Erik Magnusson av Södermanland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik Magnussons sekret.
Erik Magnusson fra hans segl.

Erik Magnusson, hertug av Södermanland 1303. Erik ble født ca. 1282, døde i fangenskap på Nyköpingshus den 16. februar 1318, og ble begravd i Storkyrkan i Stockholm. Han er skildret i riddertidens ånd og stil i Erikskrøniken, en rimkrønike som etter alt å dømme ble ferdigstilt rundt 1320/21.

Erik var sønn av kong Magnus Ladulås og Helvig av Holstein. Han ble gift med Ingebjørg Håkonsdatter ÷ datter av Håkon V Magnusson og dronning Eufemia. Erik og Ingebjørg fikk sønnen Magnus Eriksson og datteren Eufemia Eriksdatter. Førstnevnte ble valgt til konge over Norge og Sverige i 1319.

Ærgjerrig[rediger | rediger kilde]

Erik ble tidlig mer populær enn sin eldste bror kong Birger Magnusson, som arvet den svenske kronen etter farens død i 1290. Erik ble ansett både som mer dyktig og mer intelligent enn sin bror kongen. Han var også modig og ærgjerrig, og hans sosiale egenskaper skaffet ham mange tilhengere. Som opposisjonell til sin bror kongen fikk han støtte av sin andre bror Valdemar Magnusson.

Gift med Ingebjørg av Norge[rediger | rediger kilde]

I 1302 ble den drøyt 20 år gamle Erik forlovet med dem 1 år gamle Ingebjørg Håkonsdatter. Da Erik krevde bryllup i 1308 vegret imidlertid hennes far kong Håkon seg for å gi bort sin datter, blant annet fordi Norge var alliert med Sverige i henhold til tidligere avtaler, og Erik var en utfordrer til den svenske tronen.

Erik gjorde senere en pilegrimsferd til Wien og oppløste deretter sin forlovelse med Sofia av Mecklenburg-Werle (død 1339) og søsterdatter til kong Erik Menved av Danmark. Deretter opptok han sin tidligere forlovelse med norske Ingebjørg som var et godt dynastisk valg ettersom hun var den norske kongens eneste ektefødte barn. Erik fikk det som han ville. Mikkelsmess 1312 ble det turet bryllup mellom Ingebjørg og Erik i Oslo.

Opposisjon til den svenske krone[rediger | rediger kilde]

Kong Birger fryktet med rette for sine brødre og deres planer. Han tvang dem til å signere et dokument i 1304 for å gjøre dem mindre farlige. Brødrene flyktet deretter til Norge, men i 1305 ble brødrene igjen forsonet med kongen og fikk tilbake hertugtitlene sine.

Erik planla å velte Birgers marsk Torgils Knutsson som sto i vegen for hans egne planer. Ettersom presteskapet var i opposisjon til marsken ga de sin støtte til Erik og klarte å presse den svake Birger til å henrette Torgils Knutsson i 1306. Ikke mer enn et halvt år senere, i september 1306, befant Birger selv seg i fengsel, innlåst av sine to brødre som deretter tok kontrollen over Sverige.

Birgers svoger, Erik Menved, kom med en hær for å støtte Birger. Kong Håkon av Norge var derimot blitt bundet til de yngre brødrene, og Erik spesielt. I 1308 ble Erik og Valdemar tvunget av den danske kongen til å løslate Birger, men under ydmykende betingelser. Da Birger var fri søkte han støtte i Danmark og striden begynte på nytt. Ved at Erik inngikk en fredsavtale med Danmark som ble holdt skjult for kong Håkon mistet Erik den norske kongens tillit. Kong Håkon krevde Konghelle tilbake, men Erik nektet.

Krig med Norge[rediger | rediger kilde]

Erik hadde landområdet Båhuslen og Konghelle i enden av Oslofjorden som han på en eller annen måte hadde fått av den norske kongen under sitt opphold. Han hadde også fått Varberg slott og nordre Halland av Håkon Magnusson, som i sin tur hadde fått det av den danske greve Jacob Nielsen. Men i 1308/1309 var han i ferd med å miste alt til Norge.

