Etiopia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 8°37′28″N 39°33′3″Ø

የኢትዮጵያ ፌዴራላዊ ዲሞክራሲያዊ ሪፐብሊክ (ge'ez)
Etiopia / Den føderale demokratiske republikken Etiopia
Etiopias flagg Etiopias våpen
Flagg Riksvåpen
Nasjonalsang
«Whedefit Gesgeshi Woude Henate Ethiopia»
amharisk: Gå fremad, kjære Etiopia, vår mor
Beliggenheten til Etiopia
Hovedstad Addis Abeba
Offisielt språk Amharisk
- Regionalspråk Andre språk er offisielle i Etiopias forskjellige regioner
Innbyggernavn etiopier, etiopisk
Styreform Føderal parlamentarisk republikk
President Mulatu Teshome
Statsminister Hailemariam Desalegn
Lovgivende forsamling Etiopias parlament
Overhus Føderasjonshuset
Underhus Folkerepresentantshuset
Historie
Dʿmt 980 f.Kr.
Keiserriket Etiopia 1137
Nåværende grunnlov August 1995
Areal 1 104 300 km² (rangert som nr. 27)
Befolkning 88 013 491 (rangert som nr. 14)
Bef.tetthet 79,7/km²
HDI 0,363 (rangert som nr. 157)
Valuta Birr (ETB)
Tidssone Østafrikansk tid (UTC+3)
ISO 3166-kode ET
Toppnivådomene .et
Kart over Etiopia

Etiopia (amharisk: ʾĪtyōṗṗyā), offisielt Den føderale demokratiske republikken Etiopia (amharisk: ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk), er en føderal republikkAfrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør og Sudan og Sør-Sudan i vest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden.

Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaen Derg.

I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer.

Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Kombinert med hyppige tørkekatastrofer, borgerkrig 1974–91 og krig med Eritrea 1998–2000, gjør dette at etiopierne lever utrygt.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Navnet Etiopia betyr «De svartes land», og er dannet av de to greske ordene aithos («brenne») og ops («ansikt»), det vil si «(mennesker med) ansikter (svart)brent (av sol)». Navnet Etiopia skrives med ge'ez-skrift ኢትዮጵያ, det offisielle Den føderale demokratiske republikken Etiopia skrives የኢትዮጵያ ፌዴራላዊ ዲሞክራሲያዊ ሪፐብሊክ.

Navnet Aethiopia (Αἰθιοπία) forekommer to ganger i Iliaden og tre ganger i Odysseen. Den greske historikeren Herodot bruker det spesifikt om alt land sør for Egypt, og med det både det nåværende Sudan og Etiopia.[1] Den eldste kjente bruken av navnet Ityopya innenfor regionen er fra 300-tallet, på innskrifter i stein etter kong Ezana av Kongeriket Aksum.

Plinius den eldre hevdet at landet hadde sitt navn etter en person med navnet «Aethiops», som var sønn av Hefaistos. Det greske personnavnet ble fanget opp og brukt i ge'ezteksten Mats'hafa Aksum (Boken om Aksum) fra 1400-tallet. Her fremstilles Ityopp'is som en ellers unevnt sønn av Kusj, sønnesønn av Bibelens Noah, som skal ha vært grunnleggeren av byen Aksum. I den norske bibeloversettelsen av 1930 brukes ordet Etiopia flere steder hvor det tales om et fremmed rike eller folkeslag. I den hebraiske teksten står det Kusj, og i nyere bibeloversettelser (NO78) brukes Nubia.[2]

Tidligere har landet, og regionen, vært kjent som «Abyssinia», et navn som er avledet av Habesh, som er en gammelarabisk form for det etiopiske ordet Ḥabaśāt. Den moderne formen av ordet, Habesha, brukes fortsatt om landets innbyggere. Det moderne arabiske ordet Al-Ḥabashah betyr «habeshafolkets land».

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Topografisk kart over Etiopia viser hvordan Riftdalen deler landet i to fjellplatåer
Eselkjerre nær Langanosjøen i Riftdalen, Oromiaregionen.

Med 1 104 300 km², om lag tre ganger Norges areal, er Etiopia verdens 27. største land. Landet ligger på Afrikas horn, og grenser i sør til Kenya, i vest til Sør-Sudan og Sudan og i øst til Eritrea, Djibouti og Somalia. Etter at Eritrea ble en selvstendig stat i 1993, har ikke Etiopia lenger noen kystlinje.

Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer.[3] I Riftdalen, som typisk ligger over 900 moh, finnes stepper, halvørken og fruktbare lavlandsområder i dalens bredde på 40–65 km. Høyfjellsplatåene er dannet gjennom vulkansk aktivitet, og de fleste fjellene er tidligere vulkaner. Den vulkanske landdanningen har ført til at det finnes flere innlandsbassenger med innsjøer uten utløp. Flere av byene i landet, Addis Abeba, Aksum og Gonder, ligger i høyfjellsplatåene.

Det vestlige fjellplatået, som også er kjent som Det abyssinske platå, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I dette området ligger hovedstaden Addis Abeba på Shewaplatået, ca. 2 500 moh. Det abyssinske platået ender bratt mot øst mot Danakilørkenen, og slakt mot Sudanhøysletta i vest. Etiopias høyeste fjell Ras Dashen (4 550 moh)[4] ligger i denne delen av landet. Det gjør også verdensarvområdet Simien nasjonalpark og Tanasjøen, som er Den Blå Nilens kilde. Den Blå Nil danner en markert canyon, opptil 1 400 m dyp, gjennom lavalandskapet. Elva Omo renner sørover mot Turkanasjøen. Elva Awash renner fra Addis Abeba østover gjennom Riftdalen mot Djibouti; elvas nedre del, som ender i en saltsjø uten utløp, er et verdensarvområde.

