87

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bouvetøya – bilder, video eller lyd