Det brøt ut krig med Norge og Erik i 1309, og Danmark stilte seg på Norges side. På grunn av sine strategiske evner maktet Erik å ri av stormen, og beseiret nordmennene og deretter danskene som nådde Nyköping i 1309. Erik angrep Norge og gjenerobret Båhuslen og Konghelle. Striden endte med en fredsavtale i Helsingborg hvor Sverige ble delt mellom Birger og hans to brødre, hertugene Erik og Valdemar. Erik mottok Västergötland|Vestergøtland, Dalsland, Värmland og Kalmar foruten også nordlige Halland som len under Danmark, og han lovte å overlate Konghelle tilbake til Norge.

Til tross for at Erik aldri tilbakeførte Konghelle til Norge, og brøt alle sine løfter til den norske kongen, klarte han likevel få hans godkjenning for ekteskap. Forklaringen kan være at kong Håkon var blitt en noe desillusjonert mann som så at det han hadde kjempet for bare glapp unna for ham. Dessuten hadde han ingen mannelig tronarvikng. I 1312 giftet Erik seg med den 11 år gamle Ingebjørg Håkonsdatter i Oslo, og i 1316 fødte hun ham en sønn, Magnus, og i 1317 en datter. Kildene forteller at det ble feiret stort i Oslo da Erik og Ingebjørg hadde fått en sønn — en mannelig tronarving til den norske kronen.

Lurt[rediger | rediger kilde]

Erik hadde nesten maktet å nå alle sine mål: han behersket landområder bestående av deler av de tre nordiske kongedømmer, sentrert rundt kysten av Skagerrak og med Varberg som sete; han hadde en sønn som var arving til kongedømmet Norge, og han var selv de facto hersker av Sverige.

Den ambisiøse Erik ble stoppet av list da hans bror Birger, de jure hersker av Sverige, lurte ham til et gjestebud i Nyköping. Der fikk Birger øyeblikkelig Erik og Valdemar arrestert og slengt i fengsel, natten mellom 10. og 11. desember 1317. Ingen vet lenger hva som egentlig skjedde med de to brødrene, bortsett fra at de forsvinner fra historien. De ble enten sultet til døde eller henrettet i løpet av februar 1318.

Om maktkampen mellom de brødrene Erik og Valdemar på den ene siden og kong Birger Magnusson på den andre siden, se Håtunaleken.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hele Norden ble opprørte over brødrenes død, noe som fikk mange til å glemme deres ugjerninger og kun huske deres gode kvaliteter. Men Eriks ambisjoner hadde skapt store problemer for Sverige. Borgerkrigen i Sverige mellom brødrene var en av Sveriges mørke øyeblikk. Mange mennesker fra Norge, Sverige og Danmark døde på grunn av deres ambisjoner. Eriks liv ble portrettert positivt i Erikskrøniken, i tråd med riddertidens idealer. Krøniken er trolig skrevet etter initiativ fra blant andre enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter, og ført i pennen av deres felles sekretær herr Tyrgils.

Barn[rediger | rediger kilde]

Erik fikk to barn med den norske prinsessen Ingebjørg Håkonsdatter:

Kommentar[rediger | rediger kilde]

I Annales Lubicenses framgår det at en datter av riksrådmedlemmet og marsken (marskalk) Torgils Knutssonmarscalei [regis] filia var hustru til hertug Erik – Erico duci – men at dette ekteskapet ble oppløst for at Erik skulle kunne gifte seg med Ingebjørg Håkonsdatter. Det er sannsynlig at den unge Erik ble giftet bort med Torgils Knutssons datter i et dobbeltbryllup kort etter 2. desember 1302, altså samtidig med broren Valdemar Magnusson ektet en annen datter av Torgils ved navn Kristina. Det er også trolig at brødrene skilte seg fra Torgils’ døtre ved et senere tidspunkt etter at Torgils falt i unåde. Det er kjent at Valdemar skilte seg fra Kristina den 9. desember 1305. [Annales Lubicenses 1305, MGH SS XVI, sida 419]