By Varmest[3] Kaldest Våtest Tørrest
Addis Abeba,
2 355 moh
april/mai, 10–25 °C desember 5–23 °C august
300 mm
desember
5 mm
Dire Dawa,
1 708 moh
juni, 22–34 °C des/jan, 14–27 °C juli
109 mm
desember
8 mm

Somaliplatået, sørøst for Riftdalen, har sine høyeste topper (Tullu Demtu, 4 377 moh, og Batu, 4 307 moh) mot Riftdalen, og skråner mot sørøst. De viktigste elvene her er Shebele og Juba.

I høylandet finnes tresavanne, einer og kaffeplanter. I lavlandet veksling mellom tørr savanne og ørken. Også noe frodig løvskog.

Zoogeografisk tilhører Etiopia den etiopiske region, og mange karakteristiske afrikanske dyrearter som løve, sjiraff, antiloper og hyener finnes her. Det finnes 31 endemiske pattedyrarter i Etiopia, hvorav 14 er regnet som sårbare eller truet.[5] Etiopisk ulv (også kjent som simienrev og etiopiasjakal), fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) og flikibis (Bostrychia carunculata) er slike arter.

Etiopia har tropisk monsunklima, men på grunn av høylandet er det kjøligere enn i de fleste andre land på samme breddegrad.

Demografi[rediger | rediger kilde]

En gruppe opprørere fra Oromo Liberation Front.

Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid.[6] Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.[7]

Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden.[6][8] Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir en rangering som nr. 195 av 221 land (2011[7]).

I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker.[9] Den største folkegruppen er oromoere med 34,9 %,[6] som er delt i flere undergrupper. De er tradisjonelt nomader, snakker oromo, og er stort sett bosatt i Oromiaprovinsen. De er i delvis opposisjon til sentralmyndighetene, og noen ønsker uavhengighet.

Tradisjonelt har amharer (26,9 %) og tigreanere (6,1 %) vært de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. De lever i den nordlige del av landet, og rundt Addis Abeba. De snakker henholdsvis amharisk og tigrinja/tigré.

Somaliere (6,2 %) er tradisjonelt muslimer og lever som nomader i den store men sparsomt bebodde Somaliregionen nær grensen til Somalia, i et konfliktområde som også er kjent som Ogaden. De ønsker å innlemme «sine» deler av Etiopia i Somalia. Andre grupper er sidama (4 %), guragie (et lite, men innflytelsesrikt handelsfolk; 2,5 %), welaita (2,3 %), hadiya (1,7 %), afarer (1,7 %), gamo (1,5 %) og 12,5 % andre grupper.

Det snakkes mellom 77 og 85 språk i Etiopia.[10] Amharisk og oromo er mest utbredt, og snakkes av henholdsvis 32,7 og 31,6 % av innbyggerne. Størsteparten av språkene i landet tilhører den afroasiatiske språkfamilien, mens rundt 20 språk er nilosahariske.

Religioner[rediger | rediger kilde]

Religion i Etiopia
Kristendom
  
62%
Islam
  
34%
Afrikanske religioner
  
2,6%
Andre
  
1,4%
De største byene Innbyggere[11]
Addis Abeba 3&506&2973004&2 973 004
Dire Dawa 3&505&281750&281 750
Gonder, Amhara 3&505&194773&194 773
Nazret, Oromia 3&505&228623&228 623
Dese, Amhara 3&505&169104&169 104
Harar, Harar 3&505&122000&122 000

Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum. I dag regnes om lag 62 % av befolkningen som kristne[6], fordelt på 43 % tilhørende den etiopisk-ortodokse kirke og 19 % protestanter. 34 % er muslimer og ca. 2,6 % praktiserer tradisjonelle animistiske afrikanske religioner.

«Andre» utgjør 1,4 %; landet har blant annet en særegen etiopisk-jødisk minoritet kalt Beta Israel – hvorav mange riktignok emigrerte til Israel under militærjuntaen 1979–91. Tradisjonelt har religiøs tilknytning sammenheng med etnisk tilknytning; amharer og tigreanere er kristne, mens somaliere, afarer og aderi er muslimer[9].

Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring.[trenger referanse] Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang.

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

17 % av innbyggerne bor i byer; andelen er økende og ventes å være 30 % i 2030. Til sammenligning er andelen bybefolkning i nabolandene Sudan og Kenya henholdsvis 45 og 47 %.[12]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Etiopias historie

Etiopia er en gammel kristen kultur. Udatert bibelhåndskrift
Haile Selassie var keiser fra 1930 til kuppet i 1974. Mengistu Haile Mariam var Etiopias sterke mann fra 1974 til 1991. Haile Selassie var keiser fra 1930 til kuppet i 1974. Mengistu Haile Mariam var Etiopias sterke mann fra 1974 til 1991.
Haile Selassie var keiser fra 1930 til kuppet i 1974. Mengistu Haile Mariam var Etiopias sterke mann fra 1974 til 1991.

Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia er kongeriket Aksum, etablert ca. 400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte over Rødehavet fra den arabiske halvøya.[13] Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren til egypterne. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaen Kebra Negest regnet sin slektshistorie tilbake til kong Salomo og dronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst av Zagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablerte keiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974.

Inntil hovedstaden Addis Abeba ble etablert i 1886, haddde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent som Zemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom.

Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne: Tewodros (1855–68), Yohannes IV (1868–89), Menelik II (1889–1913), keiserinne Zewditu (1916–30) og Haile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap i Folkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en britisk unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895.

Etiopia ble under den italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det da fasciststyrte Italia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonien Italiensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og England ble krigsmotstandere i Europa.

Etter vedtak i FN inngikk Eritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins. Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993.

Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea og keiserens fortielse av tørkekatastrofen i 1972–74.[3] Uroen førte i 1974 til opptøyer og generalstreik, og den 12. september tok en gruppe yngre offiserer, organisert i gruppen Derg, makten i landet. Derg hadde i utgangspunktet ingen klar idé om hvilken kurs de skulle styret landet i, men utviklet seg raskt til en marxistisk gruppe. Fra 1977 var landet Sovjetunionens viktigste allierte i regionen. Derg gjennomførte landreformer. Perioden med Derg og med den demokratiske folkerepublikken (1987–91) var preget av grensekriger og indre strid, med flere opprørsgrupper. Etter Sovjetunionens fall maktet ikke marxiststyret å stå imot det indre presset, og i 1991 ble makten overtatt av EPRDF, en koalisjon av etnisk baserte opprørsgrupper.

Statsminister Meles Zenawi fra TPLF, en av partene i EPRDF, var en sentral politiker fra 1991, først som president fra 1991 til 1995 og deretter som statsminister fra til sin død i 2012. Under hans regime har landet fått en ny føderal grunnlov som understreker at landet består av ulike etniske grupper i samarbeid. Denne statsmodellen basert på etnisitet har vakt interesse i andre afrikanske land som møter de samme problemene med hensyn til forholdet mellom stat og stammer,[3] og har i Etiopia også redusert amharenes dominerende posisjon, riktignok til åpenbar fordel for det sterke TPLF, knyttet til tigreanerne. EPRDF blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd, krenkelser mot den politiske opposisjonen, og en sterk statlig kontroll som i realiteten undergraver intensjonene om føderalstat og etnisk selvstyre.[3][14]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Meles Zenawi var statsminister fra 1995 til 2012.

Utdypende artikkel: Etiopias politikk

Etiopia ble en sosialistisk republikk i 1974. I 1991 brøt det kommunistiske styret sammen. Etiopias nåværende statsskikk er basert på den nye grunnloven av 1995. Den nye grunnloven er føderal, og bygger på de 9 etnisk baserte regionene. Formelt sett har regionene utstrakt selvstyre, men i realiteten er det meste kontrollert fra den nasjonale regjeringen,[6] som utgår fra koalisjonen EPRDF. «Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen TPLF fra Tigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Ababa etter at det tidligere marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.»[8] Statsminister Meles Zenawi fra TPLF ble valgt i 1995, og ble gjenvalgt i 2000, 2005 og 2010. Han satt til sin død i 2012.

Etiopias parlament består av to kamre: et føderasjonshus (Yefedereshn Mekir Bet) med 112 medlemmer som blir utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus (Yehizbtewekayoch Mekir Bet) med 547 medlemmer som velges i direkte valg hvert femte år.

Etiopias president har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Presidenten velges hvert sjette år ved indirekte valg, av parlamentet. Nåværende president Girma Wolde-Giorgis ble valgt i 2001 og gjenvalgt i 2007.

Det nåværende regimet blir kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon. Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser og forstyrrelse av fagforeninger.[6][8][15] Kritikken fra utlandet karakteriseres imidlertid som forsiktig; «vestlige land [er] mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner»[8]. Ved valget i 2010 ble det registrert en forverring, hvor trusler og overvåking av velgere var vanlig, og hvor regjeringspartiet brukte statlige ressurser i sitt partis valgkamp. Opposisjonspolitikere ble også angrepet og drept.[16] Trosfriheten blir tilsynelatende godt ivaretatt, i tråd med regimets politikk om at landet består av flere ulike folkegrupper.

Sitat EPRDF forsvarer sin eigen politikk med at landet treng ein sterk stat og eit sterkt parti for å kome ut av fattigdomen. Sentralt i statsminister Meles Zenawi sin retorikk er ideen om utviklingsstaten. Denne tanken går ut på at staten, styrt av eit dominerande parti, spelar ei hovudrolle både i økonomien og i samfunnet generelt, etter modell frå mellom anna Sør-Korea og Taiwan. Partiet sitt uttalte mål er å sitje med makta til Etiopia er oppe på mellominntektsnivå, truleg innan dei neste 10 til 30 åra.
Etiopia treng slike ambisiøse mål for å løyse dei alvorlege fattigdomsproblema. Spørsmålet er om EPRDF, med sin dominerande og ekskluderande politikk, klarer å skape ein vekst for etiopisk økonomi som inkluderer alle samfunnsgrupper. Til no har regjeringa fremja ein økonomi der partiinteresser dominerer, og der staten sine ressursar er med på å støtte opp under deira eiga makt.
Sitat
– Lovise Aalen, Fellesrådet for Afrika[17]

Politiske partier og valg[rediger | rediger kilde]

Det politiske systemet i landet er basert på koalisjoner mellom etnisk baserte partier. Den regjerende koalisjonen EPRDF består av fire politiske partier med bakgrunn i ulike regioner/folkegrupper: Oromo Peoples' Democratic Organization (OPDO) fra oromoere; Amhara National Democratic Movement (ANDM) fra amharer; South Ethiopian Peoples' Democratic Front (SEPDF) fra Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk og Tigrayan Peoples' Liberation Front (TPLF) fra tigreanere. Også de seks partiene som samarbeider med koalisjonen er basert på regionalitet og etnisitet.

Ved Etiopias parlamentsvalg 2010 fikk EPRDF-koalisjonen 499 av de 547 setene i parlamentet, partier som er alliert med EPRDF fikk 46 seter, opposisjonsalliansen Medrek fikk ett sete, og en uavhengig representant fikk det siste setet.[18] Flere av de siste valgene har blitt boikottet av opposisjonen, «fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem»[8]. Under parlamentsvalget i 2010 ble «flere potensielt sterke opposisjonskandidater fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler.»[8]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Regioner og autonome byregioner i Etiopia

Utdypende artikkel: Etiopias regioner. Se også: ISO 3166-2:ET

Etiopia er siden 1996 inndelt i 9 etnisk baserte regioner (flertall kililoch, entall kilil), og dertil 2 autonome byregioner knyttet til de to største byene Addis Abeba og Dire Dawa. Regionene er videre inndelt i 68 soner. Den videre inndelingen er i om lag 500 woreda, og til sist i et landsbynivå kalt kebele. Fram til 1991 fantes en annen inndeling, i 13 provinser.

  1. Addis Ababa
  2. Afar
  3. Amhara
  4. Benishangul-Gumuz
  5. Dire Dawa
  6. Gambela
  7. Harar
  8. Oromia
  9. Somali
  10. Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk
  11. Tigray

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Etiopia er medlem av FN, de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Den afrikanske union, ACP, G24-landene, COMESA og Cotonou-avtalen.

Etiopia ble medlem av Folkeforbundet i 1923, og av FN fra opprettelsen. Landet samarbeidet tett med Storbritannia fram til 1945, og med USA etter dette. Etiopia var en av initiativtagerne til Organisasjonen for afrikansk enhet i 1963, og OAUs hovedkontor ble lagt til Addis Abeba. Etter revolusjonen i 1974 ble Etiopia offisielt medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, men utviklet i realiteten tette bånd til Sovjetunionen og dets allierte.

Etter regimeskiftet i 1991 har landet utviklet tette bånd til USA. USA er nå Etiopias største bistandspartner, og Etiopia er en av USAs allierte i krigen mot terror. USA samarbeider med etiopisk etterretning om å overvåke al-Qaidamedlemmer i nabolandet Somalia. Det er også kjent at CIA bruker hemmelige fengsler i Etiopia, såkalte black site-fengsler, for å fengsle og avhøre uidentifiserte fanger i krigen mot terror.[19] Etiopia har også gode relasjoner til Israel og Saudi-Arabia, og undertegnet i 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – trolig på grunn av felles fiendskap med Somalia.[3]

Etiopia har et anstrengt forhold til nabolandet Somalia på grunn av pågående grensestridigheter i Ogadenområdet. Forholdet til Eritrea har gått i bølger; Eritrea ble innlemmet i Etiopia i 1950 på FNs og Italias initiativ. Under og etter den eritreiske selvstendighetskrigen var det et godt forhold mellom TPLF, som fikk kontroll over Etiopia i 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, som samme år overtok styringen av Eritrea, og den etiopiske regjeringen bidro til Eritreas selvstendighet i 1993. Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000 dreide seg tilsynelatende om grensestridigheter, men kan ha hatt flere motiver. Grensen mellom de to landene ble 2000–08 overvåket av UNMEE. Forholdet til nabolandet Sudan var lenge spent fordi Etiopia støttet SPLMs kamp for et uavhengig Sør-Sudan, men ble bedre mot slutten av 1990-tallet, og Sudan, Jemen og Etiopia har siden 2004 et samarbeid i en regional «antiterror-akse».[3]

Militærutgiftene ligger (per 2009) på moderate 1,2 % av BNP.[7] Landet har (per 2007) 525 kampfly, 20 kamphelikoptre og ca. 400 russiskproduserte stridsvogner.[3] Militærtjeneste er frivillig, og varer 16 måneder.[15]

Rettsvesen[rediger | rediger kilde]

Etiopias rettsvesen er knyttet til regionene/delstatene. Straffesaker behandles i lokale domstoler med én dommer. Sivilrettslige saker og straffesaker behandles på et midlere nivå, og det finnes en høyesterett i hver region. Det finnes også en føderal appelldomstol og en føderal høyesterett. Leder og nestleder for høyesterett utnevnes av folkerepresentanthuset etter forslag fra statsministeren.[3] Shariadomstoler finnes for religiøse og familiære saker for de av innbyggerne som er muslimer.[20]

Flagg og symboler[rediger | rediger kilde]

Nåværende flagg til venstre. Flagget uten stjernen ble brukt 1975–87 og 1991–96 Nåværende flagg til venstre. Flagget uten stjernen ble brukt 1975–87 og 1991–96
Nåværende flagg til venstre. Flagget uten stjernen ble brukt 1975–87 og 1991–96

Det nåværende flagget til Etiopia ble tatt i bruk 6. februar 1996, i henhold til grunnloven av 1995. Flagget bruker de tre vanlige fargene for afrikansk enhet: rødt, grønt og gult. Emblemet i midten er det nye riksvåpenet fra 1996. Flagget har alltid brukt de tre fargene, men emblemet har variert. Under keiserriket hadde flagget Løven av Juda som emblem, mens ulike motiv ble brukt av Derg og under folkerepublikken 1987–91.

Etiopias riksvåpen ble også innført i 1996. Symbolet er et gyldent pentagram som både viser tilbake til det gamle kongehusets angivelige avstamning fra Kong Salomo, og kan minne om solen i Dergs emblem. I sin nåværende form forklares det med at landet er en enhet av mange folkegrupper.[21]

Under keiserdømmet fantes det flere ordener.[22] Den første av disse, Salomos segls orden, ble innstiftet i 1874 og ble i 1922 delt, slik at Salomo-ordenen, som blant annet Haakon VII og Olav V var innehavere av, ble til. Flere nordmenn var blant innehaverne av Etiopias stjerneorden, innstiftet i 1874.[23] Dronningen av Sabas orden ble etablert i 1922, Keiser Menelik IIs orden, som også flere nordmenn mottok, i 1924, og Den hellige treenighetens orden i 1930. Etter at Etiopias statsform, som følge av kuppet i 1974, ble endret til republikk, ble de keiserlige ordener avskaffet som statlige utmerkelser. Under Dergen kom et nytt ordensvesen til.

Statens inntekter[rediger | rediger kilde]

Etiopia er avhengig av bistand, særlig i år med tørke. Viktige bistandspartnere er IMF, Verdensbanken, USA, Storbritannia og EU. Bistanden utgjør én milliard USD årlig,[24] av et statsbudsjett på 5 milliarder USD.[7]. Budsjettåret begynner 8. juli.

Forholdet til Norge[rediger | rediger kilde]

Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm,[25] mens Norge er representert i Etiopia ved sin ambassade i Addis Abeba, som ble opprettet i 1991.[26] Flere norske misjons- og bistandsorganisasjoner arbeider i Etiopia, blant annet Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband, Frikirken, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp.[27] Mellom 35 og 60 barn blir adoptert fra Etiopia til Norge hvert år,[28] gjennom Adopsjonsforum.

Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia og 35,6 mill. NOK eksport til Norge. Norge ga i 2008 250 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp.[24] Det meste av den norske støtten gis via norske frivillige organisasjoner og FN.[29]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Nøkkeltall Verdi  % av
BNP
År, kilde
BNP 103,1 mrd US$ 2012, CIA - The World Factbook
BNP (vekst) 7 % 2012, CIA - The World Factbook
Industriproduksjon 8,1 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 6,2 % 2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 5 %[30] 2009, Index of
Economic Freedom
Handelsbalanse 2005 –2,97 mrd US$ 2005, UNDP
Handelsbalanse 2006 –2,33 mrd US$ 2006, UN Statsitics
Betalingsbalanse 2005 –1,57 mrd US$ 2005, UNDP
Betalingsbalanse 2006 –1,79 mrd US$ 2006, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp 1,91 mrd US$ 2005, UNDP
BNP per innb 1200 US$ 2012, CIA - The World Factbook
Fattigdom 15 %[31] 2008, UN

Etiopias økonomi er i sterk vekst, med «rundt 11 % årlig vekst over de siste 5 årene» (per jan 2010[24]), noe som gjør landet til den 5. raskeste voksende økonomien i verden. Den sterke veksten forklares med regjeringens langsiktige infrastruktursatsning og med «satsningen på en hjemmesnekret jordbruksbasert industrialiseringspolitikk.» «Store deler av befolkningen på landsbygda som tidligere kun produserte for eget forbruk, er gjennom veinettet blitt knyttet til markedene og produserer nå overskudd for lokalt forbruk og eksport.»[24]

Åkerbruk, vest i Oromiaregionen.
Kaffeplukker

Det meste av sysselsettingen er knyttet til landbruket, på landsbygda. 50 % er sysselsatt i landbruket, 11 % i industri og 39 % i tjenesteytende næringer.[7] Landet er spesielt ved at staten eier all jord, som leies ut på 99-årsbasis til innbyggerne. Industri finnes særlig i Addis Abeba, men også i andre byer. Den økende middelklassen i hovedstaden er et voksende marked for importvarer.[24]

Eksport[rediger | rediger kilde]

Etiopias eksport bestod tidligere i all hovedsak av kaffe, som utgjorde opp til 65 % av eksportinntektene. På grunn av en bevisst spredning av eksportproduksjonen utgjør kaffe per 2010 om lag 35 % av eksportinntektene. Andre eksportprodukter er roser og andre gartneriprodukter, bomull, lær- og skinnprodukter, gull og khat.[24]

De viktigste eksportlandene er Kina (13,3 %), Tyskland (10 %), Saudi-Arabia (7,6 %), USA (7,4 %), Nederland (6,5 %), Sudan (4,5 %) og Belgia (4,1 %). (2009[7])

Norge importerer roser, honning og kaffe.

Naturressurser[rediger | rediger kilde]

Etiopia antas å ha store mineralforekomster, men det er bare gull som i utvinnes i noe omfang. I mindre grad utvinnes det platina, salt, kaliumklorid, kull og jernmalm. Landet har sannsynligvis uutnyttede ressurser av petroleum og naturgass, særlig i sørvest, i grenseområdene mot Sudan, men omfanget av dette er ennå ikke kartlagt.[24][6]

Landet har, med sine høydeforskjeller, et betydelig potensial for vannkraftproduksjon, særlig Den blå nil. Store vannkraftverk er blant annet Tana Beles-demningen i Den Blå Nil, Tekeze-demningen i en bielv til Nilen og Gilgel Gibe vannkraftverk i Omovassdraget.

Etiopias energiforsyning er 90 % basert på vannkraft[15]. Årlig produksjon (per 2007) er 3,46 milliarder kWh.[7]

Primærnæringer[rediger | rediger kilde]

Jordbruket står for 45–50 % av BNP,[6][7] 85 % av sysselsettingen[7] og 60 % av eksportinntektene.[8]

Viktige landbruksprodukter er korn, belgfrukter, kaffe, sukkerrør, khat, poteter, oljevekster og avskårne blomster.[7]

Husdyrbruket er svært omfattende i deler av landet. I lavlandet i sør, sørøst og øst kan så mange som 7 millioner innbyggere være avhengig av pastoralisme, og buskapene omfatter 35 millioner kveg, 25 millioner sauer og 18 millioner geiter, (2003[15]) noe som også er grunnlag for industri med huder.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Jernbanetraseen.

Den 784 km lange jernbanestrekningen Ethio-Djibouti Railways mellom Addis Abeba og havnen i byen Djibouti ble bygget mellom 1897 og 1917, men har de siste årene ikke hatt passasjertrafikk mellom Addis Abeba og Dire Dawa.[32] Banen er under opprusting.

Havna i Djibouti er uansett viktig for etiopisk eksport, særlig etter at Etiopia mistet adgang til havnene i Assab og Massawa som følge av krigen med Eritrea.

Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån.[24] Det transafrikanske hovedveinettet forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya og Khartoum i Sudan. De viktigste flyplassene er Bole internasjonale lufthavn ved Addis Abeba og Aba Tenna Dejazmach Yilma internasjonale lufthavn ved Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.[24]

Bedriftsstruktur og eierskap[rediger | rediger kilde]

Både Folkerepublikken Kina og India øker sine investeringer i Etiopia. Utenlandsinvesteringene har skutt betydelig i været de siste 5 årene. Dette gjelder ikke bare landbrukssektoren, men også innen gruver og industri som tekstilproduksjon, olje (i Ogaden og Gambella), gull, skinn og huder (herunder skoproduksjon) og bilproduksjon.[24] Landet er under press fra WTO med tanke på privatisering, men myndighetene holder fortsatt igjen i liberaliseringen i en rekke sektorer, som banker, energiforsyning og telekommunikasjoner.

Bankvesenet[rediger | rediger kilde]

De etiopiske bankene og forsikringsselskapene ble nasjonalisert etter revolusjonen i 1974. Siden midten av 1990-tallet har det vært lov å etablere private banker og forsikringsselskap igjen, og disse dekker (per 2005) 20 % av lånemarkedet.[15] Hele den private banksektoren er på etiopiske hender, og regjeringen forfekter sterkt at det bør fortsette slik.[24]

Etiopias nasjonalbank er sentralbank.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Turismen til Etiopia er i vekst, og landet har både attraktiv natur og flere gamle kulturminner fra tidligere høykulturer, noe som vises igjen i Etiopias ni verdensarvområder. Turismen utgjør sammen med samferdsel den største andelen av tjenesteytende næringer, og anslås per 2011 å kunne bli 500 000 turister årlig.[24]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalender[rediger | rediger kilde]

Den etiopiske kalenderen er basert på den koptiske kalender, som i sin tur er basert på den egyptiske kalender, men man har også tatt inn elementer fra den julianske kalender. Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder à tretti dager, samt fem eller seks epagomenale dager, ofte kalt «den trettende måned». Kalenderen er nesten 8 år bak vår gregorianske, på grunn av uenighet om tidspunktet for Jesu fødsel.

Nasjonaldagen er 28. mai, til minne om Dergs fall etter den etiopiske borgerkrigen i 1991. Andre offentlige høytidsdager er Julaften (7. januar!), helligtrekongersdag (19. januar), minnedagen for slaget ved Adwa (1. mars), 1. mai, minnedagen for seieren over Italia i 1941 (5. mai) og nyttår (11. september!). I tillegg kommer følgende bevegelige helligdager innen islam og kristendommen: Id ul-Adha, Mawlid, Langfredag, Andre påskedag, Korsets opphøyelse og Id al-fitr.[15]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950
Fjernsynshuset i Addis Abeba

Skolesystemet i Etiopia består av 8-årig barneskole, 2-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole.[3] Skolegang er gratis, men ikke obligatorisk; 83 % av barna går på skolen, men bare 38 % fullfører grunnskolen,[12] mens 43 % av barn mellom 5 og 14 år arbeider.[9] 17 % av ungdommen går i videregående skole, mens 1,6 % tar høyere utdanning. Landet har 6 universiteter og flere private og offentlige høyskoler. Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950.

Historisk sett har den etiopisk-ortodokse kirke hatt kontroll over lærdomssektoren i landet, men fra 1900-tallet ble skolevesenet sekularisert. 57 % av befolkningen er analfabeter, men bare 50 % av landets unge er det.[12]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Selv om ytringsfrihet er fastslått i grunnloven, er sensur fra myndighetenes side vanlig, med arrestasjoner av journalister, og sensur av utenlandske internettsider og nyhetssendinger. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerer Etiopia som nummer 139 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2010, blant annet på grunn av økt kontroll med journalister i forbindelse med valgene i mai 2010.[33] Det rapporteres også om at en journalist i Voice of America ble utvist i juni 2010 for å ha meldt at myndighetene hadde utført en massakre mot 70 sivile i Ogadenområdet.[16]

Landet har 9 radiostasjoner, hvorav 8 sender på AM-nettet og én på kortbølgenettet. Det statseide Ethiopian Television Company startet sendinger i 1964, og sender i dag i to kanaler. De sender på fem nasjonale språk, fransk, arabisk og engelsk. På grunn av lav leseferdighet er det få aviser i landet. Addis Zemen skrives på amharisk, og var tidligere offisielt organ for Etiopias arbeiderparti. Andre aviser er Addis Fortune, ukeavisen Capital Ethiopia og Ethiopian Reporter. Ukeavisen Yeroo utgis i Oromiaregionen, og kan sees som en opposisjonsavis. Mestawet Ethiopian Newspaper er et månedstidsskrift for etiopiere i USA.

Ifølge tall fra FN er det 1,6 aviser per 1000 innbyggere, 1 % har datamaskin, 0,5 % har internettilgang og 2,4 % har mobiltelefon.[12]

Helse og levekår[rediger | rediger kilde]

Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nummer 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom.[12]

Kombinasjonen av tørkekatastrofer (i 1972–74, 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003[3]), borgerkrig 1974–91 og krig med Eritrea 1998–2000 har gjort at store deler av befolkningen lever på et eksistensminimum. I deler av landet oppstår tørke med påfølgende humanitære katastrofer relativt regelmessig. Dette gjelder særlig Somaliregionen, sørlige deler av landet og i Amhara- og Tigrayregionen. Når regnet så kommer, er oversvømmelser et vanlig problem, særlig i sør og øst i landet.[24] Bare 38 % av innbyggerne har tilgang til rent vann.[7]

Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid.[6] Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.[7] Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden.[6][8] Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir likevel bare en rangering som nummer 195 av 221 land (2011[7]).

Gjennomsnittlig føder hver kvinne 6 barn, mens spedbarnsdødeligheten er så stor som 7 %, noe som er den 17. høyeste spedbarnsdødeligheten i verden (2011[7]).

Man mangler data for utbredelsen av HIV/AIDS.

Kvinners stilling[rediger | rediger kilde]

Kvinners stilling i Etiopia er først og fremst utfordret av generell fattigdom. En annen helserisiko er tidlige giftemål; selv om det er en 18-årsgrense for å inngå ekteskap viser tall fra 2004 at 30 % av jenter mellom 15 og 19 år var gift, enker eller skilt. Dette gir tidlige svangerskap og stor risiko for mødredødsfall ved fødsler.[34]

Kvinnelig omskjæring praktiseres blant mange folkegrupper i Etiopia, tilsynelatende uavhengig av religion.[9] Bruderov med tilhørende voldtekt praktiseres i noen regioner.[9][34] Polygami er forbudt.[34]

Sivile organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Religion og folkegruppe er de viktigste faktorene i landets sosiale struktur.

Selv om det er grunnlovsfestet organisasjonsfrihet, er organisasjoner i praksis underlagt tett kontroll, og organisasjoner som mottar utenlandsk støtte har, i henhold til en lov fra 2009, ikke anledning til å drive med spørsmål knyttet til politiske rettigheter eller menneskerettigheter.[16]

Det er rundt 300 000 fagforeningsmedlemmer i Etiopia,[35] hvorav mer enn 203 000 er medlemmer av Confederation of Ethiopian Trade Unions. Det lave antallet, sett i forhold til folketallet, kan forklares med den beskjedne industrialiseringen. Fagforeninger hadde en sen start i landet, fordi det ble sett på som opprørsk i keiserriket. Myndighetene vedtok i 1962 en lov som tillot fagforeninger, og anerkjente i 1963 den første fagforeningen. Den daværende militærjuntaen skiftet i 1978 og 1982 ut ledelsen i fagforeningen, fordi de anså den for å sabotere, og ikke anerkjenne prinsippet om demokratisk sentralisme.[15] Fagforeningene er pr 2010/2011 under streng kontroll fra myndighetene, som påberoper seg rettet til å overprøve innmelding i fagforeninger. Det har ikke vært (lovlige) streiker i landet siden 1993.[16]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmuseet, med utstillingslokaler bak til venstre og kontorlokaler til høyre.
Stuingen wat er typisk for det etiopiske kjøkken.

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Etiopia er et av de landene i Afrika som har den lengste sammenhengende skriftkulturen, trolig fordi kristendommen, med sin tekstbaserte virksomhet, tidlig fikk fotfeste i landet. Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum, og den etiopisk-ortodokse kirke har fortsatt oppslutning fra 43 % av innbyggerne. Den første bibeloversettelsen kan trolig dateres til 400-tallet. De eldste kjente manuskriptene er fra 1300-tallet, og særlig kan nevnes Kebra Nagast (ca. 1320), en tekst som gjennom sagn og teologi knytter den etiopiske kongeslekten til Kong Salomo. Den noe eldre teksten Fetha Nagast er en kirkerettslig, sivil- og statsrettslig tekst, datert til rundt 1240. Kirkespråket har inntil nylig vært geez.[3]

Den første litteraturen på folkespråket amharisk er fra tidlig 1900-tall. En av de første romanene er Lebb wallad tarik (1908), en læretekst av Afawarq Gabre Yesus. Senere forfattere er Menghistu Lemma (1925–88), Ashenafi Kebede (1937–98), Sahle Sellasie (født 1936), Daniachew Worku (født 1936) og Abbe Gubegna (født 1934). Vanlige tema i 1900-tallets litteratur var etiopisk historie og samtid. Etter keiserrikets fall i 1974 har litteraturen hatt dårligere kår, både på grunn av sensur og landets generelt dårlig sosiale og økonomiske situasjon.[3] Maaza Mengiste (født 1971) er en eksiletiopisk forfatter bosatt i USA.

Musikk og teater[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell etiopisk musikk preges av kulturmøtet mellom arabisk musikk og afrikansk musikk. I vest er afrikansk flerstemmighet utbredt, mens de muslimske folkegruppene i øst bruker tradisjonelle arabiske musikkuttrykk.[3] Etiopisk kristen musikk regnes som en arv fra den halvt legendariske St. Yared fra 500-tallet. Amharerne har preget kirkens liturgi, som bruker ornamentert énstemmig sang til rytmeinstrumenter. Begena er en tistrenget lyre som er særegen for de nordlige høylandsområdene i Etiopia og Eritrea. Den er et finkulturinstrument som ofte spilles meditativt eller til religiøse tekster.

Den muslimske musikkstilen manzuma er utviklet i den nordøstlige delen av landet, og har bredt seg. Opprinnelig ble den sunget på amharisk, men i de vestlige delene av landet synges manzuma også på oromo.

Innen moderne musikk er Aster Aweke og Ejigayehu Shibabaw blant de mest kjente artistene.

Fra biskoppelige bannbuller fra 500-tallet vet man at det fantes skuespillere i landet allerede den gang. Moderne teater kom til landet i 1916. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatisk tradisjon, skrevet og regissert av blant annet den USA-utdannede Tesfaye Gessesse.[3]

Kunst og museer[rediger | rediger kilde]

Etiopias nasjonalmuseum i Addis Abeba regner sin historie tilbake til en utstilling med historiske drakter i 1936. Museet ble etablert i 1958, i og med et arkeologisk institutt, og fikk sin nåværende form i 1976 da et direktorat for kulturminnevern ble opprettet. Museet har fire avdelinger: en for arkeologi og paleoantropologi (hvor blant annet Lucy er utstilt), en historisk avdeling med middelalderhistorie og kongehistorie, en avdeling for billedkunst (blant annet med arbeider av Afewerk Tekle) og en etnografisk avdeling.

Den eldste bevarte billedkunsten er kirkemalerier og ikoner, noen av dem fra helt tilbake til 1300-tallet. Påvirkningen fra bysantinsk kunst er påtagelig.[3]

De ni verdensarvstedene i landet omfatter både natur- og kulturminner. I Aksum finnes ruiner og obelisker etter kongeriket Aksum fra 300–1100-tallet; i Gonder ligger den originale borgen Fasil Ghebbi med en arkitektur preget av kulturmøter; i den østlige byen Harar er det den befestede gamlebyen som er vernet. Stelene i Tiya er minner fra en ukjent forhistorisk kultur, mens Konsos kulturlandskap gjenspeiler en nyere åkerbrukskultur. Landets mest berømte kulturminne er Kirkene i Lalibela, som ble hugget ut av fjellet på 1200-tallet.

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Det etiopiske kjøkkenet preges av krydrede grønnsaks- og kjøttretter. En vanlig rett er wat, en stuing servert på et tynt surdeigsbrød kalt injera. Brødet lages av teff-mel. Retten serveres vanligvis uten bestikk, og man bruker brødet til å plukke opp mat fra tallerkenen.

Etioperne bruker sjelden svinekjøtt, ettersom de fleste er ortodokse kristne, muslimer eller jøder. Den etiopisk-ortodokse kirke foreskriver ukentlige fastedager i tillegg til fastetiden, og dette har bidratt til å utvikle en kultur for vegetarretter, og flere typer matolje: sesamolje, saflorolje og nuug.

En vanlig drikk i Etiopia er tej, som blir laget av honning og vann. Den har et alkoholinnhold på et sted mellom 6 og 11 % og blir fremstilt av Gesho (Rhamnus prinoides), som tilhører Geitvedslekten. I de etiopiske høylandene drikkes det ofte et øl kalt talla, som blir laget av teff.[36][37][38]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Etiopia er særlig kjent for sine mellomdistanse- og langdistanseløpere, som regelmessig er blant verdens beste. Den første var Abebe Bikila som ble den første afrikaneren som vant et OL-gull; i maraton under Sommer-OL 1960[39]. Haile Gebrselassie, Kenenisa Bekele, Miruts Yifter og Meseret Defar er noen av de fremste utøverne.

Landet deltok første gang i De olympiske leker i 1956, og har (per 2011) vunnet 38 medaljer, alle i løpsøvelser i friidrett.

Etiopia vant Afrikamesterskapet i fotball 1962. Fotballandslaget har ellers ingen meritter å vise til.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herodot. Historie, 2. bok, kapitlene 29–30; 3. bok, kapittel 114; 4. bok, kapittel 197.
  2. ^ F.eks. Jesaja 20.4; Esekiel 29.10. I det nye testamente nevnes ett sted «en etiopisk hoffmann» (Apg 8.27).
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Etiopia i Store norske leksikon
  4. ^ csa.gov.et Oversikt over de største fjellene, elvene og innsjøene.
  5. ^ animalinfo.org
  6. ^ a b c d e f g h i j landguiden.se
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n CIA World factbook
  8. ^ a b c d e f g h Tarjei Kidd Olsen Landprofil 2010-2011. Fellesrådet for Afrika
  9. ^ a b c d e The World Guide. 11th edition. New Internationalist Publications, 2007. ISBN 1-904456-56-1
  10. ^ Languages og Ethiopia hos Ethnologue
  11. ^ csa.gov.et Summary and Statistical Report of the 2007 Population and Housing Census Results
  12. ^ a b c d e globalis.no
  13. ^ snl.no Aksum
  14. ^ Gunnar Jakobsen Landprofil 2005: Etiopia. Fellesrådet for Afrika
  15. ^ a b c d e f g Library of Congress, country profile Ethiopia
  16. ^ a b c d Freedom in the World 2011 - Ethiopia fra Freedom House
  17. ^ Lovise Aalen, Landprofil 2008-2009: Etiopia Fellesrådet for Afrika
  18. ^ electionethiopia.org
  19. ^ "‘Outsourced Guantanamo’–FBI & CIA Interrogating Detainees in Secret Ethiopian Jails, U.S. Citizen Among Those Held", Democracy Now!, April 5, 2007
  20. ^ nationsencyclopedia.com
  21. ^ flag-encyclopedia.com
  22. ^ Guy Stair Sainty: «Ethiopian Imperial Orders» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage & Gentry, 2006, s. 769–783.
  23. ^ Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 354.
  24. ^ a b c d e f g h i j k l m landsider.no Etiopia fra Utenriksdepartementet
  25. ^ ethemb.se er ambassadens hjemmeside.
  26. ^ norway.org.et er ambassadens hjemmeside.
  27. ^ norad.no, Norsk bistand i perioden 1999 - 2009 fordelt på partner
  28. ^ ssb.no/adopsjon
  29. ^ norad.no Etiopia
  30. ^ «Unemployment in Ethiopia (2009)». Economic freedom 2009. Besøkt 6. januar 2009. 
  31. ^ «Poverty in Ethiopia (2008)». Nazret.com. Besøkt 13. januar 2009. 
  32. ^ seat61.com, besøkt 9. sept 2011
  33. ^ rsf.org
  34. ^ a b c Social Institutions & Gender Index Ethiopia fra OECD
  35. ^ "Education International Barometer of Human & Trade Union Rights in Education" (accessed 14 May 2008)
  36. ^ Harry Kloman, «All about Tej», besøkt 4. november 2011.
  37. ^ Eike Haberland, «Honigbier in Äthiopien», i: Rausch und Realität. Drogen im Kulturvergleich. Köln 1981, s. 170–173.
  38. ^ Bekele Bahiru, Tetenike Mehari og Mogessie Ashenafi. «Chemical and nutritional properties of ‘tej’, an indigenous Ethiopian honey wine: variations within and between production units», The Journal of Food Technology in Africa, 6.3 (2001), 104–108.
  39. ^ Svein Sæter (2009). Draumen om Abebe Bikila : reisebrev frå Etiopia. Samlaget. ISBN 978-82-521-7521-9. 
    Svein Sæter. «Berrfotrevolusjonen». I: Syn og Segn, nr 4, 2010

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thor M. Amdahl. Gullvasking i Etiopia. Tapir forlag, 1999. ISBN 82-519-1505-8 (ebok)
  • Målfrid Hoaas. It's a matter of chance : en kvalitativ studie av mødres meninger om utdanning for sine døtre. Oslo, 2008. Masteroppgave i samfunnsgeografi. (ebok)
  • Jon Anton Johnson. Det norske marineprosjektet i Etiopia : Norge og norske marineoffiserer i oppbyggingen av den keiserlige etiopiske marinen 1954-1957. Oslo, 1996. Hovedoppgave i historie
  • Øystein Lemvik. Bygge Guds rike? : om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid for å etablere ennasjonal, selvstendig kirke i Etiopia 1948-1977. Oslo, 2010. Masteroppgave i historie (ebok)
  • Olav Lohne. The rise and fall of Ethiopian empires : an analysis of state capacity and legitimacy as determinants of regime-breakdown. Bergen, 1994. Hovedoppgave i sammenlignende politikk
  • Brita Skumsnes. Borana spirer : etter 50 års såarbeid i Sør-Etiopia. Lunde forlag, 1998. ISBN 82-520-3971-5 (ebok)
  • John Stanghelle. Drømmen om Sion : historien om de svarte jøder og deres dramatiske flukt til Israel. Lunde forlag, 1988. ISBN 82-520-3708-9
  • Svein Sæter. Draumen om Abebe Bikila : reisebrev frå Etiopia. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7521-9
  • Bente Sørlie. Forholdet mellom Norge og Etiopia : en analyse av årsakene til krisen i 2007. Oslo, 2009. Masteroppgave i statsvitenskap (ebok)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ethiopia – bilder, video eller lyd